Syns livet går for fort til at jeg ønsker barn

[AnonymBruker]

Årene bare løper avgårde, og jeg er barnløs, singel og 32 år. Føler egentlig at det er liten vits i å få barn. For det første forplikter man seg til å forsørge et annet menneske i minst 18 år, og i mitt tilfelle vil jeg være over 50 før de flytter ut. Jeg er allerede dømt til å bli en gammel forelder. Det liker jeg ikke tanken på.

Jeg vingler stadig mellom ønske meg barn, og å ikke ønske det. Ikke ønske det fordi verden er ikke så fin å vokse opp i. Fremtiden ser ikke lys ut, bare flere og flere unge sliter psykisk som følge av mer og mer samfunns- og kroppspress.

At 7-åringer idag har smarttelefoner gjør at hårene reiser seg fra armene mine.. Jeg liker ikke utviklingen.

Og hvordan skal jeg ha råd til å gi barn det de "trenger", eller det som man "presses" til å kjøpe..

Noen som kjenner seg igjen i ambivalent tankgang rundt det å få barn?

Anonymkode: b9333...bf1

[bib_84]

Jeg var også ambivalent før jeg fikk barn, men på et annet grunnlag enn deg. Jeg ønsket meg en familie, men tvilte på men egne evner som mor. Jeg ble sviktet av mine foreldre i oppveksten og var overbevist om at jeg kom til å gjøre det samme mot egne barn. Men denne redselen ble gradvis mindre, og jeg ble mamma da jeg var 30. Jeg angrer ikke på det, det er det beste valget jeg har tatt, men tror heller ikke livet mitt hadde blitt dårlig uten barn.

Jeg er også enig i dine refleksjoner rundt samfunnet og verden i dag, men samtidig tenker jeg at dette er noe voksne antagelig har sagt i alle de år. Verden endrer seg stadig og kommer lengre og lengre bort fra det vår generasjon kjenner som normalen. Det kan ha en del negative konsekvenser, men samtidig er det uungåelig og fører også med seg mye positivt. Vi som foreldre må bare gjøre det beste ut av det, lære barna våre de verdiene vi mener er viktige og hjelpe de å ta gode valg både for seg selv og for samfunnet. 

Har du en partner vil det vel være naturlig å snakke med ham/henne om disse tingene også. Kanskje kan det vippe deg den ene eller den andre veien i forhold til din egen ambivalens  

[AnonymBruker]

32 er sa ikke gammelt til å være forelder, knapt over gjennomsnittet. Ei heller blir verden ‘verre og verre’. Det er færre fattige, flere får tilbud om skolegang, færre kriger etc.  i dag enn for 20 år siden. 

men det er klart barn er ikke for alle. Gjør som du vil, men ta beslutningen bassert på fakta, ikke en følelse av hvordan ting ‘er’. 

Anonymkode: e576e...c27

[AnonymBruker]

Du kan jo se det an, kanskje du får lyst på barn hvis du får kjæreste. Ellers er jeg overbevist om at man kan leve et fint liv uten barn også:) Men jeg syns ikke du skal tenke at du er for gammel. De fleste får barn rundt din alder. Også er det jo greit å tenke litt over hva slags liv du ønsker deg. Jeg ønsket å ha min egen familie. Få mine egne familietradisjonen når det kommer til jul osv. Men barneønsket kom ikke før jeg møtte mannen i mitt liv. Ville aldri blitt alenemor med vilje! 

Og verden har vel aldri vært bedre enn den er nå sånn generelt.

Anonymkode: bf4a2...706

[AnonymBruker]

Jeg er 35, og det blir nok ikke barn. Begynner å føle meg for gammel, rett og slett. Har ventet på at lysten skulle komme, men den har ikke gjort det. Mannen min føler det heldigvis på samme måte. 

Anonymkode: 400aa...6d2

[AnonymBruker]

Er også 35, og har fortsatt ikke bestemt meg helt. Men begynner å få lyst til å få barn. Mulig det er for sent, men vi skal prøve, og se hva som skjer.

Anonymkode: 2f5ff...9e6

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

32 er sa ikke gammelt til å være forelder, knapt over gjennomsnittet. Ei heller blir verden ‘verre og verre’. Det er færre fattige, flere får tilbud om skolegang, færre kriger etc.  i dag enn for 20 år siden. 

men det er klart barn er ikke for alle. Gjør som du vil, men ta beslutningen bassert på fakta, ikke en følelse av hvordan ting ‘er’. 

Anonymkode: e576e...c27

Hvis du tror på global oppvarming og konsekvensene av dette, er du realist hvis du mener verden blir verre og verre. Man 'føler' ikke dette.

Ei heller 'føler' man overbefolkning.

Eller penicillin-resiste bakterier.

Osv...

Anonymkode: 315e1...616

[AnonymBruker]

Jeg var ikke engang sikker da jeg var gravid. Ikke før barnet kom. Etter det lurte jeg på hva jeg egentlig hadde kastet bort tida på før jeg fikk barn. Det å få barn gir livet en helt annen mening. Jeg har ikke det synet på tid at jeg synes det er leit at jeg har blitt gammel når de flytter ut. Egentlig tenker jeg mest på det som skjer her og nå. Jeg liker hverdagen. Med barna. Du er iallfall ikke for gammel til å bli mamma. 

Anonymkode: 13780...a72

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

32 er sa ikke gammelt til å være forelder, knapt over gjennomsnittet. Ei heller blir verden ‘verre og verre’. Det er færre fattige, flere får tilbud om skolegang, færre kriger etc.  i dag enn for 20 år siden. 

men det er klart barn er ikke for alle. Gjør som du vil, men ta beslutningen bassert på fakta, ikke en følelse av hvordan ting ‘er’. 

Anonymkode: e576e...c27

Ts er 32 NÅ. Og fremdeles singel. Å få barn når man er 32 er ikke gammelt, nei, men ts må altså først finne noen å bli gravid med (eller begynne å planlegge Danmarksturer), og så klare å faktisk bli gravid, og så gå gravid i 9 mnd... Så det kan fort ta flere år før hun faktisk sitter med en baby i armene. Jeg var 32 da jeg traff min samboer, og jeg fikk ikke barn før jeg var 36, selv om det alltid har vært et ønske hos meg. 

Anonymkode: 9ff28...8c2

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts er 32 NÅ. Og fremdeles singel. Å få barn når man er 32 er ikke gammelt, nei, men ts må altså først finne noen å bli gravid med (eller begynne å planlegge Danmarksturer), og så klare å faktisk bli gravid, og så gå gravid i 9 mnd... Så det kan fort ta flere år før hun faktisk sitter med en baby i armene. Jeg var 32 da jeg traff min samboer, og jeg fikk ikke barn før jeg var 36, selv om det alltid har vært et ønske hos meg. 

Anonymkode: 9ff28...8c2

Hun må jo ikke det, hun kan dra til Danmark i morgen om hun vil. Hun kan også møte drømmemannen i morgen og bli gravid relativt kjapt.  Det spørs jo bare hve hun vil/hvordan livet utvikler seg. Å sitte å si at ‘ nå blir jeg en gammel mor’ er jo ikke nødvendigvis sant...

Anonymkode: e576e...c27

[AnonymBruker]

Jeg var lenge ambivalent til å få barn. Hadde en mor som mishandlet meg psykisk og var forferdelig mot meg i oppveksten på mange måter. Følte ikke at jeg hadde evner til å være en god mor.

Da jeg møtte han som jeg snart skal gifte meg med, fikk jeg etter hvert veldig lyst på barn. Gikk noen runder med meg selv og tenkte at jeg iallfall vet hva jeg ikke skal gjøre galt mot mine barn. Jeg er ikke min mor  

Å få barn har gitt livet mitt en ny mening og jeg har blitt et bedre menneske på veien også  det gir utrolig mye glede og ha barn, synes jeg iallfall. Kunne ikke tenkt meg noe annet og synes jeg klarer meg bra som mor  

Anonymkode: 6f632...f07

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du tror på global oppvarming og konsekvensene av dette, er du realist hvis du mener verden blir verre og verre. Man 'føler' ikke dette.

Ei heller 'føler' man overbefolkning.

Eller penicillin-resiste bakterier.

Osv...

Anonymkode: 315e1...616

Å tro på overbefolkning er som å tro på øglemenn

Anonymkode: b2ee8...499

[AnonymBruker]

Når jeg er sliten og drømmer meg tilbake til livet jeg hadde da jeg var 30, og blir litt for nostalgisk, må jeg rett og slett minne meg selv på at dersom jeg ikke hadde hatt barn, ville jeg uansett ikke hatt det sorgløse og spennende livet jeg hadde på den tiden.

Poenget mitt er at man fint kan ha et innholdsrikt og meningsfyllt liv når man er ung, i 20- og 30-årene. Man tåler mye fysisk, man kan backpacke østen rundt og bo på vandrerhjem. Man kan bruke en hel sommer på musikkfestivaler med venner som også er barnløse. Man kan studere hvor man vil, prøve nye yrker, man trenger ikke så mye stabilitet, og kanskje ønsker man det ikke heller.

MEN: Etter hvert blir man eldre, 40 +, og begynner å investere i leilighet, kanskje man er lei av at de andre i kollektivet er så mye yngre. Da må man ha en fast jobb. Da blir man bundet til ett sted. Kanskje takler man ikke å feste dagesvis i strekk på festivaler lenger - og man har uansett ikke mange å dra på tur med, da de fleste vennene er i etableringsfasen med småbarn.Foreldrene ens har blitt eldre, og man må ta seg av dem så de ikke sitter ensomme og alene. Plutselig er man i den kjipe voksentilværelsen, om man har barn eller ikke.

Jeg var nok lykkeligere før, men jeg angrer ikke. Jeg kunne uansett ikke fått tilbake 20-årene mine, selv om jeg hadde forblitt barnløs. Barna gir mening i denne kjipe voksentilværelsen. Selv om jeg hadde vært mindre sliten og hatt mer tid til å dyrke egne hobbyer uten dem, tror jeg det er lett å bli ulykkelig på sine eldre dager når man ikke har egen familie/etterkommere.

Anonymkode: 0fc25...31e

[Tvist]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å tro på overbefolkning er som å tro på øglemenn

Anonymkode: b2ee8...499

Selvsagt. At polene smelter på grunn av menneskeskapt oppvarming, at det er mat og vannmangel i store deler av verden og store søppelberg, at det blir færre av alle dyrearter bortsett fra mennesket og at det finnes 7,3 milliarder mennesker på kloden og at befolkningen øker med 80 MILLIONER hver eneste år, er selvsagt ikke et tegn på overbefolkning. Da vil jeg gjerne vite hva som er tegn på overbefolkning. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Tvist skrev:

Selvsagt. At polene smelter på grunn av menneskeskapt oppvarming, at det er mat og vannmangel i store deler av verden og store søppelberg, at det blir færre av alle dyrearter bortsett fra mennesket og at det finnes 7,3 milliarder mennesker på kloden og at befolkningen øker med 80 MILLIONER hver eneste år, er selvsagt ikke et tegn på overbefolkning. Da vil jeg gjerne vite hva som er tegn på overbefolkning. 

Mangel på boliger verden over, så og så mange mennesker per kvm kloden over. Vet du hvor mye ubrukt land vi har i verden? Ekstremt mye. 

Det eneste som faktisk er bevist overbefolket er storbyene.

Anonymkode: b2ee8...499

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Årene bare løper avgårde, og jeg er barnløs, singel og 32 år. Føler egentlig at det er liten vits i å få barn. For det første forplikter man seg til å forsørge et annet menneske i minst 18 år, og i mitt tilfelle vil jeg være over 50 før de flytter ut. Jeg er allerede dømt til å bli en gammel forelder. Det liker jeg ikke tanken på.

Jeg vingler stadig mellom ønske meg barn, og å ikke ønske det. Ikke ønske det fordi verden er ikke så fin å vokse opp i. Fremtiden ser ikke lys ut, bare flere og flere unge sliter psykisk som følge av mer og mer samfunns- og kroppspress.

At 7-åringer idag har smarttelefoner gjør at hårene reiser seg fra armene mine.. Jeg liker ikke utviklingen.

Og hvordan skal jeg ha råd til å gi barn det de "trenger", eller det som man "presses" til å kjøpe..

Noen som kjenner seg igjen i ambivalent tankgang rundt det å få barn?

Anonymkode: b9333...bf1

Før du vurderer barn bør du kanskje finne noen å ha dem med? 

Jeg var ambivalent til å få barn, men så møtte jeg drømmekjæresten og det kom naturlig. Idag er foreldrene mine døde, og med årene ser man at andre venner blir opptatt med sitt. De fleste i 30-40åra har ikke tid til å henge med venner på daglig basis. 

Så med mindre du liker mye alenetid, har en hobby du bruker mye tid på, eller jobber mye, bør du være klar over at du vil sitte mye på sidelinja og se alle rundt deg suse forbi med etablert familieliv, og det tror jeg kan være stusselig i lengden. 

 

Anonymkode: 31b7b...7d7

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg er sliten og drømmer meg tilbake til livet jeg hadde da jeg var 30, og blir litt for nostalgisk, må jeg rett og slett minne meg selv på at dersom jeg ikke hadde hatt barn, ville jeg uansett ikke hatt det sorgløse og spennende livet jeg hadde på den tiden.

Poenget mitt er at man fint kan ha et innholdsrikt og meningsfyllt liv når man er ung, i 20- og 30-årene. Man tåler mye fysisk, man kan backpacke østen rundt og bo på vandrerhjem. Man kan bruke en hel sommer på musikkfestivaler med venner som også er barnløse. Man kan studere hvor man vil, prøve nye yrker, man trenger ikke så mye stabilitet, og kanskje ønsker man det ikke heller.

MEN: Etter hvert blir man eldre, 40 +, og begynner å investere i leilighet, kanskje man er lei av at de andre i kollektivet er så mye yngre. Da må man ha en fast jobb. Da blir man bundet til ett sted. Kanskje takler man ikke å feste dagesvis i strekk på festivaler lenger - og man har uansett ikke mange å dra på tur med, da de fleste vennene er i etableringsfasen med småbarn.Foreldrene ens har blitt eldre, og man må ta seg av dem så de ikke sitter ensomme og alene. Plutselig er man i den kjipe voksentilværelsen, om man har barn eller ikke.

Jeg var nok lykkeligere før, men jeg angrer ikke. Jeg kunne uansett ikke fått tilbake 20-årene mine, selv om jeg hadde forblitt barnløs. Barna gir mening i denne kjipe voksentilværelsen. Selv om jeg hadde vært mindre sliten og hatt mer tid til å dyrke egne hobbyer uten dem, tror jeg det er lett å bli ulykkelig på sine eldre dager når man ikke har egen familie/etterkommere.

Anonymkode: 0fc25...31e

Jeg har tenkt mye det samme. 

Jeg stortrivdes som barnløs. Men selv om jeg tenkte at jeg elsker livet mitt slik det er, akkurat NÅ, så kommer det ikke til å være slik for evig. Hvordan kommer jeg til å tenke om å leve livet slik jeg lever det akkurat nå, når jeg bikker 40? 50? Når alle andre er opptatte med egne barn og familie, og jeg blir hun barnløse som ikke har noen å feire julen med, den barnløse tanten som folk føler de "må" invitere selv om de kanskje ikke vil? Og hvor artig kommer det til å være å ha et liv som er identisk hele livet? 

Jeg har alltid tenkt at jeg ikke vil bli godt voksen uten å ha barn. Men jeg har vel aldri følt at NÅ vil jeg ha barn. Til slutte "måtte" jeg bare få barn, fordi alderen løp avgårde med meg, og jeg måtte enten få barn NÅ, eller innfinne meg med å forbli barnløs resten av livet. 

Anonymkode: 9ff28...8c2

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mangel på boliger verden over, så og så mange mennesker per kvm kloden over. Vet du hvor mye ubrukt land vi har i verden? Ekstremt mye. 

Det eneste som faktisk er bevist overbefolket er storbyene.

Anonymkode: b2ee8...499

Som feks regnskogen? Skal vi hugge ned den og bygge boliger?

Anonymkode: 47779...d3a

[Tvist]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mangel på boliger verden over, så og så mange mennesker per kvm kloden over. Vet du hvor mye ubrukt land vi har i verden? Ekstremt mye. 

Det eneste som faktisk er bevist overbefolket er storbyene.

Anonymkode: b2ee8...499

Mye land ja, men man kan jo ikke bruke at til landbruk. Menneskene krever stadig mer plass, så det blir mindre plass til alle andre, både dyr og planter.

[Gjest GoldenLioness]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Årene bare løper avgårde, og jeg er barnløs, singel og 32 år. Føler egentlig at det er liten vits i å få barn. For det første forplikter man seg til å forsørge et annet menneske i minst 18 år, og i mitt tilfelle vil jeg være over 50 før de flytter ut. Jeg er allerede dømt til å bli en gammel forelder. Det liker jeg ikke tanken på.

Jeg vingler stadig mellom ønske meg barn, og å ikke ønske det. Ikke ønske det fordi verden er ikke så fin å vokse opp i. Fremtiden ser ikke lys ut, bare flere og flere unge sliter psykisk som følge av mer og mer samfunns- og kroppspress.

At 7-åringer idag har smarttelefoner gjør at hårene reiser seg fra armene mine.. Jeg liker ikke utviklingen.

Og hvordan skal jeg ha råd til å gi barn det de "trenger", eller det som man "presses" til å kjøpe..

Noen som kjenner seg igjen i ambivalent tankgang rundt det å få barn?

Anonymkode: b9333...bf1

Man er ikke akkurat steingammel når en er 50 år pluss. Akkurat i tide til å leve fint noen år til i jobb for å så nyte pensjonisttilværelsen med barn som besøker deg og leve til å treffe barnebarn. 

Jeg har aldri MÅTTE ha barn for å kunne bli lykkelig, men samtidig så var jeg lei av å bare fokusere på meg og mitt. Jeg tenkte at jeg var klar da jeg ble på din alder og ble jeg gravid så hurra, om ikke så ville jeg kunne leve med deg også. 

Men da jeg fikk sønnen min så endret livet mitt seg til det bedre. Jeg fikk så mye mer mening med livet som jeg ikke så da jeg var barnløs. Han bringer så mye glede i livet mitt og han gir meg så mye positiv energi og jeg gleder meg til å følge han videre i livet. 

Ja, det er mye dritt i verden, men samtidig så barna våre fremtiden og jeg håper at jeg klarer å gi han gode verdier og moraler som kanskje kan hjelpe å gjøre verden til et litt bedre sted en vakker dag. Om vi som foreldre tar tak og ser barna våre, følger med på alt som skjer i livene deres og møter dem så er det måten å skape en bedre fremtid for dem. Problemet er at mange foreldre ikke følger opp og slik blir det jo barn som vil lide under andre barn og det er selvsagt skremmende. Men ikke skremmende nok til å gjøre alt jeg kan hver dag for at sønnen min skal stå opp for seg selv og andre og kanskje kunne gjøre en forskjell