Er du usikker på om du er den slemme i forholdet?

[AnonymBruker]

Fant denne veldig gode artikkelen, den setter mye på plass.

 

http://www.klikk.no/kvinneguiden/samliv/forhold-og-samliv-3512830

Anonymkode: 5dde6...166

[gjest91]

Herregud.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke på å være snill eller slem. De fleste gjør nok så godt de kan, men begrensninger i personlighet og misforståelser gjør at resultatet ikke alltid blir bra.

1. For å komme med relevant kritikk av den andre, må man iblant komme med "telling". Altså, det må være mulig å si at du er ofte sein til avtaler og det plager meg (selv om det ville være rart å ha et faktisk tall), hva skal vi gjøre med det? Jeg sliter med å være presis og jeg kan love at jeg har fått høre det av mine tidligere kjærester. Det må være mulig å si at hei, vi pleide å ha sex nesten hver dag, nå er det ikke en gang hver uke, hva skjer? 

Men selvfølgelig, det er en ballanse mellom å ta opp reelle problemer i forholdet for å finne løsninger på dem, og det å "kose meg med misnøye" og heller være martyr enn å bidra til at det blir faktiske endringer. For eksempel kjøpe inn flere klokker plassert rundt om i huset, lage bedre rutiner, tilbringe mer kvalitetstid sammen og fjerne stress for å øke sexlysten.

2. At du føler deg dum i en samtale med kjæresten, er ikke det samme som at hun eller han går inn for å få deg til å føle deg sånn. En partner med dårlig selvtillit, eller som faktisk mangler en del kunnskaper, vil kunne føle seg dum under diskusjon med en som stoler på seg selv og sine meninger, eller har mye kunnskaper om temaet. 

Men selvfølgelig, man skal tenke igjennom hvilke roller man har i forholdet og hvordan man kan legge fram ting hensynsfullt. Det er ikke alltid enkelt. Jeg ble iblant beskyldt av en eks for å være nedlatende, fordi jeg refererte til verdenslitteraturen da vi kranglet (hun hadde ikke hørt om den forfatteren). Det var ment å være treffende - fordi jeg antok at hun visste hva jeg refererte til. Jeg tok feil - hun ble irritert og følte seg dum.  

3. Det er viktig å kunne ta ansvar og be om unnskyldning. 

Men jeg har ett forbehold her, og det er at det hender at majoriteten av krangler handler om feil og mangler som en av dem faktisk har. Jeg opplevde det med en eks; på slutten handlet våre krangler, om man kan kalle det, utelukkende om at han ble sint på meg og ikke klarte å forklare hvorfor han var så sint. Jeg nektet å gi meg på dette, ikke fordi det var viktig for meg å ha rett, men fordi det visste at det kom til å gjenta seg fordi problemet ikke var blitt løst. Etterhvert begynte han å si med martyrstemme at han gav seg kun fordi jeg ellers ble sint, selv om det var hans rare humør som drev hele krangelen. Men det peker jo tilbake på det å ta ansvar. Han startet nok krangler fordi han ville ut av forholdet, rett og slett. 

4. Ja, man kan jo ikke gå rundt og true med å slå opp hele tida. Det kan ikke være sånn at hvis en sier at jeg ønsker at vi får en felles hobby, eller at vi jobber mindre/mer, eller oppdrar barna annerledes, så skal den andre true med å gå. Man må kunne være uenig om ting uten at det betyr at den andre kansellerer forholdet.

Samtidig er det lov å komme med ultimatumer i forholdet, og si at dersom dette ikke blir fikset sånn og slik, så kan ikke forholdet fortsette. For eksempel: utroskap, økonomisk uansvarlighet eller sinneanfall som går ut over den andre parten. 

5. Huff ja, jeg skjønner ikke folk som kaller hverandre stygge ting. Har fortsatt "mareritt" om en nabo som kalte dama si (som han fortsatt var sammen med) for hore. 

6. Å ignorere noen er veldig vidt, og berører hvilket behov for kontakt man har samt måten man reagerer på konflikter. Jeg har et sterkt behov for selvstendighet, selv om jeg også liker felleskap. Jeg har en eks som mente at jeg "ignorerte henne" ved konflikter, min versjon av dette er at hun startet krangler ut av små saker, ikke ville høre på mine forslag til løsninger og så forfulgte meg i timesvis inntil jeg lukket meg inne i meg selv, gikk i et annet rom eller gikk ut. Vi var dumme på den tida og snakket lite om hennes sosiale angst som noe som angikk vårt forhold (kun om hennes problemer med andre folk). Som i artikkelen, så ble min eks redd og usikker, men jeg stengte henne ute mentalt fordi jeg følte meg overveldet av hennes "rare sinne". Det å stenge andre ute mentalt kalles "stonewalling". Stonewalling er ikke en viljesstyrt handling, men rett og slett kroppen som "slår av" og ikke orker å kommunisere når den andre driver med ivrige "angrep". Man kan stonewalle fordi man er konfliktsky, men det kan også være fordi den andre håndterer konflikter agressivt, og stonewalling blir da en selvbeskyttelse. Den dag i dag ville jeg betraktet min eks' måte å starte konflikter på, rett og slett som at hun hadde et skikkelig angstanfall. Til en viss grad så jeg på det sånn den gangen også, problemet var at iblant fungerte ikke mine metoder for å roe henne ned. Da ble jeg "den slemme" som ignorerte henne fordi jeg meldte meg ut av krangelen/ angstanfallet. 

7. Man må få lov til å vokse i et forhold. Man må kunne starte på en ny utdanning, i en ny jobb, trene, få en ny hobby. Utfordringen er at når man forandrer seg, forandrer hele forholdet seg - selv om den ene kanskje føler at man bare blir mer seg selv. Dette er ikke en utfordring bare for den som "står stille", men også for den som forandrer seg, som kanskje ønsker/håper/ forventer at den andre forandrer seg i samme takt og dreier inn på samme spor. Det å være "redd for forandring" er kanskje også å anerkjenne at når det foregår store endringer, blir ingenting mer det samme. 

Jeg datet en kar som var moderat opptatt av helse, som over natten plutselig ble en treningsfreak som trente hele tiden. Det var ikke det at jeg var imot at han trente (det er jo både sunt og flott), det var mer det at andre ting i livet bleknet mot hans nye hobby. Han ønsket at jeg skulle trene sammen med ham, problemet var at han ikke ønsket/kunne/ville ta ting i mitt tempo, for "da fikk han ikke noe ut av treningsøkten", fordi han trente med en supertrent kompis som han ønsket å ligne. Å oppmuntre meg til å trene ting som passet meg, var han ikke særlig flink til, til tross for at jeg faktisk er over middels interessert i trening. Jeg følte at han bokstavelig talt løp fra meg (han trente maraton). 

Så det er problemet med sånne "oppskrifter" eller "lister over røde flagg", at det kan være verdt å se opp for noe av dette, men det kommer jo an på hvilke briller en ser det med. Min ekser var ikke slemme, men iblant var de litt dumme, og kanskje jeg også, og det er meget mulig at vi aldri passet spesielt godt sammen. Sånt skjer. 

Anonymkode: 49264...e5a