Verste forlover?

[AnonymBruker]

Nå er det en stund siden bryllupet vårt, og jeg angrer så fælt på mitt valg av forlover. Dette kommer jeg selvfølgelig aldri til å si til henne, men samtidig bør hun være klar over at jeg ikke synes måten hun oppførte seg på var noe særlig ok.

Allerede kvelden før bryllupet snakket hun hele kvelden om eksen sin og hvor forferdelig kjærlighet er og at hun skal bare holde seg singel, greit nok det, ikke det temaet jeg ville snakke om kvelden før bryllupet, men det var helt greit. På dagen glemte hun stort sett alt av ting annet enn kjolen som hun skulle ha på og skapte ekstra mye stress og styr for oss i og med at hun ikke har verken lappen eller bil. Etter kirken skulle vi en annen plass for å ta bilder og hun hadde sagt hun ville hjelpe til, så da gadd ikke jeg spørre noen andre. Hun dukket opp en time for sent, og underveis stakk hun av for å ta bilder av seg selv en helt annen plass i området hvor vi var. Tilbake på lokalet heiv hun seg over alkoholen og var godt brisen før vi hadde satt oss til bords og holdt en stusselig tale som inneholdt et hei, vi har kjent hverandre lenge, og jeg er glad jeg har deg som venn. Hun avsluttet talen med å si at jeg ødela fordi jeg smilte, hun klarte visst ikke konsentrere seg. Tale betyr ikke så mye det altså, men i motsetning til min manns forlover som kom rett etterpå så var det litt skuffende. Etter middagen var hun full, og da merket vi og flere andre at hun begynte å ta mer og mer oppmerksomhet, og utover kvelden hadde hun tatt helt over. Hun var overalt, satte på upassende musikk og veivet rundt med glasset (samt knuste flere av dem). Jeg prøvde diskré å si ifra flere ganger uten nytte og ga meg til slutt og holdt mye avstand fra henne i og med at jeg ett og slett blir ukomfortabel rundt så fulle folk. Noen dager etter bryllupet satte jeg og mannen min oss ned med boken med oversikt over hvem vi hadde fått gaver av, slik at vi visste hvor mange takkekort og til hvem vi skulle bestille, og så også at vi ikke hadde fått gave av min forlover heller. Det er ikke det at det heller betyr så mye, men det er bare det som toppet det hele.

Jeg vet at dagen hadde vært bedre hvis vi kunne sluppet dette. Alle andre oppførte seg pent og det var utrolig hyggelig å sitte med dem, men det at min forlover var dritings og høyt og lavt er ting jeg irriterer meg over i ettertid. Hvis det blir mye greier med henne den dag i dag har jeg veldig lett for å bli irritert, og merker jeg da tar avstand til henne da og, og unngår å snakke med henne.

 

Det er over et år siden nå, og det er litt for sent å ta det opp nå. Bør jeg bare la det være? Glemme det? Hvis vi skulle snakke om bryllupet, bør jeg kanskje fortelle henne at jeg ikke synes måten hun var var noe greit? Og hvordan kan jeg eventuelt si det penest mulig?

Anonymkode: a5859...63a

[AnonymBruker]

Kjenner du venninna di veldig dårlig, eller kom dette som «julekvelden på kjerringa»?

Anonymkode: 82197...74e

[AnonymBruker]

Hva med utdrikkningslag? Arrangerte hun det? 

Anonymkode: f908a...acc

[Gjest F S]

Uff det går jo bare ikke an, angrer faktisk selv på valg av forlover (har nesten ikke kontakt). Men hun gikk langt over streken!!!

Hva med å 'gå litt rundt grøten' hvis du skjønner? Eller la henne selv ta initiativet? : Det koster f.eks å se så lykkelige mennesker, spesielt hvis man selv er SVÆRT ulykkelig, det fikk jeg høre av henne selv (en i slekta) mange år senere. Stygge historier t.o.m!

Man endrer fort nærhetsgraden til venner/mister venner når man gifter seg (eller skiller seg). Og snart smårollinger?

Bare det ikke ødelegger for dere to så!! 😍☺

Klem

 

[Maleficenta]

På 15.1.2018 den 20.04, AnonymBruker skrev:

Nå er det en stund siden bryllupet vårt, og jeg angrer så fælt på mitt valg av forlover. Dette kommer jeg selvfølgelig aldri til å si til henne, men samtidig bør hun være klar over at jeg ikke synes måten hun oppførte seg på var noe særlig ok.

Allerede kvelden før bryllupet snakket hun hele kvelden om eksen sin og hvor forferdelig kjærlighet er og at hun skal bare holde seg singel, greit nok det, ikke det temaet jeg ville snakke om kvelden før bryllupet, men det var helt greit. På dagen glemte hun stort sett alt av ting annet enn kjolen som hun skulle ha på og skapte ekstra mye stress og styr for oss i og med at hun ikke har verken lappen eller bil. Etter kirken skulle vi en annen plass for å ta bilder og hun hadde sagt hun ville hjelpe til, så da gadd ikke jeg spørre noen andre. Hun dukket opp en time for sent, og underveis stakk hun av for å ta bilder av seg selv en helt annen plass i området hvor vi var. Tilbake på lokalet heiv hun seg over alkoholen og var godt brisen før vi hadde satt oss til bords og holdt en stusselig tale som inneholdt et hei, vi har kjent hverandre lenge, og jeg er glad jeg har deg som venn. Hun avsluttet talen med å si at jeg ødela fordi jeg smilte, hun klarte visst ikke konsentrere seg. Tale betyr ikke så mye det altså, men i motsetning til min manns forlover som kom rett etterpå så var det litt skuffende. Etter middagen var hun full, og da merket vi og flere andre at hun begynte å ta mer og mer oppmerksomhet, og utover kvelden hadde hun tatt helt over. Hun var overalt, satte på upassende musikk og veivet rundt med glasset (samt knuste flere av dem). Jeg prøvde diskré å si ifra flere ganger uten nytte og ga meg til slutt og holdt mye avstand fra henne i og med at jeg ett og slett blir ukomfortabel rundt så fulle folk. Noen dager etter bryllupet satte jeg og mannen min oss ned med boken med oversikt over hvem vi hadde fått gaver av, slik at vi visste hvor mange takkekort og til hvem vi skulle bestille, og så også at vi ikke hadde fått gave av min forlover heller. Det er ikke det at det heller betyr så mye, men det er bare det som toppet det hele.

Jeg vet at dagen hadde vært bedre hvis vi kunne sluppet dette. Alle andre oppførte seg pent og det var utrolig hyggelig å sitte med dem, men det at min forlover var dritings og høyt og lavt er ting jeg irriterer meg over i ettertid. Hvis det blir mye greier med henne den dag i dag har jeg veldig lett for å bli irritert, og merker jeg da tar avstand til henne da og, og unngår å snakke med henne.

 

Det er over et år siden nå, og det er litt for sent å ta det opp nå. Bør jeg bare la det være? Glemme det? Hvis vi skulle snakke om bryllupet, bør jeg kanskje fortelle henne at jeg ikke synes måten hun var var noe greit? Og hvordan kan jeg eventuelt si det penest mulig?

Anonymkode: a5859...63a

Litt sent å ta det opp så lenge etter men skjønner jo du er irritert. Hun var jo forloveren fra helvete.

[Gjest NotNaomi]

Det plager deg fremdeles , så da bør du jo gjøre det beste for å legge det bak deg . Jeg hadde sagt noe om det , for hun virker i overkant selvopptatt , og hun kan ha godt av å høre det . Mulig at hun var ulykkelig som noen nevner , men en sier noe om det etterpå . Du skriver hele veien at det og det var forsåvidt greit men....

Ingenting av det hun gjorde var greit . Er hun like selvopptatt hele tiden ?