Barn med tvangstanker

[MajaS]

Vi har en jente på 8 år som vi tror kan ha tvangstanker. Hun har alltid vært annerledes enn andre barn. Som liten var hun mye syk og pga av dette tror jeg hun utviklet seg litt tregt. Hun turte ikke huske, ake og klatre fordi hun var livredd for å slå seg. Hun satt i sandkassen helt til hun ble 5 år og først da begynte hun å bevege litt på seg.

Nå går hun i 3 klasse og sliter på skolen. Hun er verdens snilleste jente og har mange venninner, men rent fagmessig henger hun etter. For oss virker det som hun ikke konserter seg og tankene forsvinner fort til andre ting. 

De har byttet lærer og foreløpig har vi ikke hatt så veldig god kontakt med han. Men jeg tenker jeg skal ta det opp med han for jeg føler at «tvangstankene» hennes begynner å gå utover skolearbeid. 

Men så lurer jeg på om vi kanskje overdriver, siden hun bare er 8 år og har holdt på med dette så lenge vi kan huske så er det kanskje bare sånn hun er?

Men er det noen som har erfaring om tvangstanker hos barn? Bør vi ta dette videre og i så fall hvilken vei bør vi gå? 

Føler oss så rådville, vi vil jo det beste for jenta vår. 

[AnonymBruker]

Ville snakket først med helsesøster og legge frem bekymringene.ville absolutt tatt tak i det

Anonymkode: 2f781...c28

[bobleplast_]

Henvisning til BUP og evt. PPT.

[AnonymBruker]

Ta kontakt med både helsesøster og fastlege. Viktig at dette blir tatt tak i. Forhåpentligvis fører dette til god hjelp for datteren din. Jeg har en datter på samme alder som har en spesifikk fobi. Vi har fått god hjelp av terapeut, faktisk uten at datteren vår har vært med. Vi foreldre har fått mye kunnskap og veiledning i hvordan vi skal møte henne og utføre eksponeringsterapi. Terapeuten har også snakket med lærerne. Vil absolutt anbefale å koble inn profesjonell hjelp! 

Anonymkode: 3b9eb...f00

[AnonymBruker]

 Er det så galt om barn liker å leke i sandkassen da?? 

Anonymkode: ab742...2a8

[Fluttershy]

Jeg forstår ikke helt.. Har hun tvangstanker, eller er det angst eller konsentrasjon, eller alle tingene som er problemet?

Jeg tenker at hvis barn virkelig har tvangstanker, mer enn en eller to ting som må gjøres som ett ritual, så bør det tas tak i med en gang. Er det ett ritual eller to så ville jeg sett det ann, om det gikk over. Det gjorde det i alle fall her.

At hun var forsiktig, og ikke var med i leken før hun var 5 hadde jeg ikke tenkt så mye på så lenge jeg så små fremskritt hele veien. Hvis hun derimot står stille, og faller utenfor sosialt, så ville jeg gått videre med dette også.

Ang. konsentrasjonen så ville jeg snakket med læreren først og fremst, sett hvordan det er på skolen, og hva læreren mener. Om lærer er bekymret eller ei, om det bør meldes opp til ppt eller ikke.

[MajaS]

Takk for svar alle sammen. 

Skrev kanskje litt feil her, problemet er vel i bunn og grunn det at hun hele tiden henger seg opp i ting. Altså hun kan slå seg, få et lite skrubbsår og dette såret kan hun snakke om hele dagen og holde henne våkne om natten. Hun spør oss om det er farlig/kan jeg dø/sette klærne seg fast osv. Dette kan hun spørre om 5-6 ganger etter hverandre helt til hun blir fornøyd med svaret og vi ikke orker å svare så går det en time eller to så spør hun om det samme og sånn kan hun holde på i flere mnd selv om såret er grodd. Så er det brått noe annet, noen ganger ting som ikke engang har skjedd. Som at hun blør i øynene eller at hjerte kan slutte å slå. Det er alltid sykdom/sår og død som er tema. Noen ganger spør hun om det hele tiden hele dagen, som om det skjer noe fælt om hun ikke spør oss om det gang på gang. 

Derfor nevnte jeg det at hun var passiv som liten og ikke ville ake eller huske, men kun sitte stille. Altså ikke noe galt i det å leke i sandkassen. Men vi ser jo nå at frykten for å slå seg allerede da var der. 

Ang det med konsentrasjon så tror jeg hun tenker så mye på dette at hun ikke klarer å fokusere på lekser og skolearbeid. Hun kan sitte midt i ett regnestykke og brått si at hun ikke tror hjerte slår og om jeg kan kjenne etter. Derfor tror jeg hun sliter med å konsentrere seg, de tankene tar helt over for henne.

Så det henger vel litt sammen da? Både tvangstanker, angst og konsentrasjon. Jeg vet ikke, føler meg rådvil. Er det noe hun vokser av seg? Bør vi kontakte noen? 

[Fluttershy]

Jeg tror ikke det er tvangstanker, høres mer ut som frykt/angst. Har hun opplevd at noen nære har vært alvorlig syk, eller mistet noen? 

Hvordan møter dere denne angsten? Har selv ei som har en del angst, og har blitt fortalt at det er viktig å bruke positive ord når vi snakker om den. Feks. ikke si "Det er ikke farlig", men heller "Det kommer til å gå helt fint". Ikke si "Nei, du kommer da ikke til å dø", men si "Du er jo frisk som en fisk, alt er bra med deg". Jeg tenker også at man må møte barnet på følelsene, men likevel ikke overøse med oppmerksomhet rundt det, en hårfin balanse i grunn.

Hvis du virkelig er bekymret ville jeg snakket med noen ja. Jeg ville gjerne begynt hos helsesøster, så tatt det derifra.

[MajaS]

For meg er tvangstanker helt ukjent og det er fint å få innspill av noen som har erfaring med det. Vi har jo ingen som har vært syke eller dødd i familien og jeg kan ikke skjønne hvor denne angsten skal komme fra egentlig. Men for oss så virker det som den alltid har vært der. Fra hun var veldig liten. Hun var mye syk som baby, inn og ut av sykehus. Men dette husker hun ikke selv. Det kan jo være at det henger igjen. Hun sliter også med separasjonsangst, men dette har blitt bedre med årene. 

Men kanskje vi skal lese oss litt opp på hvordan man skal møte disse tankene og følelsene og heller avvente litt før vi kontakter skole/helsesøster. 

[Fluttershy]

1 minutt siden, MajaS said:

For meg er tvangstanker helt ukjent og det er fint å få innspill av noen som har erfaring med det. Vi har jo ingen som har vært syke eller dødd i familien og jeg kan ikke skjønne hvor denne angsten skal komme fra egentlig. Men for oss så virker det som den alltid har vært der. Fra hun var veldig liten. Hun var mye syk som baby, inn og ut av sykehus. Men dette husker hun ikke selv. Det kan jo være at det henger igjen. Hun sliter også med separasjonsangst, men dette har blitt bedre med årene. 

Men kanskje vi skal lese oss litt opp på hvordan man skal møte disse tankene og følelsene og heller avvente litt før vi kontakter skole/helsesøster. 

Her var hun også mye på sykehus når hun var baby, de tre første levemånedene var på sykehuset. Selv om dem ikke har minner fra sykehus innleggelser når dem var så små, så har det stresset kropp og sinn, og det sitter ofte i. Det er sperasjonsangst som er det største problemet hos oss også. Angst for alvorlig sykdom/død kan faktisk knyttes til seperasjonsangst. 

Det skader uansett ikke å ta kontakt med noen og drøfte det, det er bedre å be om hjelp en gang for mye enn en gang for lite!

[AnonymBruker]

Du skriver hun var mye syk som liten. Er det dette som ligger til grunn for tankene hennes i dag? Var hun alvorlig syk? Holdt hun på å dø? Virker jo som at hun er ganske opphengt i sykdom/skader og døden.

Anonymkode: 2bcb2...adf

[MajaS]

3 minutter siden, Fluttershy skrev:

Her var hun også mye på sykehus når hun var baby, de tre første levemånedene var på sykehuset. Selv om dem ikke har minner fra sykehus innleggelser når dem var så små, så har det stresset kropp og sinn, og det sitter ofte i. Det er sperasjonsangst som er det største problemet hos oss også. Angst for alvorlig sykdom/død kan faktisk knyttes til seperasjonsangst. 

Det skader uansett ikke å ta kontakt med noen og drøfte det, det er bedre å be om hjelp en gang for mye enn en gang for lite!

Tusen takk for svar. Da kan kanskje svare rett og slett være at fortiden har klusset litt til sinnet hennes og at det ligger i underbevisstheten. Det kan jo virke litt logisk egentlig når du skriver om deres erfaringer rundt dette. 

Jeg skal lese meg litt opp på temaet og se om jeg kan bli litt klokere. Tenker kanskje vi kan kontakte helsesøster slik at vi foreldrene kan få litt veiledning til hvordan vi skal møte henne med hennes tanker. 

 

[Fluttershy]

Just now, MajaS said:

Tusen takk for svar. Da kan kanskje svare rett og slett være at fortiden har klusset litt til sinnet hennes og at det ligger i underbevisstheten. Det kan jo virke litt logisk egentlig når du skriver om deres erfaringer rundt dette. 

Jeg skal lese meg litt opp på temaet og se om jeg kan bli litt klokere. Tenker kanskje vi kan kontakte helsesøster slik at vi foreldrene kan få litt veiledning til hvordan vi skal møte henne med hennes tanker. 

 

Lykke til! Det er ikke enkelt å se på at ens kjære små har det vanskelig! 

[AnonymBruker]

1 time siden, MajaS skrev:

Vi har en jente på 8 år som vi tror kan ha tvangstanker. Hun har alltid vært annerledes enn andre barn. Som liten var hun mye syk og pga av dette tror jeg hun utviklet seg litt tregt. Hun turte ikke huske, ake og klatre fordi hun var livredd for å slå seg. Hun satt i sandkassen helt til hun ble 5 år og først da begynte hun å bevege litt på seg.

Nå går hun i 3 klasse og sliter på skolen. Hun er verdens snilleste jente og har mange venninner, men rent fagmessig henger hun etter. For oss virker det som hun ikke konserter seg og tankene forsvinner fort til andre ting. 

De har byttet lærer og foreløpig har vi ikke hatt så veldig god kontakt med han. Men jeg tenker jeg skal ta det opp med han for jeg føler at «tvangstankene» hennes begynner å gå utover skolearbeid. 

Men så lurer jeg på om vi kanskje overdriver, siden hun bare er 8 år og har holdt på med dette så lenge vi kan huske så er det kanskje bare sånn hun er?

Men er det noen som har erfaring om tvangstanker hos barn? Bør vi ta dette videre og i så fall hvilken vei bør vi gå? 

Føler oss så rådville, vi vil jo det beste for jenta vår. 

Leser ikke noe tvang over dette? Men husk at adhd for jenter kan utspille seg annerledes enn på gutter. Det at hun ikke klarer å konsentrere seg og dermed henger etter.

Anonymkode: 3c766...acf

[MajaS]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Leser ikke noe tvang over dette? Men husk at adhd for jenter kan utspille seg annerledes enn på gutter. Det at hun ikke klarer å konsentrere seg og dermed henger etter.

Anonymkode: 3c766...acf

Nei det er det jeg er så usikker på, for det er litt sånn tvangsmessig at hun spør oss 4-5 ganger om hun blør i øyet. Så svarer vi nei, hun spør igjen om vi er helt sikre. Vi svarer at vi ville jo ikke sitte her og se på at du blør i øyet uten å si noe til deg ville vi vel? Så kan hun svare at nei det ville dere vel ikke, men lover dere at jeg ikke blør? Så svarer vi at det lover vi deg. Så må hun alikevel gå fra bordet og sjekke. Så kan det gå en liten time så spør hun igjen om det samme og sånn går det hver eneste dag. Noen ganger også om nettene.

Hvis det for eksempel er et kne hun har hengt seg opp i så drar hun opp buksene hele tiden, brått midt i matbutikken eller på skolen. Så sjekker hun det kneet sikkert 40 ganger i løpet av en dag samtidig som hun hele tiden spør oss om det er farlig. 

Derfor har jeg vært inne på tanken om det kan være en tvangstanke hun sliter med. Men jeg er så veldig usikker. 

[bib_84]

Har ingen erfaring med dette selv, men jeg ville tatt det opp med enten fastlege eller helsesøster. Om ikke annet så kan dere som foreldre kanskje få litt veiledning på hvordan dere bør møte henne.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, MajaS skrev:

Nei det er det jeg er så usikker på, for det er litt sånn tvangsmessig at hun spør oss 4-5 ganger om hun blør i øyet. Så svarer vi nei, hun spør igjen om vi er helt sikre. Vi svarer at vi ville jo ikke sitte her og se på at du blør i øyet uten å si noe til deg ville vi vel? Så kan hun svare at nei det ville dere vel ikke, men lover dere at jeg ikke blør? Så svarer vi at det lover vi deg. Så må hun alikevel gå fra bordet og sjekke. Så kan det gå en liten time så spør hun igjen om det samme og sånn går det hver eneste dag. Noen ganger også om nettene.

Hvis det for eksempel er et kne hun har hengt seg opp i så drar hun opp buksene hele tiden, brått midt i matbutikken eller på skolen. Så sjekker hun det kneet sikkert 40 ganger i løpet av en dag samtidig som hun hele tiden spør oss om det er farlig. 

Derfor har jeg vært inne på tanken om det kan være en tvangstanke hun sliter med. Men jeg er så veldig usikker. 

Dette høres veldig VELDIG ut som tvang! Når man har tvangstanker/OCD, har man et umettelig behov for å være helt, absolutt 100 % sikker på det tvangen omfatter, og ritualene er måten man oppnår denne sikkerheten på - det virker bare ikke, og er med til å fastholde tvangen. 

Jenta deres får en tanke om at hun blør i øyet, og da slår tvangen inn og krever at hun må være 100 % sikker på at hun IKKE blør, og bruker da to veldig vanlige tvangshandlinger - sjekking (i speilet) og bekreftelse (fra dere). Dette hjelper kanskje en kort stund, før tvilen vender tilbake og man starter forfra med angst, usikkerhet og ritualer. 

Jeg har selv hatt tvangstanker, blant annet om lyset var slukket eller ikke - jeg kunne stå og SE på pæren, at det ikke var lys i, men jeg var allikevel ikke helt sikker (det kunne jo hende at den lyste selv om den så slukket ut, og hva hvis lyst var mørkt og motsatt, og hvordan kunne jeg egentlig vite om den lyste eller ikke?) og kunne bruke laaang tid på å skru av og på lyset helt til det føltes "riktig" inni meg, og jeg følte meg trygg på at lyset var slukket. Helt absurd, men sånn er tvangen - irrasjonelle, repetitive tanker. 

Behandlinfen er eksponeringsterapi, og når det gjelder barn er dere foreldre viktige her - dere må nemlig få redskaper til å håndtere tvangen, og ikke bedrive det som heter "familieassistering" hvor dere fastholder henne i tvangen ved å gi henne bekreftelser - selv om det er med gode intensjoner. 

Anbefaler fastlege, og henvisning til BUP. 

Anonymkode: 92fdc...508

[Gjest supernova_87]

11 minutter siden, MajaS skrev:

Nei det er det jeg er så usikker på, for det er litt sånn tvangsmessig at hun spør oss 4-5 ganger om hun blør i øyet. Så svarer vi nei, hun spør igjen om vi er helt sikre. Vi svarer at vi ville jo ikke sitte her og se på at du blør i øyet uten å si noe til deg ville vi vel? Så kan hun svare at nei det ville dere vel ikke, men lover dere at jeg ikke blør? Så svarer vi at det lover vi deg. Så må hun alikevel gå fra bordet og sjekke. Så kan det gå en liten time så spør hun igjen om det samme og sånn går det hver eneste dag. Noen ganger også om nettene.

Hvis det for eksempel er et kne hun har hengt seg opp i så drar hun opp buksene hele tiden, brått midt i matbutikken eller på skolen. Så sjekker hun det kneet sikkert 40 ganger i løpet av en dag samtidig som hun hele tiden spør oss om det er farlig. 

Derfor har jeg vært inne på tanken om det kan være en tvangstanke hun sliter med. Men jeg er så veldig usikker. 

Uavhengig av hva dette er og ikke er tenker jeg det er lurt og viktig å ta dette videre med legen, og kanskje at hun kan få snakke med en behandler som kan hjelpe henne på å bli trygg på seg selv og helsa si. Det å måtte spør opp igjen så mange ganger vitner om en ekstrem utrygghet, og det å blø fra øynene eller å tro at man kommer til å dø er jo veldig skummelt både for barn og voksne. Det høres ikke greit ut å ha det sånn, og det går jo ikke over av seg selv, og derfor synes jeg at det ansvarlige som voksne er å gi henne den hjelpen hun trenger utover forsikringer, de trygger henne jo ikke uansett. 

[MajaS]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres veldig VELDIG ut som tvang! Når man har tvangstanker/OCD, har man et umettelig behov for å være helt, absolutt 100 % sikker på det tvangen omfatter, og ritualene er måten man oppnår denne sikkerheten på - det virker bare ikke, og er med til å fastholde tvangen. 

Jenta deres får en tanke om at hun blør i øyet, og da slår tvangen inn og krever at hun må være 100 % sikker på at hun IKKE blør, og bruker da to veldig vanlige tvangshandlinger - sjekking (i speilet) og bekreftelse (fra dere). Dette hjelper kanskje en kort stund, før tvilen vender tilbake og man starter forfra med angst, usikkerhet og ritualer. 

Jeg har selv hatt tvangstanker, blant annet om lyset var slukket eller ikke - jeg kunne stå og SE på pæren, at det ikke var lys i, men jeg var allikevel ikke helt sikker (det kunne jo hende at den lyste selv om den så slukket ut, og hva hvis lyst var mørkt og motsatt, og hvordan kunne jeg egentlig vite om den lyste eller ikke?) og kunne bruke laaang tid på å skru av og på lyset helt til det føltes "riktig" inni meg, og jeg følte meg trygg på at lyset var slukket. Helt absurd, men sånn er tvangen - irrasjonelle, repetitive tanker. 

Behandlinfen er eksponeringsterapi, og når det gjelder barn er dere foreldre viktige her - dere må nemlig få redskaper til å håndtere tvangen, og ikke bedrive det som heter "familieassistering" hvor dere fastholder henne i tvangen ved å gi henne bekreftelser - selv om det er med gode intensjoner. 

Anbefaler fastlege, og henvisning til BUP. 

Anonymkode: 92fdc...508

Takk for utfyllende svar. Syntes det er så vanskelig, men du skriver at det å sjekke og det å få bekreftelse er to vanlige tvangshandlinger og dette gjør hun jo hele tiden med alle de tankene hun får om skader/sykdom. 

Det er jo helt sprøtt for oss som aldri har hatt slike tanker at det å skru av og på lys eller sjekke seg for fiktive sår blir en så stor del av hverdagen. Men jeg ser jo hvor slitsomt det er for jenta vår å ha det sånn, så jeg tenker at vi kanskje tar kontakt med fastlegen og tar det videre derfra så kanskje vi kan få litt veiledning og hjelp til å møte jenta vår på best mulig måte 

[AnonymBruker]

Jeg jobber med kombinasjonen autisme og tvangslidelser, og kjenner GODT igjen det du skriver! Vi kan få spørsmål om de samme tingene hundre ganger. Det blir stilt spørsmål om det samme om og om igjen - nesten litt på impuls uten og høre på det som blir svart. I mitt sinn er det ganske alvorlig når det ødelegger nattesøvn, og det er tydelig at det er noe som preger datteren deres. 

Nå er jeg jo ingen ekspert selvom jeg har erfaring med tvangslidelser, og det fins jo mange varianter - men jeg ser flere fellestrekk og kan absolutt si meg enig i at det kan virke som hun plages med dette. Sier som flere: ta kontakt med noen som kan hjelpe, og sørg for at dere blir hørt!

masse lykke til <3 

Anonymkode: 90617...b3a