Spillavhengig eller bare bryr han seg ikke?

[AnonymBruker]

Vi har 1 barn, fylte nettop 8 år. Forloveden min spiller en del playstation..mange timer i helgene og kanskje 2-3 hver dag mandag til fredag. Han gjør husarbeid også, men det virker på meg som det eneste han tenker på er å spille, da han er fryktelig rask til å gjøre seg ferdig og sette seg på tvstua og spille igjen. Virker litt som at han gjør husarbeidet kun fordi jeg ikke skal ha noe å "ta" han på.... Null initiativ til å finne på noe sammen. Eller, han kan foreslå noe, men han følger det aldri opp. Han forventer at jeg skal følge opp forslaget hans da han har gjort sin jobb med å foreslå og han har "rent mel i posen" om dere skjønner. 

Det er heller ikke bare playstayion han spiller. Han har er par spill på telefonen som han er på grensen til manisk opptatt av. Hvis han ikke spiller på PS, spiller han på telefonen. Nesa nedi telefonen omtrent all ledig tid han har når han ikke spiller eller renser samvittigheten med å vaske litt klær eller lignende. ALL ledig tid går med på spilling altså. Er vi på gåtur, er telefonen med og han trykker og trykker mens han leter etter pokemon. Han hsr også pokemon spillet åpent mens han kjører bil slik at han kan fange en hvis det dukker opp en Pokemon han vil ha på veien. Er vi på besøk hos noen, bruekr han store deler av tiden på telefonen sin og trykker på spillet. Deltar i samtaler men telefonen er der uansett, hele tiden. Er han ute og tar seg en røyk og spør om jeg vil være med, er telefonen også med og han snakker såvidt til meg. Og hvis han gjør det så er fortsatt telefonen minst like viktig som å ha en samtale med meg. Nesa nedi telefonen, igjen. Nesten uansett hva vi finner på som tillater mobilbruk bruker han over hal parten av tiden på å spille på telefonen. Han har også telefonen som pauseunderholdning om vi ser noe på tv. Bruker den også iblant mens han spiller PS, han spiller på tlf imellom slagene i ps-spillet. Det er alltid et spill, overalt! Og jeg holder på å sprekke altså..!! 

Jeg har tatt det opp flere ganger og han ender rett i forsvar med en gang. Blir sur og sier at jeg ikke er underholdende nok eller at han ikke forstår problemet med at han spiller. Prøver å bagatellisere problemet og later som han ikke forstår at det er gått langt over streken. 

Jeg vil jo ha tid med han jeg også. Ikke hele tiden, han skal få slappe av han også. Men jeg synes det har gått alt for langt. Det blir jo bare verre og verre jo mer jeg snakker om det til han. Foreldrene hans har også ytret til han at han spiller veldig mye på telefonen men det bare går inn et øre og ut det andre. De har også spurt om han er avhengig. Han gidder ikke høre. Bryr seg ikke. Og med meg blir han bare sint når jeg sier det. Virker som at terskelen for å kjefte er lavere hos meg enn alle andre. Føler meg nye mindre respektert enn alle andre i livet hans. 

Så klager han på at jeg er lite kjærlig og sier han er såå mye bedre til å klemme og kysse osv. Og det er han. Men det frister overhodet ikke å kysse og klemme på en spillavhengig 14åring i en snart 30 år gammel kropp. Han er familiefar! Trodde slike ting skulle være en selvfølge å forstå når man etablerte seg og ikke er ungkar lenger. 

Anonymkode: 3087f...781

[Gjest N-Nøff]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har 1 barn, fylte nettop 8 år. Forloveden min spiller en del playstation..mange timer i helgene og kanskje 2-3 hver dag mandag til fredag. Han gjør husarbeid også, men det virker på meg som det eneste han tenker på er å spille, da han er fryktelig rask til å gjøre seg ferdig og sette seg på tvstua og spille igjen. Virker litt som at han gjør husarbeidet kun fordi jeg ikke skal ha noe å "ta" han på.... Null initiativ til å finne på noe sammen. Eller, han kan foreslå noe, men han følger det aldri opp. Han forventer at jeg skal følge opp forslaget hans da han har gjort sin jobb med å foreslå og han har "rent mel i posen" om dere skjønner. 

Det er heller ikke bare playstayion han spiller. Han har er par spill på telefonen som han er på grensen til manisk opptatt av. Hvis han ikke spiller på PS, spiller han på telefonen. Nesa nedi telefonen omtrent all ledig tid han har når han ikke spiller eller renser samvittigheten med å vaske litt klær eller lignende. ALL ledig tid går med på spilling altså. Er vi på gåtur, er telefonen med og han trykker og trykker mens han leter etter pokemon. Han hsr også pokemon spillet åpent mens han kjører bil slik at han kan fange en hvis det dukker opp en Pokemon han vil ha på veien. Er vi på besøk hos noen, bruekr han store deler av tiden på telefonen sin og trykker på spillet. Deltar i samtaler men telefonen er der uansett, hele tiden. Er han ute og tar seg en røyk og spør om jeg vil være med, er telefonen også med og han snakker såvidt til meg. Og hvis han gjør det så er fortsatt telefonen minst like viktig som å ha en samtale med meg. Nesa nedi telefonen, igjen. Nesten uansett hva vi finner på som tillater mobilbruk bruker han over hal parten av tiden på å spille på telefonen. Han har også telefonen som pauseunderholdning om vi ser noe på tv. Bruker den også iblant mens han spiller PS, han spiller på tlf imellom slagene i ps-spillet. Det er alltid et spill, overalt! Og jeg holder på å sprekke altså..!! 

Jeg har tatt det opp flere ganger og han ender rett i forsvar med en gang. Blir sur og sier at jeg ikke er underholdende nok eller at han ikke forstår problemet med at han spiller. Prøver å bagatellisere problemet og later som han ikke forstår at det er gått langt over streken. 

Jeg vil jo ha tid med han jeg også. Ikke hele tiden, han skal få slappe av han også. Men jeg synes det har gått alt for langt. Det blir jo bare verre og verre jo mer jeg snakker om det til han. Foreldrene hans har også ytret til han at han spiller veldig mye på telefonen men det bare går inn et øre og ut det andre. De har også spurt om han er avhengig. Han gidder ikke høre. Bryr seg ikke. Og med meg blir han bare sint når jeg sier det. Virker som at terskelen for å kjefte er lavere hos meg enn alle andre. Føler meg nye mindre respektert enn alle andre i livet hans. 

Så klager han på at jeg er lite kjærlig og sier han er såå mye bedre til å klemme og kysse osv. Og det er han. Men det frister overhodet ikke å kysse og klemme på en spillavhengig 14åring i en snart 30 år gammel kropp. Han er familiefar! Trodde slike ting skulle være en selvfølge å forstå når man etablerte seg og ikke er ungkar lenger. 

Anonymkode: 3087f...781

Det er vår generasjon, det.. men du må snakke med HAM om dette her. Vær ydmyk og gå ikke til angrep med én gang, men luft tankene forsiktig. Spilleavhengighet er ikke til å spøke med, føler med deg..

[Gravity]

Jeg svarer det samme som jeg gjorde i den andre tråden, jeg.... 

Er det denne mannen du ønsker skal være farsfigur og rollemodell for deres felles barn? Og føyer til - er det denne mannen du skal dele likt på driften av AS Familie med? 

[AnonymBruker]

Ta fra han tlf og slå av WiFi /nettet så får han se til helvette å skjerpe seg og behandle deg med respekt og som en partner og ikke et inventar i huset!  Eller kast han ut. Hadde ikke godtatt sånn dritt..  

Anonymkode: 51a65...111