Blir dere noen ganger sinte?

[AnonymBruker]

Teit spørsmål kanskje. De fleste blir vel sinte en gang iblant. Men jeg lurer egentlig på om dere er ofte sinte, og hva dere eventuelt gjør med det?

Jeg føler jeg er så mye sint for tiden. Har det ikke bra i denne situasjonen. Med situasjon mener jeg småbarnslivet. Det er intens og jeg føler meg kvalt. Og jeg prøver å holde sinnet inne, fordi jeg ikke ønsker å være det. Jeg prøver å være en rolig mamma. Men så er det akkurat som om det bygger seg opp. Noen ganger går det over bare vi får ungene i seng og jeg får pustet ut på kvelden. Andre kvelder, som i kveld, sprekker det. Babyen var våken flere timer på natten, og nektet å sove på dagen. Bare sutring istedet. Uansett hva jeg gjorde, ingenting hjalp. På kvelden søler eldstemann melk i sofaen og deretter utover kjøkkenbenk og gulv. Babyen ruller seg i noe griseri etter at jeg har stelt den og mannen gjør alt ti ganger verre så jeg ender opp med å hyle til han. Jeg er ikke stolt, men det er så håpløst å kontrollere det. Jeg er helt på gråten, fordi jeg føler at jeg ikke fikser denne tilværelsen. Er det noen som har noen gode råd? 

Anonymkode: 0f8ab...c09

[AnonymBruker]

Jeg har ingen råd, dessverre, men Gud hvor glad jeg er for at jeg slipper det der! Kjøp en boksehanske å ha i garasjen og slå på den når det er som verst mens du banner og skriker alt du har. 

Anonymkode: 5ed6b...195

[AnonymBruker]

Ikke boksehanske, boksesekk! Eller hva det heter. Sånn hengende dings du slår på. 

Anonymkode: 5ed6b...195

[Lammelåret]

Ikke la ungen drikke melk andre steder enn på kjøkkenet. 

Fordel arbeidsoppgavene.

Tenk at dette bare er en dårlig dag/en fase, det går over og det blir bedre! 

Senk terskelen og forventningene til standard.

Ikke sammenlign deg med folk som tilsynelatende får til alt. De gjør ikke det.

[Tøytigern]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Teit spørsmål kanskje. De fleste blir vel sinte en gang iblant. Men jeg lurer egentlig på om dere er ofte sinte, og hva dere eventuelt gjør med det?

Jeg føler jeg er så mye sint for tiden. Har det ikke bra i denne situasjonen. Med situasjon mener jeg småbarnslivet. Det er intens og jeg føler meg kvalt. Og jeg prøver å holde sinnet inne, fordi jeg ikke ønsker å være det. Jeg prøver å være en rolig mamma. Men så er det akkurat som om det bygger seg opp. Noen ganger går det over bare vi får ungene i seng og jeg får pustet ut på kvelden. Andre kvelder, som i kveld, sprekker det. Babyen var våken flere timer på natten, og nektet å sove på dagen. Bare sutring istedet. Uansett hva jeg gjorde, ingenting hjalp. På kvelden søler eldstemann melk i sofaen og deretter utover kjøkkenbenk og gulv. Babyen ruller seg i noe griseri etter at jeg har stelt den og mannen gjør alt ti ganger verre så jeg ender opp med å hyle til han. Jeg er ikke stolt, men det er så håpløst å kontrollere det. Jeg er helt på gråten, fordi jeg føler at jeg ikke fikser denne tilværelsen. Er det noen som har noen gode råd? 

Anonymkode: 0f8ab...c09

Du er helt normal. 

[AnonymBruker]

Jeg anser deg for å være helt normal . Livet med småbarn ER slitsomt,og når manko på søvn kommer på toppen så ville selv Dalai Lama fått sinna anfall  . Barn har ikke vondt av å se at foreldrene er mennesker med alle de følelsene det innebærer.

Anonymkode: 0ef2e...c0e

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar dere. Det er godt å få litt tilbakemelding på at dette er normalt. Jeg er en rolig person til vanlig. Å være sint er egentlig ikke noe jeg er eller har vært i stor grad. Det er derfor vanskelig og ubehagelig å "miste kontrollen" slik. Det er ikke slik at jeg tar i ungene eller noe sånt. Må bare få sagt det. Men det er dette med roping da. Og at man blir så brå. Og krangler høylytt med mannen. Synes egentlig ungene skal slippe å ha det sånn. Er ikke sånn alltid altså. Men er helt klart inne i en krevende fase akkurat nå. Har ikke det beste samlivet for tiden. Er mer mannen som utløser sinne, enn ungene. Noen ganger ser jeg for meg å klaske han i bakhodet med stekepannen. Godt å bare skrive det av seg anonymt på nett  Ventilere litt. 

Anonymkode: 0f8ab...c09

[AnonymBruker]

Dette kunne vært et innlegg av meg. Jeg har alltid vært en rolig person med god tålmodighet og jeg jobber i barnehage. Jeg har dager hvor jeg kan bli rimelig sint og rope til barna (aldri til de i barnehagen altså). Jeg er en svært følsom person og sensitiv så jeg blir så sliten av masing og tåler stress litt dårlig. Særlig når.vi har dårlig tid på morgenen eller når jeg har sovet lite er lunta kort. Jeg forsøker alltid lenge å være rolig, men til slutt er tålmodigheten slutt. Jeg har blitt bedre etter mange runder med meg selv der jeg tenker over de situasjonene jeg kan bli sint, også prøver jeg å minimere det med feks bedre tid på.morgenen. Ellers pleier jeg alltid å si unnskyld hvis jeg ble sintog forklarer barna hvorfor det ble sånn. (Barna er 4,5 og 2,5). Jeg har gått til psykolog pga en depresjon jeg slet med som sikkert har spilt en rolle, men hun selv sa at hun også blir sint innimellom og dette erSÅ normalt og det viktigste er at man prøver å minimere situasjoner der de kan oppstå. Og at man kanskje må få et pusterom og gå ut hvis man kjenner man blir sint. Og hvis man senker kravene en del så hjelper det.

Jeg har før blitt helt stressa hvis noen søler eller jeg ikke gir barna sunn hjemmelaget middag hver dag. Men der har jeg funnet løsninger på halvveien slik at vi iblant bare blåser i middag og lager enten grøt eller ostesmørbrød og bare stresser ned. Ta segtid til barna.

Pust ut og tenk at dette er perioder,  blir bedre altså! 

Anonymkode: e46ae...33c

[AnonymBruker]

Glemte å nevne dette: her er det også mannen min som gjerne er utløseren av mitt sinne og jeg kan feks være sint på han fordi han aldri leverer i bhg nesten og at han har det så "lett". Det tenker jeg gjerne når jeghar to grinene unger i hver hånd. Men jeg har sagt til han at vi må prøve å fordele ansvaret bedre og at vi begge må få alenetid uten å måtte legge barn en dag iblant, DET er deilig. Vi gjør det i.større grad nå enn da jeg ammet så klart. Men denne muligheten kommer for dere også 😊

Anonymkode: e46ae...33c

[AnonymBruker]

Som om jeg skulle skrevet det selv!! I kveld er vi flere som har en sånn kveld. Gjør godt å se at jeg ikke er alene. Hos oss var det 3 åringen som nekta (!) å vaske såpa ut av håret.  Endte med hyl og skrik og det koker i toppen så jeg er redd det svir hull snart. Babyen våkner og hyler. Herregud. Jeg prøver å tenke på at vi har hatt gode øyeblikk i dag også. 

Anonymkode: 2d194...d08

[Gjest GoldenLioness]

Så egentlig er problemet forholdet deres, ikke barna.

Hva med samlivsterapi? Er lett å havne i en ond sirkel når en er oppi alt med jobb, barn og hverdagsstress. 

[AnonymBruker]

Jeg føler også veldig sinne når jeg ikke har kontroll på tilværelsen. Jeg forsøker å gjøre tiltak som forenkler hverdagen så mye som mulig - forsøke faste rutiner og regler, ikke ha for store ambisjoner om hva jeg skal få gjort, velge bort ting og ha god tid til de tingene som må gjøres.

Og har jeg vært grinete så forsøker jeg å tenke på de hyggelige stundene vi har hatt i løpet av dagen -  for de har det vært mange flere av.

Anonymkode: a95b8...3ae