Barn som er høylydt pratsomme absolutt hele tiden...

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv, men vi venter vår første til våren. Som stort sett alle andre som ikke har barn selv ennå, har jeg også mange voldsomt gode teorier om at sånn og sånn skal nå ALDRI mine barn få lov til å oppføre seg

Jeg har to nevøer, på 5 og 7 år. De er foreløpig eneste barnebarna på begge sider av slekten. Følgelig er de (og søsteren min) vant til at de er i sentrum av oppmerksomheten i enhver familiesamling. 

Det som irriterer meg (og etterhvert også foreldrene mine) er at de er så høylydt pratsomme, absolutt hele tiden. Kjeften går i ett, og det er ikke snakk om stille prating. Det er med utestemme, og hele tiden, i så stor grad at det er umulig for andre å føre en samtale når de er der. Både ved middagsbordet og ellers. 

Jeg mener ikke at "barn skal sees, ikke høres", "tale er sølv, taushet er gull", og at barn skal sitte musestille med hendene pent foldet i fanget. Men bør man ikke lære ungene at de ikke trenger gaule til hele selskapet absolutt hele tiden? At det går an å leke litt uten å hele tiden gi høylydt løpende rapport om hva man gjør (nå hopper giraffen på toglinjen, og så spiser løven elefanten, og eselet gjør snån og sånn og blaaaaaa blaaa)? At man kan redusere pratingen litt, og ihvertfall volumet? At man ved middagsbordet kan snakke litt og så også holde kjft litt og spise? Hvordan gjør man det isåfall? (søsteren min tenker tydeligvis ikke på at det kan være -litt- slitsomt for resten av besøket når hennes unger hele tiden skal ha all oppmerksomhet og være så høylydt at andre prater, men jeg ønsker ikke at mitt barn skal oppføre seg slik). 

Anonymkode: ad802...c8a

[AnonymBruker]

  jeg kjenner meg igjen, både i at jeg var et slikt barn selv (i følge foreldrene mine), og at datteren min var akkurat like pratsom.  Ingen av oss var høylytte da, vi hadde bare munndiaré begge to.

Jeg brukte å si til datteren min at hun måtte ikke bruke opp alle ordene sine på en gang, hun måtte spare noen til kvelden også, for hva hvis hun ville oss noe om kvelden, og så åpnet hun munnen, og det kom ikke et eneste ord ut, fordi hun hadde brukt opp alle ordene tidligere på dagen?
(Hun var veldig oppegående, og skjønte spøken)

Det var en form for humoristisk irettesettelse, og det fungerte alltid på henne.

Jeg har også hørt foreldre irettesette sine barn med å si at "nå må vi voksne få lov til å prate litt", dere kan snakke etterpå.

Min erfaring er at barna som har en så enorm pratetrang ikke er bevisste på det selv.  De snakker på autopilot, og må gjøres oppmerksomme på at det ikke alltid passer at de snakker på både innpust og utpust.

Og at de prater med "utestemme" inne, må de i alle fall gjøres oppmerksomme på, for det er heller ikke bevisst, det skjer bare i iveren etter å dele alt det viktige de har å si.

Anonymkode: 4c44d...634

[AnonymBruker]

Men er dere virkelig så tafatte at dere ikke klarer å si fra til ungene selv? "Husk innestemme!", "Nå kan vi ta litt pause fra pratingen og spise litt.", "Nå er det vi voksne som snakker." osv. Det er da dine egne nevøer, er jo bare å si fra. 

Anonymkode: 5afb3...ee8

[AnonymBruker]

Dette har mest med oppdragelsen en det har med barn å gjøre.  Norske foreldre er livredd å irettesette barna sine - det er derfor de fleste barn her er bortskjemte drittunger uten noe som helst respekt for andre mennesker.  

Anonymkode: 51434...3d9

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men er dere virkelig så tafatte at dere ikke klarer å si fra til ungene selv? "Husk innestemme!", "Nå kan vi ta litt pause fra pratingen og spise litt.", "Nå er det vi voksne som snakker." osv. Det er da dine egne nevøer, er jo bare å si fra. 

Anonymkode: 5afb3...ee8

Ja, det kan du jo tro hadde virket... En ting er at min søster hadde klikket i vinkel, en annen ting er at de hadde sett dumt på meg. 

Jeg spør ikke om hva jeg kan gjøre med nevøene mine, de har jeg gitt opp. 

Jeg spør hva jeg kan gjøre med mine egne barn, for at de ikke skal oppføre seg på samme måten, uten at jeg samtidig gjør dem redd for å prate i selskap og gjør dem til stille og sjenerte som jeg selv er. 

Anonymkode: ad802...c8a

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

  jeg kjenner meg igjen, både i at jeg var et slikt barn selv (i følge foreldrene mine), og at datteren min var akkurat like pratsom.  Ingen av oss var høylytte da, vi hadde bare munndiaré begge to.

Jeg brukte å si til datteren min at hun måtte ikke bruke opp alle ordene sine på en gang, hun måtte spare noen til kvelden også, for hva hvis hun ville oss noe om kvelden, og så åpnet hun munnen, og det kom ikke et eneste ord ut, fordi hun hadde brukt opp alle ordene tidligere på dagen?
(Hun var veldig oppegående, og skjønte spøken)

Det var en form for humoristisk irettesettelse, og det fungerte alltid på henne.

Jeg har også hørt foreldre irettesette sine barn med å si at "nå må vi voksne få lov til å prate litt", dere kan snakke etterpå.

Min erfaring er at barna som har en så enorm pratetrang ikke er bevisste på det selv.  De snakker på autopilot, og må gjøres oppmerksomme på at det ikke alltid passer at de snakker på både innpust og utpust.

Og at de prater med "utestemme" inne, må de i alle fall gjøres oppmerksomme på, for det er heller ikke bevisst, det skjer bare i iveren etter å dele alt det viktige de har å si.

Anonymkode: 4c44d...634

Det var gode råd Akkurat sånt jeg var på jakt etter. Litt sånn mild irettesettelse, som ikke avskrekker barnet fra å snakke helt, men bare gir beskjed om at man ikke kan prate hele tiden, andre må også få lov til å komme til orde, og kunne snakke med andre enn barna. 

Anonymkode: ad802...c8a

[AnonymBruker]

Jeg har et slikt barn som prater non-stop hele tiden, dog ikke med høy stemme. Men det er en kvern som går heeeeeele tiden. Jeg fatter ikke hvor hun får alt fra som hun bare må prate om. Det bare tyter ut ord heeeeele tiden. Jeg driver med mild irettesettelse. Det virker jo forsåvidt, for en stakket stund....sukk. Samtidig ønsker jeg ikke å drepe fortellergleden hun har heller. Tror nok bare du må fortelle barnet hvordan du ønsker det/hva som passer seg. Og du må nok belage deg på påminnelser veldig ofte  Dette med innestemme og utestemme er noe som jobbes med også i bhg, hvertfall her. Så for noen er det nok nok med bare en påminnelse om innestemme. Barn glemmer sånt lett, og hvertfall når de er engasjert.

Anonymkode: 3e554...cff

[AnonymBruker]

Jeg begynner å lurer på om noen barn bare er sånn...

Jeg har en 5 åring som prater på både inn og utpust og med utestemme mesteparten av tiden. Jeg holder på å bli sprø!! Både mannen og jeg korigerer han HVER gang, og det har vi gjort minst 20 ganger om dagen i 3 år, men det hjelper lite! Det eneste vi merker er han han snakker lavere når søstra ikke er hjemme. Han skravler eller lager lyder konstant alikevel, men med litt roligere stemme.

Vi har forsøkt det meste, tatt opp med bhg og språkpedagog, men de sier at han bare er sånn...

Så desverre tror jeg ikke det er stort du kan gjøre, annet enn å krysse fingrene for at du ikke får "en slik unge"

Anonymkode: 3f60a...273

[AnonymBruker]

Det er bare sånn noen barn er og min erfaring er at det er mer merkbart når de er flere enn 1...

Husk også at søsteren din er vant med det, uten at det betyr at barna nødvendigvis er spesielt høylytte, men også huske at dere IKKE er vant med og reagerer kanskje mer enn nødvendig er? 

Anonymkode: c8bbe...171

[AnonymBruker]

Høres ut som både foreldre, og barn har gått i et mønster.

Støtter de som sier at tar ikke foreldre tak i dette så kan dere gjøre det. Snakke med besteforeldrene om det før neste selskap. Skal dere avvise barna gjør det med humor eller veiledning. Trenger ikke bli sint eller sur.

Blir foreldrene sure får de bare bli sure. Dere overlever nok det. Blir det et tema, og de tar det opp må du si at barn har sunt av å vite at verden ikke bare handler om de. De må lære å ha respekt for andres behov også. Barn har ikke vondt av å bli irettesatt, og at folk setter sine grenser for barna. Det at barna krever så mye oppmerksomhet er fordi de får så mye oppmerksomhet også. Setter man grenser vil de heller vende blikket utover å bli mer selvstendig. De begynner å bli store nok til å utforske verden uten å ha konstant oppmerksomhet, og bekreftelse fra foreldre.

Lykke til 

Anonymkode: 00ced...0e3

[Minlillelykke]

Vi har en snart treåring som er slik, men her jobbes det daglig med å lære seg innestemme. Dette gjør vi også i selskap så andre også ser det. Jeg tenkte som deg, men desverre ble det ikke som planlagt🙈

[Sushi]

Vi har to sånne  Og som en over her sier så går det fint når de er én og én, men når de er sammen blir det tidobbelt støynivå.

Det kunne selvsagt ikke falle oss inn å la dem rope og avbryte i ett sett, så vi korrigerer. «Innestemme!» «Nå snakker xxx, vent litt» «Nå snakker jeg litt med pappa, vent litt». Og sånn går no dagan.

Ordforrådet er strålende da, de har fått god trening  

[Hactar]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg spør hva jeg kan gjøre med mine egne barn, for at de ikke skal oppføre seg på samme måten, uten at jeg samtidig gjør dem redd for å prate i selskap og gjør dem til stille og sjenerte som jeg selv er.

Hvordan man best veileder barnet, kommer veldig an på hvordan det er. Du kommer til å lære barnet ditt å kjenne og få en grei ide om hvordan du best griper det an med ham eller henne  

Jeg har en «gauler» og en «hvisker», satt på spissen. Jeg må være veldig bevisst på å lære «gauleren» min å vente på tur og roe ned stemmeleiet om jeg i det hele tatt skal få hørt et eneste ord «hviskeren» sier i løpet av en dag.

Her må vi bare si det rett ut, både at han må huske innestemme, forklare at det er slitsomt for andre om han synger og lager lyd hele tiden, og sette grenser som at «nå snakker jeg med XX, da må du vente».

Selv om vi er så direkte, er det et langt lerret å bleke. Særlig det med høy stemme er lett å glemme når han blir revet med. 

Med et mer sjenert barn, må man kanskje være mer fintfølende i veiledningen, men da er det ikke sikkert at høy stemme og tomgangsprat er et så stort problem i det hele tatt.  

[Fluttershy]

Vi har også ei hvor munnen går i ETT, og er hun sliten og/eller giret er det gjerne høylydt i tillegg. 

Jeg kjenner rett som det er at hjernen min smelter..

Men hun merker det liksom ikke selv. Gir henne beskjed om å dempe seg litt f.eks, og får ett velvillig "ja da" til svar, men det fortsetter akkurat like dan. Gir beskjed en gang til, og det dempes i 15 sekunder, før volumet er det igjen.

[Vera Vinge]

Hehe, jeg har også to pratere, særlig en. Det hjelper heller ikke at den mest pratsomme har slitt en del med hørselen (har hatt dren, men merker tydelig at han blir tett i ørene når han er forkjøla), siden han gjerne snakker ekstra høyt fordi han tror andre ikke hører. Men dette er jo noe vi foreldre må jobbe med. Det er i grunnen ganske fantastisk med barn som har så mye og fortelle og så mange ord for å beskrive ting. Begge mine barn har vært litt tidlige med språket, og får fortsatt høre fra barnehagen at de bruker en del avanserte ord for sin alder osv. Og jeg får jo høre om alt som skjer i barnehagen, og trenger ikke å lure på hvordan de har det osv. Så jeg må jo bare være glad for alt det. Men jeg orker ikke å leve i et vanvittig støynivå hvor alle prater i munnen på hverandre og hvor andre ikke slipper til.

Hva gjør vi med det? Spesielt i spisesituasjoner jobber vi mye med å minne om innestemme, og at storebror må la andre slippe til osv. Kjefter ikke, men minner på, for det er jo bare fordi barna er fulle av entusiasme, ikke fordi de ikke er interessert i andre eller noe sånt. Og er obs på å ikke heve stemmen selv. Merker at hvis vi voksne f.eks. viser med tegn eller ord at de må snakke lavere og selv snakker lavere, er det det beste. Dette er mest problem når vi er bare vi fire i familien, men hvis de skravler i vei i større familieselskap, prøver vi å involvere de andre, ved f.eks. å stoppe opp og si "nå lurer jeg veldig på hva kusine x mener om dette", for å flytte fokuset litt.

Jeg ville ikke hatt det sånn at barna mine snakket hull i hodet på folk i familiemiddag. Samtidig syns barn det er kjedelig å sitte lenge og spise, og jeg tenker at den mest seriøse voksenpraten kan vente til barna har gått fra bordet. Og så syns jeg barn må få lov å snakke om det de leker, når de leker for seg selv, men de trenger jo ikke sitte rett ved siden av der de voksne sitter og prater. Man må jo tenke litt praktisk. Men noe lyd blir det jo med barns lek, og det er sikkert fort gjort som barnløs å syns alt med barn er bråk. De kan jo ikke forventes å være helt stille heller, men at de ikke bruker utestemme inne eller snakker hull i hodet på voksne konstant, er det rimelig at foreldrene tar tak i.

[AnonymBruker]

Frem til fylte 3 bekymret jeg meg over ordforråd og det verbale, og ønsket meg ei skravlebøtte.

Nå ved 4 år holder jeg på å bli sprø

Jeg veileder dette med stemmebruk og at andre må få snakke, men man kan ikle gi barn(eller voksne) konstant negativ tilbakemelding døgnet rundt.

Du kommer til å lære at ditt barn vil trenge MASSE veiledning døgnet rundt på en masse ting og områder- og du får et barn med veldig dårlig selvtillit om «ikke/nei/du gjør ikke det riktig» er jevn dur dagen lang.

Så du kommer til å skjønne dette selv snart, enten via «gnål»(let’ s be honest) eller noe annet.

Anonymkode: 3ba64...3eb