Dårlig stemning i familien - 8-åring som alltid er sur

[MissPierce]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om barn oppfører seg så veldig mye dårligere, jeg tror de bare ble mer kontrollert og kuet før. Jeg jobber på skole, er ganske fersk i yrket. Kolleger som har jobbet i 30 år kommer med noen interessante historier om hvordan de straffet barn på den tida. Det var ikke smekk på fingrene eller noe sånt altså, men metoder som vi ikke får lov til å bruke nå lenger. De nærmest skremte ungene til å oppføre seg. Hun ene kollegaen min mener at det var litt bedre før, da fikk du virkelig banket litt fornuft inn i skallen på ungen. Og ingen sa noe på det.

Jeg gikk på barneskolen på 90-tallet, så ikke så lenge siden. Vi ble absolutt ikke kuet. Vi fikk også lov til en god del, men vi hadde klart tydeligere grenser enn før. Foreldrene turte å si i fra til oss forran andre om vi ikke oppførte oss. Nå gjør de ikke det i lik grad. Har flere ganger opplevd foreldre som unnskylder seg til meg, om de prater strengt til ungen sin. Barn skal ikke kues, men trenger oppdragelse. Jeg hadde verdens snilleste lærerinne, hun hadde klare og tydelige grenser. Hun truet aldri, hevet aldri stemmen og ingen var redd henne. Men vi respekterte henne veldig. Vi viste hvor vi hadde henne uansett. 

Foreldre og, var litt strengere. Husker selv at mine foreldre kunne virkelig straffe oss om vi gjorde noe galt eller bråka for mye. Da holdt vi kjeft resten av uka. Hadde noen gjort det samme i dag hadde de fått besøk av barnevernet.

Mamma ga oss husarrest en gang, men da hadde vi gått ett sted uten å si i fra, og ble borte i mange timer. Hun ble livredd og var akkurat på vei til å ringe politiet da hun så oss komme nedover veien. Så vi forsto absolutt hvorfor vi fikk husarrest da. Vi fikk aldri straff som ikke hadde vært lov i dag. Værste vi fikk var trekk i ukelønn og sendt på rommet, eller hele navnet klart og tydelig. Men vi hadde klare grenser, ett nei var ett nei, og å trass ble svart med at vi fikk prate ordentlig om vi ville noe. 

Så med en mildere oppdragelse for tida, kan det jo selvfølgelig bli litt utfordringer. En må jo nesten være pedagog for å kunne de triksa som funker. Men jeg mener at det kanskje har blitt litt for mildt. En skal ikke være redd for å sette grenser. Det burde bare være naturlige konsekvenser, være tydelig og sta. 

Det der at man bare skal rose + overse dårlig oppførsel funker ikke på de som faktisk oppfører seg veldig dårlig.

Det her er jeg veldig enig i. Jeg får alltid respekt fra barna rundt meg. De kan prøve seg, men de forstår fort at dårlig oppførsel ikke kommer noen vei. Trenger de hjelp med noe, så må de spørre ordentlig og ikke sutre, skrike eller banne f.eks. Jeg har alltid ett fang å sitte på, eller en klem. De får ha dårlige dager og være frustrerte, lei seg, trøtte, sliten eller sinte. Men man lar det ikke gå utover andre.

I den barnehagen jeg er akkurat nå er de som jobber veldig flinke, og man merker det godt på barna. De ansatte er samkjørte, har like regler og retningslinjer. Barna får klare beskjeder, de vet hva de kan forholde seg til. Det fungerer supert for alle. 

Anonymkode: 01100...819

 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er høytfungerende autist og jeg var akkurat som barnet til TS. Bortsett fra at mitt senere liv ble mye verre fordi ingen tok problemene mine på alvor grunnet min intelligens og evne til å "fungere" i skolen. Fungere = få bra karakterer selv om jeg hadde det helt for jævlig. 

Du kan tro det er forskjell på hunder og mennesker, men faktisk så fungerer belønningssystemer godt på mennesker. Mennesker er ikke på et så høyt og spesielt nivå at det ike fungerer på mange

Anonymkode: 26a45...37d

Jada, belønningssystemer fungerer, det er jo derfor mange bruker det. Det fungerer på den måten at ønsket adferd følger. Men det skaper jo også barn (og senere voksne) som orienterer seg etter ytre og ikke etter indre motivasjon. Så får man velge selv om det er noe man ønsker.

Anonymkode: 898e0...d07

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jada, belønningssystemer fungerer, det er jo derfor mange bruker det. Det fungerer på den måten at ønsket adferd følger. Men det skaper jo også barn (og senere voksne) som orienterer seg etter ytre og ikke etter indre motivasjon. Så får man velge selv om det er noe man ønsker.

Anonymkode: 898e0...d07

 Det var mye tull det 

 

Anonymkode: 3ec34...3ef

[AnonymBruker]

Jeg har en bror som hadde en ganske rabiat datter,Der moren prøvde å snakke henne til bedre oppførsel, brølte bare min bror "KUTT UT!!" og det hjalp. Hun sluttet med engang med den dårlige oppførselen, slik at det også var levelig for de andre i huset. Av og til må man nesten vise veldig klart at man blir rasende over meget dårlig oppførsel fra barna. Jentungen er nå i 20-årene og klarer seg meget bra.

Anonymkode: 62de6...fea

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Roper at hun skal ringe barnevernet fordi vi er så slemme.

Anonymkode: a49e4...66e

Vis henne en video hvordan barnevernet henter gråtende barn - og hun skal aldri si slik igjen.

Anonymkode: e4359...9f0

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jada, belønningssystemer fungerer, det er jo derfor mange bruker det. Det fungerer på den måten at ønsket adferd følger. Men det skaper jo også barn (og senere voksne) som orienterer seg etter ytre og ikke etter indre motivasjon. Så får man velge selv om det er noe man ønsker.

Anonymkode: 898e0...d07

Belønnings (og straff) systemet fungerer fordi det skaper gode reflekser, eller vaner - som er mye mer effektiv enn motivasjon.

Man kan ikke være bevisst motivert hele tiden, det krever altfor mye ressurser fordi dette er høyeste nervesystemet som spiller inn.

Mens å ha gode vaner i livet, som for eksempel, spise sunt, gjennomføre hjemmelekser, pusse tenner etc samt ikke tenke på det. kan hjelpe uansett livssituasjon. Og belønnings/straff system fungerer for alle, selv dyr.

 

Anonymkode: e4359...9f0

[AnonymBruker]

Hei TS!

Har dere spurt henne hvordan hun har det? Min datter, som er like gammel som din, hadde en periode i høst med ekstremt humør. Hun er også skoleflink, snill og pliktoppfyllende, men ble plutselig sint for alt mulig. Det viste seg at hun hadde hjertesorg fordi hun og bestevenninnen kranglet så mye og hun slet med å finne andre å leke med i friminuttene. Så hun var kjempe lei seg og usikker inne i seg, men det kom ut som raserianfall hjemme. For filleting. Når vi fant ut av dette så samarbeidet vi med lærer og med foreldrene til bestevenninnen og klarte å hjelpe henne slik at ting ble bedre. Og vi har fått tilbake den glade, omsorgsfulle jenta vår. Når jeg tenker på at vi kjeftet og satte grenser basert på oppførselen hennes, når hun egentlig trengte trøst og støtte, så får jeg helt vondt inne i meg. Så prøv å finne ut hvordan hun har det. Kanskje noen er slemme mot henne. Kanskje hun sliter med noe på skolen eller med venner. Jeg pleier å gå tur alene med datteren min, da er det lettere å få henne til å snakke. Og gjerne bruke med selv som eksempel («når jeg var liten så pleide jeg å bli så sint på lillebroren min...» osv)

Anonymkode: 56004...2ef

[AnonymBruker]

3 timer siden, MissPierce skrev:

 

Da jeg gikk på barneskolen på 70-tallet vanket det ørefiker om vi ikke lyet,og det funket,ingen bråket på en slik måte at det gikk utover andre elever. I dag er dette forbudt, men det er jo fullt mulig å vise at dårlig oppførsel ikke tolereres,rett og slett ved å vise seg som en trygg voksen som ikke tolerer dårlig oppførsel.

Anonymkode: 62de6...fea

[AnonymBruker]

Kan hun ha sjalusi problemer i forhold til lillebroren?

Anonymkode: c8694...e9e

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Med all respekt, men dere som mener man bare "ikke må godta" denne type oppførsel, vet dere hva dere snakker om? Slike råd kan gjøre mer skade en nytte er min erfaring. Selv om man på ingen måte "godtar" oppførselen, er det enkelte unger som ikke er  lette å ha med å gjøre. Dere har tydeligvis hatt relativt enkle barn selv. Hvis man skal ha den holdningen dere har, så vil konfliktnivået bare eskalere. Jeg tror, at med ganske mange barn så må man bare bestemme seg for å se gjennom fingrene med en hel del, og så ta en ting av gangen. 

Anonymkode: 9af5c...ded

Denne!! Takk for at det finnes fler med samme mening.

Anonymkode: aa12e...05e

[Brimi]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Allikevel er det så frustrerende å se hun kan regulere humøret og oppførselen så godt ute, og bli så ut av seg hjemme. 

Anonymkode: 7106a...0d7

Sånn var jeg og. Hun klarer å oppføre seg ute fordi hun får utløp for følelsene sine hjemme. Ute må man ha på seg masken og ta seg sammen, det trenger man ikke hjemme. Jeg vil si det er et godt tegn jeg da. Hadde vært verre om hun hadde oppført seg eksemplarisk hjemme og pøbel ute, for det kan bety at det ikke er trygt hjemme. 

Endret 16. januar 2018 av Brimi
Skriveleif

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

 Det var mye tull det 

 

Anonymkode: 3ec34...3ef

? Skjønner Ikke? Hva er tullet du fniser av? Ytre/indre motivasjon er etter hva jeg kan se brukt etter teorien? Er du sånn som fniser av ting du ikke forstår? 

Anonymkode: 7ce82...0a0

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hei TS!

Har dere spurt henne hvordan hun har det? Min datter, som er like gammel som din, hadde en periode i høst med ekstremt humør. Hun er også skoleflink, snill og pliktoppfyllende, men ble plutselig sint for alt mulig. Det viste seg at hun hadde hjertesorg fordi hun og bestevenninnen kranglet så mye og hun slet med å finne andre å leke med i friminuttene. Så hun var kjempe lei seg og usikker inne i seg, men det kom ut som raserianfall hjemme. For filleting. Når vi fant ut av dette så samarbeidet vi med lærer og med foreldrene til bestevenninnen og klarte å hjelpe henne slik at ting ble bedre. Og vi har fått tilbake den glade, omsorgsfulle jenta vår. Når jeg tenker på at vi kjeftet og satte grenser basert på oppførselen hennes, når hun egentlig trengte trøst og støtte, så får jeg helt vondt inne i meg. Så prøv å finne ut hvordan hun har det. Kanskje noen er slemme mot henne. Kanskje hun sliter med noe på skolen eller med venner. Jeg pleier å gå tur alene med datteren min, da er det lettere å få henne til å snakke. Og gjerne bruke med selv som eksempel («når jeg var liten så pleide jeg å bli så sint på lillebroren min...» osv)

Anonymkode: 56004...2ef

Dette! Dette er meg! Prøv dette. 

Anonymkode: 7ce82...0a0

[Arabella]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men kjære vene, dere må jo sette ned foten! Ikke "gå på tå, prate, prøve å få henne til å roe seg". Nå høres det ut som at dere lar henne styre hele showet hjemme.  Det der hadde jeg rett og slett ikke akseptert. Bli forbannet, si at sånn oppførsel godtar jeg ikke, ta henne i armen og led henne inn på rommet. Jeg bare måper av at foreldre virkelig tror det er "lite å gjøre" med oppførselen til en 8-åring. Dere gjør henne IKKE en tjeneste ved å la henne få holde på slik, det er helt sikkert.

Anonymkode: 9833b...256

Første fornuftige innlegget i denne tråden!

[Vannkoker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

 

På lørdag fikk hun og en venninne penger for å kjøpe seg godteri for. De hadde på eget initiativ tegnet tegninger og "solgt" til meg, slik at de skulle tjene seg en slant. De kjøpte godteri og var veldig fornøyde. På kvelden kom et nytt raseriutbrudd: Mamma, hvorfor har jeg ikke fått lørdagsgodt i dag???!!! Da viser det seg at det godteriet de hadde kjøpt selv ikke telte som lørdagsgodt i hennes øyne, for de hadde jo tjent penger og kjøpt det selv.... Raseriet over det såkalt manglende

Forstår godt jenta her. 8 år og ikke lett å forstå for henne, hvorfor hun ikke fikk lørdagsgodt. Her hadde jeg kikket på henne, lyttet til hennes forklaring, og sagt at jeg var enig i henne. At jeg gjorde en feil. Dessverre så kan hun få ikke mer godteri i dag, da det ikke er godt for henne med for mye godteri på en dag, men at jeg skal kjøpe ekstra til henne neste uke (eller kanskje en kino tur etc?) Så ville jeg gitt henne en klem, sagt jeg var glad i henne, og at jeg håpet at hun ville tilgi meg. Hadde hun blitt trassig da, så hadde jeg vist klart og tydelig at jeg var misfornøyd, og at jeg forventet mer av henne.

Første tanken min, er respekt. Respekt, lytte til følelser. Sammen med respekt, kommer forventninger. Barn ønsker å leve opp til foreldrenes forventninger, og foreldrene er perfekte og skal kopieres. Og få anerkjennelse fra far eller mor er fantastisk.  

Når barnet vet hva forventningene var, at krava (om en vil gå så langt som å stille krav til en åtte åring) var rettferdige, forstår situasjonen, så vil hun kanskje godta kritikk, og forsøke å forandre seg. Tar du fra en unge Ipaden, som straff, for noe som ungen syns var dypt urettferdig, så tror jeg det virker mot sin hensikt.

Er hun skikkelig rebelsk, hyler skriker slått seg vrang, ville jeg tatt  henne med på rommet, behøver ikke å si så mye. Hadde jeg bare vist klart, med kroppspråk at dette ikke er bra. Hadde forlatt henne alene på rommet i 15 min eller noe, før jeg hadde gått inn, og spurt henne om hun skjønner at det hun nå har gjort ikke er bra. Så er det bare å lytte og formane så godt man kan.

Om en fire åring smatter fælt, så må hun forklares kjærlig og vennlig at en fire åring ikke kan forventes å spise annerledes, og med et smil og en stor klem si at hun var enda verre når hun var fire år  Pluss at dette er noe vi ikke tar på vei for. Du ser ikke pappa hyle og skrike fordi broren din smatter? En vennlig, og  morsom tone, og med en klem, og at jeg er glad i deg. (Så får man bare lytte og finne ut om ungen faktisk har en sykdom mot smattelyder, men høres rart ut.)

 

 

Endret 16. januar 2018 av Vannkoker

[Wit]

Tenkte jeg kunne gi deg et lite lyspunkt også  Min datter som jeg tidligere skrev var mye som din på samme alder. Nå er hun 14 år og egentlig midt oppi en alder som kan være preget av mye opp- og nedturer. MEN, livet er mye lettere nå. Hun vet selv at hun må gå for seg selv hvis hun kjenner det koker, og så snakker vi sammen når ting har roet seg.

Vi prøver å få litt mor/datter tid der vi kan snakke litt sammen om hvordan livet er. Gjerne kommer disse samtalene hvis vi f eks er ute og kjører bil sammen bare vi to. Utrolig hvor mye vi kan snakke om da  Da hører jeg også hvordan hun har det med vennene sine og på skolen. Vi snakker sammen om ting som er vanskelig og selvsagt også om ting som er morsomme og gøye. Vi prøver å få til gå-turer sammen eller en dag på shopping.

Vi trente også på noen avslapningsteknikker når hun var liten (8-10 år) som hun kunne bruke selv. Hun la seg på gulvet eller senga og kjente på pusten sin. Pustet rolig inn og ut. Da gikk mye av sinnet over, og hun fikk til å snakke med oss på en roligere måte. Når vi snakket sammen etterpå om hva som hadde skjedd så var det lettere for oss også å skjønne hvorfor hun ble sint. I kampens hete var dette helt umulig.

Vi har snakket mye om dette med at sinne og kjefting ikke fører til noe godt. Det å kunne diskutere rolig gjør at vi også blir bedre i stand til å høre hennes meninger og forstå hvorfor hun mener ting er dumt eller urettferdig. Og jeg kan jo si at ofte endte det opp med at vi også måtte innrømme at vi kunne være litt urimelig og vi fant frem til løsninger som fungerte for alle sammen.

Sier ikke at dette hjelper på alle, men lærte ihvertfall at både voksne og barn trenger å ta et skritt tilbake og se på ting på  nytt. Hun vet nå at når vi sier nei til noe hun vil så er det fordi vi forklarer hvorfor og hun selv også skjønner at dette ikke vil bli endret på. Samtidig gir vi henne større ansvar til selv å forklare hvorfor enkelte ting er viktig for henne og ikke.

Så selv om det stormer som verst nå, så er nok dette mye vanligere enn du kanskje tror. Jeg trodde ALDRI vi skulle få en rolig dag i huset mer i den verste perioden.

Nå er hun en åpen og reflektert datter som ofte kommer til meg hvis det er noe hun sliter med. Hun vet at jeg hører på henne og ikke kjefter på henne hvis jeg er uenig i ting hun mener er riktig. Vi snakker sammen om de fleste viktige saker og velger å gi henne mer rom for å prøve seg selv. Hun har vokst mye på dette merker vi.

[AnonymBruker]

Hvor lenge har datteren din reagert på slafselydene til lillebror, vært opptatt av rett mengde syltetøy osv? Fungerer hun greit blant venner?

Sjekk om dere har noen tilbud i kommunen, f.eks cos- kurs eller et sted hvor dere kan få foreldreveiledning. Ikke vanlig å ta med små barn på «sinnemestringskurs» i sammen med foreldrene som du beskriver. Barn med atferdsproblemer som viser seg på skolen får av og til tilbud om ART (google it). Men hvis problemet kun er hjemme må fokuset være på å styrke dere foreldre. Dere kan også få tips til hva dere kan spør jenta om for å finne ut om hun f.eks er sjalu, føler hun blir urettferdig behandlet, trenger mer tydelige forklaringer og avtaler.

Hvis det ikke hjelper kan f.eks helsesøster snakke med jenta og høre hvordan det går. Hvis ikke er bup en mulighet. Der vil jenta bli utredet, ikke sikkert det er noen diagnose, men hun får f.eks øvd på å håndtere og regulere følelsene sine bedre.

Men prøv med det «enkleste» først, få veiledning selv😊

Anonymkode: 3014f...a9f

[AnonymBruker]

Du skriver "hun er jo bare et barn". Barn blir mye mer infantelisert i dagens samfunn enn bare en generasjon tilbake. Barn skal være barn mye lenger. Foreldre ordner opp, og i det store og det hele er dette å gjøre barna en bjørnetjeneste. 

Barn skal ikke være overhodet i familien. Og uansett om man har en sjef som styrer så skal man ikke ha en hersker som de andre må gå på tå for. Det er naturlig at voksne blir sinte. Hun behandler alle andre dårlig og det bør få konsekvenser. Man kan si til en åtte-åring at man blir sint. Ikke kjefte og smelle ut av det blå og virke truende, men si rett ut at oppførselen gjør deg sint og at dere ikke kan tåle at hun terroriserer hele familien. Hun har godt av å lære seg at det er det som skjer når hun gjør som hun gjør. Å holde sinnet bare inni seg og skulle prate mildt hele tiden kan til og med bli dobbeltkommunikasjon. 

Har hun nok grenser og regler? Har hun for mye? Føler hun seg sett for noe annet enn at hun er skoleflink? Jeg hadde mye problem som barn, men siden jeg var et skolelys ble det kostet under bordet at jeg også ble grovt mobbet. Det er viktig med et fokus på hvem man er og hvordan man behandler andre og opptrer og ikke bare på prestasjoner. Om dere har mye fokus på at hun er så skoleflink blir det til en flink pike, og et sykelig prestasjonsjag. 

Anonymkode: 21544...2b5

[MissPierce]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg gikk på barneskolen på 70-tallet vanket det ørefiker om vi ikke lyet,og det funket,ingen bråket på en slik måte at det gikk utover andre elever. I dag er dette forbudt, men det er jo fullt mulig å vise at dårlig oppførsel ikke tolereres,rett og slett ved å vise seg som en trygg voksen som ikke tolerer dårlig oppførsel.

Anonymkode: 62de6...fea

Enda godt det ikke er sånn lenger. Man skal ikke være voldelig eller true barn overhode

Man kommer lengst med å være tydelig, rettferdig, sette grenser, og gi mye kjærlighet og omsorg 😊

[Wit]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg gikk på barneskolen på 70-tallet vanket det ørefiker om vi ikke lyet,og det funket,ingen bråket på en slik måte at det gikk utover andre elever. I dag er dette forbudt, men det er jo fullt mulig å vise at dårlig oppførsel ikke tolereres,rett og slett ved å vise seg som en trygg voksen som ikke tolerer dårlig oppførsel.

Anonymkode: 62de6...fea

Jeg gikk også på barneskolen på 70-tallet, men heldigvis var det INGEN som ørefiker på skolen da. Vi hadde respekt for lærerne men det var ingen form for fysisk avstraffelse. Det verste som skjedde var at noen ble sendt på gangen.