til ettertanke (911 nanny osv)

[Gjest gotthard]

noe som slår meg når jeg ser på det er att det alltid i hovedsak er foreldrenes skyld.er det bare meg eller har andre også sett dette?

de bruker kjente metoder og vi ser foreldre som gjør mange feil , både vanlige og spesielle feil.alt normalt så langdt.

men hva lærer vi egentlig?jo at foreldrene er dårlige om et barn skriker eller på annen måte ikke oppfører seg som forventet , så hva da med de som virkelig er ille?hva med adhd barn?tourets syndrom?hyperaktive osv? hva sunes vi nå om de foreldrene hvor det vanlige abc læren om barn ikke virker bestandig?

hvor mange blir ikke nå dømt som dårlige foreldre mens de i virkeligheten er enestående foreldre med syke barn, foreldre som kjemper for sinne barn og nå må kjempe mot bygdeslader enda mere, for hvor mange klarer egentlig og se om et barn har en sykdom eller " dårlige" foreldre?

jeg klarer det ikke med bare et blikk enda jeg arbeider med slike barn, så hvordan klare dere det da?

[Gjest Seleena]

Eg trur nok dei skjekkar ungane for ADHD og den slags før dei kjem med kamera inn i eit hus skal prøve å gjere ein forskjell i kvardagen. Ellers hadde det jo vore rart at dei klarar å roe ned desse ungane på 7 dagar.

Foreldra skryt jo mykje over ungane 1 månad etter dei gjorde opptaka.

Ungane manglar rett og slett grenser.

Eg meinar at ungane blir i hovudsak forma av deira foreldre, og startar ikkje foreldra å gi ungane oppgåver i huset, lære dei å kle på seg, vanleg bordskikk osv. FØR dei passerar 2-3 års alderen så kan det jo gå gale. Ikkje det at eg har eigne erfaringar, men eg har jo vore på besøk enkelte stader.......

Det som du skal leggje merke til ved denne serien og, er at dei får kanskje 3-4-5 ungar på under 2 års mellomrom, gjerne mindre. Kanskje dette gjer at ein mistar litt kontrollen? At den som nettopp er født treng såpass mykje stell og oppmerksomhet, at 2 åringen i huset blir storebror/søster alt for tidleg?

Ikkje veit eg.....

Ein anna ting som går igjen er at pappa er veldig fråværande, fordi mamma kanskje ikkje tørr å gi han ansvar.

[mari]

Jeg har faktisk vært veldig positivt overasket over en del av disse programmene, spesielt "våre små engler" på NRK. De observereri en periode før, og lar foreldrene selv finne ut av hva de gjør feil. Det som er fint med denne type programmer, er at de viser at det ikke er noen standard oppdragelse, men flere veier til målet.

Det har faktisk gitt meg og mannen ideer til hvordan vi kan takle vår sønn som kan være veldig sta!

Det er veldig synd hvis foreldre av barn med syndromer føler seg uthengt av samfunnet pga. disse programmene, men folk er vel ganske flinke til å dømme uansett????

[Gjest gotthard]

ok , utrykte meg tydeligvis lit dårlig her...

det jeg mener er at de vi ser på tv er familier hvor det er enkelt og fikse opp da det i hovedsak er mor/far som gjør en dårlig jobb.Dette resulterer i det virkelige liv (utenfor tv)i at familier med lit umulige unger automatisk blir stemplet som dårlige foredre(uten grenser osv).

hva da med de som ikke er dårlig foredre men har et barn som har en sykdom som gjør at de blir slik?

blir ikke de også da stemplet uten at noen vet grunnen , og er ikke det de gjør der i disse seriene til farlig i lengden?for hvor går grensen mellom barns egenverd og trang til og utforske grenser til hvor foreldrene skal brutalt slå ned hvert tegn på egne meninger og egen vilje?

klarer alle som ser dette og skille på det eller vil mange barn nå bli undertrykt da foreldrene har set på tv at de ikke skal si nei til no`?

[Gjest Ninakanin]

Vel, da kan man snu på det. Tenk på alle barna som dopes ned på ritalin, når det de egentlig burde gjøre for barna var å låse inn snop og godteri, og ha en oppdragelse bygd på komunikasjon og ansvar.

[Gjest gotthard]

enig med ninakanin , mindre sukker ville gitt roligere hjem

[Gjest Emera]

Jeg har tenkt litt på det samme som du, skidrow.

Og jeg håper at folk ikke ukritisk tar til seg alt som kommer frem i disse TV-showene. For tross alt er det jo det de er; TV-show.

Når jeg setter meg foran TV for å se på disse programmene, gjør jeg det i trygg forvissning om at det blir en "happy ending." Historiene er bygd opp nærmest som eventyr.

Men vi vet jo alle at virkeligheten stort sett er mye mer komplisert. Alle oppdragelsesproblemene disse familiene strever med er neppe over på ett blunk etter én ukes besøk av en uniformert britisk barnevakt!

Så da ender ihvertfall jeg med å gjøre som mari; plukker opp noen små tips og lar resten fare.

[LilleSol]

Vel' date=' da kan man snu på det. Tenk på alle barna som dopes ned på ritalin, når det de egentlig burde gjøre for barna var å låse inn snop og godteri, og ha en oppdragelse bygd på komunikasjon og ansvar.[/quote']

:evil: Og hva med de foreldrene som har barn som faktisk ikke fungerer uten f.eks ritalin? Skal de bare slutte å gi barna medisiner og heller kutte ned på sukkeret? Det skal litt til før barn får slike medisiner, og mange barn fungerer svært dårlig uten, god oppdragelse eller ei

[Gjest gjesta]

Og jeg håper at folk ikke ukritisk tar til seg alt som kommer frem i disse TV-showene. For tross alt er det jo det de er; TV-show.

Enig! Det er TV-show der det klippes og redigeres, slik at det vi får se er gode resultater og harmoniske hjem.

[Gjest Embla s]

Skidrow: jeg har tenkt akkurat det samme som deg! Selvfølgelig er det en del teknikker og knep som disse foreldrene (og foreldre flest) har nytte av å lære seg! Og jeg syns det er fint at familiene får se seg selv på video, slik at de kan reflektere over egen praksis og bli oppmerksomme på dårlig samspill og uvaner de har lagt seg til.

MEN: For eksempel sist uke. Da var det en skikkelig vilter guttunge som ble "kurert" ved hjelp av time-out og belønningsskjema. Og det fungerte! Men hva når nyhetens interesse har lagt seg (i forhold til belønningsskjema)? Denne gutten virket ekstremt impulsiv og aktiv, tror ikke hans oppførsel kun ble styrt av dårlig oppdragelse, for å si det sånn.. Hva når han bli eldre og ikke lenger motiveres av klistremerker? For sånne som han krever det mye å legge bånd på seg, og det er klart det blir lettere når han motiveres av diverse premier. Men det tar jo ikke bort selve problemet!

Jeg syns det er veldig rart at barna det gjelder ikke først går gjennom en skikkelig utredning. Som du sier - det kan være nevrologiske faktorer som spiller inn. I svært mange av episodene ser vi også at det kommer resultater som følge av svært krevende opplegg for foreldrene...

Jeg er aboslutt ikke motstander av atferdsmodifikasjon eller at foreldre skal reflektere og endre egen atferd og samspillmønster, men syns det vi får se i disse programmene virker veldig lettvint og "rosenrødt" og tror mange foreldre kan bli svært skuffet og føle seg enda mer utilstrekkelig når disse tipsene ikke forandrer deres barn iløpet av en uke..

[Mathias]

Det er jo et faktum at ytre motivasjon er forbigående, og ytre fører ikke til indre motivasjon.

Ros på atferd man vil ha mer av har jeg mye mer tro på.

[Gjest Embla s]

Det er jo et faktum at ytre motivasjon er forbigående, og ytre fører ikke til indre motivasjon.

Ros på atferd man vil ha mer av har jeg mye mer tro på.

Enig! Men hva hvis det for eksempel ligger AD/hD problematikk i bunnen? Selv om indre motivasjon og ros på bra atferd kan hjelpe, vil ikke dette "kurere" manglende pannelappfunskjoner!

[Gjest Anonymous]

Har tenkt akkurat det samme som trådstarter.

det er ikke lett å oppdra barn. Det er av og til slik at en får bruksanvisningen til tørketrommelen når en kjøper ny vaskemaskin. Eller at språket i selve bruksanvisningen kun står på uforståelige språk. Slik er det med barn også. Det som fungerer på et barn, kan virke motsatt på et annet. Disse programmene er god underholdning, en og annen fornuftig ting og masse tull! Men ment som underholdning. Og det er viktig å huske neste gang dere ser et barn oppføre seg dårlig i butikken.

Hvilke belegg har vi for at barneoppdraglese virker uansett da? En må jo se selve resultatet (dvs barnet som voksen), deretter se hvordan det barnet som nå har blitt voksen oppdrar sitt barn igjen. Selv om vi lever i 2005 kan ikke vi si skråsikkert at vår metode (akkurat nå) virker med sikkerhet. Mennesket har oppdratt barn i tusener av år, om tusener av år kan vi si hvordan det gikk rundt 2000. Men akkurat nå får vi bare krysse fingrene og håpe at vi gjør "det rette".

[Pandura]

Vel' date=' da kan man snu på det. Tenk på alle barna som dopes ned på ritalin, når det de egentlig burde gjøre for barna var å låse inn snop og godteri, og ha en oppdragelse bygd på komunikasjon og ansvar.[/quote']

Bare så det er sagt: AD/HD-barn blir ikke dopet på Ritalin, det fungerer faktisk motsatt - de blir "speedet" ned, så de kan fungere bedre i hverdagen. Ritalin ville ikke fungert som speed på et såkalt "normalt" barn. Ritalin er ikke noe som blir gitt til et barn som bare er ekstremt urolig. Det krever en veldig lang utredning for å "få" diagnosen AD/HD - det er ikke gjort ved bare et knips. Det er dessuten veldig strenge regler for utskriving av resept på Ritalin. Det gjøres kun av eksperter, og det skrives ut i to eksemplarer.

Jeg blir så harm når jeg leser slike utsagn, som er basert på liten forståelse og kunnskap! Sett dere litt bedre inn i en situasjon før dere uttaler dere!

[smil]

Må si meg enig med Pandura der. Jeg møter mange ad/hd-barn i jobbsammenheng, og noen får et forandret liv når å begynner på medisin. Ungen blir roligere, konsentrer seg lettere, kommer opp i færre konflikter, får lettere venner osv... Og barna blir ikke "dopet ned". Ritallin virker faktisk slik at barnet blir "våknere". Vanskelig å finne et godt norsk ord for det, men på engelsk brukes ordet "arousal". Ad/hd barn kommer opp på et høyere "arousal-nivå" ved medisinering.

Og det er en lang prossess en skal gjennomgå før et barne blir medisinert. Det hjelper nok litt å unngå sukker også, men enkelte ganger er det langt fra nok.

[Gjest Emera]

Vel, da kan man snu på det. Tenk på alle barna som dopes ned på ritalin, når det de egentlig burde gjøre for barna var å låse inn snop og godteri, og ha en oppdragelse bygd på komunikasjon og ansvar.

Eh, skulle det har vaiet et ironiflagg her..?

Må innrømme at jeg oppfattet dette slik. Mulig jeg tok feil.

[Tule]

hei

nå er det og sølik st ikke oppfølgingen altid er der den skal vere og deter nå og lærere som retter en finger mot at leger ikke bør skrive ut ritalin og conserta vis det ikke har den ømnskede effekten

hilsen

[opera]

Mange unger i dagens samfunn er urolige, "grenseløse" og oppmerksomhetssøkende. La utgangspunktet være "normalunger", ikke de som har en diagnose.

Ingen tvil om at sukkertilførsel er langt høyere pr i dag enn før, og ingen tvil om at hverdagen for de fleste av oss er mer hektisk enn tidligere. Unger trenger voksenkontakt og oppmerksomhet. Hvis ungen trenger oppmerksomhet er de fleste av de søte små såpass glupe at de skjønner den enkleste veien dit. Hvis du er umulig får du oppmerksomhet, er du grei står du ofte bakerst i køen - særlig i skole/ barnehage der du virkelig må markere deg for å bli sett. Tror det er viktig å bli bevisst på at "god" oppførsel skal lønne seg i form av oppmerksomhet som det å værre ustyrlig. Jobber en del med unger på denne måten for tiden og må bare si at det gir forbausende gode resultater - fort. Bruker også som dere ser på serien: Time-out og ignorering på "dårlig" oppførsel (ikke følge regler - som må være krystallklare og trent på) På mindre unger (barnehage/småskoletrinn) fungerer skjemaer utrolig godt. Det gir ungen et bilde på hvordan dagen har sett ut - helt konkret. Tror mange av oss voksne bruker mye ord som går inn det ene øret og rett ut det andre. Skjema blir konkret.

På mellomtrinn og tro det eller ei -på u-trinn (i skolen) fungerer belønning/ros/oppmerksomhet på god oppførsel utrolig godt. Det er faktisk rørende å se en "slamp" på u-skolen rødmer og sier tusen takk for ros eller mer konkret belønning når han har gjort noe bra. Jeg gjenkjenner mange av prinsippene som de to nevnte seriene jobber etter. Trodde nok ikke selv helt på at dette skulle fungere - men tro meg det er en utrolig god metode!

Hvis vi tenker litt etter, er vi kanskje ikke helt upåvirkelige av irettesettelser/ros som voksne heller. Jeg blir iallefall ikke verre å ha med å gjøre når jeg får ros, men prøv å riste meg for noe feil - jeg stritter ganske fort. Absolutt verdt et forsøk!

Tror heller ikke at det betyr at noen er dårlige foreldre, men kanskje det er naivt å tro at vi er født som kjempegode oppdrager. Det er lov og feile, men det må da være bra for alle parter å finne gode sirkler som fungerer for alle parter.

[Tule]

Mange unger i dagens samfunn er urolige, "grenseløse" og oppmerksomhetssøkende. La utgangspunktet være "normalunger", ikke de som har en diagnose.

Ingen tvil om at sukkertilførsel er langt høyere pr i dag enn før, og ingen tvil om at hverdagen for de fleste av oss er mer hektisk enn tidligere. Unger trenger voksenkontakt og oppmerksomhet. Hvis ungen trenger oppmerksomhet er de fleste av de søte små såpass glupe at de skjønner den enkleste veien dit. Hvis du er umulig får du oppmerksomhet, er du grei står du ofte bakerst i køen - særlig i skole/ barnehage der du virkelig må markere deg for å bli sett. Tror det er viktig å bli bevisst på at "god" oppførsel skal lønne seg i form av oppmerksomhet som det å værre ustyrlig. Jobber en del med unger på denne måten for tiden og må bare si at det gir forbausende gode resultater - fort. Bruker også som dere ser på serien: Time-out og ignorering på "dårlig" oppførsel (ikke følge regler - som må være krystallklare og trent på) På mindre unger (barnehage/småskoletrinn) fungerer skjemaer utrolig godt. Det gir ungen et bilde på hvordan dagen har sett ut - helt konkret. Tror mange av oss voksne bruker mye ord som går inn det ene øret og rett ut det andre. Skjema blir konkret.

På mellomtrinn og tro det eller ei -på u-trinn (i skolen) fungerer belønning/ros/oppmerksomhet på god oppførsel utrolig godt. Det er faktisk rørende å se en "slamp" på u-skolen rødmer og sier tusen takk for ros eller mer konkret belønning når han har gjort noe bra. Jeg gjenkjenner mange av prinsippene som de to nevnte seriene jobber etter. Trodde nok ikke selv helt på at dette skulle fungere - men tro meg det er en utrolig god metode!

Hvis vi tenker litt etter, er vi kanskje ikke helt upåvirkelige av irettesettelser/ros som voksne heller. Jeg blir iallefall ikke verre å ha med å gjøre når jeg får ros, men prøv å riste meg for noe feil - jeg stritter ganske fort. Absolutt verdt et forsøk!

Tror heller ikke at det betyr at noen er dårlige foreldre, men kanskje det er naivt å tro at vi er født som kjempegode oppdrager. Det er lov og feile, men det må da være bra for alle parter å finne gode sirkler som fungerer for alle parter.

hei

jeg er enig i deg men jeg merne vi ikke skal hause opp det med sukker intak form ye jeg mener at vi skal ta utgangspunkt i denne tråden på normale unger og ikke de som har adhd

hilsen

[Gjest Virvar]

Ang. Foreldre som "graver sin egen grav"

Det som virkelig sjokkerer meg, er hvor utrolig håpløse de foreldrene er! Og det er skremmende å se. man burde gjennomføre kurs før man fikk sette barn til verden, eller iallefall lese et vist antal bøker. For makan til inkonsekvente og ukompentente foreldre har jeg aldri vært borti. :o Det skremmer meg faktisk at det er mulig. Trodde alle var født med sunn fornuft. De graver sin egen grav.

Jeg priser meg lykkelig at jeg hver dag får sjansen til å se hvilke feil foreldre gjør. Jeg skal se og lære. Det garanterer ikke at jeg får problemfrie barn, og et familieliv som glir på skinner, men det lærer meg mye, og jeg ser hvilke feller jeg ikke vil gå i.

Mange av tabbene er slik at vi rister på hodet, og fatter ikke at det er mulig. Det går da an å tenke selv om man ikke har utdannelse innen barn? nei, jeg sier det igjen : Mange graver sin egen grav, og når de endelig innser det, kanskje etter at vi har påpekt og jobbet med problemene lengre tid, er det vanskelig å komme på beina igjen, stramme inn tøylene. Da må man virkelig jobbe...

Finnes det tilsvarende "nanny 911" tilbud i norge? Vi i barnehagen gjør så godt vi kan, men når foreldre ikke hører etter, eller ser problemene kan vi lite gjøre. Kanskje det som må til er en person i hjemmet en uke. Håper denne serien åpner manges øyne. At det kan lære de noe. For det er sjelden barnas feil, slik som det ser ut som - det er foreldrenes.