AnonymBruker Skrevet 27. januar 2018 #1 Skrevet 27. januar 2018 Hvordan taklet dere overgangen? Vi har to barn, jenta skal være 60% hos meg og gutten 60% hos faren da vi tror de kan ha litt godt av og ikke være sammen hele tiden. Vi er venner så jeg kommer nok til å bruke litt tid på å finne et sted i skolekretsen... Jeg har litt psykiske problemer så jeg må si jeg faktisk gruer meg litt til å være singel da jeg i perioder har vært avhengig av gubben...men håper på at vi samarbeider godt nok til han sier fra om jeg må "skjerpe" meg.... Anonymkode: ddd89...6e3
AnonymBruker Skrevet 27. januar 2018 #2 Skrevet 27. januar 2018 Akkurat nå, AnonymBruker skrev: Hvordan taklet dere overgangen? Vi har to barn, jenta skal være 60% hos meg og gutten 60% hos faren da vi tror de kan ha litt godt av og ikke være sammen hele tiden. Vi er venner så jeg kommer nok til å bruke litt tid på å finne et sted i skolekretsen... Jeg har litt psykiske problemer så jeg må si jeg faktisk gruer meg litt til å være singel da jeg i perioder har vært avhengig av gubben...men håper på at vi samarbeider godt nok til han sier fra om jeg må "skjerpe" meg.... Anonymkode: ddd89...6e3 Går forøvrig på aap så unga må nok dele rom mens jeg sover på stua.... Anonymkode: ddd89...6e3
AnonymBruker Skrevet 27. januar 2018 #3 Skrevet 27. januar 2018 Tenker du på om det blir ensomt? Jeg valgte å gå fra min mann etter 13 år. Selv om jeg var helt ferdig med ham og alle følelser for ham var borte, så var det veldig rart å være alene på kveldene. Man kan jo bli litt desperat og begynne å lete etter noen som kan fylle den ensomheten, men jeg anbefaler å vente... En god stund. For det går over. Og etterhvert så finner man en mer ‘ordentlig’ grunn til å ville finne noen å være sammen med. Jeg savner det å være familie da. Det synes jeg er leit - å være alene om alt. Og å måtte gjøre familieting alene med barna når alle rundt meg har noen å gjøre slike ting med. Anonymkode: 4dffe...e1c 2
AnonymBruker Skrevet 27. januar 2018 #4 Skrevet 27. januar 2018 Jeg syntes personlig det var så utroooolig deilig å bli alene med barna. Eksen tappet så mye krefter, at jeg klarte meg mye bedre alene med barna som da bare var 1 og 3 år. Anonymkode: cacc6...ac5 3
AnonymBruker Skrevet 27. januar 2018 #5 Skrevet 27. januar 2018 4 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg syntes personlig det var så utroooolig deilig å bli alene med barna. Eksen tappet så mye krefter, at jeg klarte meg mye bedre alene med barna som da bare var 1 og 3 år. Anonymkode: cacc6...ac5 Den kan jeg skrive under på da... det er mye roligere både i hode, kropp og hus Anonymkode: 4dffe...e1c 2
Jentadi Skrevet 27. januar 2018 #6 Skrevet 27. januar 2018 10 minutter siden, AnonymBruker skrev: Den kan jeg skrive under på da... det er mye roligere både i hode, kropp og hus Anonymkode: 4dffe...e1c Skriver under på dette. Eksen tappet meg helt. 3
AnonymBruker Skrevet 28. januar 2018 #7 Skrevet 28. januar 2018 Alenemødre er ALENE om omsorgen. Du blir ikke alenemor. Anonymkode: bb725...877 9
AnonymBruker Skrevet 28. januar 2018 #8 Skrevet 28. januar 2018 5 minutter siden, AnonymBruker skrev: Alenemødre er ALENE om omsorgen. Du blir ikke alenemor. Anonymkode: bb725...877 Dette! Ser så mage som skriver og resenterer seg som alenemor, alenepappa osv, mens de i realiteten har delt omsorg. Anonymkode: d2ad3...0cb 1
AnonymBruker Skrevet 28. januar 2018 #9 Skrevet 28. januar 2018 22 timer siden, AnonymBruker skrev: Tenker du på om det blir ensomt? Jeg valgte å gå fra min mann etter 13 år. Selv om jeg var helt ferdig med ham og alle følelser for ham var borte, så var det veldig rart å være alene på kveldene. Man kan jo bli litt desperat og begynne å lete etter noen som kan fylle den ensomheten, men jeg anbefaler å vente... En god stund. For det går over. Og etterhvert så finner man en mer ‘ordentlig’ grunn til å ville finne noen å være sammen med. Jeg savner det å være familie da. Det synes jeg er leit - å være alene om alt. Og å måtte gjøre familieting alene med barna når alle rundt meg har noen å gjøre slike ting med. Anonymkode: 4dffe...e1c Tenker ikke så mye egentlig på om det blir ensomt, men mer på ansvaret og det å vært en familie... 22 timer siden, AnonymBruker skrev: Jeg syntes personlig det var så utroooolig deilig å bli alene med barna. Eksen tappet så mye krefter, at jeg klarte meg mye bedre alene med barna som da bare var 1 og 3 år. Anonymkode: cacc6...ac5 Håper det blir sånn for meg også. Selv om barna mine er eldre. 5 timer siden, AnonymBruker skrev: Alenemødre er ALENE om omsorgen. Du blir ikke alenemor. Anonymkode: bb725...877 Beklager - mente "alenemor" som i at jeg er den eneste voksne som er med barna 40/60 % av tiden. Anonymkode: ddd89...6e3
AnonymBruker Skrevet 28. januar 2018 #10 Skrevet 28. januar 2018 Jeg var 100% alene med første barnet fra første dag. Gift og lykkelig når nr to og tre kom. Nå savner jeg tiden som alenemor. Jeg likte livsstilen, rett og slett. Jeg følte mestring ved å gjøre alt selv, jeg fikk bygge en nær relasjon til barnet, jeg hadde full kontroll på økonomi og jeg bestemte alt selv. Det var deilig! Men jeg savnet noen som elsket barnet mitt på samme vilkår som meg, sånn som bare en forelder kan elske sitt barn Jeg er fortsatt lykkelig gift, og har ingen planer om å ikke fortsette med det. Men livet som alenemor skremmer meg ikke, for det vet jeg at jeg kan lykke til, det blir hva du gjør det til Anonymkode: 07909...d28
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå