Noen som har kjæreste med borderline?

[AnonymBruker]

Kjæresten min har diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse, men jeg har ikke fått det helt til å stemme før jeg begynte å lese om borderline. Da begynte puslespill bitene å falle litt mer på plass. Han svinger som en jojo følelses messig, og forholdet er av og på, jeg blir devaluert for så å bli idialusert igjen. Jeg har mange gang trodd det var meg, grått mye og kjent på dårlig samvittighet for ting jeg egentlig ikke burde ha dårlig samvittighet for. Når han har det fint har vi også det fint! Da er han som en drøm, så kjærlig, snill, omtenksom, intitistivrik, full av livsmot, engasjert, utstråling, humor, empati, rett å slett herlig! Med et kan alt snu, av og til pga ting jeg sier som han opplever som «galt» bagateller, jeg må dra fra han om jeg er på besøk hos han den helgen eller han reiser hjem til seg om små ting oppstår mellom oss. Da blir små ting enormt store, han gjør det slutt, kaller meg det verst tenkelige i ord, vil aldri se meg igjen, hater meg og er glad kvitt meg. Jeg gråter, trygler og ber for hans tilgivelse og tenker på at jeg er redd for å miste han og alt det fine vi har når ting er bra. Men periodene hvor det er bra er kortvarige, bare noen uker også er det ny runder med devaluering og forkastelse av meg i noen uker før han igjen mykner opp og idialiseter meg. Jeg er redd for å stille en diagnose på han, men tror ikke han bare er depressiv.... noen med erfaring, råd og tips? Jeg er utmattet av dette.... vi har vært av og på i forholdet vårt i to år nå, vi er godt voksne. 

Anonymkode: 58b4a...9f1

[AnonymBruker]

Altså jeg synes ikke du skal stille en diagnose på ham. Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse er mange flere ting enn det å ha ustabile relasjoner og hat/elsk-tanker om folk. Det kan være at dette handler om hans tilknytningsmønster, det kan være det handler om aggresjon. Det er også mange mennesker som har deler av personlighetsforstyrrelser og kan kjenne seg igjen i deler av det uten å ha personlighetsforstyrrelsen. 

Jeg skjønner ikke helt hvorfor dette skulle ha noe å si, han behandler deg tidvis som dritt. Hvorfor ønsker du å holde frem med dette? Går han i behandling, får han hjelp med atferden sin,  sånn at det ser ut som noe skal bedres etter hvert? Hvis ikke: hvorfor holde frem med en mann som sårer deg dypt periodevis og som ikke en gang tar tak i en atferd som skader en han elsker? 

Anonymkode: 56c07...ad5

[isw]

Det er ufattelig tungt å leve sammen med noen som har borderline. Det er en av de mest alvorlige personlighetsforstyrrelsene, og en enorm belastning for pårørende.

Nå mener jeg ikke å snakke nedsettende om de som har borderline. For disse menneskene oppleves objektivt sett bagatellmessige problemer for ytterst alvorlige. Men jeg tror du skal tenke deg veldig godt om om dette er noe du ønsker å være del av for resten av livet. Jeg har hørt om pårørende som er nær å ta livet sitt fordi de ikke orker mer. Du må passe på deg selv.

Og det du beskriver er nærmest "textbook" borderline.

Endret 26. januar 2018 av isw

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke han har borderline. Din reaksjon på oppførselen hans er egentlig nærmere borderline reaksjoner enn hans oppførsel. Noe som kan skje hos kvinner som utsettes for psykisk mishandling/psykopater/drittstøvler. 

Anonymkode: 39494...c5f

[AnonymBruker]

21 minutter siden, isw skrev:

Og det du beskriver er nærmest "textbook" borderline.

Nei. 

Anonymkode: 39494...c5f

[AnonymBruker]

Jeg har en eks-svigermor som oppfører seg sånn. Det ene øyeblikket var jeg hennes perfekte svigerdatter som hun var SÅÅÅ glad i, det neste øyeblikket kunne jeg bare brenne omtrent (uten at det hadde skjedd noe alvorlig i mellomtida). På et gjennomsnittlig besøk på 4 dager gikk hun gjerne fra nøytral til elskemodus til trassig sinne og tilbake igjen, selv om INGENTING dramatisk skjedde under oppholdet, og jeg selvfølgelig prøvde å etterkomme hennes ønsker så langt det gikk. Hun kunne også komme med motstridende beskjeder, tom om noe så enkelt som når det var greit at jeg brukte badet og ikke. Da de var på besøk her, ble hun rasende fordi hun fikk lettmelk og ikke skummet melk- noe hun selvfølgelig sa fra om kun på siste dagen, da vi ikke hadde mulighet til å kjøpe ny. Hun var på konstant jakt etter misnøye og folks feil, og var enten skråsikker på sin egen fortreffelighet, eller selvanklagende og selvmedlidende. Hun kan være sånn mot mannen sin også, men han stoler hun tross alt på. Så det er mer andre som får det. Hun sa det så treffende selv en gang: "Jeg tenker mest på meg selv, for det er alt jeg klarer".  Så hun har en del selvinnsikt, men hun klarer ikke være annerledes. Jeg har også sett henne disassosiere "innover" og at hun er som en slags maske, eller fjern person. Jeg har lest en del om borderline og det virker som å stemme. Hun har selv vært utsatt for vold, og vært voldsutøver mot ett av barna sine, og "fått resten av familien til å liste seg rundt", ifølge eksen min. 

Eksen min, da han begynte å slite mer psykisk, begynte også å ha liknende oppførsel - han fant ofte bare feil ved meg og selv var jo enten perfekt eller burde unnskyldes. Skjønt mange i bruddprosessen oppfører seg jo som et sted mellom kalde psykopater og ustabile borderlines. Min eks tok brodden fra hele bruddet ved å slå endelig opp samtidig som han hadde et psykisk sammenbrudd. Men så "tok han igjen", ved å si det styggeste noen har sagt til meg noensinne (stygt fordi han visste akkurat hvordan han skulle ramme, han sa rett og slett at jeg ikke hadde sjanse til å oppfylle mine drømmer). Da sa jeg til ham at jeg inntil videre ikke kom til å treffe ham, fordi jeg ikke orket aggresjonen hans. Jeg gikk inn i en reaktiv depresjon, selv om jeg satte de grensene for meg selv, jeg skjønte ikke hvorfor han ønsket å knuse meg, når han hadde fått det som han ville ved å slå opp. Det var rett og slett så vondt å bli først dumpet, og deretter devaluert. Men jeg tror ikke eksen min følte seg så veldig mektig heller, det er ikke så mange som synes han er kul liksom. Siden har eksen min blitt mer i vater og vi kan omgås, men jeg er samtidig bevisst på denne sida av ham. Jeg har visst at han har slitt med depresjon, men han har aldri vært så stygg før som da. Eller sagt, som et ekko av mora: "Jeg må tenke på meg selv, for jeg har jo mitt også" (altså, at han argumenterte for at han ikke "kunne" være sammen med meg som har noen helseplager). Det hadde vært så mye deiligere for meg om han bare sa "Jeg vet ikke hvorfor, men jeg slår opp med deg, fordi jeg har ikke lyst til å være sammen med deg lenger". Isteden kom han med et argument for hvorfor "folk" ikke ville/kunne/klarte å ha lyst til å være sammen med meg, altså deevaluerte meg som person/partner. 

Jaja, gjett hvem av oss som har ny kjæreste i dag, da... (ikke han)

Anonymkode: ffbd8...d47

[isw]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei. 

Anonymkode: 39494...c5f

Jo.

Mønsteret med idealisering/devaluering av nære relasjoner, depressivitet og utagering er ikke vanlig ved så mange andre personlighetsforstyrrelser. "Psykopater" er vanligvis ikke depressive eller selvdestruktive. Og ved "ren" depresjon er det ikke vanlig med vekselvis idealisering og devaluering.

Nå skal ikke jeg forsøke å stille noen diagnose, men det er mistenkelig for borderline dette her.

Endret 26. januar 2018 av isw

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei. 

Anonymkode: 39494...c5f

Jo.

Anonymkode: 382fe...a43

[pewdiepie]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kjæresten min har diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse, men jeg har ikke fått det helt til å stemme før jeg begynte å lese om borderline. Da begynte puslespill bitene å falle litt mer på plass. Han svinger som en jojo følelses messig, og forholdet er av og på, jeg blir devaluert for så å bli idialusert igjen. Jeg har mange gang trodd det var meg, grått mye og kjent på dårlig samvittighet for ting jeg egentlig ikke burde ha dårlig samvittighet for. Når han har det fint har vi også det fint! Da er han som en drøm, så kjærlig, snill, omtenksom, intitistivrik, full av livsmot, engasjert, utstråling, humor, empati, rett å slett herlig! Med et kan alt snu, av og til pga ting jeg sier som han opplever som «galt» bagateller, jeg må dra fra han om jeg er på besøk hos han den helgen eller han reiser hjem til seg om små ting oppstår mellom oss. Da blir små ting enormt store, han gjør det slutt, kaller meg det verst tenkelige i ord, vil aldri se meg igjen, hater meg og er glad kvitt meg. Jeg gråter, trygler og ber for hans tilgivelse og tenker på at jeg er redd for å miste han og alt det fine vi har når ting er bra. Men periodene hvor det er bra er kortvarige, bare noen uker også er det ny runder med devaluering og forkastelse av meg i noen uker før han igjen mykner opp og idialiseter meg. Jeg er redd for å stille en diagnose på han, men tror ikke han bare er depressiv.... noen med erfaring, råd og tips? Jeg er utmattet av dette.... vi har vært av og på i forholdet vårt i to år nå, vi er godt voksne. 

Anonymkode: 58b4a...9f1

Har hatt en slik kjæreste srlv og det var et helvete. Går det for langt så bare løp. Hun jeg var sammen med slo opp 4-5 ganger i mnd...blokket meg/la meg til 4-5 ganger mnd på FB og IG. Mye sjalusi...krangling...drama ...opp ned humør til slutt gikk det ut over min egen økonomi jobb og helse. Hun var så slitsom at jeg måtte til legen pga hjertrt mitt var veldig belastet pga mye stress. Jeg dumpa henne og hun prøvde selvfølgelig å gi meg dårlig skkyldfølelse og manipulerer meg men det gikk ikke. Må også nevne at folk med borderline har lav terskel for å være utro. Pga impulshandlinger og at dr med borderline ofte har en fortid som promiskiøs og usundt forhold til sex, narkotika osv

[AnonymBruker]

1 time siden, isw skrev:

Jo.

Mønsteret med idealisering/devaluering av nære relasjoner, depressivitet og utagering er ikke vanlig ved så mange andre personlighetsforstyrrelser. "Psykopater" er vanligvis ikke depressive eller selvdestruktive. Og ved "ren" depresjon er det ikke vanlig med vekselvis idealisering og devaluering.

Nå skal ikke jeg forsøke å stille noen diagnose, men det er mistenkelig for borderline dette her.

Enig i det, men det passer ikke at han kaster henne på gata når han blir forbanna, gjør det ordentlig slutt og opprettholder det i mange uker. Det passer bare ikke. Det er altfor lang tid. 

Anonymkode: 39494...c5f

[isw]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig i det, men det passer ikke at han kaster henne på gata når han blir forbanna, gjør det ordentlig slutt og opprettholder det i mange uker. Det passer bare ikke. Det er altfor lang tid. 

Anonymkode: 39494...c5f

Jeg er enig i at man ikke skal være så altfor bastant, så jeg beklager det. Selv de av vennene mine som jobber i psykiatrien som spesialister, er jo forsiktige med det.

Men når man først er inne på dette med hobbydiagnosering, er selvfølgelig også bipolar rapid cycling en aktuell differensialdiagnose :-) Eller så er det jo ikke helt utenkelig at vedkommende bare er en solid tulling, men jeg syntes grunnet det jeg skriver over at borderline ikke høres helt usannsynlig ut.

[mr92]

Uansett hvilken diagnose han har ville jeg ikke orket et forhold som det der.

[AnonymBruker]

Problemet med å diagnostisere noen på denne måten er at vi kun får et veldg lite innblikk i personens atferd gjennom TS. @isw du sier at selv dine venner som er spesialister i psykiatrien er forsiktge med å være bastante og disse møter til og med pasientene live. De færreste setter en diagnose den første behandlingstimen.  Det er bare tull at man kan se at dette er en person med textbook borderline diagnose. Slike diagnoser består av mange kriterier og selv om man oppfyller noen av dem er ikke dette nok til å få diagnosen. Disse symptomene som kommer frem kan også komme fra andre lidelser eller problemer.

TS, du kan jo spørre ham om det noen gang har vært snakk om personlighetsforstyrrelser i behandlingen hans. Det er jo mulig dette har vært utredet for og avvist men at han selv vet at han har noen av symptomene. Evt. at han har en slik diagnose men ikke ønsker å dele det med deg. For meg synes det du har skrevet å være altfor lite informasjon til å si noe som helst av hva han lider av, annet enn at han lider. Det du beskriver kan likegodt handle om et "disorganised" tilknytningsmønster. Det er heller ikke unormalt at depressive mennesker dytter andre bort, og isolerer seg.

For all del, les om borderline og ta med deg den informasjonen derfra som du kan bruke i møtet med ham. Men å diagnostisere ham er en dårlig idé,  og ganske frekt. I tillegg synes jeg du burde tenker over din egen rolle i det her som jeg skrev i mitt første innlegg: hvorfor ønsker du å bli med noen som behandler deg sånn? 

Anonymkode: 56c07...ad5

[DewPoint]

Det store spørsmålet her er nå uansett ikke hva han lider av, trådstarter, men hvorfor du forblir i en slik relasjon. Nei, den utslitte frasen om at "når vi har det bra, så har vi det veldig bra" er en dårlig unnskyldning man bruker for å kunne fortsette å finne seg i voldelig forhold.

For ja, dette er i første rekke et voldelig og skadelig forhold. Hver dag du velger å fortsette å bli værende i dette forholdet, er et valg om å utsette deg selv for skade. De dagene som er bra, er faktisk de verste, for det er de som får deg til å håpe på flere.

Du vil aldri føle deg trygg i et slikt forhold.

Du vil aldri kunne få barn som vokser opp trygge og glade, sammen med en sånn fyr.

Jeg har bare ett råd, og det er å slutte å fokusere på hans diagnoser, og heller tenke på din egen helse.

Din trygghet og din glede, hvor ble de av?

Og hva er årsaken til at du er en av de mange kvinner som daglig velger å fortsette å være i slike forhold?

Gi blaffen i han. Fokus på DEG.

Endret 19. oktober 2023 av DewPoint
15. august 2023

[Xcase33]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Kjæresten min har diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse, men jeg har ikke fått det helt til å stemme før jeg begynte å lese om borderline. Da begynte puslespill bitene å falle litt mer på plass. Han svinger som en jojo følelses messig, og forholdet er av og på, jeg blir devaluert for så å bli idialusert igjen. Jeg har mange gang trodd det var meg, grått mye og kjent på dårlig samvittighet for ting jeg egentlig ikke burde ha dårlig samvittighet for. Når han har det fint har vi også det fint! Da er han som en drøm, så kjærlig, snill, omtenksom, intitistivrik, full av livsmot, engasjert, utstråling, humor, empati, rett å slett herlig! Med et kan alt snu, av og til pga ting jeg sier som han opplever som «galt» bagateller, jeg må dra fra han om jeg er på besøk hos han den helgen eller han reiser hjem til seg om små ting oppstår mellom oss. Da blir små ting enormt store, han gjør det slutt, kaller meg det verst tenkelige i ord, vil aldri se meg igjen, hater meg og er glad kvitt meg. Jeg gråter, trygler og ber for hans tilgivelse og tenker på at jeg er redd for å miste han og alt det fine vi har når ting er bra. Men periodene hvor det er bra er kortvarige, bare noen uker også er det ny runder med devaluering og forkastelse av meg i noen uker før han igjen mykner opp og idialiseter meg. Jeg er redd for å stille en diagnose på han, men tror ikke han bare er depressiv.... noen med erfaring, råd og tips? Jeg er utmattet av dette.... vi har vært av og på i forholdet vårt i to år nå, vi er godt voksne. 

Anonymkode: 58b4a...9f1

Nei ...innleder ikke et forhold med psykisk ustabile personer.  Setter en litt høyere standard enn som så. 

Det finne såpass mange single mannfolk i Norge iforhold til kvinner ..så ser ikke helt hvorfor du foretrekker borderline mannfolk fremfor den litt mer stabile typen. Men har hørt at det er en egen fetisj det også ...man velger jo ikke akkurat hva slags fetisj man har heller så ser den. 

[AnonymBruker]

Jeg har den diagnosen. Ser verden litt mere svart/hvitt enn andre. Kan synes et menneske er kjempeflott, men så skal det lite til før jeg synes det samme mennesket er ganske teit. Det veksler fort. Men jeg er klar over det. Det er litt slitsomt. Blir fort lei meg eller fort sint for slike ting andre vil se på som mere bagateller. Men det var verre for noen år siden enn nå. En psykolog sa det ville "flate mere ut" med årene, og det ser ut som han har rett. Men en har ikke lengre perioder med en tilstand. Ikke slik jeg kjenner til det. Det veksler i løpet av en dag. Folk med denne diagnosen er vel ulike som alle andre er. Noen er bra folk og noen mindre bra. Jeg tenker vel at folk som fordømmer andre uten å kjenne dem eller som synes folk som sliter psykisk bør skytes, tilhører de mindre bra folka. Med eller uten diagnose.

Anonymkode: 86788...3e2

[Mynona]

Tråden er ryddet for oppfordring til brudd på norsk lov.

Mynona, mod.

[Gjest Jegskulleønskeat]

Jeg har ganske mange symptomer på borderline selv, men har ikke diagnosen. Har en traumediagnose

Endret 1. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

7 hours ago, pewdiepie said:

Har hatt en slik kjæreste srlv og det var et helvete. Går det for langt så bare løp. Hun jeg var sammen med slo opp 4-5 ganger i mnd...blokket meg/la meg til 4-5 ganger mnd på FB og IG. Mye sjalusi...krangling...drama ...opp ned humør til slutt gikk det ut over min egen økonomi jobb og helse. Hun var så slitsom at jeg måtte til legen pga hjertrt mitt var veldig belastet pga mye stress. Jeg dumpa henne og hun prøvde selvfølgelig å gi meg dårlig skkyldfølelse og manipulerer meg men det gikk ikke. Må også nevne at folk med borderline har lav terskel for å være utro. Pga impulshandlinger og at dr med borderline ofte har en fortid som promiskiøs og usundt forhold til sex, narkotika osv

Noen er dessverre slik, mens andre ikke. Du blir aldri kvitt borderline diagnosen, men du kan bli bedre. Jeg oppfører meg ikke slik du beskriver, og har heller aldri vært utro.

Anonymkode: df551...3f1

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Noen er dessverre slik, mens andre ikke. Du blir aldri kvitt borderline diagnosen, men du kan bli bedre. Jeg oppfører meg ikke slik du beskriver, og har heller aldri vært utro.

Anonymkode: df551...3f1

Du kan helt fint bli frisk av borderline, akkurat som du kan bli frisk av angst, depresjoner, sf etc.

Anonymkode: 78df1...7a1