Vennskap med kronisk syke

[AnonymBruker]

Vegrer dere dere for å bli venner med kronisk syke? 

Hvorfor/hvorfor ikke? 

Vår erfaring er at mange venner faller av med årene pga sykdom. 

Anonymkode: 28850...21f

[AnonymBruker]

Det har jeg aldri tenkt over, har venner som er kronisk syke men det er folk som har vært venner/bekjente fra før sykdommen.

Og så spørs det hva du legger i kronisk syke? Har jo en haug med venner som har diabetes, fibromyalgi, leddgikt, astma, pollenallergi osv. Men det er jo ikke noe som påvirker vennskapet noe nevneverdig... 

Anonymkode: 12961...dfe

[AnonymBruker]

Har en venninne som har ekstrem migrene, nesten hele tiden. Vi hadde god kontakt i begynnelsen, men det er ikke til å stikke under en stol at det er vanskelig å opprettholde vennskapet. På den ene siden synes jeg forferdelig synd på henne, og prøver virkelig å ikke miste henne som venn. Tenker at kronisk syke kanskje har ekstra bruk for venner. Hun har ikke jobb, og har et liv som stort sett består av å sove og ligge på sofaen. 

Men samtidig er det vanskelig, fordi hun rett og slett ikke er tilgjengelig. Hun er aldri i form til å møtes, orker ikke svare på meldinger/snap, og kan ikke prate i telefonen. Jeg vil derfor si at vi fortsatt er gode bekjente, men kanskje ikke lenger nære venninner, nettopp fordi hun er for syk til å treffes/prates. Dessverre..

Anonymkode: d7369...18f

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en som er veldig syk og vi har kjent hverandre siden barneskolen så vi er fortsatt venner. Alle merker jo at hun har frafalt som venn, aldri kommer i bursdager, aldri hjelper til med flytting, aldri kan komme å muntre deg opp og ta deg med på en tur på byen når du har blitt dumpa og er lei deg og trenger støtte... Men det er jo ting hun ikke kan styre selv, hun er rett og slett for syk. Vet at hun har mistet mange venner på grunn av det og mange spekulerer også i om hun egentlig er så syk men kanskje bare er en dårlig venn, for i blandt så greier hun å henge i parken eller være med på stranda eller bar selvom det ikke er ofte (snakker kanskje en gang hver 5-6 måned så det kan gå år i mellom fra selv jeg som nær venninde av hun i det hele tatt ser hun for hun er for syk for besøk også, og må ærlig innrømme det er rart å gå på sykebesøk når det blir sykdom hver eneste gang og man ikke får gjort de tingene man har til felles lenger sammen)

Mitt og hennes vennskap har ikke blitt noe svakere, vi er like gode venner når vi først får til å møtes selvom det kan gå måneder og år i mellom , jeg savner ofte sånn det var når hun var frisk at vi kunne ringes hver dag og så fort man trengte råd eller hadde sett en kjekk gutt eller lurte på om man kunne kjøpe den buksen man vurderte, men vet at hun savner det enda mere enn meg så oppi en verden som er veldig ensom for hun , pga sykdom og mange venner som har forsvunnet for hun, så vil jeg alltid fortsette å være vennen hennes  

Anonymkode: f765a...849

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke unngått å bli venner med noen pga kronisk sykdom, nei. Men det kan jo hende at man ikke får blitt venner med dem, fordi sykdommen kommer så i veien at man aldri fåt møttes. 

Jeg har en venninne med kronisk sykdom, som gjør det veldig vanskelig å planlegge. Hun kan ha lange perioder der hun er så dårlig at hun ikke vil planlegge noe, og så har hun bedre perioder hvor vi planlegger ting, men hun må plutselig avlyse, gjerne så lite som 20 min før. Det går jo selvsagt ut over vennskapet, siden vi ikke får møttes så ofte. 

Anonymkode: d214d...5d1

[AnonymBruker]

Jeg er kronisk syk, og man lærer seg jo fort hvem som er ekte venner. For alle de som ville feste, og finne på morsomme ting, de forsvant ganske raskt. Men jeg er og veldig opptatt av å ikke prate sykdom da jeg er med venner. Men det er og fordi de gangene jeg orker å komme meg ut, møte venner, så vil jeg ha det koselig, slippe å tenke på sykdommen. Og jeg prøver å holde avtaler, samme hvor dårlig jeg er. Jeg reiser og på jentetur ca en gang i året, men da tar jeg kortison, så sykdommen skal plage meg minst mulig.

Anonymkode: 7c055...cb6

[AnonymBruker]

På 27.1.2018 den 19.17, AnonymBruker skrev:

Vegrer dere dere for å bli venner med kronisk syke? 

Hvorfor/hvorfor ikke? 

Vår erfaring er at mange venner faller av med årene pga sykdom. 

Anonymkode: 28850...21f

 

Jeg er kronisk syk selv, med smerter og utmattelse som en del av sykdomsbildet.  I 5 år nå, har utmattelse vært et stort problem, og jeg har mer en nok med å håndtere hverdagen med familien.

For vennene mine ble det frusterende at det kunne gå lange perioder uten at jeg tok kontakt, men de kuttet meg ikke ut av den grunn. I stedet fikk jeg stadige hint om at de vurderte å kutte ut mennesker som ikke var der for dem i hverdagen, eller klare beskjeder om at jeg var en dårlig venn, og at jeg måtte skjerpe meg for å beholde dem som venner.

For meg ble den konstant dårlige samvittigheten for at jeg ikke hadde overskudd til å være fysisk og psykisk tilstede for vennene mine så belastende, at jeg var den som valgte å bryte vennskapene jeg hadde.
Det var forresten en av venninnene mine som sa at "jeg forstår hvorfor du gjør dette, og du vet hvor jeg er hvis du vil ha kontakt igjen".  Hun kommer jeg nok til å ta kontakt med igjen når sykdommen har stabilisert seg, og jeg har overskudd til å vedlikeholde vennskap igjen.

Anonymkode: 1a671...0da

[AnonymBruker]

Det jeg tror mange glemmer når de sier at venner forsvinner, blir borte eller glemmer en, er at vennskap er en toveis greie, der man stiller opp for hverandre, støtter hverandre og er et positivt innslag i hverandres liv. Så blir det selvfølgelig slik at i perioder trenger en mer støtte, men når det ender opp med å alltid blir enveis så får den som stadig må gi mindre og mindre igjen for vennskapet, og da er det lett å heller tilbringe tid med noen andre.

Jeg har ganske lite fritid, og den fritiden jeg har vil jeg tilbringe med noen som gir meg input og glede, som jeg kan diskutere med og få råd hos, som jeg kan gjøre kjekke ting sammen med og som i totalen bygger meg opp. Min uføre kompis som ikke kan gjøre noe fysisk, ikke kan forstå noe relatert til arbeidslivet da han aldri har jobbet, ikke holder seg nok samfunnsoppdatert nok til å kunne diskutere med, som alltid trenger hjelp men aldri gir hjelp, og som til stadighet sier "jeg er syk vet du, det er veldig vanskelig for meg" i en eller annen variant, han vinner som regel ikke kampen om hvem jeg skal kontakte for kaffe og kveldtsur den tirsdagen jeg er ledig, eller for hvem jeg kan rådføre meg med når jeg er tilbudt nye oppgaver i jobben. Han blir alltid invitert når alle andre i gjengen blir invitert, og jeg hjelper han når han ringer og spør, men min førstepri i vennskapsverden er han nok ikke. Til det er hjelp og støtte altfor enveiskjørt. 

Og ftr, jeg er selv kronisk syk, men har voktet meg vel for at det skal bli fokus i livet mitt, eller noe alle andre må høre om. 

Anonymkode: 9bf21...b21

[AnonymBruker]

Mennesker som har en kronisk sykdom er jo vidt forskjellige og lider av vidt forskjellige tilstander. For de fleste vet man jo ikke at de har sykdom engang. Så nei, jeg vegrer meg ikke for å starte et vennskap med noen som har en kronisk sykdom. Det å ha kronisk sykdom er ikke det samme som å ikke evne å følge opp vennskap, delta i fritidssysler og jobbe. 

Min erfaring er uansett at de fleste er mer enn opptatt med sitt eget liv og har selv ikke kapasitet til å pleie vennskapet med alle vennene sine hver måned. Jeg har flere venner som jeg bare ser et par ganger i året (om jeg er heldig), og jeg har ingen problemer med det. Andre ser jeg hyppigere, og noen varierer det. Så lenge man har en åpen kommunikasjon og er tolerant mot hverandre ser jeg egentlig ikke det store problemet. Dersom man ikke er i stand til å følge opp et vennskap i det hele tatt blir det jo litt annerledes, men dette gjelder slettes ikke alle kronisk syke. Heller de færreste. 

Anonymkode: df967...9fe

[AnonymBruker]

Jeg ser ingen grunn til å kutte kontakten med kronisk syke bare pga. sykdommen, men som en del andre her nevner, er det av og til vanskelig å opprettholde vennskap med noen som er så syke at de nesten aldri orker å ha kontakt. Så har man andre som er så fokusert på seg selv, eventuell sykdom og egne plager at man ikke føler man får noe ut av vennskapet. Det er kanskje en lidelse det også, men når hjelp og støtte hele tiden kun går en vei, er det vanskelig å få noe ut av kontakten.

Anonymkode: 73e71...c9f

[Nuttery]

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg tror mange glemmer når de sier at venner forsvinner, blir borte eller glemmer en, er at vennskap er en toveis greie, der man stiller opp for hverandre, støtter hverandre og er et positivt innslag i hverandres liv. Så blir det selvfølgelig slik at i perioder trenger en mer støtte, men når det ender opp med å alltid blir enveis så får den som stadig må gi mindre og mindre igjen for vennskapet, og da er det lett å heller tilbringe tid med noen andre.

Jeg har ganske lite fritid, og den fritiden jeg har vil jeg tilbringe med noen som gir meg input og glede, som jeg kan diskutere med og få råd hos, som jeg kan gjøre kjekke ting sammen med og som i totalen bygger meg opp. Min uføre kompis som ikke kan gjøre noe fysisk, ikke kan forstå noe relatert til arbeidslivet da han aldri har jobbet, ikke holder seg nok samfunnsoppdatert nok til å kunne diskutere med, som alltid trenger hjelp men aldri gir hjelp, og som til stadighet sier "jeg er syk vet du, det er veldig vanskelig for meg" i en eller annen variant, han vinner som regel ikke kampen om hvem jeg skal kontakte for kaffe og kveldtsur den tirsdagen jeg er ledig, eller for hvem jeg kan rådføre meg med når jeg er tilbudt nye oppgaver i jobben. Han blir alltid invitert når alle andre i gjengen blir invitert, og jeg hjelper han når han ringer og spør, men min førstepri i vennskapsverden er han nok ikke. Til det er hjelp og støtte altfor enveiskjørt. 

Og ftr, jeg er selv kronisk syk, men har voktet meg vel for at det skal bli fokus i livet mitt, eller noe alle andre må høre om. 

Anonymkode: 9bf21...b21

Dette! Kombinasjonen av at jeg føler jeg må "dra vennskapslasset"/ta alt initiativ alene, akseptere avvisning (jeg kan ikke møtes/orker ikke/er sliten/vil ikke prate i telefonen/var for dårlig til å svare på melding), mangel på samtaleevner samt det uendelige snakket om sykdom gjør at mine vennskap med et par kronisk syke venner har sakte men sikkert ebbet ut. 

Man ønsker jo noen å spille ball med (som er interessert i vennskapet), som gir deg glede, som stiller opp en gang i blant og som deler de samme interessene som deg. 

Jeg har lest mye på KG, og jeg oppfatter det slik at en del kronisk syke tror at folk slutter å ta kontakt med dem fordi de "dømmer de som er kronisk syke" - og det er vel sjeldent tilfellet. Det har ofte med at kronisk syke ofte har en tendens til å forsvinne inn i sin egen sykdom og forvente at andre skal stille opp for dem 100% nå som de er syke.. Og det er litt vanskelig når de er syke år etter år og gir svært lite tilbake.

[AnonymBruker]

Jeg har nok vært den som har tatt kontakt og opprettholdt endel vennskap. Nå har jeg hørt alvorlig syk i 2,5 år med mye smerter og fatigue. Og ja...... mange vennskap er blitt bekjentskap. 

Jeg sitter igjen med 2-3 gode venner. Har avsluttet 2 selv da de foresatte å bruke meg som mental søppelkasse selv nå. 

Jeg ligger ca 60-70% av tiden. Må lade før og etter en aktivitet. Så jeg har full forståelse for at det ikke er lett å være venn..... 

I dag tok plutselig en bekjent kontakt. Hun ville gjerne komme innom med kaffe og noe godt. Det varmer.

Anonymkode: 80f2a...1e0

[AnonymBruker]

Som kronisk syk, i så stor grad at jeg har begynt å innse at det går mot ufør, så syns jeg det er skikkelig vanskelig å bli kjent med folk!

Hvis jeg er i en sosial setting der jeg møter noen jeg syns virker kule og bra, så stopper det seg helt til i det vedkommende spør "Hva jobber du med da?" Jeg har prøvd så mange varianter, men det blir aldri riktig formulert. For til syvende og sist så er jeg ikke i jobb fordi kroppen min sakte men sikkert prøver å drepe meg. Sier det selvsagt aldri så rett frem, men det er jo det det grunner i. Og da trekker folk seg unna.

Anonymkode: 39bb8...7da

[AnonymBruker]

On 29.1.2018 at 5:33 PM, Nuttery said:

 

Jeg har lest mye på KG, og jeg oppfatter det slik at en del kronisk syke tror at folk slutter å ta kontakt med dem fordi de "dømmer de som er kronisk syke" - og det er vel sjeldent tilfellet. 

Enig.

Anonymkode: a4c03...28b