Tabu å mistrives

[AnonymBruker]

Jeg ser rundt meg at alle takler livet med små barn bra. De gir i alle fall uttrykk for det. Det er tegning, perling, bake, gå på ski og så videre hele tiden. Og det handler hele tiden om barna. Jeg har små barn selv, og er så lei! Og får så dårlig samvittighet fordi jeg er så lei. Og har ingen å snakke med det om. Det er akseptert at man blir sliten av dårlig nattesøvn eller trass. Men å være lei av alt som har med barn å gjøre, er ikke noe man diskuterer på jentekvelden... Men jeg føler meg så mislykket og utilstrekkelig, fordi jeg så veldig ofte føler meg fanget og overhode ikke greier å nyte småbarnslivet. Jeg lever for de få stundene jeg får for meg selv. Og så er det så synd, for jeg kommer kanskje til å se tilbake og savne de små også, når de blir større. 

Anonymkode: ee397...a6a

[solmåneogstjerner]

Orker ikke å skrive så mye nå.

Men dette kunne vært skrevet av meg. Akkurat sånn jeg tenker også. Det er vondt, men jeg orker ikke...

I hvertfall er det ikke bare deg 😘

[AnonymBruker]

Pust med magen. Du er IKKE alene. 

Jeg synes det er rart at alle du kjenner tilsynelatende er fornøyd med livet slik? Jeg har mange, både slekt, venner, bekjente og kolleger, som er helt åpne om at det å spille billedlotto med ungene og være inn og perle overhodet ikke er noe de synes er kjempegøy. 

Jeg syntes ærlig talt det meste av alt det der var helt pyton, og gledet meg veldig til ungene ble så store at de kunne spille mer meningsfylte spill og gjøre litt mer store-barn-ting. 

Anonymkode: b2b5d...9b9

[Snowbrigade]

Jeg synes det er så ålreit at dere som har det sånn er åpne om det. Jeg har ikke barn og heller mer og mer mot å ikke ville ha det, men jeg sliter litt med at alle rundt meg forteller at det blir verdt det når jeg får barn, at det å ha mine egne barn vil gjøre all strevet verdt det, at alt er fantastisk så lenge det er med barna osv. Men selv sliter jeg med å få gjort ting i huset selv om vi bare er to, med å komme meg opp om morgenen, med å orke å gjøre annet enn å bare ligge på sofaen etter en lang dag. Livet mitt som barnløs er ikke spesielt spennende, men det er litt godt å høre at ikke alle lever i en rosa boble. Det er vel bare litt lettere for de som gjør det å snakke om det? Du får kose deg med at de som meg som nyter å være godt voksne og gjøre som man vil hele helga kommer til å sitte alene på gamlehjemmet når vi blir eldre alt har vel sine fordeler og ulemper vil jeg tro

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Pust med magen. Du er IKKE alene. 

Jeg synes det er rart at alle du kjenner tilsynelatende er fornøyd med livet slik? Jeg har mange, både slekt, venner, bekjente og kolleger, som er helt åpne om at det å spille billedlotto med ungene og være inn og perle overhodet ikke er noe de synes er kjempegøy. 

Jeg syntes ærlig talt det meste av alt det der var helt pyton, og gledet meg veldig til ungene ble så store at de kunne spille mer meningsfylte spill og gjøre litt mer store-barn-ting. 

Anonymkode: b2b5d...9b9

Samme her. Har mange rundt meg som er sliten og lei og de sier det høyt. Er så deilig å kunne snakke om det for da føles det ikke så feil men heller normalt å ha slike følelser. 

Jeg har barn fra 0-13 år så jeg får virkelig kjørt meg på alle plan samtidig 😊 nattevåk,tenåringsopprør og to års trassen 👏👏👏

Anonymkode: eecfc...57c

[AnonymBruker]

Noe av problemet ligger i den barnesentrerte kulturen som presenteres som idealet tenker jeg. Jeg fikk barn for 5 år siden, og ungen har bare vært med meg (og faren når hn ble litt større), på alt vårt.

Jeg sitter sjeldent (om noen gang egentlig), ned og leker med Lego eller perler med ungen, det får hn klare selv. Men hn er med på våre "voksenaktiviteter", så vi tar bare ungen med på det vi trenger å få gjort eller liker å gjøre.

Ting jeg gjør med barn: trener crossfit og yoga, gjør husarbeid, hører på musikk (Pink Floyd er en storfavoritt), ser film (vi elsker Singing in the Rain, men jeg er glad i animasjon også da.), går tur i fjell og mark, går på kulturelle eventer (vi så nøtteknekkeren i operaen før jul), dyrker i hagen, leser bøker (startet med Anne Cath Vestly da hn var 3), drar på besøk til venninner av meg, der  er det stort sett barn å leke med. Faren tar hn i tillegg med på husbygging, bilskruing, bading, ski, når han skal kjøre traktor, osv.

 

Bruker sikkert to timer i mnd på barneting, ellers følger ungen våre prosjekter og interesser. Barnet elsker å være med oss, de liker jo å føle seg nyttige og å føle mestring. Og mestringen føles best når man gjør noe av faktisk verdi, som å hjelpe pappa å støpe gulv, eller hjelpe mamma med å henge opp klær.

 

Hm leker også kjempefint alene eller med andre barn, og har en fantastisk livlig fantasi. Barn kan mer enn man tror, og hvis man ikke faller i fella med å venne de til hjernedøde programmer på Disney Channel og NRK Super, kan man fylle huset med kvalitet i både bøker, film og musikk. Det handler om hva de er vant med, og det er jo det de foretrekker.

Føler ikke jeg har måttet gi opp noe av det jeg likte før barn, det er bare gøyere nå fordi vi er sammen om det.

Anonymkode: 4a058...0ed

[AnonymBruker]

Jeg tror det er ganske mange som ikke har brio-tog og Peppa Gris som sine hovedinteresser, men samtidig er det noe med det at ting er som de er, og da må man nesten bare forsøke å se sjarmen i det og ta det for det det er. Jeg er i alle fall sånn at hvis jeg tillater meg å bli for fokusert på at jeg synes noe er kjedelig eller tiltak, så blir det bare verre. Uansett om det er jobb, pliktbesøk til tante Olga eller Peppa Gris. Når barna mine setter pris på å lese samme boka 120 ganger, så gjør jeg det, og velger å ikke tenke på hvor kjedelig jeg kanskje synes det er.

Anonymkode: 5c32a...1f5

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er ganske mange som ikke har brio-tog og Peppa Gris som sine hovedinteresser, men samtidig er det noe med det at ting er som de er, og da må man nesten bare forsøke å se sjarmen i det og ta det for det det er. Jeg er i alle fall sånn at hvis jeg tillater meg å bli for fokusert på at jeg synes noe er kjedelig eller tiltak, så blir det bare verre. Uansett om det er jobb, pliktbesøk til tante Olga eller Peppa Gris. Når barna mine setter pris på å lese samme boka 120 ganger, så gjør jeg det, og velger å ikke tenke på hvor kjedelig jeg kanskje synes det er.

Anonymkode: 5c32a...1f5

Det er et poeng. Likevel - jeg er ikke en småbarn-person. Jeg synes det er mer morsomt å være sammen med større barn, som kan gjøre litt mer komplekse aktiviteter. 

Jeg trives mye bedre med å gjøre lekser med seksåringen enn da jeg stablet klosser med henne som to-treåring. Jeg kan godt tøyse sammen med henne, men jeg er ikke helt typen til å ligge på gulvet og leke mor-og-barn-lek med playmobil eller andre fantasileker.

Jeg gjør selvfølgelig noe av det jeg ikke liker, fordi jeg har lyst til å være sammen med henne. (Og litt fordi jeg ellers ikke får fred - vi er bare oss to.) Likevel - det er lettere å være med på ting etter hvert som hennes interesser har utviklet seg nå som hun er litt større. Det er hundre tusen ganger mer givende å spille vri-åtter eller monopol junior enn billedlotto.

Nei, jeg er rett og slett ikke en småbarn-person. Og det er helt greit. 

Anonymkode: b0a7a...844

[Sushi]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noe av problemet ligger i den barnesentrerte kulturen som presenteres som idealet tenker jeg. Anonymkode: 4a058...0ed

Jeg er litt enig i dette. Jeg gidder ikke å lese den samme boka 120 ganger etter hverandre, for å si det sånn. Jeg kan godt perle eller bygge lego med ungene av og til, men bare hvis jeg har lyst. Som regel leker de med hverandre eller alene, og så er vi sammen når vi gjør ting som både voksne og barn har lyst til. De er med på middagslaging, vi går en tur osv. Alt vi gjør må nødvendigvis tilpasses barna, men jeg går ikke rundt og gjør ting jeg hater hele tida bare fordi jeg har barn. Det tror jeg ingen av oss hadde hatt godt av.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mange som føler det sånn, alle gjør det sikkert tidvis i det minste. Men jeg føler det er nesten litt for LITE tabu å snakke om sånt. «Smalltalken» med foreldrene i mine barns barnehage mener jeg handler alt for mye om hvor kjedelig og slit det er med barn - det er ikke hyggelig for barna å høre på. F.eks hvis man har playdates så kan foreldrene si noe sånt som at det er deilig å få besøk fordi de synes det er så kjedelig å leke samme lek om og om igjen. Det er greit nok det, men sånne samtaler kan man ta en annen gang, ikke når barna leker en meter unna.

Anonymkode: 8a622...9e0

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noe av problemet ligger i den barnesentrerte kulturen som presenteres som idealet tenker jeg. Jeg fikk barn for 5 år siden, og ungen har bare vært med meg (og faren når hn ble litt større), på alt vårt.

Jeg sitter sjeldent (om noen gang egentlig), ned og leker med Lego eller perler med ungen, det får hn klare selv. Men hn er med på våre "voksenaktiviteter", så vi tar bare ungen med på det vi trenger å få gjort eller liker å gjøre.

Ting jeg gjør med barn: trener crossfit og yoga, gjør husarbeid, hører på musikk (Pink Floyd er en storfavoritt), ser film (vi elsker Singing in the Rain, men jeg er glad i animasjon også da.), går tur i fjell og mark, går på kulturelle eventer (vi så nøtteknekkeren i operaen før jul), dyrker i hagen, leser bøker (startet med Anne Cath Vestly da hn var 3), drar på besøk til venninner av meg, der  er det stort sett barn å leke med. Faren tar hn i tillegg med på husbygging, bilskruing, bading, ski, når han skal kjøre traktor, osv.

 

Bruker sikkert to timer i mnd på barneting, ellers følger ungen våre prosjekter og interesser. Barnet elsker å være med oss, de liker jo å føle seg nyttige og å føle mestring. Og mestringen føles best når man gjør noe av faktisk verdi, som å hjelpe pappa å støpe gulv, eller hjelpe mamma med å henge opp klær.

 

Hm leker også kjempefint alene eller med andre barn, og har en fantastisk livlig fantasi. Barn kan mer enn man tror, og hvis man ikke faller i fella med å venne de til hjernedøde programmer på Disney Channel og NRK Super, kan man fylle huset med kvalitet i både bøker, film og musikk. Det handler om hva de er vant med, og det er jo det de foretrekker.

Føler ikke jeg har måttet gi opp noe av det jeg likte før barn, det er bare gøyere nå fordi vi er sammen om det.

Anonymkode: 4a058...0ed

Jeg har ikke barn, men dersom jeg får det skal jeg huske innlegget ditt  Jeg lurer på hva du tenker i forhold til fritidsaktiviteter når barnet blir eldre? Ang. kjøring hit og dit, dugnadsarbeid i helger og kvelder, og slike ting? Jeg synes at slike ting høres forferdelig kjedelig ut, og vil ikke fylle fritiden min med den type ting. Har bodd mye i et land hvor dugnadsarbeid og "aktivitetspress" er ikke-eksisterende - er nesten fristet til å flytte dit dersom jeg får barn. 

Anonymkode: 7b284...49e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke barn, men dersom jeg får det skal jeg huske innlegget ditt  Jeg lurer på hva du tenker i forhold til fritidsaktiviteter når barnet blir eldre? Ang. kjøring hit og dit, dugnadsarbeid i helger og kvelder, og slike ting? Jeg synes at slike ting høres forferdelig kjedelig ut, og vil ikke fylle fritiden min med den type ting. Har bodd mye i et land hvor dugnadsarbeid og "aktivitetspress" er ikke-eksisterende - er nesten fristet til å flytte dit dersom jeg får barn. 

Anonymkode: 7b284...49e

Vel, for det første blir det ikke aktuelt med en haug med aktiviteter. Jeg har venner som har 2-3 aktiviteter til hvert av de TRE barna, og ingen kan gå på det samme fordi det er ulike tidspunkt for ulike aldersgrupper.. Så her blir det kun 1 aktivitet, til nød 2 når ungen blir stor nok til å komme seg dit selv.

MEN. Ved å dyrke interesser hos barnet som jeg deler, kan jeg velge meg ut aktiviteter som jeg finner det givende å delta på. F.eks blir det danseskole til høsten, ungen er hektet på ballett etter å ha blitt eksponert for klassisk musikk siden fødsel, og vi ser masse klassiske balletter på YouTube. 

Vinn for meg, som elsker sånt, og vinn for barnet som nå er hektet på å danse rundt i stua til Tchaikovsky. Velger ellers å aktivisere oss sammen, enten med begge eller én av oss foreldrene, organisert aktivitet er veldig hypet opp synes jeg.

Hn lærer mer av meg og mannen ved å være med på vårt enn av å være et barn i en gruppe på 15 med en stressa pedagog.

Bonus med denne oppdroppdragerstilen er veldig god tilknytning, som igjen gir veldig lite trass og god oppførsel fra barnet. Barn ønsker å oppføre seg bra for å få anerkjennelse fra de det er knyttet til, og jo bedre tilknytning, jo enklere å veilede oppførsel.

Anonymkode: 4a058...0ed