uplanlagt gravid med nr 3...

[AnonymBruker]

Jeg vil bare begynne med å si at mannen min steriliserte seg etter barn nummer to som straks runder 1 år. Alt så ut til å være i skjønneste orden etter karantene på 3 mnd. Vi har med andre ord tatt alle forhåndsregler, men mot alle odds ser det nå ut til at ting har grodd igjen da jeg veldig overraskende har blitt gravid med nr 3.  Mannen er klar på at han ikke ønsker å beholde det og han har gode argumenter. Jeg har slitt med helseproblemer, dog ikke livstruende og har vært i relativt god form med siste barnet. Mannen er redd for at han ikke skal takle et barn til. Jeg er ikke i fast jobb, så økonomien er også et ankepunkt fra bf.

Vi har to nydelige, men til dels krevende barn (6 og 1 år). Jeg var ferdig(!) med å få barn, jeg vil ikke gå gravid igjen, og jeg vil ikke føde igjen, men... hver gang jeg tenker tanken på å ta en abort begynner jeg bare å strigråte. Jeg er vel omtrent 6-7 uker på vei og i mitt fornuftige sinn tenker jeg at jeg burde ta en abort, men følelsene spiller ikke på lag. Jeg elsker å være mamma, og jeg mener at jeg er en veldig god mamma for de barna vi har. Bf er også en god pappa, men han synes til tider at det er strevsomt og skulle nok ønske seg mer frihet innimellom. I og med at de to minste ville blitt veldig tette tror jeg ikke at akkurat det vil gjøre store forskjellen på hvordan vi har det i dag, men jeg ser at vi antagelig blir nødt til å legge bedre til rette for logistikken. Det er etter min mening overkommelig.

Likevel, jeg føler veldig på at det blir feil av meg å beholde et barn som mannen min ikke vil ha. Han sier at det er mitt valg og at han så klart ikke vil tvinge meg, men det er ingen tvil om hva han ønsker. Det synes jeg at jeg bør ta hensyn til. Jeg har derfor bestilt en time på sykehuset for undersøkelse med tanke på abort. Samtidig, jo mer jeg tenker på det, jo mer innser jeg at jeg ikke VIL ta en abort. Jeg kjenner på graviditeten i hele kroppen. Jeg kjente igjen symptomene med en gang og det var derfor jeg tok en test, til tross for at sannsynligheten burde vært minimal.

Er det noen som har vært i en lignende situasjon? Jeg trenger sårt noen råd! Jeg er redd for at forholdet mellom mannen min og meg kommer til å få seg en knekk uansett hva jeg velger. 

Anonymkode: 7acb1...34e

[AnonymBruker]

Huff, jeg skjønner deg. Vi har også to små (1 og 3 år), og er veldig enige om at vi er ferdige. Jeg tok også en abort for mange år siden, som student, og har ikke slitt med det i ettertid. Imidlertid kjenner jeg at nå, dersom jeg skulle bli uplanlagt gravid, ville abort vært mye vanskeligere enn den gang. Nå vet jeg jo virkelig hva det er snakk om. Så er usikker på om jeg ville ha klart det. Ikke så mye hjelp herfra, men du har min forståelse og sympati!

Anonymkode: 35816...986

[AnonymBruker]

Har du prøvd å formidle følelsene du sitter med, til mannen din? Altså de andre tingene enn det rent praktiske her?

Anonymkode: fd262...c2c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil bare begynne med å si at mannen min steriliserte seg etter barn nummer to som straks runder 1 år. Alt så ut til å være i skjønneste orden etter karantene på 3 mnd. Vi har med andre ord tatt alle forhåndsregler,

Anonymkode: 7acb1...34e

Karantene på 3 mnd? Man skal jo også inn og levere sædprøve, for å se om det er vellykket eller ikke. Har han ikke gjort det? 

Har du fortalt mannen din hvordan du føler det? 

Anonymkode: f76fd...3eb