Psykisk sykdom og familiesammenkomster når familie ikke forstår

[AnonymBruker]

Hadde lyst til å skrive et innlegg for å se om det er noen andre som kjenner seg igjen i dette og eventuelt hvordan dere løser det. 

For fem år siden hadde jeg alt jeg kunne drømme om. Samboer, trygg jobb, god økononi. Vi planla huskjøp og barn. Så ble det brått slutt, og jeg slet mye med dette. Gikk inn i en dyp depresjon, og kombinert med en krevende jobbhverdag ble det til slutt for mye. Jeg ble desperat, visste ikke hva jeg skulle gjøre. Ble tatt hånd om av helsepersonell, sykmeldt og inn i psykiatrien. 

Det har vært et sant helvete og jeg har totalt mistet meg selv. Mistet kjæreste, jobb, venner, penger, mitt sosiale liv. Samtidig har jeg jobbet mye med meg selv og helsa for å komme meg på bena igjen. For utenforstående kan fremgangen min ses på som mikroskopisk liten og et ikke-problem, men jeg jubler inni meg for hver eneste lille ting jeg greier å mestre nå. 

Høytidene er vanskelig, fordi jeg da må hjem til kjernefamilie med søsken som gjør det stort i utdannelse og jobb. Kommer fra en familie med arbeidsjern kan du si... Har et sett med besteforeldre som anser psykisk sykdom som tull, uten at de sier det høyt på noen måte. Men de forstår bare ikke, når de snakker til meg er det liksom bare "har du fått deg jobb?" og ikke noe annet. Det er vel vanlig, de er fra en annen tid hvor psykisk sykdom omtrent ikke blir snakket om. Besteforeldrene mine har vært gift lenge og begynner å bli gamle, og har mye å feire i år. Det vil si at jeg blir å være mye med de. Jeg kan jo velge å la være å delta på disse tingene, jeg har egentlig ikke lyst. Samtidig tenker jeg mye på at jeg skal være glad for at jeg i det hele tatt har familie og at jeg må ta vare på de. 

Jeg har vært åpen og ærlig om problemene mine og de andre i familien forstår og støtter meg. Problemet er at jeg hver gang etter å ha vært med besteforeldrene mine blir nedstemt og lei meg. Deprimert.  Føler meg verdiløs og gitt opp, på et vis. Jeg har prøvd å forklare de litt om tilstanden min, men får bare til svar at det ikke nytter å sutre om slike ting osv... Så snur de seg og fortsetter karrierepraten med mine andre søsken. 

Jeg gruer meg til påsken hvor vi alle er invitert på hytta til besteforeldrene mine. Jeg har ingenting å snakke med de om lengre og føler jeg kommer veldig til kort. Bestefar feiret rundt år i fjor, og snart er det bestemors tur. Har fortalt min far at jeg synes det er vanskelig dette her, og det aner meg at han har tatt en prat med de om det. For de har moderert seg noe, dvs de snakker nesten ikke til meg. Unngår prat om jobb og helse. Og det er jo på en måte fint, men da sitter jeg der da uten å ha noe som helst å snakke om fra livet mitt. 

Jeg fokuserer på det positive og tenker jeg er flink som møter opp og er tilstede, men depresjonene etterpå overskygger den positive tankegangen fullstendig. 

Hva tenker dere, er det bare å bite i seg? Det koster meg så mye både før, under og etter disse sammenkomstene, men jeg kommer hjem å føler meg som et null. Som en som sluntrer unna, sutrer, og har gitt opp livet sitt. For det er slik jeg føler de ser på meg. Føler jeg har skuffet mine besteforeldrene mine 😔 Beklager langt innlegg, håper noen tar seg tid til å lese.  🌷

 

Anonymkode: 4961f...e8b

[HalldirV2]

Føler med deg, kjedelig situasjon det der. Jeg tror også du gjør situasjonen verre enn det den er nettopp fordi du sliter med de problemene du gjør, det følger liksom naturlig. Jeg vet ikke hva jeg skal si annet enn at livet er kort, og i det store og det hele er dette bare detaljer. Jeg tror ting blir bedre, men slikt tar tid 😊 Lykke til.

[Hadley]

Ærlig talt så synes jeg du kan bli hjemme i påska med god samvittighet. Besteforeldrene dine tar ikke psykisk helse alvorlig, og hvis du føler deg verre etter å ha møtt dem, hvorfor gidde møte dem? Du trenger ikke ofre din egen helse bare for å være "snill".

Å være gammel er ingen unnskyldning. Barnebarn skal ikke bli deprimert av å møte hensynsløse gamlinger. Kutt dem ut til de innser alvoret og ber deg om unnskyldning. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Hadley said:

Ærlig talt så synes jeg du kan bli hjemme i påska med god samvittighet. Besteforeldrene dine tar ikke psykisk helse alvorlig, og hvis du føler deg verre etter å ha møtt dem, hvorfor gidde møte dem? Du trenger ikke ofre din egen helse bare for å være "snill".

Å være gammel er ingen unnskyldning. Barnebarn skal ikke bli deprimert av å møte hensynsløse gamlinger. Kutt dem ut til de innser alvoret og ber deg om unnskyldning. 

enig og ts ikke tro at de noen gang kommer til forandre seg,

Anonymkode: e636b...140

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Det er vondt å erkjenne at de som liksomskal stå deg nærmest er de som forstår minst. 

Mitt råd er bare å skjerme seg selv som best du kan. Ja, de er familie, men det hetyr ikke at man må omgåes. 

Anonymkode: 7151c...e85

[AnonymBruker]

Enig med de andre! Du kan fint la være å dra på hytta. Hvis det gjør at du føler deg bedre, ikke verre. Greit nok at de er fra en annen tid, der åpenhet rundt psykisk sykdom ikke var så vanlig. Men du er barnebarnet deres, og du går gjennom en tøff tid nå. Mer trenger de egentlig ikke å vite, for å vise deg omsorg. 

Det kan nok være at sykdommen gjør at du ser alt i et mørkere lys enn det egentlig er. Og at du hadde tatt det mer på strak arm om du hadde vært frisk. Men det er dessverre slik at ingen vil skjønne psykisk sykdom hvis de ikke har vært der selv. 

Jeg synes det virker som du gjør en kjempeinnsats for å komme deg ut av det. Og da må du unne deg å være litt egoistisk oppi det hele. Dropp familiesammenkomst og gjør noe som gjør deg glad. 

Må legge til at samlivsbrudd er grusomt. Så skjønner deg godt...

Anonymkode: 1db4f...57d

[AnonymBruker]

Det må vel gå an å snakke om andre ting enn jobb og «vellykkethet»? 

Anonymkode: 351a1...85a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Det må vel gå an å snakke om andre ting enn jobb og «vellykkethet»? 

Anonymkode: 351a1...85a

Men det er tydeligvis det besteforeldrenee vil ønsker og skal snakke om, og det er vel egentlig ikke problemet, HVa som blir snakket om, men HVORDAN det blir snakket om det.

Anonymkode: e636b...140

[AnonymBruker]

Si du har fått omgangssyken dagen før hytteturen. Så slipper du at de tror det er du som ikke orker eller noe annet dumt. Omgangssyke kan alle få. Jeg er ikke for å lyve, men jeg synes i slike situasjoner der folk ikke forstår psykisk syke så må man holde litt avstand og da er det godt å ha en akseptabel grunn for ikke å møte opp. 

Stor klem til deg! 

Anonymkode: 29a91...7cd

[AnonymBruker]

Tusen takk for fine svar, jeg tar det til meg.

Ja, vi snakker om andre ting også. Skrev det kanskje litt feil i teksten - det er ikke sånn at de ikke snakker med meg overhodet. Men de snakker helst med de andre. Med meg blir det mest prat om hva som går på tv og hvordan været har vært i det siste. Jeg orker ikke gå inn på mitt eget liv lengre fordi det da alltid ender opp med jobbsnakk. Kan også legge til at jeg er det eneste single søskenet, og det er de også opptatt av. De vil ha flere barnebarn. 

Når det er snakk om jobb, familieliv og karriere er det vondt å høre bestemor si ting som at "ja, man kommer ikke langt uten jobb... “ Føles som det er rettet mot meg. 

Jeg får se om jeg kanskje dropper hyttetur. Bursdag skal jeg vel alltids greie å lide meg gjennom, men nesten en uke under samme tak som de blir en utfordring kjenner jeg. 

Anonymkode: 4961f...e8b

[AnonymBruker]

Min farmor og farfar er også slik. Jeg er blit utfør pga ptsd og der er det null forståforståelse. Jeg treffer dem nesten aldri lenger og unngår dem som bestmulig i de sammenkomster vi er i sammen. Det er ganske kjipt at det er blitt slik, men jeg orker ikke å forholde meg til nedlatenheten deres. 

Du kan droppe hytteturen med GOD samvittighet. 

Anonymkode: ce45f...a94

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Si du har fått omgangssyken dagen før hytteturen. Så slipper du at de tror det er du som ikke orker eller noe annet dumt. Omgangssyke kan alle få. Jeg er ikke for å lyve, men jeg synes i slike situasjoner der folk ikke forstår psykisk syke så må man holde litt avstand og da er det godt å ha en akseptabel grunn for ikke å møte opp. 

Stor klem til deg! 

Anonymkode: 29a91...7cd

Ja, gjør dette-mindre drama for deg ts, de skjønner kanskje hvorfor,men  de vil nok ikke beskylde deg for juge...  

Anonymkode: e636b...140

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Tusen takk for fine svar, jeg tar det til meg.

Ja, vi snakker om andre ting også. Skrev det kanskje litt feil i teksten - det er ikke sånn at de ikke snakker med meg overhodet. Men de snakker helst med de andre. Med meg blir det mest prat om hva som går på tv og hvordan været har vært i det siste. Jeg orker ikke gå inn på mitt eget liv lengre fordi det da alltid ender opp med jobbsnakk. Kan også legge til at jeg er det eneste single søskenet, og det er de også opptatt av. De vil ha flere barnebarn. 

Når det er snakk om jobb, familieliv og karriere er det vondt å høre bestemor si ting som at "ja, man kommer ikke langt uten jobb... “ Føles som det er rettet mot meg. 

Jeg får se om jeg kanskje dropper hyttetur. Bursdag skal jeg vel alltids greie å lide meg gjennom, men nesten en uke under samme tak som de blir en utfordring kjenner jeg. 

Anonymkode: 4961f...e8b

Jeg har en bror som er  sånn, når jeg tenker meg hele familie min er rar, jeg hadde aldri i livet dratt på en ukes ferie med deg, de har jeg kunnet gjort den siste 15-20.

 

Samboer familie ferie en uke helt greit, men min huff det hadde vært helvete over alt jord..

Anonymkode: e636b...140

[AnonymBruker]

Jeg tror det enkleste er å bare godta folk som de er, med sine begrensninger og legge bort hele tanken om å bli forstått av noen som helst. Kanskje spesielt i forhold til familie. Man har felles gener men oddsen for at man ellers går overens er ganske lav siden man ikke velger hverandre. Kanskje du kan dra dit uten forventninger om noe som helst og heller ta det som en positiv overraskelse om det gir deg noe på andre måter enn at de forstår deg som person?

Anonymkode: 5e2be...91e

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Min farmor og farfar er også slik. Jeg er blit utfør pga ptsd og der er det null forståforståelse. Jeg treffer dem nesten aldri lenger og unngår dem som bestmulig i de sammenkomster vi er i sammen. Det er ganske kjipt at det er blitt slik, men jeg orker ikke å forholde meg til nedlatenheten deres. 

Du kan droppe hytteturen med GOD samvittighet. 

Anonymkode: ce45f...a94

Samme her, men her er det hele familien nesten.. Spesielt bror,

Anonymkode: e636b...140

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg tror det enkleste er å bare godta folk som de er, med sine begrensninger og legge bort hele tanken om å bli forstått av noen som helst. Kanskje spesielt i forhold til familie. Man har felles gener men oddsen for at man ellers går overens er ganske lav siden man ikke velger hverandre. Kanskje du kan dra dit uten forventninger om noe som helst og heller ta det som en positiv overraskelse om det gir deg noe på andre måter enn at de forstår deg som person?

Anonymkode: 5e2be...91e

Eh, nei. Og du har tydeligvis ikke skjønt tråden.

Forstå henne som person? Det handler om å bli behandlet med respekt. Og det klarer ikke disse, og de kommer ikke til å magisk forandre seg over natten, hadde dette vært en 3 timers selskap, hadde saken vært noe annet, men dette er snakk om en fucking uke.

Anonymkode: e636b...140

[Gjest N-Nøff]

Kan det være at de er sånn de er på grunn av uvitenhet? Kanskje du skal sende en "psykisk sykdom "for dummies"" i posten til dem, for litt opplæring? Mange i den generasjonen mangler opplæring i psykisk sykdom. Du skal ikke mange ledd tilbake, faktisk, før det skorter på det og det å ta seg sammen blir en vanlig ting å si.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Neinøff said:

Kan det være at de er sånn de er på grunn av uvitenhet? Kanskje du skal sende en "psykisk sykdom "for dummies"" i posten til dem, for litt opplæring? Mange i den generasjonen mangler opplæring i psykisk sykdom. Du skal ikke mange ledd tilbake, faktisk, før det skorter på det og det å ta seg sammen blir en vanlig ting å si.

ja jøss. for et bra forslag for å fosurre forholdet enda mer.. 

Anonymkode: e636b...140

[Gjest N-Nøff]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

ja jøss. for et bra forslag for å fosurre forholdet enda mer.. 

Anonymkode: e636b...140

Forsure forholdet enda mer? Å lære folk om psykisk sykdom? 

[AnonymBruker]

Just now, Neinøff said:

Forsure forholdet enda mer? Å lære folk om psykisk sykdom? 

Jeg gidder ikke..

Anonymkode: e636b...140