Jeg er ulykkelig med samboer... (6 mnd etter fødsel)

[AnonymBruker]

Jeg og samboer fikk et barn for et halvt år siden. Barnet var et uhell, men begge ønsket å beholde og elsker barnet høyt. Problemet er at jeg kjenner at jeg har blitt mer og mer ulykkelig for hver dag som går. Jeg føler at jeg har stiftet familie med feil mann! Vi hadde det gøy sammen før og var stormforelsket. Men forelskelsen dabbet av like før vi ble gravide. Da merket jeg at han ikke var den jeg ville tilbringe resten av livet mitt. Vi er for forskjellige. Men nå har vi et barn. Jeg tar sjelden initiativ til å ta på han, kysse han eller si at jeg elsker han. For jeg føler ikke at jeg gjør det. Jeg er glad i han. Det er dager jeg føler meg kvalt hjemme. Klaustrofobisk. At jeg vil storme ut av døra og aldri komme tilbake. Jeg har lyst til å gå fra han og ikke ha noe med han å gjøre. Jeg tenker på hvordan livet hadde vært hvis vi ikke fikk barn. At jeg kunne begynne på blanke ark. Det føles som om livet mitt er over. Jeg kan ikke få det livet jeg egentlig hadde sett for meg. Jeg forventer ikke at ting skal være perfekt. Men et annerledes liv med en annerledes mann med andre typer egenskaper. Samboers personlighet passer meg ikke. Jeg føler ikke at han passer som familiemann. 

Noen ganger tror jeg at jeg har fødselsdepresjon. Men disse tankene hadde jeg før jeg ble gravid. Føler meg rådløs. Vi har meldt oss på parterapi, men jeg vet ikke om det vil hjelpe.

noen som har råd? 

Anonymkode: 53428...943

[Gjest GoldenLioness]

Hva tenker han? Har dere pratet om det? Føler han deg samme? 

Endret 13. januar 2018 av GoldenLioness

[AnonymBruker]

Sånn har jeg det også... Gravid i uke 8, aner ikke hva jeg skal gjøre  Er nå helt sikker på at dette ikke er mannen jeg vil dele livet mitt med. Livende redd for å føle som deg etter barnet er født. 

Anonymkode: 26d70...847

[AnonymBruker]

Istedenfor å gå rundt og synes synd på deg selv, så løs problemet ditt. Hva er løsningene på problemet? 

Stå i det og håpe det blir bedre?

Ta en samtale med fyren og fortelle hva du føler og ta det derfra?

Gå?

Anonymkode: 5340a...b52

[Gjest GoldenLioness]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånn har jeg det også... Gravid i uke 8, aner ikke hva jeg skal gjøre  Er nå helt sikker på at dette ikke er mannen jeg vil dele livet mitt med. Livende redd for å føle som deg etter barnet er født. 

Anonymkode: 26d70...847

Det er faktisk vanlig å miste følelser for mannen under svangerskapet uten at det betyr noe for følelsene generelt. De hormonelle endringene kan gjøre en litt koko. Ikke minst er det også vanlig at mannen ikke klarer sex fordi han er redd for å skade babyen. Ingen logikk, men helt normalt allikevel.

Det viktigste er å fokusere va du følte før du ble gravid. Om du allerede da var i tvil eller ikke elsket han så kan en nok havne i problemer for et svangerskap er absolutt ikke med på å hele et ødelagt forhold. Men om du elsket han og var sikker på at han var mannen i ditt liv så er det nok forbigående pga gravidhormoner.

[Jentadi]

Huff, for en vanskelig situasjon. Når man har barn blir alle valg mye vanskeligere, for konsekvensene av dem rammer ikke bare en selv lengre. Du har to valg: 1. Holde ut med fyren. 2. Gå fra han. Om du velger å holde ut med han, så må du gå inn for det 100%, for alles del, også barnet. Vil du gå, er det like greit å gjøre det nå, mens barnet er for lite til å huske det. 

[AnonymBruker]

Hvorfor mener du at han ikke er familiemann? Hva er det han gjør som gjør at han ikke er familiemann? Og hvordan oppførte han seg i forholdet og var mot deg da du gikk gravid? 

Anonymkode: 123ad...58c

[AnonymBruker]

1 time siden, GoldenLioness skrev:

Det er faktisk vanlig å miste følelser for mannen under svangerskapet uten at det betyr noe for følelsene generelt. De hormonelle endringene kan gjøre en litt koko. Ikke minst er det også vanlig at mannen ikke klarer sex fordi han er redd for å skade babyen. Ingen logikk, men helt normalt allikevel.

Det viktigste er å fokusere va du følte før du ble gravid. Om du allerede da var i tvil eller ikke elsket han så kan en nok havne i problemer for et svangerskap er absolutt ikke med på å hele et ødelagt forhold. Men om du elsket han og var sikker på at han var mannen i ditt liv så er det nok forbigående pga gravidhormoner.

Kjente som TS tvilen før jeg ble gravid.. Hadde jeg ikke blitt gravid hadde vi ikke vært sammen nå. Så TS sitt innlegg gir meg et støkk, tenk om det er sånn jeg vil føle det om et år. 

Anonymkode: 26d70...847

[AnonymBruker]

Skjønner deg , har og føler det samme selv.. Barnet er 1,5 år. 

Men, det har blitt bedre .. jeg har også slitt med depresjon og vært i tvil.. man ser andre sider av hverandre mår man får barn, lite søvn og man er ikke seg selv .

jeg fikk råd om å ikke ta noen avgjørelser med forholdet før barnet er litt eldre , og det er jeg glad for . Hva som skjer fremover for vi se, men vi jobber med forholdet . 

Hold ut og se ann litt..  barnet ditt er liten, ting kan endre seg og dine hormoner vil roe seg ! Lykke til.

Anonymkode: d71d2...145

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og samboer fikk et barn for et halvt år siden. Barnet var et uhell, men begge ønsket å beholde og elsker barnet høyt. Problemet er at jeg kjenner at jeg har blitt mer og mer ulykkelig for hver dag som går. Jeg føler at jeg har stiftet familie med feil mann! Vi hadde det gøy sammen før og var stormforelsket. Men forelskelsen dabbet av like før vi ble gravide. Da merket jeg at han ikke var den jeg ville tilbringe resten av livet mitt. Vi er for forskjellige. Men nå har vi et barn. Jeg tar sjelden initiativ til å ta på han, kysse han eller si at jeg elsker han. For jeg føler ikke at jeg gjør det. Jeg er glad i han. Det er dager jeg føler meg kvalt hjemme. Klaustrofobisk. At jeg vil storme ut av døra og aldri komme tilbake. Jeg har lyst til å gå fra han og ikke ha noe med han å gjøre. Jeg tenker på hvordan livet hadde vært hvis vi ikke fikk barn. At jeg kunne begynne på blanke ark. Det føles som om livet mitt er over. Jeg kan ikke få det livet jeg egentlig hadde sett for meg. Jeg forventer ikke at ting skal være perfekt. Men et annerledes liv med en annerledes mann med andre typer egenskaper. Samboers personlighet passer meg ikke. Jeg føler ikke at han passer som familiemann. 

Noen ganger tror jeg at jeg har fødselsdepresjon. Men disse tankene hadde jeg før jeg ble gravid. Føler meg rådløs. Vi har meldt oss på parterapi, men jeg vet ikke om det vil hjelpe.

noen som har råd? 

Anonymkode: 53428...943

Avtal 50/50, bli naboer og forbli en harmonisk liten familie som er venner 🙂

Anonymkode: aa8e8...3b1

[AnonymBruker]

Jeg er uenig med de som sier at man skal prøve til barna er eldre. Da blir det desto verre for barna. 

Det ER lettere å vokse opp med mor og far separat fra begynnelsen. Men det blir selvsagt vanskelig med samvær og fordeling når barna er veldig små. De trenger èn stabil omsorgsperson de første årene av sin levetid. 

Familieterapi er bra. Sett søkelyset på verdier, forventninger til et samliv med barn, og endringsvilje. 

Med et så skarpt fokus får du raskt svaret du trenger. 

Anonymkode: 401c6...0e1

[Duftavsommerregn]

De aller fleste par i dette landet som skal ha sitt første barn, forstår ikke hva dette innebærer overhodet. Heldigvis   For det endrer livet totalt, det blir noe helt nytt som faktisk man ikke kan forestille seg før det skjer, og som veldig få forteller om. Det betyr ikke at det er negativt totalt sett, men det er noe helt annet en man før barnet kommer til verden har sett for seg. Følelser oppe i dette er midlertidig,og endrer seg hele tiden.

[AnonymBruker]

Hei TS 😊. Jeg var i samme situasjon som deg, bestemte meg for å vente med en avgjørelse til barnet var blitt litt større og ting hadde roet seg. Jeg snakket forøvrig med samboer om det, og vi fikk fantaatisk hjelp på Familievernkontoret. Nå er baby 11 måneder, og forholdet er mye, mye bedre. Jeg har lært at ved å ikke gi opp ved første motgang kan forholdet vokse seg sterkere og bedre enn det var. Vi finner glede i de små øyeblikkene sammen og er blitt et fantastisk team, i tillegg til kjærester. Det er fortsatt ikke bare solskinn, men nå takler jeg dårlige dager bedre, for jeg vet at de gode følelsene kommer tilbake. 

Ikke ta slike livsavgjørende valg i den unntakstilstanden babytiden faktisk er. Og skulle du føle likt om 1 år er det bedre å vite at du iallfall gjorde det du kunne. 

Klem 💖💖

Anonymkode: 323b8...881

[Harlekin]

Jeg foreslår familievernkontoret. Hvis i beste fall finner dere tilbake til hverandre, i verste fall skiller dere lag - men dere kan da fint samarbeide om barnet og ha det bra på hver deres kant likevel! Livet er på ingen måte over selv om man har stiftet familie med «feil mann». Barnet deres kan ha det kjempefint så lenge dere samarbeider godt. Masse lykke til! 

[Gjest N-Nøff]

Du høres deprimert ut, og du krisemaksimerer og tenker bare negativt. Kanskje du skal be fastlegen om å få time hos en psykiatrisk sykepleier? For å lufte tankene litt, for det virker som tankene dine er litt låst nå

[AnonymBruker]

Kan være bra for dere alle å skille vei....

Mine foreldre er skilte, men de er venner, vi feirer jul og alt annet sammen og det har vi gjort i alle år og de er begge like mye delaktige i min og min søsters liv.

Jeg er så takknemlig at min situasjon er slik enn at de skulle vært sammen og ulykkelige.. 

Og hvorfor er det sånn at så mange tror at et barn vil fikse ens problemet. jeg har aldri forstått meg på det.

 

Anonymkode: 10525...c3e

[Safiye]

Tråden er ryddet for krenkende utsagn og avsporinger

- Safiye, mod

[AnonymBruker]

On 13.1.2018 at 9:50 PM, AnonymBruker said:

Avtal 50/50, bli naboer og forbli en harmonisk liten familie som er venner 🙂

Anonymkode: aa8e8...3b1

Dette har vi gjort, og jeg er så glad for det. Sinnsykt mye bedre for begge parter å bare fokusere på å være gode foreldre sammen, i stedet for å hele tiden være ulykkelig og føle seg utilstrekkelig som kjærester. Det er selvfølgelig ikke mulig å få til i alle situasjoner, men hvis man er venner i utgangspunktet og begge er ulykkelige i forholdet kan det være en god løsning. Vi har et sterkt fellesskap i det at vi begge elsker barnet høyest i verden og er de to viktigste personene i hennes liv. Derfor samarbeider vi bra om henne, og så får begge fri til å ha sittt eget liv i tillegg. Beklager om dette var off Topic, men jeg var i ca samme situasjon som deg og dette ble min løsning, som har fungert fint.

Anonymkode: 25290...3df