Bekymret for voksen datter

[AnonymBruker]

Hei. Jeg trenger noen råd ang. min datter. Hun er i slutten av 20-årene. Hun har god utdannelse, fast jobb, har kommet seg på boligmarkedet og har alltid vært en sterk og tøff jente.

Hun hatt noen kjærester opp gjennom årene, men ikke noen det har vart med. Etter en voldsom kjærlighetssorg og et destruktivt forhold (som aldri egentlig var et ordentlig forhold, har jeg skjønt), møtte hun i fjor en aller tiders mann. De har tilbragt mye tid med oss og ting har vært tilsynelatende svært bra. Jeg har et svært åpent forhold til min datter, så jeg tror ikke hun har skjult noe for meg her.

Så blir familien vår preget av alvorlig sykdom. Min datter takler ikke dette veldig godt, og blir sykemeldt fra arbeidet sitt. Oppi det hele går denne mannen plutselig fra henne. Jeg har sett henne oppleve kjærlighetssorg og motgang før, men denne gangen er jeg oppriktig bekymret for henne. Jeg sa jeg var redd for at hun skulle gjøre noe dumt, da ble hun sint og sa hun ville aldri funnet på noe sånt. Jeg vet ikke mine arme råd. Hun er helt utrøstelig og har nå to livsomveltende situasjoner over seg som hun ikke ser noen ende på. Jeg har forsøkt å si at det vil ordne seg, at vi skal ta henne med på ferie i sommer eller betale dersom hun vil reise med venner, at det er lurt for henne å nå være litt alene og fokusere på seg selv. Jeg har sagt hun må komme seg opp om dagene, om ikke annet så i hvert fall stelle seg og kle seg, bare for at hun skal føle at hun mestrer noe hver dag. 

Som mor knuses hjertet mitt av å se henne slik. Er det noen som har noen kloke råd eller ord å komme med? På forhånd takk. 

Anonymkode: 869bf...2e9

[AnonymBruker]

Det er lov å føle på sorg. Ta med mat til henne og si fra at du er der om hun trenger hjelp. Har du grunn til å tro at dette er noe annet enn en vanlig sorgreaksjon? Det høres mer ut som du maser på henne og vil at hun skal oppføre seg som du vil, for det er det du mener er best. Du lar henne ikke sørge på sin måte, men kommer med krav. Ingen trenger det når de sørger. 

Og hvorfor fokusere på at hun må komme seg opp om morningen for å føle mestring? Det er nesten morsomt for meg for mye folk tror at å stå opp om morningen skal hjelpe mot. Arbeidsledig? Stå opp om morningen! Kronisk syk? Stå opp om morningen! Nettopp mistet noen du er glad i? Stå opp om morningen! Fått kreft? Stå opp om morningen!

Anonymkode: 6f6e0...edf

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg tror dette er snakk om en vanlig sorgreaksjon, men jeg blir bekymret når hun da får to slike hendelser samtidig og jeg ser hun ikke har verktøyene hun trenger akkurat nå. 

Har selv ikke tenkt på at det kan oppfattes som krav, jeg tror ikke hun har tatt det slik heller. Hun har bein i nesa og har for vane å gi beskjed om hun føler noe er feil eller dersom hun er uenig. 

Men det ligger jo noe i det å komme seg opp...? Hun bil jo da ha klart noe den dagen, i stedet for å ligge i sengen, i mørket og kverne på de samme tankene om og om igjen.. 

Anonymkode: 869bf...2e9

[Gjest NotNaomi]

Syns datteren din er heldig som har en så omsorgsfull mor som deg . Men de aller fleste foreldre bekymrer seg nå og da livet ut :-)

Din datter er nok deprimert . Bare si til henne at du er der for henne . Vis at du bryr deg , men ikke vis alt for mye bekymring . En vil jo ikke gjøre foreldre bekymret heller , og da kan det være at hun unnlater å si ting fordi du bekymrer deg .

Jeg er enig med deg om det å føle at en skal mestre noe ! Når ting blir vanskelige har jeg erfart at det har utrolig mye å si at en gjør noe " fornuftig " . Komme seg ut en liten tur . Lage mat . Prøve å ha faste døgnrytmer , for det påvirker faktisk . Hvis hun ikke blir bedre etter hvert , så bør hun kanskje få profesjonelle å snakke med ? Livet byr på utfordringer , og sorg tar tid å komme gjennom .

[AnonymBruker]

Takk for svar, og fine ord! Jeg vet hun holder litt tilbake, nettopp fordi hun ikke vil bekymre meg. Og når hun da er som hun er nå, og jeg i tillegg vet at hun holder litt igjen, da blir jeg bekymret. Har foreslått psykolog, men hun er skeptisk til dette. Sier hun ser poenget med det, men at hun ikke ser for seg å kunne åpne seg for en vilt fremmed. Jeg regner jo med hun kommer seg gjennom dette også, men det er så tungt å være mor på sidelinjen når slikt står på som det her. 

Anonymkode: 869bf...2e9

[Gjest GoldenLioness]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar, og fine ord! Jeg vet hun holder litt tilbake, nettopp fordi hun ikke vil bekymre meg. Og når hun da er som hun er nå, og jeg i tillegg vet at hun holder litt igjen, da blir jeg bekymret. Har foreslått psykolog, men hun er skeptisk til dette. Sier hun ser poenget med det, men at hun ikke ser for seg å kunne åpne seg for en vilt fremmed. Jeg regner jo med hun kommer seg gjennom dette også, men det er så tungt å være mor på sidelinjen når slikt står på som det her. 

Anonymkode: 869bf...2e9

Fortell henne at en psykolog ikke bare handler om å prate masse om seg selv og problemer. Det handler om å kunne prate om alt og ingenting. Om å kunne tenke på hva en ønsker for seg selv og fremtiden. Og å snakke om hvordan en takler forskjellige følelser og hvilken verktøy en kan ta i bruk for å komme igjennom visse følelser og situasjoner. 

Mange tror man bare sitter og gråter og klager til psykologer, men det er faktisk ikke bare sånn. Man snakker med en som er objektiv og ikke er en del av hverdagen. Det kan føles befriende å kunne betro seg til en som man ikke trenger å forholde seg til i hverdagen. Samt at man ikke trenger å tenke på at vedkommende dømmer eller belærer deg. Kun lytter og kommer med gode forslag og sammen finner ut hvordan en skal ta det videre.

Jeg er selv sånn som trenger å takle ting alene. Liker å takle det på min måte og velmente råd som stå opp, ta deg en tur eller lignende blir bare masete og irriterende. Men jeg har aldri vært suicidal eller prøvd å skade meg selv. Trenger bare å takle ting på min måte og det gjør jeg best alene. Men om hun virker deprimert og som du sier har dyp kjærlighetssorg og selv faktisk synes ideen om å snakke med noen kan virke lurt så burde hun absolutt gjøre det. Det er som sagt noe helt annet å prate med en som er utenforstående og som verken dømmer, maser eller får deg til å føle at du gjøre noe feil mht til hvordan du takler følelser. Fokuset vil kun være på å sammen finne en måte å komme videre på  

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar, og fine ord! Jeg vet hun holder litt tilbake, nettopp fordi hun ikke vil bekymre meg. Og når hun da er som hun er nå, og jeg i tillegg vet at hun holder litt igjen, da blir jeg bekymret. Har foreslått psykolog, men hun er skeptisk til dette. Sier hun ser poenget med det, men at hun ikke ser for seg å kunne åpne seg for en vilt fremmed. Jeg regner jo med hun kommer seg gjennom dette også, men det er så tungt å være mor på sidelinjen når slikt står på som det her. 

Anonymkode: 869bf...2e9

Hva med psykiatrisk sykepleier? Lavterskel og enklere å snakke med en psykolog. Ta kontakt med fastlegen. 

Anonymkode: dce87...d92

[AnonymBruker]

Takk, jeg skal be henne nevne det for legen om hun tenker det kan være en god idé.

Vondt å se henne nå, nå har hun begynt å stresse med hva hun skal gjøre dersom fastlegen ikke gir henne videre sykemelding. Jeg prøver å berolige henne med at det får hun, nå som dette samlivsbruddet kom på toppen av alt annet - og ikke er den egentlige grunnen til at hun nå er sykemeldt. Mammahjertet gjør så vondt, godt at jeg kan lufte litt tanker her.

Anonymkode: 869bf...2e9