Mamma syns jeg er så negativ, jeg nekter å gjøre ting jeg ikke liker.

[AnonymBruker]

Ok. Det har seg slik at jeg og mamma ikke har noe til felles. Jeg vil ikke gjøre noe av det hun forslår. For det er ikke morsomt for meg, og vi har et vidt forskjellig syn på hva som er morsom. Hun foreslår at jeg skal til psykolog, ta en diett, snakke om følelser, begynne med en hobby. Jeg blir gal og sint når mamma maser. Jeg er voksen, og jeg trenger ikke å please mamma. Det gjør meg ikke glad. Jeg er ikke happy, jeg kommer ikke til å bli frisk. Og jeg er ikke som alle andre, men morra mi vil at jeg skal forandre meg, til å være noen jeg ikke er. Jeg nekter. Hun sutrer for at ALT henne kommer med forslag om, sier jeg nei til. Jeg vet jeg gjør det, det er ikke for å være vanskelig. Men jeg nekter å gjøre ting jeg ikke vil, for at hun/andre skal bli glad. Ok- jeg har repetert det mange ganger nå. Men jeg blir så jævlig provosert og irritert når jeg tenker på dette. Jeg er 29 år. Har bodd alene siden jeg var 16 år gammel. Jeg er ikke glad, jeg lever og ånder for musikk og kjæledyret mitt. Og det er nok. Hvorfor skal morra mi mase om ting som ikke betyr noe, som irriterer meg og som får oss til å bli uvenner. 

Erfarer dere det samme med barn/mødre? Er det ikke greit å være forskjellig? 

Anonymkode: 3c6e1...d8e

[Gjest Cocosa]

Da jeg leste overskriften, tenkte jeg at du ervanskelig om du alltid nekter å være med på skitur, konsert eller prøve et nytt kurs (dans, matlaging, etc). Men hvis hun foreslår psykolog, diett og det å snakke om følelser, høres det ut som om hun lever i en litt «annen verden» enn du og jeg. Musikk og dyr høres ut som fine hobbyer. Kos deg med dem!

[AnonymBruker]

Please? Det heter vel å gjøre til lags?

Anonymkode: 28846...942

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Please? Det heter vel å gjøre til lags?

Anonymkode: 28846...942

Å kunne jeg ha vist en finger nå.

Anonymkode: 89471...82a

[AnonymBruker]

Kanskje mora di bare savner å gjøre noe sammen med deg? Kan ikke du spørre om hun vil være med på noe du liker da?

Er du i jobb eller er du ufør? Jeg tror mora di er bekymret for deg og ønsker at du skal få et godt liv. Dersom du mener du har et godt liv nå, må du prøve å få henne til å forstå at du har det bra og at hun ikke trenger å bekymre seg for deg.

Anonymkode: 32f13...184

[AnonymBruker]

4 timer siden, Cocosa skrev:

Da jeg leste overskriften, tenkte jeg at du ervanskelig om du alltid nekter å være med på skitur, konsert eller prøve et nytt kurs (dans, matlaging, etc). Men hvis hun foreslår psykolog, diett og det å snakke om følelser, høres det ut som om hun lever i en litt «annen verden» enn du og jeg. Musikk og dyr høres ut som fine hobbyer. Kos deg med dem!

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje mora di bare savner å gjøre noe sammen med deg? Kan ikke du spørre om hun vil være med på noe du liker da?

Er du i jobb eller er du ufør? Jeg tror mora di er bekymret for deg og ønsker at du skal få et godt liv. Dersom du mener du har et godt liv nå, må du prøve å få henne til å forstå at du har det bra og at hun ikke trenger å bekymre seg for deg.

Anonymkode: 32f13...184

Hun skriver:

"Jeg er ikke happy, jeg kommer ikke til å bli frisk."

Jeg leser om en mor som prøver å hjelpe sin syke, ulykkelige datter, men ikke får det til.

Anonymkode: 4d079...b1a

[AnonymBruker]

Innlegget ditt oser faktisk av negativitet. 

Anonymkode: 6a804...64d

[AnonymBruker]

Jeg trodde det var en sutrete 16 år gammel jente som hadde skrevet innlegget, helt til jeg så alderen din. Mødre slutter aldri å være mødre. Hun bryr seg tydeligvis, men ikke på den riktige måten. Kanskje det kan være en idé at dere snakker skikkelig sammen. Bli enige om hvor mye det er lov til å blande seg opp i hverandres liv. Og lær deg å sette grenser. Begynner hun og mase går du ut av situasjonen. Ikke heng med på krangling. Mødre må ha litt voksenopplæring av og til. 

Hvorfor mener du at du aldri blir frisk? Og frisk fra hva?

Anonymkode: 659ab...892

[AnonymBruker]

Jeg har også en psykisk syk sønn, og jeg vet at han vil at vi alle bare skal la ham være i fred. Og samtidig vil han vel ikke det, for det ville jo innebære at vi ga ham opp. Vi klarer ikke å gi ham opp, fordi vi elsker ham. Derfor "maser" vi. Gir råd, oppmuntrer, forsøker å lede ham inn på veier bort fra depresjon. Det er fortvilende at han bare skyver oss bort, og kaller det mas! Det er omsorg og kjærlighet! Vi ønsker noe bedre for ham enn at han graver seg ned i vonde tanker. Vi ser ressurser i ham, og har tro på at han kan bli bedre, selv om han selv har mistet troen. 

Antagelig er det denne situasjonen din mor står i også. Hun foreslår små steg fremover, men du vil/kan ikke. Men som mor kan hun ikke gi opp håpet. Det er ikke enkelt å være mamma /pappa /besteforeldre eller andre nære i en slik situasjon. Det er som å se noen drukne, men å bli jaget bort når man forsøker å redde vedkommende, for vedkommende vil synke ned. 

Vær glad for at du har en mamma som maser. Da har du en mamma som bryr seg om deg! Du har kanskje gitt deg selv opp, men hun har det ikke. 

Anonymkode: 97bf3...219