Kontakte far som ikke ville ha meg?

[AnonymBruker]

Har nettopp fått vite hvem faren min er, og at han ikke døde i en ulykke når jeg var liten. Det kom som et sjokk at han lever, og dro fordi han ikke ville ha barn. Jeg vokste opp uten noe farsfigur, ikke en gang en stefar, og har savnet en pappa enormt. Jeg vet fra familie at han vet hvem vi er, og kan ringe hvis han vil. Jeg har fått navnet på ham og googlet, er mange som heter det samme, men kan finne ham hvis jeg prøver hardere. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Er totalt helt livredd for å bli avvist av en jeg har kjent så vanvittig savn og lengsel etter at jeg vet ikke om jeg kommer til å takle det om det skjer. Han vil sikkert ikke høre fra meg heller, han vet jo hvem mamma er, at hun fikk et barn og at det barnet nå er 24 år. 

Jeg er så forvirret, er det noen der ute som har fått kontakt med en forelder som dro, hvordan var det?

Anonymkode: 516f7...63d

[AnonymBruker]

Jeg har ingen lignende erfaring. Men jeg sier; hopp i det! Ellers kommer du kanskje alltid til å lure på hva hvis... 

Anonymkode: 2dcb7...50f

[AnonymBruker]

Samboeren min fikk et barn som han virkelig ikke ville ha. Han hadde akkurat startet eget firma og var ung. Det var ustabilt med det økonomiske ift til det nye firmaet og han visste at han ikke ville ha så mye tid til barnet.

De fikk barnet, men ble slutt mellom mor og far. Nå ble han i barnets liv, men følte seg ikke som en pappa før etter 2 år. Han sliter enda (8 år senere) med en enorm skyldfølelse for at han ikke var en «ordentlig» pappa fra dag en. 

Ville bare fortelle dette, for det kan hende at han har noen av de samme tankene for deg. Det kan hende at han ikke ville ta kontakt fordi han har vært redd for hva du ville tenkt. 

Jeg ville kanskje snakket med en psykolog om dette? Kanskje noen i familien kan hjelpe deg med å ta kontakt?

Føler med deg❤️

Anonymkode: 86397...ff7

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen lignende erfaring. Men jeg sier; hopp i det! Ellers kommer du kanskje alltid til å lure på hva hvis... 

Anonymkode: 2dcb7...50f

Det tenker jeg litt på også, hvis jeg aldri tar kontakt og han dør, så får jeg hvert fall aldri svar 

Anonymkode: 516f7...63d

[AnonymBruker]

Bare vær forberedt på å bli skuffet, selv om han skulle si ja til å treffe deg. Du kan ha en romantisert forestilling om ham.

Når jeg ser på "Tore på sporet" programmer (har kun sett noen få), synes jeg bare det virker veldig pinlig, til tross for at alle forsøker å gjøre gode miner til slett spill.

Anonymkode: bd032...053

[AnonymBruker]

Jeg ville prøvd å finne ut hvem han er, og funnet en ok måte å ta kontakt på. 

Hvis du ikke legger opp til en skjønn gjenforening hvor dere skal finne ut at dere har masse til felles, men heller ett eller flere møter for at du skal få møte den som biologisk er din far, så tror jeg det er greie sjanser for at det går bra.

Hvis du blir avvist, eller det ikke blir noen særlig relasjon, tror jeg kanskje det kan føles mindre ille enn du ser for deg. Nå er det jo tanken på og savnet etter en "far" du kjenner på, men i det tilfelle at dere møtes og han avviser deg, er det jo et konkret menneske som eventuelt ikke lever opp til forventningene.

Jeg, som de andre her, tror også du kommer til å angre hvis du ikke undersøker det..

Anonymkode: 72de5...46f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Samboeren min fikk et barn som han virkelig ikke ville ha. Han hadde akkurat startet eget firma og var ung. Det var ustabilt med det økonomiske ift til det nye firmaet og han visste at han ikke ville ha så mye tid til barnet.

De fikk barnet, men ble slutt mellom mor og far. Nå ble han i barnets liv, men følte seg ikke som en pappa før etter 2 år. Han sliter enda (8 år senere) med en enorm skyldfølelse for at han ikke var en «ordentlig» pappa fra dag en. 

Ville bare fortelle dette, for det kan hende at han har noen av de samme tankene for deg. Det kan hende at han ikke ville ta kontakt fordi han har vært redd for hva du ville tenkt. 

Jeg ville kanskje snakket med en psykolog om dette? Kanskje noen i familien kan hjelpe deg med å ta kontakt?

Føler med deg❤️

Anonymkode: 86397...ff7

Takk for at du deler historien deres, frem til akkurat nå har jeg tenkt at grunnen til at han ikke tok kontakt er at han fortsatt ikke ville, men sett fra din vinkel kan det jo hende at han har skyldfølelse og er sikker på at jeg etter alle de årene ikke ville hørt av ham.  Psykolog er nok en god ide, jeg tror uansett jeg trenger å snakke med noen, jeg har jo tross alt trodd han var død alle de årene også, plutselig er han i live og jeg har et navn. Helt sprøtt!

Anonymkode: 516f7...63d

[NewInTown]

Kanskje dette er en sånn type situasjon der det er best å ta sjansen, og heller angre på det man gjorde om det går dårlig. Faren din skal jo faktisk en dag død på ordentlig, og da gikk du glipp av sjansen. Jeg vet ikke hva som er verst jeg - gå rundt hele livet og kverulere i sitt eget hode om man skal/skal ikke. Den følelsen av å ha noe uoppgjort er veldig forstyrrende og påvirker sinnstilstanden i mange situasjoner og sammenhenger. Den kan frata nattesøvnen. Bestemmer du deg for å ta kontakt kan det gå bra, og i verste fall går det dårlig. Viser det seg at det går dårlig, har du i det minste kvittet deg med usikkerheten og du kan begynne å bearbeide "tapet" i stedet.

 

[AnonymBruker]

Uff ja, dere tar meg på kornet flere her. Jeg har nok et ordentlig rosa syn på dette, at vi nærmerst skal binde bånd med en gang og skikkelig føle på at vi er far og datter, det var dumt av meg, jeg hadde nok fått orden på de tankene til slutt, men oppdaget hvor sterke de var når jeg så det skrevet her. 

Jeg må nok forberede meg en del på forhånd så ikke dette blir helt dumt, og finne noen å snakke med, men hadde vært veldig fint å møte ham en dag jeg er mer klar for det, og kan reagere slik at det ikke plager meg hvis han avviser meg helt komplett. Kjenner at den tanken er uaktuell nå, så må vente til jeg har tankene og følelsene mer organisert. Kjenner det bobler kraftig i håpet allerede. Og det er kanskje greit å drømme og fantasere litt så lenge en kommer ned igjen på jorda?

Anonymkode: 516f7...63d

[Gjest Mass]

Det kan jo være at det er vanskelig for din far å ta kontakt etter så lang tid og etter alle disse årene borte fra deg. 

Hva skal man liksom si og gjøre? Jeg vil tro at dette er noe mange unngår å gjøre - stå til ansikt med slikt viss de får velge det selv. Han vet jo heller ikke hva du vet og ikke vet, og hva du har blitt fortalt og hva du ønsker. 

Du har trodd at han var død (sykt å la noen leve i en slik løgnaktig visshet), men nå "gjenoppstod han fra de døde" omtrent og du får dermed en mulighet til å gjøre det du trodde du ikke kunne gjøre. Å ta kontakt. 

Ha et åpent sinn - og for din egen del og sjelero så ville jeg gjort dette. Da får du dine svar, og kanskje møtt ham og fått en del biter på plass i deg i forhold til din identitet.

Endret 26. januar 2018 av Mass

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har nettopp fått vite hvem faren min er, og at han ikke døde i en ulykke når jeg var liten. Det kom som et sjokk at han lever, og dro fordi han ikke ville ha barn. Jeg vokste opp uten noe farsfigur, ikke en gang en stefar, og har savnet en pappa enormt. Jeg vet fra familie at han vet hvem vi er, og kan ringe hvis han vil. Jeg har fått navnet på ham og googlet, er mange som heter det samme, men kan finne ham hvis jeg prøver hardere. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Er totalt helt livredd for å bli avvist av en jeg har kjent så vanvittig savn og lengsel etter at jeg vet ikke om jeg kommer til å takle det om det skjer. Han vil sikkert ikke høre fra meg heller, han vet jo hvem mamma er, at hun fikk et barn og at det barnet nå er 24 år. 

Jeg er så forvirret, er det noen der ute som har fått kontakt med en forelder som dro, hvordan var det?

Anonymkode: 516f7...63d

Mannen er da vel juridisk far og har betalt barnebidrag i alle år? Eller står du med ukjent far i folkeregisteret? Du er arvingen hans, også på sikt om du er registrert som hans barn.

Du kan kontakte folkeregisteret/Skatteetaten og få oppgitt hvem han er. 

En annen sak er at du bør tenke deg nøye om før du kontakter personen. Han har et liv uten deg og kan være bestemt på at han ikke vil ha deg i sitt liv. Da må du respektere den avbisningen. 

Anonymkode: 8ae16...276

[AnonymBruker]

TS, det er ikke sikkert at det er avvisning du skal være mest bekymret for. Det som kanskje kan være like ille, er om du finner ut at du virkelig ikke LIKER denne personen, som altså er din far. Da kan du begynne å lure litt på deg selv også, siden du tross alt har halvparten av genene dine fra ham.

Men om du forbereder deg grundig på det som kan gå skeis, er det kanskje ikke så dumt å ta kontakt, for å få en avklaring.

Anonymkode: bd032...053

[AnonymBruker]

Dere gir meg mye å tenke på, forstår at jeg ikke har tenkt utfor min egen boks noensinne. Og jeg aner ikke om han står som min far, om han noen gang har betalt bidrag eller hva, det aner jeg ikke. Ringer man bare skatteetaten for det? Hva hvis han aldri har vært registrert som min far, tror dere han er redd vi skal kreve bidrag av ham eller?

Nå ble det veldig mye på en gang her kjenner jeg

Anonymkode: 516f7...63d

[AnonymBruker]

Det er nok lurt å ta kontakt. Jeg vil anbefale å skrive brev først i tilfelle han ikke har fortalt om deg til sin familie, trenger tid til å tenke seg om osv.

Anonymkode: c0ca6...ae1

[AnonymBruker]

16 minutter siden, GreteCarlsen said:

Respekt kan ikke kreves, men må fortjenes.

Hæ?

Feil tråd kanskje..

Anonymkode: 302e1...87b

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt kontakt, men prøvd og ikke ha noen forventninger.

Anonymkode: 1600d...54c

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare vær forberedt på å bli skuffet, selv om han skulle si ja til å treffe deg. Du kan ha en romantisert forestilling om ham.

Når jeg ser på "Tore på sporet" programmer (har kun sett noen få), synes jeg bare det virker veldig pinlig, til tross for at alle forsøker å gjøre gode miner til slett spill.

Anonymkode: bd032...053

Hvorfor er det pinlig å si at fu har sett mye på Tore på sporet? 

Anonymkode: c031f...c01

[Gjest Catalina Culès]

Jeg ser ikke helt hvorfor du vil ta kontakt med en som ikke ville vite av deg?

[AnonymBruker]

En bekjent hadde noe lik situasjon. Ønsket å finne ut av sin far, var veldig redd for å bli avvist så det tok flere år å mote seg opp. Hadde liksom 1 sjanse. Tok til slutt en telefon og spurte om det var interesse for å møtes. Ingen forventning om jublende gjenforening, blanke ark. Det ville han, og de har idag kontakt. Far hadde to barn til hvor ingen visste om hverandre, og de ønsket alle å skape en relasjon, de ble glade. Og far hadde kone, som ikke visste om det første barnet, og nektet å ha en relasjon. Bekjent er altså ikke inkludert i familien, men har gode relasjoner med de enkeltmedlemmene som ønsker det.

Bidrag er en ting, arv vil også slå inn en dag.. 

Anonymkode: eead8...685

[AnonymBruker]

Vet om en mann som er i litt tilsvarende situasjon som din «far». Vel, de var gift, men skiltes tidlig. 

Han hadde blitt overlykkelig! 

Anonymkode: 0099e...1cd