Ta mastergrad i utlandet??

[Gjest Linaria]

12 hours ago, Tha_M34 said:

Det er nok best å gå for det i Norge - iallfall når det gjelder retningen du tenker på, som er da "Engelsk" med enten master eller Ph.D. I Norge f eks tar man ikke opp lån for Ph.D. og stipendiater innenfor dette er også svært vanskelige å få, men om du skulle ha fått et stipendiat i Norge, så er vel lønna på rett under 440.000 kr brutto. Det man får i Norge i stipendiat er uansett milevis over de satsene må slite med og leve av i UK og USA når det gjelder de få kandidatene som får stipend innenfor denne fagretningen i UK. Som med andre ord, er Ph.D. innenfor det området du tenker på virkelig tapsprosjekt på absolutt alle måter. 

Den gamle tankegangen man har hatt om at jo "høyere" grad man tar jo "større jobbmuligheter" er over for lengst. Det er en god del folk med Ph.D. som sliter og problemet med Ph.D. er tross alt at den er ikke "bred", men så ekstremt spisset innenfor bare et lite område og det å bruke enten 3 eller 4 år på det er i mange tilfeller et tapsprosjekt med mindre det er en Ph.D innenfor noen "heavy" realfag eller teknologi greier der man kan jobbe hos private bedrifter. Akademia betaler ikke "fete" lønninger, med mindre du er Vice Chancellor - altså sjefen for hele universitetet. 

For ikke å snakke om tapt arb.inntekt over 3 til 4 år mens du eventuelt tar Ph.D. Da snakker vi inntektsmessig tap med store bokstaver. Den eneste tingen som kan balansere ut dette tapet er altså stipendiat i Norge med ca 440.000 kr på slep per år. Men slike stipend er de ikke i nærheten av i UK, blant de få som får noe stipend overhodet. Det er uansett en ekstrem konkurranse både i Norge og UK innenfor dette området. 

Det stemmer, jeg har oppdatert meg på så godt som alt når det gjelder utdanning og arb.marked i UK. Før Brexit var min plan satt sammen nøyaktig som din. Jeg hadde ikke drømmen om UK, men rettere sagt "drømmen om London". 

Jeg kom inn på bachelor via UCAS inn på et meget godt og respektabelt universitet og målet var også å ta mastergrad i UK etter denne bacheloren. Jeg visste selvsagt at den 1-årige masteren ikke er godkjent i Norge, men planen min var akkurat som din plan - nemlig å etablere meg i London. Dette var selvsagt før Brexit. 

Min fagretning gikk mer ut på high-paying jobs, altså jeg nevnte dette med lege, kirurg, tannlege, forretningsjus og investment banking & consulting. Det er kun denne type jobb som lønner seg å jobbe med i UK i forhold til Norge. Alle andre stillinger, spesielt de "nedover på stigen" er betydelig bedre betalt i Norge enn i UK. Så jeg hadde et ønske på "investment banking" og den type retninger, og visste hvor mye vekt de legger ikke bare på karakterer men visse "target unis" og jeg kom inn på ett av target unis, og skulle til å begynne høsten 2016.

Men du kan si det slik at hele planen og drømmen gikk i dass, fredag natt til 24.juni 2016, den natta har brent seg i hodet mitt og den glemmer jeg aldri. Hele ideen om et UK som et "åpent og tolerant samfunn der fornuften skulle vinne" falt i grus og da slo realitetene innover etter at Brexit resultatet var klart. Det hjalp ikke så mye at London f eks eller Edinburgh for den slags skyld var pro-EU byer, fordi de er fortsatt en del av UK og det er UK sine regler som Theresa May med fehodet Boris Johnson og den gjengen bestemmer hva som skjer videre og de rir alle sammen etter "Hard Brexit" - og det er ingen tvil i at det vil bli restriksjoner - den gamle ordningen er snart over etter 29.mars 2019.

Så hvis man ligger an til å ha flere hundre tusen kroner i studiegjeld skyldig ovenfor Lånekassen, så er Storbritannia den siste plassen man bør være nå for tiden og håpe på jobb - ikke bare utifra et politisk perspektiv nå fremover, men også utifra et økonomisk perspektiv, med mindre man greier å lande en helt ekstremt godt betalt jobb. Konkurransen om denne type stillinger er helt ekstremt at man burde finne opp ett nytt ord angående dette egentlig. Man må ikke glemme at man konkurrerer egentlig ovenfor en hel verden. Du har folk fra Russland, Midt-Østen, USA, Kina, India, Japan, Sør-Korea, Australia i tillegg til EU og briter, som man skal "fighte" imot og det gjelder de fleste andre type stillinger i dette segmentet - fordi dette er nettopp stillinger hvor alle snakker engelsk.

Sånn sett er Norge til en viss grad skjermet fra denne ekstreme typen av konkurranse fordi i lignende type stillinger i Norge kreves omtrent flytende norsk. 

Så når det gjelder Ph.D. og humaniora - må du også "fighte" mot den samme "gjengen". For alle kan engelsk. 

Så når det gjelder den retningen du tenker på, så er Norge uten tvil mer lønnsomt på absolutt alle måter i forhold til UK. Å tenke på UK er liksom noe abstrakt. Egentlig er det landet veldig nedkjørt hvis du ser bort fra London, Edinburgh, Manchester, Bristol og et par av de akademiske byene. Resten av landet består av store økonomiske problemer og klasseforskjeller, og en infrastruktur som skulle ha vært oppgradert for lengst. Ligner en god del på USA, der hver eneste by har to "virkeligheter". 

Den billigste måten om du ønsker å "smake" på Storbritannia er rett og slett utveksling. Så hvis du har den akademiske "hovedbasen" din i Norge der du tar høyere utdanning i Norge, så kan du satse på mest mulig utveksling på "alle" nivåer. Jeg vet ikke om du har hatt utveksling på din bachelor? Det hadde vært naturlig om du hadde hatt et opphold i UK. Så kunne du hatt et nytt opphold igjen på masternivå, så har du til sammen to opphold i UK, uten å betale skolepenger, så det er mulig å bygge noe nettverk på den måten og teste ut på den rimelige / billige måten om det du hadde sett for deg teoretisk sett er verdt å satse på - men absolutt alle tallene, økonomien, jussen og det sosiale / helsemessige (Folketrygden / Brexit / Lønn / Lånekassen sine regler og avdrag / Ekstrem konkurranse) går imot deg om du begynner å studere mye og ellers jobbe (fra første krone starter "problemene") i Storbritannia.

Norge er helt klart best i det meste ovenfor UK og det lønner seg å være i Norge, med bare noen få unntak som jeg allerede har ramset opp. 

Det at det er mye mer konkurranse her er sant, og engelsk er vel noe av det vanskeligste å komme inn på og få jobb innen da så mange med engelsk som førstespråk studerer det, og det er dem man konkurrerer mot. Jeg studerer et veldig lite felt (jeg er den eneste på universitetet som studerer det jeg studerer), så jeg kjenner ikke på noen form for konkurranse, men kanskje spesielt på masternivå kan det være tøft.

Når det er sagt, så føler jeg ikke at det skal så veldig mye til å stikke seg ut. Det er mange late studenter i UK som det er i Norge, og om man viser interesse for aktiviteter utenom forelesninger, og det man MÅ gjøre, og er flink til å mingle med professorer, så kommer man ganske langt, men nå har jo også jeg den fordelen at jeg har undervisning alene med professorene mine, så jeg får svært god kontakt med dem. 

Selv er jeg ikke redd for å bli kastet ut eller ikke få lov til å jobbe, kanskje fordi jeg hovedsakelig ønsker å jobbe freelance, og derfor ikke satser på en karriere der jeg er avhengig av å bo her hele veien. Men etter de siste avtalene mellom UK og EU, synes jeg det ser ganske lyst ut for nordmenn her i UK, så lenge man flyttet hit før Brexit i 2019. De vil jo også beholde rettighetene til briter som bor i EU-land.

[Tha_M34]

.

 

 

Endret 3. mai av Tha_M34