💔

[AnonymBruker]

Jeg må få lufta tankene mine her, jeg sliter sånn med dårlig samvittighet 😢

Jeg er veldig glad i begge forelderene mine, men de begge var alkoholikere. Så lenge de var edru var de fine mennesker men med engang de drakk var helvette løst hjemme. Pappa utøvet også endel vold mot mamma, noe som fikk meg etterhvert til å føle et hat mot han. Jeg var 16 da jeg fikk beskjed om at han hadde fått kreft, og perioden der, til han døde (1 år) er omtrent borte for meg. Jeg husker virkelig veldig lite, kun et par vonde episoder der han fikk epilepsianfall, truet med å drepe oss, og svakt noen minner fra sykehuset. Han var en kraftig mann som jobbet hardt, når han fikk kreft ble han tynn, deprimert og sint. Forståelig. 

Problemet mitt er at jeg først nå, 8 år etter begynner å føle på sorgen. Jeg hater meg selv for at jeg ikke var der mer for han, istede var jeg alle andre plasser. Det var veldig vondt for meg å se han sånn så jeg skøyv alt vekk, noe jeg aldri skulle gjort. Jeg følte meg glad når han ble så syk at han ikke kunne bære hjemme mer, fordi da kunne endelig jeg og mamma få fred, jeg kunne dra på besøk til vennene mine uten å være redd for at jeg skulle komme hjem å finne mamma død. 

Men, jeg savner han veldig. Lurer på hvordan han har det nå, hvor han er, om han ser meg, om han angrer på hvordan han var. Jeg har prøvd å snakke til han og vil gjerne ha et tegn på at han er rundt meg. Men jeg føler han hater meg fordi jeg ikke var der for han. 💔 😢 Noen som har følt avdøde rundt seg? Fått kontakt? Det er så mye jeg skulle hatt svar på, så mye jeg skulle sagt...

Anonymkode: 14f1f...53b

[AnonymBruker]

Kondolerer med tapet av din far!

Jeg synes det du beskriver høres veldig normalt ut i forhold til det som kan kalles sorgarbeid. Det er et eget arbeid å komme seg gjennom, sorg, og alle bærer vi på vår egen historie i forhold til den som er død, du likeså til din far, som ikke klarte å være den faren han burde være for deg eller den ektemannen han skulle vært for din mor. At du føler sorgen nå høres helt normalt ut synes jeg, når du forteller din historie, som er vond å lese. Og jeg synes du skal tenke om deg selv at de reaksjonene og handlingene du hadde i tiden når din far skulle dø, var helt forståelige. Hvordan skulle du egentlig ellers ha reagert hvis vi skal være realistiske her? Tenk også på hvor ung du var oppe i dette. Det er viktig at du prøver å forstå deg selv og siden akseptere deg selv slik du var den gang.  

Så vet jeg at mange har nytte av å snakke med den døde ved graven og si høyt alt det en har på hjerte rett ut til den døde. Jeg vet også at mange på forunderlig vis etterhvert kan føle at de får noen svar tilbake også da. Jeg har snakket mye om sorgarbeid fordi min var er prest og jobber med dette, og har hatt mange sorggrupper opp igjennom tidene. Kanskje har du nytte av å snakke med en prest? Du trenger ikke like kirken eller være det fnugg kristen for å snakke med en prest om slike ting, de er ofte veldig fine å snakke med og sortere tanker med når det kommer til sorg, vel så mye som en psykolog, tror nå jeg da. De jobber jo veldig mye med akkurat dette og har garantert hørt mye av tankene dine, eller liknende før. En prest har ikke ventetid som en psykolog, du kan bare ta en telefon til prestekontoret og fortelle om ditt behov, så tar de det derfra. Men dette er bare et forslag, du må selv kjenne på om du tror det kunne være noe for deg. Uansett er det viktig at du finner noen du kan snakke med om disse tankene tenker jeg, om det er fastlege eller andre. Ikke gå og brenn inne med det for deg selv, da blir det mye større og vondere enn det trenger å være. 

Nå har såret åpnet seg kan en si, og det kjennes sikkert ganske rått ut, men tiden er alltid med og jobber med deg, særlig om du snakker med noen samtidig, så blir det bedre igjen. Din far var nok veldig glad i deg, husk hvordan han var når alkoholen ikke ødela ham, og han hater deg garantert ikke. 

Lykke til og klem fra meg!

Anonymkode: 88345...e9b

[AnonymBruker]

De voksnes problemer, er aldri et barns ansvar!

 

Do not involve children in adult issues, and do not burden them with situations they cannot control. DR.PHIL

Anonymkode: 60d1f...812

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kondolerer med tapet av din far!

Jeg synes det du beskriver høres veldig normalt ut i forhold til det som kan kalles sorgarbeid. Det er et eget arbeid å komme seg gjennom, sorg, og alle bærer vi på vår egen historie i forhold til den som er død, du likeså til din far, som ikke klarte å være den faren han burde være for deg eller den ektemannen han skulle vært for din mor. At du føler sorgen nå høres helt normalt ut synes jeg, når du forteller din historie, som er vond å lese. Og jeg synes du skal tenke om deg selv at de reaksjonene og handlingene du hadde i tiden når din far skulle dø, var helt forståelige. Hvordan skulle du egentlig ellers ha reagert hvis vi skal være realistiske her? Tenk også på hvor ung du var oppe i dette. Det er viktig at du prøver å forstå deg selv og siden akseptere deg selv slik du var den gang.  

Så vet jeg at mange har nytte av å snakke med den døde ved graven og si høyt alt det en har på hjerte rett ut til den døde. Jeg vet også at mange på forunderlig vis etterhvert kan føle at de får noen svar tilbake også da. Jeg har snakket mye om sorgarbeid fordi min var er prest og jobber med dette, og har hatt mange sorggrupper opp igjennom tidene. Kanskje har du nytte av å snakke med en prest? Du trenger ikke like kirken eller være det fnugg kristen for å snakke med en prest om slike ting, de er ofte veldig fine å snakke med og sortere tanker med når det kommer til sorg, vel så mye som en psykolog, tror nå jeg da. De jobber jo veldig mye med akkurat dette og har garantert hørt mye av tankene dine, eller liknende før. En prest har ikke ventetid som en psykolog, du kan bare ta en telefon til prestekontoret og fortelle om ditt behov, så tar de det derfra. Men dette er bare et forslag, du må selv kjenne på om du tror det kunne være noe for deg. Uansett er det viktig at du finner noen du kan snakke med om disse tankene tenker jeg, om det er fastlege eller andre. Ikke gå og brenn inne med det for deg selv, da blir det mye større og vondere enn det trenger å være. 

Nå har såret åpnet seg kan en si, og det kjennes sikkert ganske rått ut, men tiden er alltid med og jobber med deg, særlig om du snakker med noen samtidig, så blir det bedre igjen. Din far var nok veldig glad i deg, husk hvordan han var når alkoholen ikke ødela ham, og han hater deg garantert ikke. 

Lykke til og klem fra meg!

Anonymkode: 88345...e9b

Tusen takk for svar, jeg skal prøve å ta det til meg. Og vi får se om jeg tar motet til meg å kontakter en prest, det hørtes egentlig ganske fornuftig ut og noe jeg vil prøve, - selvom jeg ikke er kristen. Takk for tips ❤️

Anonymkode: 14f1f...53b