Når samboeren din ikke er den du trodde han var

[AnonymBruker]

Hei!

 

Meldte meg akkurat inn på forumet, fordi jeg har tenkt på noe i såpass lang tid at jeg rett og slett trenger å høre fra noen som har stått i samme situasjon. Mulig det blir litt langt! Jeg er 27 år, student, og bor sammen med kjæresten min og datteren vår. Jobben hans innebærer mye reising, og han blir gjerne borte flere måneder om gangen - sånn som nå, når han blir borte til mai. Og her kommer problemet mitt; jeg trives så ekstremt mye bedre når han ikke er hjemme!

 

Vi møttes for 6 år siden. Jeg hadde lenge visst hvem han var, og jeg syntes han var den flotteste mannen jeg noen gang hadde sett. Han er 5 år eldre enn meg. Tenkte at han aldri kom til å bli min - men via tilfeldigheter (eller "tilfeldigheter" 😂) ble vi kjent, og det viste seg at han var verdens snilleste og hyggeligste fyr. Vi ble dermed et par, og fikk en jente sammen for 3 år siden. De første årene var fantastiske! Lite krangling, mye reising, og generelt topp stemning. Vi har hele veien fått kommentarer på at vi er "drømmeparet", og det har også føltes sånn - helt til han ble deprimert etter at vi fikk datteren vår. Og da mener jeg, ekstremt deprimert. Dette skyldes i hovesak hans relasjon til sin egen mor, som han føler at har begrenset ham i livet. Dette har resultert i at han ikke eier sosiale antenner eller kommunikasjonsferdigheter - noe jeg ikke så før han begynte å bli deprimert og ikke hadde evnen til å gjenkjenne eller snakke om følelser. Han har hele veien vært typen som har tatt lett på ting - alt har vært så enkelt, han har hatt ekstremt mye energi og alltid vært i godt humør. Underveis i depresjonen (som varte i 1,5 år) ble han en totalt annen person, og følelsene mine forsvant mer og mer. Nå som han har kommet seg ut av depresjonen, merker jeg at jeg sliter med å finne følelsene tilbake. De kommer - men så snart han reiser på jobb, så merker jeg at jeg har lurt meg selv. Jeg elsker å være alene. Det er selvsagt tungt å være alene med datteren vår, samtidig som jeg er fulltidsstudent på et av de tyngste studieløpene man kan ta - men det er tusen ganger bedre enn når han er hjemme. Jeg trives med å være alene med datteren vår!

 

Han har fått ekstremt dårlig selvtillit. Han ligger på sofaen hele dagen. Han har lagt på seg 15kg. Han klager over at han har så mye å gjøre, selv om det eneste på lista hans ila. en dag, er f.eks å bestille en tannlegetime - og han har fri hele dagene når han er hjemme. Han klager i timevis om han har vondt i en tå. Han tar aldri initiativ til noen verdens ting. Jeg kvier meg for å ha sex med ham, fordi han er så stakkarslig - og fordi han har så ekstremt dårlig selvtillit i senga - og ellers (selv om han er over gjennomsnittet flott å se på). Han er veldig ukomfortabel naken. Han fikler, styrer, stresser og er nervøs. Det er elendig, og har vel egentlig alltid vært elendig. Ettersom han har blitt så "stakkarslig", i tillegg til at han har blitt 6 år eldre (og for å være helt ærlig; mistet mye av det sporty utseendet han en gang hadde, som jeg likte) - så tenner jeg heller ikke på ham. Det kan høres kynisk ut, men tanken på å skulle tilbringe evigheten sammen med ham får meg til å grøsse. Han er usosial, fordi han mener selv at han er så "rar". Vi kan ikke dra på fest eller møte andre venner sammen, fordi han i realiteten hater å omgås andre mennesker (hans egne ord).

 

Jeg er den typen som han en gang var, men per i dag er jeg totalt motsatt av ham. Fulltidsstudent, driver mitt eget firma ved siden av studiene, veldig sosial og er generelt en glad og blid person! Jeg har selv vært gjennom en depresjon før jeg møtte ham, men kom styrket ut av det. Jeg føler at jeg har "levd livet", og at jeg dermed var klar for å slå meg til ro med denne mannen. Men jeg var ikke klar over at "å slå seg til ro" innebar å gi avkall på hele min gamle personlighet. Jeg "festet fra meg" før jeg møtte samboeren min, og har ikke noe behov for å dra på fest i helgene. Er ute et par ganger i året - men når jeg først er ute, koser jeg meg virkelig! Jeg vet at livet ikke er enkelt, men har allikevel en holdning i meg som gjør at jeg liker å si ja til ting, være sosial og finne på ting. Per i dag, føler jeg at jeg visner vekk. Jeg kan ikke si ja til ting (f.eks kino med en venninne), uten å få dårlig samvittighet for samboeren min som sitter hjemme - og gjerne skulle ønsket at jeg satt der sammen med ham og kikket i veggen. Han orker nemlig ikke en gang å se på film med meg i helgene, fordi han aldri finner en god sittestilling i sofaen uten at han får vondt i nakken. Jeg blir gal!

 

Jeg føler at jeg ikke kan gå fra ham, da jeg er sikker på at han kommer til å gå til grunne. Jeg tenker også mye på datteren vår. Mine foreldre ble selv skilt, og jeg unner henne virkelig ikke å måtte vokse opp i to hjem. Jeg må innrømme at jeg savner singellivet, selv om jeg vet at det ikke er noe å trakte etter. Jeg savner den gamle meg, og det gamle oss! Det som veier tyngre ift. dette, er at jeg trives så utrolig godt i eget selskap. Det som veier aller tyngst, er denne mannens totalt manglende evne til å kommunisere og vise empati (både overfor meg og datteren vår). Han har gått til psykolog og psykiater i 2 år, men han har ikke kommet en millimeter lenger. Jeg er typen som trenger å snakke om ting, og da han er min nærmeste, vil dette være hans oppgave. Jeg kan snakke om mye med vennene mine, men det er visse ting jeg kun ønsker å dele med en partner - men der er det ingenting å hente. Jeg sitter med alt alene, og må "trøste meg selv" når andre ting er vanskelige. Det er muligens veldig egoistisk av meg - men jeg føler det ikke er noe å hente på det seksuelle, heller. Jeg trenger spenning, lidenskap, action og at sex er gøy! Alle forslag tas i mot negativt, uansett hvor forsiktig jeg legger det frem. Han går i kjelleren. Dette er snakk om rimelig uskyldige forslag - og nå har jeg sluttet helt å foreslå noe som helst. Det er eventuelt snakk om å dele resten av mitt liv med denne mannen. Hjelp.

 

Jeg har hele veien tenkt at jeg har vunnet storpremien i lotto med samboeren min. Han var jo så perfekt! Men nå har han altså vist meg sitt sanne jeg, og det er en person jeg ikke liker. Vi kan selvsagt ha det fint til tider, men når der grunnleggende ikke er på plass - så vet jeg ikke om jeg er villig til å kjempe for det. Jeg har tross alt kjempet i snart to år, uten å få noe som helst ut av det. Jeg er villig til å forsøke videre, for vår datters skyld - men jeg begynner å tvile på om det er noe mer å hente. Jeg vil ikke gi opp, men jeg vil heller ikke ende opp som et middelaldrende ektepar som er sammen bare fordi det er beleilig. Om jeg skulle ha sett etter en ny livspartner nå, ville jeg virkelig sjekket opp i disse fundamentale tingene hos den andre personen på forhånd - og ikke latt det faktum at man har det gøy sammen, veie tyngst. Hadde jeg bare visst dette for 6 år siden! Dette er så vanskelig!

 

Finnes det noen andre der ute, som har stått i samme situasjon? Møtt drømmemannen, fått barn - men sett at personen ikke var den du trodde, eller at de fundamentale tingene ikke var på plass? Hva gjorde du/dere? Jeg vil mer enn gjerne høre fra deg 😊

Anonymkode: 3403d...8b4

[WubWub]

Livet er for kort til å kaste bort verdifulle år på en som bare ligger i sofaen og klager. 

[AnonymBruker]

Enig med WubWub - livet er for kort til å ha det fælt. Og du må leve livet for deg selv og datteren din, ikke for mannen. Det livet må han leve selv. Datteren deres vil ikke ha det bra med en mor som ikke har det bra heller, hun plukker selvfølgelig opp om stemningen er dårlig, og så vil hun se på det som normalt og det er det hun kan ende opp med selv når hun blir voksen - med å ta til takke med livet som dårlig, for det er hun vant til. 

Barn har det best med foreldre som er lykkelige på hver sin kant enn foreldre som er ulykkelige sammen. 

Kan nok hende at mannen din ikke vil få det bedre av at dere skilles, men du vil få det bedre og da tror jeg datteren din også vil få det bedre. 

Anonymkode: 8679b...271

[AnonymBruker]

Hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg nok stukket for lengst. Han er jo egentlig en fin fyr - men når det grunnleggende ikke er på plass, så vet jeg ikke hvor lys fremtiden ser ut. Jeg svarer egentlig på mitt eget spørsmål, men ting er litt mer komplisert til at man bare kan pakke kofferten og dra. Da med tanke på datteren vår, og det faktum at jeg jo er glad i ham - og om det muligens finnes håp. Det vet jeg ikke - men håper noen andre på forumet her gjør 😊

 

TS

Anonymkode: 3403d...8b4

[Gjest GoldenLioness]

Ungen har det ikke bedre med ulykkelige foreldre som bor under samme tak.

Move on og få et lykkelig liv. Du kan ikke ta ansvar for han.

[Suppetuppe]

Ååå så trist å lese. Livet tar av og til andre veier enn man trodde, men jeg tror helt ærlig du vil få det bedre uten han. Du kan ikke være sammen med noen bare fordi du syns synd på han, og hvem vet? Kanskje han også får det bedre som singel? (Man vet jo aldri.) 

Jeg syns du skal tenke deg grundig om, og lytte til magefølelsen din. 

Du fortjener hvetfall uendelig mye bedre enn dette! Stor klem til deg! 

[AnonymBruker]

Tror han må stilles direkte høyere krav til.du må fortelle han hvor trist du er.går han på anti depressiver? Det kan forandre personligheten hans..varm klem til deg 💜 💜 

Anonymkode: 24a1a...72d

[beige]

Få han til å bytte psykolog som tydeligvis ikke kan jobben sin.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, ordinarygirl skrev:

Få han til å bytte psykolog som tydeligvis ikke kan jobben sin.

Helt enig 👍 

Anonymkode: 24a1a...72d

[Jens Even]

Jepp, nå som han snart er ferdig med å bære deg gjennom studietiden og bloggen din/"firmaet" ditt er på stell, så skjønner jeg at det kan være på tide å krydre tilværelsen med noen du faktisk tenner på. Men gjør det hvertfall slutt nå og slutt å lev på hans bidrag bare fordi du kan.

[Gjest chisandra]

4 minutter siden, Jens Even skrev:

Jepp, nå som han snart er ferdig med å bære deg gjennom studietiden og bloggen din/"firmaet" ditt er på stell, så skjønner jeg at det kan være på tide å krydre tilværelsen med noen du faktisk tenner på. Men gjør det hvertfall slutt nå og slutt å lev på hans bidrag bare fordi du kan.

Du godeste Jens Even - hvor henter du all din rause, gode varme og all din klokskap fra? 

[AnonymBruker]

Skjønner veldig godt tankegangen deres! Det høres nok rart ut - men jeg har det egentlig ganske fint! Jeg skiller mitt eget liv, fra livet sammen med kjæresten min. Jeg gidder ikke å la hans negative holdninger påvirke hvor bra jeg egentlig har det. Jeg går på drømmestudiet, jeg har verdens mest fantastiske datter, gode venner, og ting går veldig veien for meg - fordi jeg har jobbet så hardt for å oppnå det jeg vil. Men så har jeg en fyr hjemme, som synes at livet er kjipt. Men vi har tross alt vært kjærester i 6 år, og har barn sammen - og jeg vet hvor fantastisk vi har hatt det frem til han ble deprimert. Vi klikker jo perfekt ellers, bare ikke på det dype planet. Og jeg vet ikke om vi noen gang kommer til å gjøre det. Og det er et problem. Men jeg aner ikke om det er overkommelig eller ikke.

 

Og ang. å bytte psykolog - han har nettopp startet hos psykolog nummer tre. Ser ikke ut til at noen klarer å hjelpe ham. Jeg får inntrykk av at han venter på at noen skal si noen magiske ord som skal løse alle hans problemer - men da tror jeg jammen han må vente lenge. Han vil jo ikke ha det sånn, men han er samtidig ikke villig til å legge inn en innsats.

 

Og ang. at jeg lever på hans bidrag, så har vi ikke felles økonomi. Dvs, jeg bruker lønn, fullt studielån og stipend på husleie til samboeren min, mat, regninger og utstyr til datteren vår, mens han bruker lønnen sin på å kjøpe dyre ting til seg selv, som han har lyst på - utenom strøm og nedbetaling av lån. Så ingen fare for at jeg lever på hans bidrag - selv om han har mer penger enn meg 🤙🏼

 

TS

Anonymkode: 3403d...8b4

[Jabbadabbaduu]

Dette høres ut som en veldig vanskelig situasjon. Jeg skjønner at det ikke er så lett som «bare å gå», som noen av svarene du får går ut på. Han har jo vært annerledes på noen punkter før, og spørsmålet er om han kan bli mere sånn igjen.

Jeg tenker i hvert fall at det ikke er godt å si, om han nå viser deg sitt sanne jeg, eller om den fine mannen du forelsket deg i er blitt gjemt under noen lag depresjon og ettervirkninger etter depresjon, samt en dose uheldig dynamikk mellom dere. Jeg tenker f.eks. på sexlivet deres. Han har dårlig selvtillit, fikler og blir nervøs, dette er (forståelig nok) turn off for deg, noe han sikkert merker, uansett hvor godt du prøver å skjule det. Og så blir han ennå mer nervøs og usexy etc. 

Hvis du prøver å tenke uten noen begrensninger, hva skulle til for at du kunne se for deg et liv med ham?

[EvaLena]

Helt ærlig så trur jeg ikke forholdet er liv laga. Du skriver at dere klikker på flere plan, men ikke på det dype. Jeg syns ett forhold er tomt uten at det klikker på det dypere plan.

Du skriver også at han ikke tenner deg lenger pga bla. utseende, fikling og selvtilliten hans. Du grøsser ved tanken på å leve mer med han - hva har du å mer å hente?

Jeg trur du vet svaret selv. Kanskje det får han til å bli en person du vil like 100% igjen, kanskje ikke. Det kan jo være at han syns du har endret deg til en person han ikke liker så godt lenger også. Kanskje du er for opphengt i datteren deres, at han føler han ikke blir sett eller hørt. 

 

[AnonymBruker]

Han er deprimert og du kaller det å «vise sitt sanne jeg»? Tydelig at du ikke vet hvordan en depresjon fungerer - antageligvis ville han ofret alt for å føle seh bedre. Men det er ikke noe man bare kan bestemme seg for når man er deprimert. 

 

 

Anonymkode: 470f9...253

[Yakari]

Jeg tror nok at han viser sitt sanne jeg - og det stemmer mer og mer, desto mer jeg tenker på det. Hans foreldre er av typen som kun snakker sammen om været. Det går ikke an å ta opp alvorlige tema uten at det blir ekstremt ubehagelig for dem. Ettersom vi har klikket såpass godt på de overfladiske tingene (sport, reiser, humor, interesser), så var det aldri behov for å gå mer i dybden de første årene - før han ble deprimert.

 

Hvis det er én ting jeg kunne ha endret på hos ham for å få det til å fungere, måtte det ha vært hans måte å se følelser på, og evnen til å gjenkjenne og kommunisere disse (både hos seg selv og andre). Han er rett og slett fullstendig blank. Han vet ikke selv når han er lei seg eller sint. Da jeg fikk beskjed om at en av mine nærmeste venner var diagnostisert med en alvorlig sykdom som hun kom til å dø av innen kort tid, sa han kun det de pleier å si på film; "Hun er en fighter, det kommer til å gå bra", og det var det hele. Jeg grein i to dager. Når datteren vår er lei seg og trenger trøst, finner han en leke for å distrahere henne - hver gang. Det er helt forferdelig å se på. Og jeg føler ikke at jeg kan "ta" ham på det, da dette er et sårt tema. Han vet selv hvordan han er. Jeg har vist ham "Circle of Security", noe han likte veldig godt - men ikke klarer å praktisere over tid.

 

Og ang. oss i mellom - jeg har fortalt ham at jeg begynner å miste følelsene, og forklart alvoret flere ganger. Men hvis vi har en OK dag, så tror han at alt er tipp topp med en gang. Vi kan som sagt ha det veldig fint, på en bra dag - men så snart ting blir vanskelig, så backer han helt ut. Han sier at han vil dele livet sitt med meg, at han ikke klarer seg uten oss - vi er alt for ham. Vi er egentlig bare veldig gode venner, i mine øyne - men jeg skulle sånn ønske at vi hadde det grunnleggende på plass, for da kunne ting ha fungert så utrolig godt. Man må kunne leve sammen på de vanskelige dagene også - ikke bare de gode.

 

Og til Anonym nederst - han er ikke lenger deprimert, og er tilbake i arbeid. Grunnen til at han fortsatt går til psykolog, er for å lære seg å kommunisere. Han ser på en samtale som et mattestykke, og ikke som en meningsfull ordveksling med følelser involvert. Skjønner godt at du blir irritert om du har misforstått det slik du skriver. Det jeg mener med "hans sanne jeg", er hans manglende evne til å kommunisere og gjenkjenne følelser. Sånn har det vært hele tiden, men jeg har rett og slett ikke oppdaget dette før depresjonen hans kom - og behovet for å snakke om de vanskelige tingene meldte seg. 

[Yakari]

Jeg er TS, forresten! Dette blir vel de eneste innleggene mine på Kvinneguiden, så det er nok ikke så farlig om jeg ikke er anonym lenger 😝😊

[AnonymBruker]

53 minutter siden, chisandra skrev:

Du godeste Jens Even - hvor henter du all din rause, gode varme og all din klokskap fra? 

Anonymkode: 3bcf2...4cb

[Zoey]

Jeg vil bare peke på noe du skrev.. Du følte lenge du vant lotto når det gjaldt flott kjæreste og samboer. Og nå viser han sitt sanne jeg. 

Dette sier du etter at du forklarer at han er deprimert. 

Han viser ikke sitt sanne jeg. Han viser depresjonen. Hans sanne jeg er den du følte du vant u lotto ved å havne sammen med. 

Forsøk å tenke den veien, og ikke at det skal forbli sånn for alltid. Han er syk, og sykdom sliter hardt på forhold. Dette er en sykdom som krever mye av dere begge og mest av ham.. 

Men det er en sjanse for at du igjen har den virkelig sanne samboeren din igjen. Han du følte var fantastisk på alle måter. 

 

[Yakari]

2 minutter siden, Zoey skrev:

Jeg vil bare peke på noe du skrev.. Du følte lenge du vant lotto når det gjaldt flott kjæreste og samboer. Og nå viser han sitt sanne jeg. 

Dette sier du etter at du forklarer at han er deprimert. 

Han viser ikke sitt sanne jeg. Han viser depresjonen. Hans sanne jeg er den du følte du vant u lotto ved å havne sammen med. 

Forsøk å tenke den veien, og ikke at det skal forbli sånn for alltid. Han er syk, og sykdom sliter hardt på forhold. Dette er en sykdom som krever mye av dere begge og mest av ham.. 

Men det er en sjanse for at du igjen har den virkelig sanne samboeren din igjen. Han du følte var fantastisk på alle måter. 

 

Hei! Jeg svarte på det samme rett over her 😊  Det er ikke depresjonen som er "hans sanne jeg" - men det er hans manglende evne til å kommunisere, som jeg ikke så før han ble deprimert - og behovet for å virkelig snakke sammen meldte seg. Før depresjonen var livet en lek, og vi trengte aldri å snakke sammen om de dype tingene. Han er ikke lenger deprimert, men den manglende kommunikasjonsevnen er lik som den alltid har vært - forskjellen er at jeg nå ser den. Grunnen til at jeg nå ser annerledes på ham, er fordi jeg nå vet hvor lite i stand han er til å ta de vanskelige samtalene - som egentlig ikke trenger å være så vanskelige. Det handler bare om hans manglende forståelse for følelser, kommunikasjon og empati. Og det bekymrer meg ekstremt.