Sjenert som barn og voksen

[AnonymBruker]

Hva tenker du kan være årsaken til at et barn er ekstremt sjenert? Litt skjelven i stemmen og litt prestasjonsangst når det blir dens tur til å prate eller blir spurt om noe, spesielt om det er voksne som prater, ordene kommer litt klønete ut da. Stille, gjør ikke noe ut av seg, prøver å ikke bli lagt merke til.. Ellers i godt humør og prater i vei når den er med venner en kjenner godt, men blir mutt stille og innesluttet når voksne eller mer ukjente barn kommer til. Lavt selvbilde. 

Det er meg selv jeg snakker om, så tenker det kan være greit å spekulere litt om noen har noen teorier. Det ble aldri bedre for meg, er fremdeles ekstremt sjenert og innesluttet. Og nå som jeg er voksen er det lettere å holde meg for meg selv også.. Prøver å tenke etter når jeg begynte å bli på den måten, tror det skjedde mer gradvis. Synes det er grusomt flaut å være på denne måten fremdeles og ønsker å gjøre noe med det, men vet ikke hvordan. Prøver å presse meg selv, og det har gått litt fremover, men det er fremdeles ganske langt igjen å gå. For eksempel den lille panikken som kommer om jeg er i et middagsselskap og noen spør meg om noe, og brått er det helt stille rundt bordet og jeg føler alle ser på meg og venter, da begynner ordene å stokke seg litt sammen og stemmen brister litt. 

Anonymkode: baf0d...325

[AnonymBruker]

Har ingen råd og tips, men dett er som å lese om meg selv! Har alltid vært sjenert, og synes egentlig det blir verre jo eldre jeg blir. Kanskje det har noe med at man blir enda mer bevisst på det som voksen? Kjipt er det, uansett

Anonymkode: 5b486...9a9

[Sjy]

Det hjelper å snakke mer. Bare øve seg masse på det med forskjellige mennesker. Noen ganger må du kanskje tvinge deg til å finne på noe å snakke om men det blir bedre etterhvert som du får mer trening. Gå inn i en slags snakkemodus så og si. 

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært sjenert og innesluttet, men jeg synes det har blitt bedre med årene. Jeg tørr mer å ta praten og har blitt mer utadvendt. Jeg har øvd mye, og har etterhvert lært meg at det er jeg som må endre meg og ta initativet.

Anonymkode: f9158...f5d

[puppi]

Jeg tenker at det du beskriver høres ut som et barn/en voksen, der er både (for) selvbevisst, og (for) selvkritisk. Begge deler helt ufrivillig. Hvilket kommer av (og også fører ytterligere til) et vedvarende lavt selvbilde.

Sikkert et meget intelligent menneske, et tenkende menneske, men disse attributtene "passer" dessverre ikke så bra i dagens (oversosialiserte) samfunn.

Nå skal jeg ikke hive ut noen diagnoser eller noe, men jeg tipper "selektiv mutisme" er noe du kanskje kan kjenne deg igjen i. Ref. det med at du prater tilsynelatende helt normalt med mennesker der er deg nær, men skrur helt av med fremmede.

[AnonymBruker]

Har det på akkurat samme viset selv, og har alltid vært en stille person som gjør lite av seg, også som barn selv om jeg kunne være en skikkelig klovn blant de jeg kjente.

Er på samme viset fortsatt. Bruker lang til på å bli kjent og fortrolig med nye mennesker og snakker minst mulig, som regel bare en kort og innskytende kommentar i samtaler mellom andre kolleger eller venner. På jobb hender det jeg må snakke med kunder for å avklare eller stille spørsmål og jeg føler meg helt idiot etterpå de fleste gangene det skjer. Jeg stammer, mumler, unngår øyenkontakt (som gjør den andre parten usikker), får "bobler" i halsen, smiler kanskje på feil tidspunkt (som gjør at jeg virker frekk?), fumler det til og blir ekstremt klønete av å fokusere på snakkingen i stedet for det jeg jobber med. Etter en samtale på bare noen minutter er jeg helt utslitt i hodet og skjelven i hele kroppen og må trekke meg tilbake i 10 minutter bare for å "lande" litt og bli meg selv igjen. Bursdager, byturer og andre sosiale sammenkomster kan jeg gå og grue meg til i ukesvis! Er det på en lørdag eller søndag er jeg fortsatt helt snurrete i hodet og ukonsentrert på jobb dagene etter, og hele den uka er nærmest ødelagt for meg. Jeg trenger 3-4 dager med ro og stillhet for å komme meg etter en "helaften" med andre mennesker. 

Hvorfor noen er sånn kan man jo spekulere i det vide og brede om, noen er bare mer sensitive enn andre tror jeg. 

Anonymkode: 09df0...181

[AnonymBruker]

Jeg har også bestandig vært sjenert. Husker at jeg som barn gledet meg til å bli voksen, for jeg var overbevist om at det da kom til å gå over. Det har det ikke gjort, og jeg har slått meg til ro med det. Har undersøkt litt rundt omkring etter kurs for oss sjenerte, men aldri funnet noe. (Er vel ikke særlig oppmøte på slike kurs uansett🙊) Og nå blogges det jo også om alt mulig for tiden, både den ene og andre "tilstanden" men ikke en eneste sjenert sjel har tatt på seg denne oppgaven heller...

Anonymkode: e7308...2d2

[AnonymBruker]

Enda et bevis på at ingen vil være sjenert!  Folk sier jo at sjenert kan være behagelig osv, men det er jo ingen positiv ting om sjenanse! 

Det er usexy og skikkelig turn off og tror jeg!!

Sjenanse kan brenne i helvete spør du meg. 

Anonymkode: 474d2...5e1

[fullførsetningen]

Ingenting positivt med sjenanse, nei. Jeg hadde selv selektiv mutisme som barn. Det var ikke spesielt trivelig, for å si det mildt. Så for meg at jeg hadde en hengelås på munnen.

Hva som er årsaken til det er ikke godt å vite. Jeg tror det kan være at man har arvet nevrotiske trekk fra sine foreldre/besteforeldre og at det kan gi seg utslag på den måten.

Endret 24. januar 2018 av fullførsetningen

[BerntHulken]

Har ikke noen store råd, som barn var jeg ikke sjenert, men på videregående ble jeg plutselig innesluttet og asosial. Det har vedvart lenge. Og ødelagt mye.

De siste par årene har gjort meg ekstremt godt. Nå tør jeg snakke mye mer, til og med med ukjente mennesker.

Tror det er viktig å utfordre seg selv på det.

[AnonymBruker]

Jeg var ekstremt sjenert som barn. Nå er jeg utadvendt og skravlete men kan fortsatt ha litt prestasjonsangst når det er noe som er viktig for meg. Jobbintervju og sånne ting Det som hjalp for meg var å flytte til en ny plass hvor ingen kjente meg. Jeg tror det er lett å fortsette å være sånn som folk forventer, så det var mye lettere å være pratsom når ingen forventet at jeg skulle være 'hun sjenerte' hvis du skjønner hva jeg mener. Nå er jeg tilbake på hjemplassen men har øvd så mye på å være utadvendt at det kommer naturlig. Jeg sier ikke at du må flytte men du kan kanskje starte med en ny hobby eller noe, i et miljø hvor ingen kjenner deg?

Anonymkode: 5cf73...417

[AnonymBruker]

Har alltid selv vært sjenert, i hvert fall nok til at jeg har syntes at det har vært et problem. Var ikke et problem blant nære gode venner, men heller blant folk jeg ikke kjente så godt. Det har blitt bedre med årene for min del. Men det kan ha noe med at jeg prøvde å bli mindre sjenert en stund. Jeg ble oppmerksom på det da noen venner av meg som jeg ikke så på som mine bestevenner sa jeg alltid var stille. Da bestemte jeg meg for å bare begynne å si helt randome ting, som at jeg liker smoothie. År senere satt jeg som mål å bare snakke med den jeg møtte i gangen før timen f.eks. Og jeg tror noe av det som hjalp mest var en sommer der jeg bare møtte mange venner av folk jeg kjente. Jeg snakket med de som med alle andre, men fikk svært god respons fra dem. Alle så ut til å like meg, og jeg følte det jeg gjorde var riktig. Så det kan hende det handler litt om at man er redd man ikke skal opptre bra nok, og den bekreftelsen gjorde at jeg turte å gi mer av meg selv. Nå er det svært sjelden jeg har noe problem å snakke med noen, ikke på tomannshånd i hvert fall. I grupper jeg ikke kjenner og de kjenner hverandre godt så synes jeg det er litt mer vanskelig. Fordi jeg er usikker på hvordan de oppfører seg og hvordan jeg kan oppføre meg med de, uten å bryte sammenholdt de har. 

Jeg synes det er kult at det ser ut som du vil gjøre noe med sjenertheten din! Du kan starte med venner, begynne å rett og slett snakke mer. Og så begynne å snakke mer med bekjente av deg. Og etterhvert blir det bare naturlig  

Anonymkode: 06106...0c5

[AnonymBruker]

Du beskriver meg, gjennom hele livet. 

Mitt største ønske som barn og ungdom (og egentlig fortsatt som voksen) er å være usynlig. Å slippe å synes. 

Jeg har fått diagnosen Unnvikende personlighetsforstyrrelse. Men jeg fungerer. Det er ikke noe alternativ å ikke fungere for meg. For all del, det hadde vært mest behagelig, men så utrolig flaut. Så det går ikke.  

Men hver dag er en kamp, hver eneste ting jeg skal gjøre. Bare å åpne mailen er jævlig. Livredd for negative ting. 

Anonymkode: c16ff...3a2

[Elaine Marley]

Jeg tror det kan være mange ulike grunner til det. 

Jeg får være kjerringa mot strømmen og si at jeg faktisk ikke noe imot å være sjenert og jeg har ikke behov for å være utadvendt og skravlete, men det jeg ønsker er å bli tryggere på meg selv sånn at det å være sosial ikke blir en ubehagelig opplevelse. Jeg liker å være sosial og prate med folk, men jeg liker også å være alene. 

Tror jeg egentlig er ambivert, men den sosiale angsten er det som ødelegger her. Men jeg har blitt bedre så jeg tenker at det er øving som skal til.