Vanskelig ekteskap

[AnonymBruker]

Har vært gift i i 21 år og har to barn på 10 og 13 år. Ekteskapet vårt er så komplisert og vanskelig :-( Vi kan være verdens beste venner og ha det helt topp, så kan d snu på sekundet. Mannen min kan være veldig oppfarende og hissig, mange ganger uten forvarsel.. Det er akkurat som om jeg trigger noe i ham som gjør at han blir så sint. Jeg ønsker å stå for det jeg mener, men er ikke redd for å innrømme feil. Har ofte den følelsen av at bare jeg er glad, forståelsesfull og ydmyk så kan vi ha verdens beste forhold. Mannen min sliter til tider psykisk, men kjenner at jeg ikke klarer lenger å leve i dette. Når han er sint så har han ingen grenser på hva han kan si, og d gjerne foran ungene. Jeg er psykopat, en helvetes kjærring, et jævler troll ol.. Jeg kan helt sikkert være d også men syns det er grusomt at han ikke greier å begrense seg når ungene er der. Vær gang vi krangler så er jeg ingenting å samle på, han skal skilles og skjønner ikke hvordan han har holdt ut med meg så lenge. Jeg er overhodet ikke feilfri, men syns jeg har funnet meg i mye nettopp fordi jeg alltid har vært så glad i han. Det har vært mange utroskap fra hans side. Men så har vi på en måte klart å jobbe hos gjennom det. Jeg bærer ikke nag, men selvfølgelig kan følelser dukke opp som kan være vanskelig. Da blir han sint, har jeg valgt å tilgi så er d ikke noe å snakke om.. Det er så mange ting.. Men klarer ikke å se hvordan vi skal klare å løse dette. Det er i hvert fall ukentlige krangler, gjerne med barna som tilskuere. Vi har prøvd flere runder med samtaleterapi. Da kan det være bra en stund, så er d påan igjen.. Han har også flere runder gått til psykolog. Hva gjør man og hvor lenge skal man kjempe?? 

Anonymkode: 7018a...e4e

[Lou Salome]

Man skiller seg, og du har kjempet lenge nok.

[Perle]

Gå fra ham! Han har "fucket" opp hodet ditt. 

Tjue år med en psykopat er mer en nok. Du fortjener et godt liv, og du skylder dine barn å vokse opp i et hjem uten en psykisk mishandlet mor. 

Skaff deg en økonomisk oversikt. Sykmeld deg om det behøves, å ta kontakt med NAV ang dine rettigheter. Ikke flytt eller slipp "bomben" før du har en plan.

Endret 24. januar 2018 av Perle

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har vært gift i i 21 år og har to barn på 10 og 13 år. Ekteskapet vårt er så komplisert og vanskelig :-( Vi kan være verdens beste venner og ha det helt topp, så kan d snu på sekundet. Mannen min kan være veldig oppfarende og hissig, mange ganger uten forvarsel.. Det er akkurat som om jeg trigger noe i ham som gjør at han blir så sint. Jeg ønsker å stå for det jeg mener, men er ikke redd for å innrømme feil. Har ofte den følelsen av at bare jeg er glad, forståelsesfull og ydmyk så kan vi ha verdens beste forhold. Mannen min sliter til tider psykisk, men kjenner at jeg ikke klarer lenger å leve i dette. Når han er sint så har han ingen grenser på hva han kan si, og d gjerne foran ungene. Jeg er psykopat, en helvetes kjærring, et jævler troll ol.. Jeg kan helt sikkert være d også men syns det er grusomt at han ikke greier å begrense seg når ungene er der. Vær gang vi krangler så er jeg ingenting å samle på, han skal skilles og skjønner ikke hvordan han har holdt ut med meg så lenge. Jeg er overhodet ikke feilfri, men syns jeg har funnet meg i mye nettopp fordi jeg alltid har vært så glad i han. Det har vært mange utroskap fra hans side. Men så har vi på en måte klart å jobbe hos gjennom det. Jeg bærer ikke nag, men selvfølgelig kan følelser dukke opp som kan være vanskelig. Da blir han sint, har jeg valgt å tilgi så er d ikke noe å snakke om.. Det er så mange ting.. Men klarer ikke å se hvordan vi skal klare å løse dette. Det er i hvert fall ukentlige krangler, gjerne med barna som tilskuere. Vi har prøvd flere runder med samtaleterapi. Da kan det være bra en stund, så er d påan igjen.. Han har også flere runder gått til psykolog. Hva gjør man og hvor lenge skal man kjempe?? 

Anonymkode: 7018a...e4e

Stakkars. Sånn hadde jeg det og. Om jeg smilte dagen lang og gjorde han fornøyd så var alt bra. Sur og trøtt en dag i 2min så klikke det det for han. Om det var hans feil eller min var det alltid jeg som måtte krype til korset og si unnskyld. Aldri han. Han hadde ikke gjort noe. Alt han kaltr meg og sa såret dypt. Mast følelsene.men så var han god og det var vanskelig å bare gå.  Men når han er sånn forann barna og så må du flytte om ingen hjelp hjelper han. Du og barna kan ikke ha det sånn. Selv hvor tungt det er å gå. Blir du mer fri alene. Kan ikke gå på tå hev hele tiden.lykke til.

Anonymkode: 6d866...024

[Carrot]

47 minutter siden, Lou Salome skrev:

Man skiller seg, og du har kjempet lenge nok.

Så enkelt og så riktig! 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Carrot skrev:

Så enkelt og så riktig! 

Det er ikke enkelt. For de som har stått i sånt selv. Er ikke lett å bare gå. Etter så mange år. Osv.

Anonymkode: 6d866...024

[Carrot]

Det kommer ann på hva du legger i "enkelt"

Hvis du setter likhetstegn med at noe er lett å gjøre, velge osv så nei, men hvis du setter likhetstegn til råd om hva man bør gjøre jo.. 

[AnonymBruker]

Jeg har det ganske lignende. Men mannen min kaller meg ikke så mye stygt. Som regel så pleier han bare å bli sint, klage på alt jeg ikke har gjort eller har gjort feil. Om jeg ikke svarer eller sier jeg skal gjøre det så roer det seg. Om jeg svarer han og forsvarer meg så blir det bråk. Da kan det hende han slenger ut noen ord og gjerne at vi skal skilles. Er så lei å høre det. 

Det er veldig slitsomt å leve med en som er sur, grinete og sur "hele tiden". 

Jeg har prøvd å snakke med mannen min om det mange ganger. Noen ganger så forstår han og lover bot og bedring. Men som oftest så ender det i en krangel og beskyldninger og det orker jeg ikke. 

Jeg er ingen engel altså. Jeg kan være sur og sint jeg også. Men jeg slenger ikke ut stygge ord til han, det synes jeg er en skikkelig uting. 

Det verste er å aldri høre noe positivt, aldri få et eneste kompliment - om noe. Det synes jeg er mye verre enn skitkastingen. 

Jeg har ingen råd til deg, for det blir litt hyklersk å si at bør gå når jeg ikke går selv. Men jeg ønsker ikke for noen at de skal bli i et slikt ekteskap, for det er ødeleggende for psyken. 

 

Anonymkode: a0a30...ed2

[AnonymBruker]

Forstår han selv at han har et problem? 

Jeg har selv vært den sinte parten av forholdet. Jeg var sint, kontrollerende, sjalu... Det er grusomt å ikke ha kontroll på sine egne følelser. Eksen min sa til meg at jeg burde søke hjelp. Jeg sa at det var hans feil at jeg var sånn. (Det var ikke hans feil.)

Jeg har senere funnet ut av mine problemer, og sakte men sikkert blitt bedre på egenhånd. Jeg blir fortsatt litt sint av og til, men da unnskylder jeg meg raskt etterpå. De voldsomme negative følelsene forsvant da jeg fikk opp selvtillitten. 

Jeg sier ikke at alle kan lære seg å håndtere følelsene sine, men mange kan nok bli bedre, hvis de først forstår at de har et problem, og faktisk ønsker å ta tak i problemet selv.

Har han selv valgt å gå til psykolog, eller gjør han det fordi du mener at han bør gjøre det?

Anonymkode: 16974...3f2

[Million]

Hadde en partner kalt meg noe sånt, hadde det vært strake veien ut av forholdet. Skjønner ikke for mitt bare liv hva folk faktisk finner seg i, når de er i et forhold?! Jeg har selv holdt ut lenge (18-19 år) i et forhold jeg visste var dødfødt, men samme hvor mye som var feil og vi kranglet, så opplevde jeg aldri at han kalte meg "jævla" ditt og datt eller stygge ord. Og det var en mann med beherskelsesproblemer...!

Hadde han kalt meg noe sånt som det du beskriver på ukentlig basis, hadde forholdet vært over mange år tidligere, det er i hvert fall sikkert. Livet er for kort til å la andre trampe på seg.

Vil også nevne at dette, å se og høre krangler mellom mor og far av en slik art, overhodet ikke er et bra miljø for barna dine å vokse opp i.... dette hadde jeg gjort slutt på med det samme. Si fra til mannen din, at kaller han deg noe stygt en gang til, er det skilsmisse. Og stå for det du sier. Ikke kom med tomme trusler. At han i tillegg har vært utro mot deg flere ganger.... vel, jeg skjønner personlig ikke hva du venter for!

Du finner alt du trenger av papirer for å søke separasjon og skilsmisse på Skilsmisse.net. Start å lete etter en ny bolig for deg og barna. De kan dele rom i en periode, sove i køyeseng, det klarer de fint, inntil du kommer på fote, får økonomisk balanse i livet og får orden på livet igjen. Om du av økonomiske grunner bare kan ta en leilighet med ett soverom, får barna soverommet, og du sover på sovesofa i stua. Har du råd til en leilighet med to-tre soverom, så er jo det vel og bra, men mange har ikke det, så derfor nevner jeg dette.

Til info;

Før man får innvilget skilsmisse når det er barn under 16 med i bildet, må man gå til mekling hos Familievernkontoret i kommunen der man bor. Google kommunenavnet ditt og ordet familievernkontor, så finner du det.

Det de først og fremst skal tilby, er å hjelpe dere å lage en samværsavtale om barna som dere kan bli enige om. Jeg hadde på forhånd, før møtet, laget og skrevet ut en avtale ang. barnet vårt, og fått eksen til å skrive under, samt at jeg skrev under selv. Denne la jeg på bordet, og konsulenten ble forbløffet og sa at det var ikke så ofte noen kom med fiks ferdig avtale og var enige. Da brukte vi bare 20 minutter på hele møtet, snakket om litt praktiske ting etc, og så var det over. Vi fikk meklingsattesten vår, som vi trengte for å søke separasjon/skilsmisse.

Endret 24. januar 2018 av Million

[Jentadi]

Jeg var også gift med en som slet med psyken. Etter 13 år var jeg så nedkjørt at jeg måtte gå. Selv om vi har et barn sammen, visste jeg at dette var det eneste rette. Et forhold skal gi mer enn det tar, og det skal oppleves trygt og godt. Det høres ut som om en skilsmisse er et rett valg i ditt tilfelle også, TS.

[Gjest GoldenLioness]

Om ikke for din del så burde du gått fra han for lengst for barnas skyld og hatt hovedomsorgen for dem.

At barna vitner at far behandler mor som dritt, er utro og kaller henne så mye stygt skader dem også. 

 

[AnonymBruker]

Virker som det er du som kjemper og ikke han. Man kan ikke kjempe for et forhold alene.

Anonymkode: 57f52...e5a

[Carrot]

Man kan holde et forhold i live alene, og man kan ta alt ansvar for familien alene - men over tid er det tungt, og man møter nok veggen noen ganger der man må fortsette ta samme valg; jeg vil fortsette denne tunge måten å leve på fordi jeg elsker han/henne.. Det er mange som velger leve slik, men - ved å ta det valget fratar de seg selv også muligheten til å dele byrden av dette valget med noen. Det er vanskelig for de som står på utsiden å skjønne at noen velger bli i et forhold hvor de har så mye ansvar for at partneren har det bra at de ved å bli må begrense egen lykke. For til slutt er det akkurat det dette handler om, egen lykke - den man selv er ansvarlig for, den ingen andre kan eie. For han er lykken hans, han får det som han vil - for deg; hvilken lykke føler du når dagene er som beskrevet TS? Kjenner du at du lever et godt liv og at de dagene er "verdt det" om du ser på helheten? Hvis svaret ditt kommer med en gang og er "JA" uten bismak - bra for deg Hvis ikke - hva skal du gjøre med det? Både for din del, men også for resten av familien..

[AnonymBruker]

Du bidrar til at ungene dine tenker dette er måten menn skal behandle kvinner på. Du bidrar til at ungene dine får en kjip barndom og forkvaklet syn på kjærlighet og ekteskap.

For barna dine sin del bør du skaffe deg litt ryggrad og slutte å være en menneskelig dørmatte! 

Anonymkode: d2687...dac

[Lou Salome]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke enkelt. For de som har stått i sånt selv. Er ikke lett å bare gå. Etter så mange år. Osv.

Anonymkode: 6d866...024

For meg hadde det vært et enkelt valg faktisk. Jeg ville ikke bodd i samme hus som en mann som kalte meg slike ting, var utro mot meg og mye sint. De har prøvd samtaleterapi. En enkel handling er det sikkert ikke, men med beslutningen: Nok er nok. Nå har hun kjempet lenge nok. Det er bare å starte prosessen.   

[AnonymBruker]

Det er noe galt med selvrespekten din ts som aksepterer å bli behandlet slik. Her er det ingen tvil om at en skilsmisse er på plass. Det er psykisk vold det ham driver med og du og barna blir ødelagt. Kontakt krisesenteret ( ja det er faktisk så ille ) for råd og veiledning.  Antagelig er du ikke der hvor du makter å gjøre det som må gjøres og ser hva han holder på med.  Gå til fastlegen og bestill time til psykolog og  kontakt som sagt krisesenteret og si det du skrev her, de kan forklare deg hva psykisk mishandling går ut på. Begynn der om ikke annet. Ofte er den vanskeligere biten å akseptere hva mannen din holder på med og at du og barna er et ofre for mishandling.  Når du er kommet dit kan du forstå at du må ut av dette destruktive forholdet. 

Anonymkode: 4f0fc...cce