Ungene vil bare ha meg... far holder seg i bakgrunnen

[AnonymBruker]

Det er kanskje en velkjent problemstilling, men jeg blir sprø av det. Ungene henvender seg til meg, snakker til meg, roper på meg, ber meg om hjelp - selv om pappa kanskje både er ledig og sitter nærmere. De siste årene har han trukket seg mer og mer i bakgrunnen. Kan gjerne være i et annet rom, og distansen til ungene har gradvis blitt større. For meg virker det jo veldig bekvemt og behagelig å få være i fred mens ungene gnåler etter meg HELE tiden. Men jeg synes ikke det er holdbart at vi har det sånn! Jeg har konfrontert ham med dette og prøver å pushe både ham og ungene til å endre på mønsteret. Men jeg synes ikke jeg får det til. Han virker å gjøre det for å tekkes meg... og ungene sier at han blir sur og fornærmet hvis de spør etter meg i stedet. Han virker nesten ubekvem rundt ungene, som om han ikke vet hva han skal gjøre. 

Bare så det er nevnt: jeg er IKKE en sånn mamma som løper til for det minste knyst.... jeg er glad i egentid og vil gjerne la ungene ordne seg selv mens jeg får litt fred. Jeg er nok en litt sånn Casa Kaos-mamma. Jeg har ikke behov for å stå først i rekka og bli elsket høyest. Tvert imot skulle jeg gjerne delt dette 50/50. Men det er nå en gang slik når man har barn, at man tidvis må si "ja" selv om man har mest lyst til å si "nei", bare for å slippe å dekke andres behov, eller for å slippe å rydde opp når ungene har utfoldet seg... Og da blir det jo typisk meg som sier ja. Han sier aller helst nei, fordi det er mest bekvemt for HAM. 

Mannen min, på sin side, ville sikkert sagt at det er min "feil" og at jeg ikke "slipper ham til". Det er jeg ikke enig i. Jeg mener heller at man høster det man sår. Det er jeg som følger opp det meste når det gjelder ungene. Jeg kan bare ikke fatte og begripe hvorfor en forelder ønsker å ha en så distansert rolle i familien? Man er jo bare fint nødt til å følge opp ungene sine, selv om det er slitsomt og masse jobb. 

Noen som har erfaringer med dette, og som har noen råd? Kan dette endres....?

Anonymkode: 0d1c7...d90

[solmåneogstjerner]

Det mest effektive er nok å reise bort noen dager. Da får de vent seg til at det er ham som er der, og han blir på en måte tvunget til å ta det. Så må du følge opp med å dra ut av og til. 

Endret 25. januar 2018 av solmåneogstjerner
Altså at du drar bort alene 😉

[Sushi]

Vi har også et snev av dette, men ikke så ekstremt som det du skisserer her.

Begge ungene er mammadalter så lenge jeg er hjemme, de spør alltid meg om hjelp, snakker til meg i munnen på hverandre osv. Pappaen får stort sett være i fred, og jeg tenker at han noen ganger utnytter muligheten til å snike seg unna oppgaver... (Men det er jo fra mitt ståsted.)

Det jeg er bevisst på er å gjøre meg selv utilgjengelig. 3-åringen trenger hjelp til noe, men jeg står og lager middag? Jaha, men da må han spørre pappa (uansett om pappa er i en annen etasje). Ops, jeg var visst opptatt med noe på badet akkurat når 6-åringen skulle gjøre lekser. Da må hun visst lese for pappa. Og så videre. Jeg ser også at det meste løsner etterhvert som ungene blir større og klarer det meste selv.

Nå blir ikke pappaen sur eller fornærma hos oss da, og det er nok en viktig forskjell. Det bør mannen din jobbe med. Her hjelper det også mye at mannen jobber litt mindre enn meg, og dermed er den som er mest hjemme. Det er ikke sikkert rådet om å reise bort innimellom er så dumt.  

[AnonymBruker]

Hvorfor blir mannen din sur og fornærmet? Føler han at han ikke strekker til eller er nødvendig, og at det er derfor han trekker seg unna? Det beste her er om faren kommer mer på banen selv. Om ungene spør etter deg, så kan han spørre hva det er de trenger hjelp til og så hjelpe dem selv, ikke bare vente på at barna skal be han direkte om hjelp. Du kan også sende ungene til han, si at du er opptatt eller ikke vet/kan, så de må spørre pappa om hjelp. 

Anonymkode: 02e11...734

[AnonymBruker]

Jeg måtte reise bort i nesten to uker, og kom hjem til et hus med barn som smurte matpakker, dekket bord og og la sammen egne klær, i tillegg hadde minste overnattet i hengekøye på stua to ganger, og eldste hadde lært å kjøre påhengs. Far hadde en helt annen deltagelse og selvtillit i foreldrerollen. Nå er det jo ikke alltid så lett å reise bort, men det er noe med at de vokser med ansvaret. Vi HAR lett for å ville ha ting på vår egen måte.

Anonymkode: 92cf4...ebc

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg måtte reise bort i nesten to uker, og kom hjem til et hus med barn som smurte matpakker, dekket bord og og la sammen egne klær, i tillegg hadde minste overnattet i hengekøye på stua to ganger, og eldste hadde lært å kjøre påhengs. Far hadde en helt annen deltagelse og selvtillit i foreldrerollen. Nå er det jo ikke alltid så lett å reise bort, men det er noe med at de vokser med ansvaret. Vi HAR lett for å ville ha ting på vår egen måte.

Anonymkode: 92cf4...ebc

Og ingen falt tilbake til vanlig rutine når du kom tilbake?

Hvis barna har vært vant til at det er "baaaaare mamma" og plutselig er det bare pappa der så vil de tilpasse seg, men straks mamma er tilbake så vil jeg tro at det er enkelt å falle tilbake på "baaaaaare mamma" fordi det er det som er kjent og vant når mamma er der. 

 

Anonymkode: cb6e6...f87

[AnonymBruker]

Først og fremst må du snakke med mannen din, om at det blir litt vel mye «mamma», og at du i en periode fremover vil dirigere barna mot far. Dvs. når et av barna behøver en av foreldrene svarer du: «Mamma er opptatt med XX nå, du må spørre pappa.» Og da skal pappa stille opp for ungene uten å bli tverr eller sur (ergo samtalen du må ha med han først) 

Lykke til! 

Anonymkode: 83d36...862

[AnonymBruker]

Det hjelper så absolutt å reise bort litt dann og vann.

Hva sier og syns far selv da om tingenes tilstand? Er han fornøyd med å være en litt distansert figur? I så fall vil han neppe legge seg i selen for å endre mønsteret.

Du har ikke noe samlingsbasert videreutdanning det passer å ta sånn ca nå da?

Anonymkode: 7b8c0...79a

[Gjest F S]

Leste om noenlunde samme tema i en annen tråd på KG: "babyen hater meg" i gruppe "graviditet spedbarn og babytiden". Bl.a et svar der fra @Vera Vinge som jeg synes var godt. Essensen var noe sånt som at det forandrer seg fort, halv ofte, og er lett påvirkelig (riktignok mindre og mindre etterhvert som ungene vokser) og antydningsvis om veien videre. Kan bekrefte at min søster også har hatt det sånn!

Endret 1. februar 2018 av F S

[AnonymBruker]

On 26.1.2018 at 12:16 AM, solmåneogstjerner said:

Det mest effektive er nok å reise bort noen dager. Da får de vent seg til at det er ham som er der, og han blir på en måte tvunget til å ta det. Så må du følge opp med å dra ut av og til. 

Det er ikke så enkelt å dra bort noen dager, det er ikke lenge nok, og det ender bare opp med at det blir jævlig mye å rydde opp når jeg kommer hjem.... alt som har hopet seg opp fordi jeg ikke har gjort det....

On 26.1.2018 at 8:02 AM, AnonymBruker said:

Hvorfor blir mannen din sur og fornærmet? Føler han at han ikke strekker til eller er nødvendig, og at det er derfor han trekker seg unna? Det beste her er om faren kommer mer på banen selv. Om ungene spør etter deg, så kan han spørre hva det er de trenger hjelp til og så hjelpe dem selv, ikke bare vente på at barna skal be han direkte om hjelp. Du kan også sende ungene til han, si at du er opptatt eller ikke vet/kan, så de må spørre pappa om hjelp. 

Anonymkode: 02e11...734

Ja, jeg mener også at far burde komme mer på banen selv. Om han føler seg utilstrekkelig/unødvendig, så skal jo ikke det bli barnas problem eller ansvar. Det er jo HAN som må definere sin rolle. 

Ellers tusen takk for mange fine og saklige innspill, skulle gjerne quotet og kommentert på hver enkelt, men rekker ikke akkurat nå . Skulle gjerne hatt en 14-dagers-videreutdanning å dra bort til, men er redd det trengs hardere skyts. Type 6-12 mnd... og det er jo aldeles uaktuelt!

Anonymkode: 0d1c7...d90

[Biloba]

På 25.1.2018 den 22.33, AnonymBruker skrev:

Jeg kan bare ikke fatte og begripe hvorfor en forelder ønsker å ha en så distansert rolle i familien? Man er jo bare fint nødt til å følge opp ungene sine, selv om det er slitsomt og masse jobb. 

Anonymkode: 0d1c7...d90

Nope. Så lenge barna blir godt ivaretatt kan han være meget fornøyd med å skumme fløten av hyggesamvær uten å ha lyst til å stå for noe særlig av jobbdelen med barna  selv.

Det gjør ham ikke til en spesielt dårlig far, ungene har det jo bra takket være deg, men det gjør ham til en dårlig partner å overlate sin del av arbeidet til deg.