AnonymBruker Skrevet 17. januar 2018 #1 Skrevet 17. januar 2018 Hva gjør man, når man plutselig oppdager at din samboer, far til dine barn og den store kjærligheten viser seg for å være en bortskjemt drittunge som "griner" så snart han får motgang eller kritikk for noe?? Skal man tenke på sin egen lykke og si, at dette orker man ikke å leve resten av livet med. eller skal man tenke på barna og holde ut med dette "barnet"?? Jeg føler ingen kjærlighet for denne mannen lengre.. og etter flere år, og forståelse for hvordan oppdragelsen hans har vert igjennom årene. så vet jeg at han ikke kommer til å forandre seg Anonymkode: 47744...a20
AnonymBruker Skrevet 17. januar 2018 #2 Skrevet 17. januar 2018 Er det bra for ungene at dere bor sammen når du overhodet ikke føler kjærlighet til ham? Hvilke signaler sender det til ungene? Husk at det er du som lærer ungene hvordan er voksent forhold skal fungere. Hva man kan akseptere av en partner. Mitt råd er å gå før du forakter ham. Det burde jeg gjort, av hensyn til både meg selv og barnet. Anonymkode: 5ae94...2ab 6
AnonymBruker Skrevet 17. januar 2018 #3 Skrevet 17. januar 2018 Ungene merker når foreldrene ikke har det bra sammen. Jeg hadde gått. Det er jo ikke bra for barna å måtte vokse opp i en familie uten kjærlighet heller mener jeg. Anonymkode: 62bef...610 4
Gjest GiftMann38 Skrevet 17. januar 2018 #4 Skrevet 17. januar 2018 (endret) Jeg ville blitt av hensyn til barna. Såfremt det ikke er åpen fiendtlighet mellom dere så er det best at dere bor sammen som en familie. Det er langt verre for barna å være på konstant flyttefot mellom to personer med dårlig økonomi enn å være i familie med foreldre som ikke er hodestups forelsket i hverandre. Endret 17. januar 2018 av GiftMann38
galmamma Skrevet 17. januar 2018 #5 Skrevet 17. januar 2018 Jeg har hørt at voksne "barn" har følt seg sveket av sine foreldre når de velger å gå fra hverandre etter mange år i ett ulykkelig forhold, fordi de skal beskytte barna sine.. Dra 4
AnonymBruker Skrevet 17. januar 2018 #6 Skrevet 17. januar 2018 Ved å bli lærer du dine barn at det er helt ok å ikke ta ansvar for egen lykke. Man lever bare en gang, vær lykkelig. Anonymkode: 4ca17...597 3
DonaldDuck Skrevet 17. januar 2018 #7 Skrevet 17. januar 2018 16 minutter siden, AnonymBruker said: Hva gjør man, når man plutselig oppdager at din samboer, far til dine barn og den store kjærligheten viser seg for å være en bortskjemt drittunge som "griner" så snart han får motgang eller kritikk for noe?? Skal man tenke på sin egen lykke og si, at dette orker man ikke å leve resten av livet med. eller skal man tenke på barna og holde ut med dette "barnet"?? Jeg føler ingen kjærlighet for denne mannen lengre.. og etter flere år, og forståelse for hvordan oppdragelsen hans har vert igjennom årene. så vet jeg at han ikke kommer til å forandre seg Anonymkode: 47744...a20 Om det ikke er noen sjanse for at det kan bli kjærlighet mellom dere igjen, ville jeg dratt. Du lever nå. Kjipt å sitte der som pensjonist og angre på livet man har hatt. Barna trenger ikke å lære at et samliv ikke trenger kjærlighet. 3
FluffyJuggernaut Skrevet 17. januar 2018 #8 Skrevet 17. januar 2018 Barn vil heller være fra ett skilsmisse hjem enn ett ulykkelig hjem. Så lenge dere begge kan samarbeide godt om dem, og forsikrer dem om dette ikke er deres feil og at dere er fortsatt like glad i dem så går det som regel bra. Og om det ikke er verken kjærlighet eller respekt i mellom dere lengre, så tror jeg det er mye mer skadelig i det lange løp enn å ha to hjem og forholde seg til. 2
AnonymBruker Skrevet 17. januar 2018 #9 Skrevet 17. januar 2018 Jeg har det også slik - vel, nå synes jeg ikke at mannen min er en stor drittunge, men det er ikke noe kjærlighet der. Ikke noe nærhet fysisk heller. Jeg ser på oss som to bekjente som bor sammen og deler en hverdag. Og det er helt OK for meg! Vi er to som deler på ansvaret med barna, vi krangler sjelden/aldri, og har det egentlig helt greit. Anonymkode: 423c6...1cd 1
AnonymBruker Skrevet 17. januar 2018 #10 Skrevet 17. januar 2018 1 time siden, AnonymBruker skrev: Jeg har det også slik - vel, nå synes jeg ikke at mannen min er en stor drittunge, men det er ikke noe kjærlighet der. Ikke noe nærhet fysisk heller. Jeg ser på oss som to bekjente som bor sammen og deler en hverdag. Og det er helt OK for meg! Vi er to som deler på ansvaret med barna, vi krangler sjelden/aldri, og har det egentlig helt greit. Anonymkode: 423c6...1cd hadde han i det minste delt på ansvaret med barna og huset så... Anonymkode: 47744...a20
Gjest Axl Rose Skrevet 17. januar 2018 #11 Skrevet 17. januar 2018 Da skal du tenke på barna og hva som er best for de. Ikke deg selv. Så kan du tenke litt hvilken menn du tiltrekker deg.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå