Var det feil av meg å si i fra?

[AnonymBruker]

Min mann er deprimert og har det ganske tungt for tiden pga diverse vonde ting som har skjedd. Hans tidligere spilleavhengighet blomstret også opp igjen når ting ble vanskelig. 

Jeg valgte for et år siden å si hvordan det var til hans familie. Rett og slett fordi jeg tenkte at mannen min trengte flere rundt seg som kan støtte han, samt det er tøft å stå i det alene. Både for han men også meg. 

Det resulterte i ukentlige telefoner med foreldre som presset han til det ytterste. Han ble stilt til veggs med hvorfor har du ikke gjort det? Du må da gjøre det? Vil du ingneting? Du vil bare sitte hjemme du. Latskap. Så negativ du er. Nå må du skjerpe deg. De var rett og slett sinte og negative mot han. 

Jeg er en konfliktsky person. Og etter et halvt år så sendte jeg  de begge en lang melding og forklarte at det ovennevnte ikke er heldig overfor en person som var deprimert. Jeg forklarte også hvordan en depresjon utarter seg. Sa også at jeg gjerne ville snakke med de på telefon. Fikk som svar at de skulle tenke over dette. Hørte ingenting. 

Det ble litt bedre etter dette men samtidig mye mas fra hans foreldre. Og igjen spørsmål om hvorfor har du ikke gjort det og det osv. Hvorpå mannen min begynte å bruke mye energi på å lyve og si at jada det hadde han gjort. 

Jeg tror at dette presset fra foreldre var med på å opprettholde spilleavhengigheten. Samt andre ting så klart. 

Jeg tok til slutt å ringte ene forelderen. Sa hvordan ting var. Var hyggelig hele veien. Sendt meldinger i etterkant hvorpå jeg har minner dem på dette med depresjon. Og sagt på en ordentlig måte at å møte min mann med sinne er ikke greit. 

Nå har de ikke kontakt. Jeg har tatt kontakt med dem men de sier at de vil ikke snakke med mannen min før han selv tar kontakt. Min mann orker ikke kontakt med dem nå. Meg tar de ikke kontakt med. 

Gjorde jeg noe feil med å involvere de men samtidig gi tilbakemelding når måten de oppførte seg ikke gjorde mannen min noe bedre men heller omvendt? 

Det som har kommet ut som noe bra er at hverken mannen min eller jeg trenger å holde noe fasade. Mtp økonomi, spillegjeld osv. 

Hilsen usikker på seg selv og konfliktsky 

Anonymkode: 35a9f...b84

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min mann er deprimert og har det ganske tungt for tiden pga diverse vonde ting som har skjedd. Hans tidligere spilleavhengighet blomstret også opp igjen når ting ble vanskelig. 

Jeg valgte for et år siden å si hvordan det var til hans familie. Rett og slett fordi jeg tenkte at mannen min trengte flere rundt seg som kan støtte han, samt det er tøft å stå i det alene. Både for han men også meg. 

Det resulterte i ukentlige telefoner med foreldre som presset han til det ytterste. Han ble stilt til veggs med hvorfor har du ikke gjort det? Du må da gjøre det? Vil du ingneting? Du vil bare sitte hjemme du. Latskap. Så negativ du er. Nå må du skjerpe deg. De var rett og slett sinte og negative mot han. 

Jeg er en konfliktsky person. Og etter et halvt år så sendte jeg  de begge en lang melding og forklarte at det ovennevnte ikke er heldig overfor en person som var deprimert. Jeg forklarte også hvordan en depresjon utarter seg. Sa også at jeg gjerne ville snakke med de på telefon. Fikk som svar at de skulle tenke over dette. Hørte ingenting. 

Det ble litt bedre etter dette men samtidig mye mas fra hans foreldre. Og igjen spørsmål om hvorfor har du ikke gjort det og det osv. Hvorpå mannen min begynte å bruke mye energi på å lyve og si at jada det hadde han gjort. 

Jeg tror at dette presset fra foreldre var med på å opprettholde spilleavhengigheten. Samt andre ting så klart. 

Jeg tok til slutt å ringte ene forelderen. Sa hvordan ting var. Var hyggelig hele veien. Sendt meldinger i etterkant hvorpå jeg har minner dem på dette med depresjon. Og sagt på en ordentlig måte at å møte min mann med sinne er ikke greit. 

Nå har de ikke kontakt. Jeg har tatt kontakt med dem men de sier at de vil ikke snakke med mannen min før han selv tar kontakt. Min mann orker ikke kontakt med dem nå. Meg tar de ikke kontakt med. 

Gjorde jeg noe feil med å involvere de men samtidig gi tilbakemelding når måten de oppførte seg ikke gjorde mannen min noe bedre men heller omvendt? 

Det som har kommet ut som noe bra er at hverken mannen min eller jeg trenger å holde noe fasade. Mtp økonomi, spillegjeld osv. 

Hilsen usikker på seg selv og konfliktsky 

Anonymkode: 35a9f...b84

Ville dratt til familievernkontoret med mannen og tatt en samtale der istedet for her inne.

Anonymkode: ffa71...555

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ville dratt til familievernkontoret med mannen og tatt en samtale der istedet for her inne.

Anonymkode: ffa71...555

I en ideell verden ja. Skulle gjerne ha snakket høyt sammen med mannen min og hans familie og få ting ut av verden. Samt en nøytral part som kan vere med. Men jeg kommer aldri til å få hans foreldre med på det. I tillegg bor de langt unna. 

Mannen min og jeg har en fin dialog oss i mellom. 

Anonymkode: 35a9f...b84

[Juniper]

Kompleks situasjon. 

Høres ut som maset fra foreldrene ga mannen din en god unnskyldning for å ikke ta tak i ting. De som er i avhengighet er flinke til å finne gode unnskyldninger. 

Går han i behandling? I så fall hadde jeg bedt om å få være med til psykologen en dag, for å prate igjennom tingene. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Juniper skrev:

Kompleks situasjon. 

Høres ut som maset fra foreldrene ga mannen din en god unnskyldning for å ikke ta tak i ting. De som er i avhengighet er flinke til å finne gode unnskyldninger. 

Går han i behandling? I så fall hadde jeg bedt om å få være med til psykologen en dag, for å prate igjennom tingene. 

Han går i behandling og har egentlig ikke kommet med noen unnskyldninger. Ikke har han sagt at de får han til å spille mer. Men mer det at han blir så sliten av maset fra dem. At han føler ikke at de forstår. Når han har problemer med å stå opp om morgonen og dusje , så har de spurd om hvorfor i helvete han ikke er på jobb. 

 

Anonymkode: 35a9f...b84

[AnonymBruker]

Hvis ikke det hjelper konkret på hans problemer, hadde jeg aldri dratt inn familien. Proff hjelp utenfra ja, men aldri familien. De kan komme til å kommentere negativt om det resten av livet så ofte de føler for det. Det blir tungt for han og dermed tungt for deg også å leve med. Var han klar over og hadde gitt sitt ja til at du kunne inkludere familien? Hvis ikke er dette å dolke han i ryggen når han allerede sliter og har det vondt. 

Anonymkode: 3de38...e8b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvis ikke det hjelper konkret på hans problemer, hadde jeg aldri dratt inn familien. Proff hjelp utenfra ja, men aldri familien. De kan komme til å kommentere negativt om det resten av livet så ofte de føler for det. Det blir tungt for han og dermed tungt for deg også å leve med. Var han klar over og hadde gitt sitt ja til at du kunne inkludere familien? Hvis ikke er dette å dolke han i ryggen når han allerede sliter og har det vondt. 

Anonymkode: 3de38...e8b

Han hadde gitt sitt samtykke når jeg sa i fra ja. Holder ingenting skjult for min samboer. Jeg så hvor vondt han hadde det. Ene søskenet sa at han må involvere familien når han har det vondt. Slik at de kan hjelpe han. Er liksom mest foreldrene som tok litt av. 

Anonymkode: 35a9f...b84

[AnonymBruker]

Synes han det var greit at du blandet inn dem? Hvis det er ja, så er det jo greit. Man kan ikke alltid vite hvilke reaksjoner man får. Er det nei, så var det feil å gå over hodet hans. 

Når foreldrene ikke forstår så er det dumt å blande dem inn, men jeg regner med at du ikke visste at de ville reagere sånn. Men nå har du lært til neste gang, ikke involvere dem om slike ting. 

De har jo vist at de ikke er gode støttespillere, noe som er fryktelig sårende for mannen din i en slik situasjon.

Bra han får profesjonell hjelp. 

Anonymkode: b58d6...839

[Juniper]

Teorien rundt å involvere familie er jo god. Få mer støtte, flere rundt en som bryr seg, og så videre.
Imidlertid så krasjer noen ganger gode teorier i møte med realiteten, der familien ikke er gode på rett kommunikasjon. 

Det er vel en sammenheng mellom enkelte som sliter og det at de kommer fra en dysfunksjonell familie. Uten at jeg sier at det er tilfelle her. 

 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Synes han det var greit at du blandet inn dem? Hvis det er ja, så er det jo greit. Man kan ikke alltid vite hvilke reaksjoner man får. Er det nei, så var det feil å gå over hodet hans. 

Når foreldrene ikke forstår så er det dumt å blande dem inn, men jeg regner med at du ikke visste at de ville reagere sånn. Men nå har du lært til neste gang, ikke involvere dem om slike ting. 

De har jo vist at de ikke er gode støttespillere, noe som er fryktelig sårende for mannen din i en slik situasjon.

Bra han får profesjonell hjelp. 

Anonymkode: b58d6...839

Han syntes det var greit at jeg sa i fra. For det var en tung bør for han å bære og han klarte ikke å si i fra selv. Vi sa ikke i fra fordi at de skulle ordne opp. Men for at vi skulle slippe å ha en fasade om alt var greit. Samt at familien ikke skulle føle at vi holdt det skjult overfor dem. Og at vi sammen kunne støtte han. Vi var forberedt på ulike reaksjoner, også sinne. Men ikke at de skulle bli så negative og se på alt som noe personlig og glemme at depresjon er en sykdom og spilleavhengighet er også en lidelse. 

Jeg visste ikke at de kom til å ha denne væremåten. Hadde jeg det hadde jeg ikke sagt noe. Om ikke annet så er jeg glad for at vi spiller med åpne kort. Og slipper å finne på unnskyldninger i sammenhenger hvor vår økonomi ikke strekker til. 

Han for profesjonell hjelp ja. 

Anonymkode: 35a9f...b84

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Juniper skrev:

Teorien rundt å involvere familie er jo god. Få mer støtte, flere rundt en som bryr seg, og så videre.
Imidlertid så krasjer noen ganger gode teorier i møte med realiteten, der familien ikke er gode på rett kommunikasjon. 

Det er vel en sammenheng mellom enkelte som sliter og det at de kommer fra en dysfunksjonell familie. Uten at jeg sier at det er tilfelle her. 

 

Ja tanken min var absolutt god. Når noen i min familie har slitt har jeg stilt opp. Selv om de må gå den tunge veien selv så har jeg vist at jeg er her. 

Så hypotesen ble vel avkreftet i dette tilfellet. Har dårlig samvittighet. Samtidig så føler jeg på meg at foreldrene hadde klikket kanskje enda mer viss de hadde sett adferden til mannen min men ikke visst grunnen. Jeg vet ikke. 

Men jeg sliter egentlig med at jeg sa i fra. Jeg er vel en av de som retter ting innover meg selv når ting går galt. At alt dette er min feil. 

Anonymkode: 35a9f...b84

[Nicathv]

Jeg synes at det var helt fint det du gjorde, du kunne jo ikke vite at foreldrene hans ville oppføre seg som tullinger.

Og som du sier, kanskje de ville vært enda verre hadde du ikke sagt ifra.

Ikke belemre deg sjøl.