Når forholdet er «perfekt», men man ikke er enig om å få barn?

[HellCat]

Jeg kan starte med å si/ advare om at dette er mer en utlufting av tanker, og derfor noe rotete og uoversiktlig. Beklager det!  Men er veldig interessert i å høre andres tanker rundt tema.

 

Jeg er nylig blitt 31 år, mannen min 35. Vi har vært sammen i 16 år, gift i fem. Stabile jobber vi trives i, god økonomi. Vi har et godt og kjærlighetsfylt forhold, med mye humor, glede,, omsorg trygghet og intimitet.

Min mann og jeg har opptil nå vært ganske samkjørte rundt det å få barn. Ingen av oss har følt noe behov for det, og vi har begge ment at det har holdt med oss (og masse tante- og onkelbarn.)

Men, og her kommer endelig poenget, jeg har begynt å føle det annerledes rundt barn. De siste 4-5 månedene har jeg kjent et voksende ønske og behov for å få barn. Mye til min egen overraskelse. Jeg har nevnt disse følelsene for mannen min, men han mener det bare er en fase fordi mange rundt oss får barn. Og at jeg kan være barnevakt hvis jeg savner å være rundt barn. 

Kanskje har han rett om at det er en fase, men jeg holder nok heller en knapp på min biologiske klokke/ behovet for utvikling og endring.

Etter 31år og 16 år sammen med mannen er jeg klar for et nytt kapittel. Han derimot, er både prinsippfast og lite glad i endringer. Jeg mistenker han egentlig er redd for å «miste» meg og det gode forholdet vårt hvis vi skulle fått barn. 

 

Så, hva om vi ikke klarer å bli enige? Hvem sitter med det siste ordet, den som plutselig vil ha barn eller den som har vært konsekvent på at han ikke vil ha? Det finnes få kompromisser, slik jeg ser det.

 

Foreløpig tenker jeg å la tanken modnes hos han, før jeg tenker meg for langt ned i kjelleren.

 

Beklager tankespinnerier, men vil gjerne høre fra andre i lignende situasjoner.

[AnonymBruker]

Ingen skal tvinges til å få barn når de ikke vil. Om en av partene absolutt vil ha barn, må den parten da bestemme seg for om hun vil bli, og forbli barnløs, eller gå, og satse på å finne en annen partner å få barn med/bli alenemor etter danmarkstur. 

 

Anonymkode: 7bf92...9ec

[T-Rex]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Ingen skal tvinges til å få barn når de ikke vil. Om en av partene absolutt vil ha barn, må den parten da bestemme seg for om hun vil bli, og forbli barnløs, eller gå, og satse på å finne en annen partner å få barn med/bli alenemor etter danmarkstur. 

Anonymkode: 7bf92...9ec

Dette. Jeg forstår dillemmaet, når dere har et veldig godt parforhold, som har vart lenge. Men å bli med barn mot partnerens vilje er et forferdelig stort svik. Forholdet vil nødvendigvis gå ad undas etter noe sånt. Er det verdt det?

[AnonymBruker]

Dersom en av partene vil ha barn så må den som ønsker barn bestemme seg for om h*n kan leve et liv uten barn og beholde partneren, eller slå opp og finne en partner som også vil ha barn. Men kan ikke tvinge en person til å få barn så det er liksom de to valgene man har. 

Anonymkode: 39359...c5c

[Biloba]

Han har siste ord i sitt liv, og må ta ansvar for å evt miste deg om han ikke vil komme deg i møte.

Du har siste ord i ditt liv og må ta ansvar for å velge mellom å fortsette et barnløst forhold eller bryte opp for å ha mulighet til å få barn alene eller med en ny partner.

Først trenger dere en prosess hvor dere blir kjent med egne dype ønsker og absolutte krav i forhold til det nye temaet, og partnerens. Han tror foreløpig at dette ikke er et reelt, dyptgående og viktig behov hos deg. Du må finne ut om barn virkelig er svært viktig for deg eller ikke. Han må finne ut hvordan han vil forholde seg til et evt svar om at barn er en nødvendighet i din livsplan. 

Ønsker deg lykke til med å finne ut av ting. Her er vi ikke helt på nett om et barn nr 2, men et evt nei kan ikke få true forholdet og familien til barnet vårt. Å få barn i det hele tatt hadde jeg derimot ikke akseptert å velge bort for en partner, for mitt barneønske var for sterkt.