Teste ut separasjon - hvordan snakke med barna?

[AnonymBruker]

Hei!

Mannen og jeg har jobbet intensivt med å få forholdet på rett kjøl det siste året, men ingenting ser ut til å fungere. Det er jeg som har mistet følelsene, han elsker meg, men det er uaktuelt for oss begge å være sammen hvis ikke følelsene er på plass. Vi har gått i terapi over lenger tid, men selv om det har hatt positiv effekt så har det bare styrket vennskapet, ikke kjærestefølelsene. Som et siste forsøk tenker vi nå på å være fra hverandre noen måneder, dvs at barna bor i huset og vi leier en hybel som vi bytter på å bo i.  Håpet er at ting skal snu når vi ikke går oppi hverandre og kverner på situasjonen hele tiden. 

Men det store spørsmålet er hva vi skal si til barna. De er 10 og 13. Vi kunne kanskje bløffet og skyldt på jobbreiser, men jeg regner med at de hadde gjennomskuet det, ihvertfall hvis det viser seg at vi går fra hverandre til slutt. Og jeg ønsker ikke å lyve for dem. Men jeg er redd for at hvis vi sier at vi skal prøve dette, så vil de gå rundt som nervevrak i to måneder i håp og frykt ift hva som skjer. De aner ikke at vi sliter og tror at alt er veldig bra hjemme. 

Har noen noe erfaring med «separasjon på prøve»? 

Anonymkode: a63a5...28f

[Fluttershy]

Jeg er ingen ekspert, og aner ikke om jeg er helt på jordet, men;

Jeg ville heller sagt at vi skulle flytte fra hverandre, og ikke nevnt noe som helst om at det er på prøve, og at vi kanskje blir sammen igjen.

Som du sier vil nok en seperasjon på prøve skape masse usikkerhet, forventninger, håp, spenning ++ 

Hvis dere ikke finner sammen igjen tror jeg skuffelsen for barna blir ekstra stor.

Hvis dere flytter fra hverandre vil det være tungt, men det vil i allefall være forutsigbart for barna.

Hvis mamma og pappa blir sammen igjen vil nok barna bare se på det som en bonus.

[Engel]

Vær ærlige med barna, de er så store at de sannsynligvis har skjønt at det er noe som skjer uansett. Jeg er litt delt når det gjelder det Fluttershy skriver ang forventninger og håp. Jeg er litt enig, men jeg tror like vel man kommer lengst med å være helt ærlig overfor barna. Håpet vil nok være der en god stund uansett. Men det er vanskelig å svare på, for barn reagerer så forskjellig. Jeg var forberedt på en helt annen reaksjon fra ungene når vi fortalte vi skulle flytte fra hverandre (de var 5, 8 og 10). De tok det med knusende ro. Joda, de syntes det var leit, men de hadde såpass mange venner med 2 hjem at de så ikke på det som veldig rart tror jeg. De sa senere at de skulle ønske vi kunne bli kjærester igjen, men utover det har det ikke vært noen reaksjoner. Mens jeg har hørt om andre barn som blir rasende, utagerer, legger en av foreldrene for hat osv. Våre barn var vel heller ikke forberedt på skilsmissen, det var ikke mye krangling eller sånt i forkant. Men de fanget nok opp litt uansett.

[RoH]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Mannen og jeg har jobbet intensivt med å få forholdet på rett kjøl det siste året, men ingenting ser ut til å fungere. Det er jeg som har mistet følelsene, han elsker meg, men det er uaktuelt for oss begge å være sammen hvis ikke følelsene er på plass. Vi har gått i terapi over lenger tid, men selv om det har hatt positiv effekt så har det bare styrket vennskapet, ikke kjærestefølelsene. Som et siste forsøk tenker vi nå på å være fra hverandre noen måneder, dvs at barna bor i huset og vi leier en hybel som vi bytter på å bo i.  Håpet er at ting skal snu når vi ikke går oppi hverandre og kverner på situasjonen hele tiden. 

Men det store spørsmålet er hva vi skal si til barna. De er 10 og 13. Vi kunne kanskje bløffet og skyldt på jobbreiser, men jeg regner med at de hadde gjennomskuet det, ihvertfall hvis det viser seg at vi går fra hverandre til slutt. Og jeg ønsker ikke å lyve for dem. Men jeg er redd for at hvis vi sier at vi skal prøve dette, så vil de gå rundt som nervevrak i to måneder i håp og frykt ift hva som skjer. De aner ikke at vi sliter og tror at alt er veldig bra hjemme. 

Har noen noe erfaring med «separasjon på prøve»? 

Anonymkode: a63a5...28f

Du tar ansvar og sier du har fucka opp forholdet. At du ikke gidder at dere skal være en familie lenger. 

Endret 29. januar 2018 av RoH

[Arkana]

Vær ærlige og si det som det er. Det er ikke sikkert at de tror alt er så bra hjemme selv om dere tror de tror det, barn plukker opp signaler og forstår mer enn man tror. Jeg vet om flere skilsmissebarn som nesten opplevde det som en lettelse da foreldrene til slutt sa at ting ikke var bra og at de skulle skilles og endelig bekreftet den følelsen barna hadde om stemningen mellom foreldre. Jeg ville heller ikke sagt noe om at separasjonen er på prøve. Det vil bare få opp barnas forhåpninger om at alt ordner seg (barn vil gjerne at foreldrene holder sammen) og de må leve i limbo i et uvisst antall måneder før de så kanskje blir skuffet likevel. 

[AnonymBruker]

Si det som det er! Det er en stor omveltning for barna, og dermed er det en periode det er ekstra viktig at de føler at de kan stole på dere. Hvis dere prøver å skjule sannheten er det stor sannsynlighet for at det blir gjennomskuet, og da står barna der plutselig uten noen trygge omsorgspersoner.

Anonymkode: d3516...1c8

[AnonymBruker]

3 timer siden, RoH skrev:

Du tar ansvar og sier du har fucka opp forholdet. At du ikke gidder at dere skal være en familie lenger. 

Dårlig gjort å komme med sånne kommentarer!!!!! 

Anonymkode: fd2d5...7e0

[AnonymBruker]

Bare å si at mamma og pappa skal bo fra hverandre i noen måneder for dere har så mye forskjellig ting å gjøre på hver deres kant

Anonymkode: 0c978...71a

[Ulrikke]

Jeg har ei på 12, og jeg kunne aldri ikke fortalt henne sannheten om faren hennes og jeg ble enige om en sånn løsning.

Si det som det er! (men jeg ville nok ikke lagt mye vekt på at det er et forsøk, det kan bli frustrerende og usikkert). Presiser også at det er dere voksne som er i denne prosessen, og at barna ikke kan gjøre noe fra eller til. Bare sånn at de ikke går og lurer på om de kan "fikse" forholdet deres!

[RoH]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dårlig gjort å komme med sånne kommentarer!!!!! 

Anonymkode: fd2d5...7e0

Hvorfor det. Hvorfor skal far ta ansvar for å avlaste mor i denne situasjonen? 

  

Endret 29. januar 2018 av RoH