Ta mastergrad i utlandet??

[AnonymBruker]

Er det noen her som har tatt en mastergrad i Storbritannia og som kan fortelle meg om deres erfaring? Jeg tar en bachelor i engelsk akkurat nå, og ønsker å fortsette med en master i engelsk når jeg er ferdig. Jeg vil veldig gjerne ta masteren i Storbritannia, helst i en av storbyene i England eller Skottland. Det jeg da lurer på er hvordan søkeprosessen har vært og generelt hvordan det er å være masterstudent ved et britisk universitet? Er det veldig tungt og hektisk pga. masteren varer i bare et år? Er det en ulempe at jeg har en bachelorgrad fra Norge og ikke Storbritannia? Må man ha toppkarakterer for å komme inn? Jeg har et B-snitt, med flest Aer og Ber men med noen Cer og to Der. Kommer jeg inn med de karakterene? 

Anonymkode: ab29b...7e3

[Gjest Linaria]

Jeg kan bare svare basert på personlig erfaring. Jeg tar mastergrad i Storbritannia nå, på University of Edinburgh. Jeg har bachelorgrad i nordiske studier fra UiO og tar MSc i Translation Studies. Jeg hadde studert her ett år som utvekslingsstudent som en del av bacheloren, så hadde kontakter på universitetet fra før.

Ja, det er veldig tungt og hektisk siden masteren bare varer ett år. Nå er det tre semestre, siden vi skriver masteroppgave på sommeren, og har ikke ferie, men det er tunge fag og alltid mye å gjøre. Om man ikke leser én uke, henger man veldig etter. Nesten ingen fridager til å ta igjen ting man ikke har lest, men det er også mye frihet i forhold til hva og hvor mye man må lese. Man finner som oftest eget pensum til oppgaver.

Nei, det er ikke en ulempe at du har norsk bachelorgrad. Det har ikke noe å si. DA jeg søkte hadde det heller ikke noe å si hva jeg hadde bachelor i så lenge jeg hadde bachelorgrad. 

Jeg hadde B-snitt, flest A-er og B-er, noen C-er og én D og jeg kom inn. Snittet mitt lå på nøyaktig B, ikke rett under. Fikk også 8.5 på IELTS. Jeg trengte minst B i snitt og 7.0 på IELTS for å komme inn i Edinburgh.


Søkeprosessen: 
Jeg gikk først inn på nettsiden til universitetet for å finne ut nøyaktig hva jeg trengte. Jeg sendte inn søknad i januar, hvor jeg fylte inn skjemaet i søknaden, som var et slags Personal Statement. Jeg har aldri jobbet alt for hardt med personal statement, bare sørg for å vise interesse for faget og ting du har gjort som viser at du er interessert (jeg hadde et ENK som drev med undervisning og oversetting) og hvorfor du vil til det universitetet, og ikke bare at du liker landet du skal til. 
Så må du ha referanser. Jeg spurte min Personal Tutor fra da jeg var utvekslingsstudent i Edinburgh, men hadde en foreleser fra Edinburgh og en fra Oslo i bakhånd. Dette gikk helt fint. 

Så var det bare å vente. Jeg fikk Conditional Offer etter noen uker, som vil si at jeg har kommet inn, men med visse kriterier. Jeg måtte ha minst B i snitt på bachelorgrad fra Norge og minst 7.0 på IELTS (eller lignende). Jeg tok eksamener i Norge og meldte meg opp til IELTS i Dublin (kjæresten min er irsk og det var billigere der. Du kan ta den i Oslo og Bergen, tror jeg). Jeg fikk gode nok karakterer på siste eksamener, og sendte inn vitnemålet (jeg trengte ikke å få det oversatt, det holdt med den engelske forklaringen jeg fikk sammen med vitnemålet). De sendte meg mail om at gratulerer, nå trenger du bare IELTS før du har plassen. Jeg tok IELTS, fikk svaret, scannet og sendte til universitetet, og kort tid etter hadde jeg plass. Deretter kunne jeg begynne å søke på bolig og sånn, men siden jeg fikk plassen min etter 1. august hadde jeg ikke krav på studentbolig. 

 

Bare spør om du lurer på noe mer. Jeg har vært gjennom hele prosessen, og har ganske god peiling når det gjelder søknad og det å flytte til Storbritannia. Det virker skummelt, men det ordner seg! Jeg har vært SÅ nervøs for SÅ mange ting, og nå sitter jeg her i sentrum av Edinburgh og nyter mine siste par dager ferie og jeg har IKKE begynt å lese for neste semester ennå.

[Tha_M34]

.

 

Endret 3. mai av Tha_M34

[AnonymBruker]

Jeg har studert på Malta og masterne der har samme system som på UK. Mulig det var lettere å komme inn på universitetet der for det var færre søkere. Jeg hadde C i snitt på min bachelor og relevante fag i forhold til masteren. Jeg måtte ha referanse fra tidligere lærer, noe jeg hadde. Masteren i seg selv var veldig greit oppdelt ved at vi tok ett og ett fag om gangen og hadde hjemmeeksamen på nesten alle fagene. Noen i kullet kalte det "working holiday" siden vi hadde to-tre ukers fri mellom de forskjellige fagene. Masteroppgaven hadde vi veldig kort tid til, jeg skrev den om sommeren på 2 1/2 måned, noe som er sykt lite for master studenter i Norge  Det gikk fint, men jeg måtte skrive og finne ressurser HVERDAG i denne perioden og jeg kunne ikke jobbe ved siden. Jeg vil si master skrivingen var mest stress med studiet, men jeg fullførte med en A på oppgaven. 

Anonymkode: 9ef6a...e9f

[Gjest Anonymus Notarius]

Det er lurt å tenke litt på hva man skal gjøre ETTER utdanningen også, ikke bare hvordan komme inn (som brukerne over svarer på) osv. Man som har studert i utlandet sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet i Norge. 

http://www.universitetsavisa.no/student/article39810.ece

 

[Gjest Linaria]

12 hours ago, Tha_M34 said:

Tja, Study Across The Pond samarbeider med Edinburgh og mange andre universiteter - da slipper man stress og slikt, for de hjelper med det meste, selv om man sikkert kan få det til alene også da

Men så var det dette med Brexit og det Storbritannia blir på en måte "aldri den samme som før", men Skottland er i det minste ganske pro-EU, så det er ikke så mange Brex-Crazies der som i resten av England og Wales hvor de hater alt fra internasjonale studenter, innvandrere, osv. Har hørt til og med om svensker som har blitt trakassert der. Men det er klart, hvor man ender opp - hvilket sted eller by.

Du søkte ellers litt "sent", er vanlig å søke før januar - heller november eller senest desember, men det er jo forbi nå, for nå er det januar igjen, hehe.

Antallet referanser varierer - du må ha vært litt uheldig som måtte ha to? Som regel krever de kun en referanse på studiet ditt nå.

https://www.ed.ac.uk/studying/postgraduate/degrees/index.php?r=site/view&id=251

Det spørs også hva TS ønsker å studere. Andre studier krever ikke engang referanser og det er bra at de ikke gjør det. Har aldri skjønt poenget med den masingen. Når man søker jobb, spør man ikke om referanser før man sitter igjen med 2 eller 3 kandidater igjen eller noe slik, mens "university application" krever referanser på forhånd og uten å ha noe garanti for å få et "offer". Tenk på mye tid det går på å stresse med og skrive referanser - det er total waste of time for alle parter.

 

 

Jeg har aldri hatt kontakt med Study Across the Pond eller lignende. Jeg gjorde alt selv både da jeg søkte på utveksling og på master. Det er virkelig ikke spesielt komplisert og University of Edinburgh er veldig flinke til å svare på alt man lurer på, så har aldri følt det har vært nødvendig med slik type hjelp. Gjorde også alene da jeg flyttet hit første gangen, og selv om det var skummelt, var det ikke spesielt vanskelig. Boligmarkedet går utrolig fort her, så privat bolig var det umulig å skaffe før vi var fysisk til stede i byen, men da tok det under 24 timer før vi hadde et sted å bo, rett ved siden av universitetet. 

Her i Edinburgh merker jeg ingenting til Brexit, utenom at det er i nyhetene hele tiden og folk klager over det. Og skotter på pub som blir sinte når de ser Union Jack, men slik har det vært siden "Indy Ref" her. Jeg er norsk og kjæresten er irsk og det finnes ikke trakassering, tvert imot - folk elsker å ha oss her. Det er fullt av utlendinger i Edinburgh, og jeg hører svært lite kritikk av det, men kanskje det bare er min omgangskrets

Universitetet mitt hadde søknadsfrist i juni for "overseas students". Jeg traff min personal tutor i november, og nevnte å søke i januar, og det var ikke noe problem, sa hun. Jeg hadde ikke fått svar tidligere uansett, da jeg satt lenge med conditional offer uten at jeg fikk gjort noe. Måtte vente på eksamenskarakterer fra bachelor. Det eneste jeg burde gjort litt tidligere var IELTS, jeg søkte ikke på dette før i mai og tok testen i juli. Den varer i to år og burde egentlig tas så fort man kan.

Jeg måtte bare ha en referanse. Beklager om det ble litt uklart. Jeg var ikke sikker på hvor mange jeg trengte, da det var mulig å fylle inn flere, så hadde noen i bakhånd, men det holdt med én. Har ingen formening om det at de spør om referanser, da det ikke var spesielt stressende. Jeg søkte også på jobb da jeg flyttet hit, og de ville også ha referanser med en gang. 

[Gjest Linaria]

2 hours ago, Anonymus Notarius said:

Det er lurt å tenke litt på hva man skal gjøre ETTER utdanningen også, ikke bare hvordan komme inn (som brukerne over svarer på) osv. Man som har studert i utlandet sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet i Norge. 

http://www.universitetsavisa.no/student/article39810.ece

 

Dette er sant. Jeg har selv ingen planer om å flytte tilbake til Norge, og studiet mitt er i hvert fall utrolig flinke til å forberede oss på arbeidslivet. Vi har massevis av kurs om hvor vi burde søke jobb og universitetet har mange kontakter. De norske jeg kjenner som har studert her, ble igjen i UK etter studiene. 

[Gjest Anonymus Notarius]

2 timer siden, Linaria skrev:

Dette er sant. Jeg har selv ingen planer om å flytte tilbake til Norge, og studiet mitt er i hvert fall utrolig flinke til å forberede oss på arbeidslivet. Vi har massevis av kurs om hvor vi burde søke jobb og universitetet har mange kontakter. De norske jeg kjenner som har studert her, ble igjen i UK etter studiene. 

Det er jo selvsagt mulig TS blir i utlandet og jobber, men greit å være klar over dette hvis planen er å jobbe i Norge etterpå.

[Tha_M34]

.

 

 

Endret 3. mai av Tha_M34

[Gjest Linaria]

58 minutter siden, Tha_M34 said:

Joda, man trenger strengt tatt ikke bruke Across The Pond - jeg bare påpekte at det er veldig praktisk hvis man da skal studerere ved ett av de universitetene de samarbeider med. Ergo, får man mindre stress som følge av det når det er tross alt noen andre som hjelper en. Men ja, generelt sett er det ikke altfor stor stress å søke til kun ett universitet, men de fleste søker seg til flere universiteter og på masternivå blir det betydelig mer stress fordi man skal justere sin referanse og personal statement utifra hvert universitet man søker. Det er ikke som UCAS - på bachelornivå der kun en personal statement og kun en referanse kan gjelde for opptil 5 universiteter. Jeg vet, for jeg følger med på dette og har selv fått tilbud på bachelornivå, men måtte dessverre takke nei til det pga Brexit sjokket.

Når det gjelder bolig, så er det noe universitetet tilbyr til sine masterstudenter. Det er igjen ikke noe poeng å stresse på det private markedet med dette. Man må nevne ovenfor TS at det følger med en del ekstra utgifter som lisens, kommunale avgifter osv, hvis man velger å leie hos de private, så det beste er å skaffe seg rom hos universitetet, der alt dette er inkludert - eller hos hos de private som har bygd svære, nye studentboliger - de har alle disse kommunale avgiftene og lisensene inkludert i prisen. 

Private hus og slikt derimot, det bør man holde seg unna - er det jeg "advarer" imot. 

Det er svært mange som har merket mye til Brexit, så man kan ikke drive og tegne et "glansbilde" slik du gjør. Det er viktig å gi balanserte opplysninger til TS, fordi fakta er at UK ikke lenger er slik det var "før". Brexit-sjokket har ødelagt mye for de som kommer fra EU / EØS. Nye regler for norske studenter og hva slags status de får kommer ikke på plass før utpå høsten 2018.

Sånn sett er dette tidspunktet nå det aller verste man kan tenke seg å søke mastergrad på. Dvs starte høsten 2018 og holde på frem til sommeren / høsten 2019. Men uansett, så blir ikke UK det samme som før. Edinburgh er anti-Brexit og det er veldig bra, og det samme er Skottland - det har jeg nevnt i innlegget mitt. Men England og Wales er derimot langt verre og det har vært mye trakassering av diverse folk der. 

Uansett, er Skottland fortsatt en del av UK og må rette seg etter det Theresa May og den gale Brexit-gjengen bestemmer til slutt. Fakta er at hun kan egentlig sitte ved makta helt frem til våren 2022, selv om Theresa May har mistet flertallet hun hadde. Det er først våren 2022 man har planer om å holde ett nytt valg - og UK skal ut av EU uansett etter 29.mars 2019. Med andre ord, har situasjonen forandret seg drastisk i forhold til det som var tilfellet inntil 23.juni 2016.

Ja, det stemmer, en referanse. Referanse er for mange faktisk stress - så igjen, jeg vet ikke om om TS vil finne det å være veldig stress, men min erfaring er iallfall at jo flere referanser man spør om, jo mer eksponentielt øker det brutale stresset. For hvis man skal søke seg til flere universiteter, så krever det mye "sjonglering" rundt omkring, hvis du skjønner. Men Edinburgh krever iallfall færre referanser enn det som er tilfellet for de fleste, så det er bra, synes jeg iallfall, så det er kun en de skal ha.

Du nevner også at du har en kjæreste fra Irland - og at du skal jobbe i UK. Igjen, dette er ikke vanlig for de fleste, fordi de fleste som søker seg til UK er 1) Single og 2) De fleste ønsker å komme tilbake til Norge og har ikke tenkt å jobbe i UK etter studiene. Det er viktig å påpeke at det sistnevnte vil det spesielt bli restriksjoner på nå - nemlig å jobbe i UK.

For det andre, så må man advare TS om andre ting også og ikke bare presentere alt som et glansbilde. For det første er en 1-årig humaniora mastergrad ikke noe som gir en overtak i jobbprosessen. 

TS vil måtte forberede seg på disse tingene og vurdere disse tingene som mange ikke ser ut til å vurdere ordentlig i det hele tatt - og det er:

1) At den 1-årige humaniora masteren (og du har også en humaniora master egentlig), koster minst 90.000 kroner netto etter at tilleggstipendet og opptil 70% inntil ca de første 65.000 kronene er blitt trukket ifra, fordi tuition fees ved Edinburgh for å ta et eksempel er vel 20,500 GBP - dette tilsvarer 225,000 kroner. Det er faktisk enda verre enn jeg trodde - stryk ved gjelda på 90.000 kroner - nettogjelda til en 1-årig mastergrad blir ca 115.000 kroner, fordi den kombinerte støtten Lånekassen gir er på rundt 200.000 kr inkludert tilleggsstipend. Alt over dette beløpet er rent tilleggslån uten stipend.

2) Det begynner heller ikke å bli noe "spesielt" lenger å ha mastergrad i UK. Nå har regjeringen i UK innført støtte til mastergrader for UK sine borgere fra og med høsten 2016, så da må dette tas med i beregningen - flere vil begynne å ta mastergrad i UK også. Støtten UK sine statsborgere får nå er på ca 10,300 GBP og de betaler lavere tuition fees. Så det er en haug med folk med 1-årig humaniora master i UK også. Det er iallfall ikke mangel på de. Bland dette inn med fremtidige restriksjoner på arb.markedet i UK for norske statsborgere og da får man en dårlig kombinasjon.

3) Lønna er generelt sett lavere i UK - bortsett fra eller hos såkalte "elite jobs" eller High Flyers som noen kaller de. Det er velkjent at man flytter ikke til UK for å jobbe i en "vanlig jobb" hvis man er en norsk statsborger. Man jobber i UK hvis man kan jobbe som lege, tannlege eller ett eller annet innenfor finans / bank eller "internasjonal forretningsjus" og den type ting. Altså stillinger som er ekstremt godt betalt. Men man flytter ikke til UK for å f eks jobbe som vanlig, "standard" lærer eller tolk / oversettelse eller f eks for å jobbe på lager eller som hjelpepleier. Den type stillinger er bedre betalt i Norge i forhold til UK og i Norge er ikke disse stillingene regnet for å være godt betalt - men i UK er det enda verre. Så det er viktig at TS får vite dette.

4) Så det fjerde punktet - En 1-årig mastergrad fra UK regnes ikke som "godt nok" i forhold til en norsk mastergrad. Da tenker jeg på antallet studiepoeng. I Norge forventes det å ha 120 ECTS (studiepoeng). En britisk mastergrad gir ett sted mellom 75 - 90 ECTS. Som oftest 90 ECTS, men det er fortsatt godt under 120 ECTS som vi har i Norge. Med andre ord, er det langt ifra sikkert at de man skal søke jobb hos i Norge, ikke tar dette til etterretning. 

NOKUT ser ikke ut til å godkjenne en 1-årig master fra UK for å være på lik linje med en norsk master.

http://www.ansa.no/Studier-i-utlandet/For/Land/Europa/studier-i-storbritannia/

Selv om NOKUT skulle ha godkjent den, så er det ikke hos NOKUT TS skal søke jobb hos, men hos andre norske arb.givere, og det spørs om de godkjenner det også. Hvordan kan man så kompensere for dette - joda, da må man ta to 1-årige mastergrader for å ha noe som er OVER nivået til den norske masteren. Men hva betyr så det - jo sinnsyke kostnader. Da blir nettoutgiften ikke 115.000 kroner, men 230.000 kroner.

Merk at jeg ikke har tatt med beregningen fra "standardlånet" man skal leve av ennå. I og med at man må låne penger over sommeren også for den 1-årige graden sin, betyr det også at lånet blir litt høyere fordi det blir snakk om 12 måneder, istedet for 10 eller 11. Så da er regnestykket - minst 115.000 kroner i nettolån + ca 70.000 kroner i lån av de pengene man skal leve av = total nettokostnad for en 1-årig master er minst 185.000 kroner PER ÅR.

5) Det femte og siste punktet mitt - kanskje det aller viktigste. Du sier at du skal jobbe i UK. Greit nok det, men dette har konsekvenser som TS bør vite om. Veldig mange har gått på denne smellen, og jeg håper for din skyld at du kjenner til den "smellen" som jeg skal selv påpeke. Den "smellen" er at hvis du jobber og tjener en eneste kroner i UK, så mister du medlemskapet i Folketrygden.

http://www.ansa.no/Studier-i-utlandet/under/hjelp-i-utlandet/a-arbeide-i-studielandet/

https://www.nav.no/no/Person/Flere+tema/Arbeid+og+opphold+i+utlandet/Relatert+informasjon/rettigheter-i-folketrygden

Ja, man kan søke om "frivillig medlemskap", men den dekker IKKE alt som man ellers har gjennom fullt medlemskap i Folketrygden. Frivillig medlemskap får man heller IKKE dekket, hvis man får tilgang til blant annet "helserettigheter" i UK, gjennom NHS. Men igjen, UK har valgt å gå ut av UK, og den gamle ordningen står for fall. 

NHS er heller ikke noe glansbilde av ett helsesystem lenger - det er ekstremt mange utfordringer der nå for tiden. Med andre ord, man må gamble på helsa si - og andre ting for den slags skyld - på at man ikke skal bli syk, osv imellomtiden - og det anbefaler iallfall ikke jeg at man gjør. En liten jobb i UK, kan altså føre til at man faktisk taper netto, når man beregner inn alt man må regne inn i forhold til det man mister av sosiale rettigheter i Norge - enten midlertidig eller permanent.

 

 

Man kan få bolig av universitetet, men om man får svar etter 1.august er man ikke garantert dette. Jeg fikk ikke bolig gjennom universitetet- Dette var helt greit, da jeg bor med kjæreste som ikke er student, men jeg forstår ikke hva du snakker om når det gjelder lisens og kommunale avgifter? Alle studenter har fritak fra Council Tax, uavhengig om man bor privat eller i studentbolig, og TV-lisens betaler man bare hvis man ser på TV. Jeg bor privat og betaler kun husleie, strøm og internett.

Ja, jeg prøver å gi et nyansert bilde til TS, og jeg har ikke merket noe til Brexit ennå. Opplever ingen trakassering når jeg er i England heller. Jeg har ikke møtt ett menneske fra EU som har opplevd noe sånt, og det er mange av oss her, men nå kan det jo også være jeg lever i min egen lille boble. 

Du høres virkelig negativ ut til Storbritannia  Nå velger ikke jeg å bo her fordi jeg tror jeg kommer til å få bedre lønn og levevilkår enn jeg hadde i Norge. Jeg vil bo her fordi det er her jeg nå har alt av venner og kjæreste og kontakter og miljø, og fordi det er her jeg liker meg best. Selv vil jeg jobbe freelance og har flere kontakter som vil gi meg muligheten til dette. Kjæresten min jobber også freelance i en bransje det er nesten umulig å jobbe 100% i om man bor i Norge. 
Jeg vet at det er viktig for TS å vite både fordeler og ulemper ved å bo i UK, men nå føler jeg virkelig at du også angriper mine personlige valg her. Jeg har vurdert alle poengene du har nevnt og likevel er det mer enn verdt det for meg å bo her. 

Og jeg vet det med medlemskap i folketrygden mens man jobber i utlandet, og får det tilbake om man flytter tilbake til Norge for å jobbe. Det er ikke et problem for meg, men greit at TS vet dette, så klart. 

Endret 11. januar 2018 av Linaria

[Tha_M34]

.

Endret 3. mai av Tha_M34

[AnonymBruker]

3 timer siden, Linaria skrev:

Dette er sant. Jeg har selv ingen planer om å flytte tilbake til Norge, og studiet mitt er i hvert fall utrolig flinke til å forberede oss på arbeidslivet. Vi har massevis av kurs om hvor vi burde søke jobb og universitetet har mange kontakter. De norske jeg kjenner som har studert her, ble igjen i UK etter studiene. 

Ts her.

Jeg har heller ingen planer om å flytte tilbake etter mastergraden, og ønsker egentlig å etablere min karriere i Storbritannia. Jeg vil enten fortsette med en doktorgrad etter masteren, og jobbe i akademia eller jobbe innenfor forslagsbransjen der eller med noe relatert til litteratur i kulturbransjen iallefall (ikke lærer). Vet du om folk som har studert litteratur og jobber innenfor en av de bransjene jeg har nevnt over? Isåfall, hvordan fikk de det til, altså hva fikk dem til å "stand out" blant alle de andre som har studert litteratur?

Anonymkode: ab29b...7e3

[Gjest Linaria]

Just now, Tha_M34 said:

et er diverse avgifter, blant annet TV-lisens. Som sagt, du nevner kjæresten igjen - de fleste har ikke type eller dame med seg fra Irland, der Irland ellers er et EU-medlem. De fleste som studerer fra Norge er single og har ikke en kjæreste fra UK eller Irland som venter på de i UK, så det er blant annet dette jeg belyser.

I hovedsak er det best å holde seg unna private hus - det er de jeg er kritisk til og påpeker ellers at accommodation fra UNI eller fra de private som har sånne, svære nye bygg er veien å gå. Det koster, men det har aldri vært billig heller i en større by. 

Du må nesten bo i en boble om du mener at du ingen har opplevd trakassering og det å ikke føle seg velkommen i UK lenger. Vi som leser The Guardian, Telegraph og ser på Sky News, BBC som det jeg gjør har fått sett dette ved mange anledninger. Til og med "academics" - folk med Ph.D. som jobber innenfor UK academia og som kommer fra EU, har vært rystet av Brexit. Mange internasjonale studenter har også opplevd sine negative ting. Jeg påpeker også at mange trives også - men hovedpoenget er at UK har forandret seg og er ikke den UK man "kjente" tidligere. Etter at Cameron overtok i 2010 og etter Brexit 23.juni 2016 med nå Theresa May i spissen og Boris-gjengen hennes, så må man være blind for å ikke legge merke til det. Uansett, er Skottland fortsatt en del av UK og som jeg har påpekt før - Skottland er pro-EU - men må likevel forholde seg til det Theresa May og Boris-gjengen bestemmer til slutt med tanke på arbeidsrestriksjoner og ellers andre type restriksjoner ovenfor EU og EØS-folk (Norge er i EØS-kategorien).

Jeg er overhodet ikke negativ til UK. Jeg hadde et attraktivt tilbud selv - men det var før Brexit og jeg er ikke den eneste. Med andre ord var jeg ekstremt positiv ovenfor UK og ville studere der - før Brexit for 2016 entry. Etter Brexit kan man ikke nekte for at ting har forandret seg til det mer ekstreme. UK er ikke noe unntak - det samme ser vi i USA med Trump i spissen.

Dessverre var de minste marginene på Brexit og Trump sin side og man må ta konsekvensene av dette og dette går utover oss som ellers ville studere der.

2) Joda, igjen, du nevner typen din og alt det. Det er helt greit, men det indikerer at du ikke er i en "normal situasjon" i forhold til det en singel, norsk student er som er 100% avhengig av Lånekassen. Og det er altså det som er det normale når man skal til UK, nemlig å være en singel, norsk student som er sånn ca 100% avhengig av Lånekassen og da må man presentere et mer balansert bilde og ikke et slags "nyforelsket bilde", som jeg føler går igjen her.

Jeg angriper ikke dine valg i det hele tatt. Hvis du skal bruke ordet "angripe", så er det glansbildet jeg vil gjøre noe med. De fem punktene jeg har ramset opp er ekstremt viktige alle som en - på de aller fleste måter og det er noe som ofte ikke blir opplyst i det hele tatt. Jeg oppdaterte rett og slett alt av den nyeste informasjonen som er tilgjengelig, slik at TS faktisk vet hva det koster, hvor mye lån han eller hun sitter igjen med, og det faktumet at en 1-årig master i humaniora er ikke noe spesielt verken i UK eller i Norge. Videre påpekte jeg problemet i forhold til lønn og restriksjoner som nå kommer i UK i forhold til jobb og ikke minst at man mister medlemskapet i folketrygden, noe som faktisk er ekstremt kjipt å miste - for det midlertidige kan ofte koste en veldig mye penger. 

Så må selvsagt TS ta det valget om en 1-årig master innenfor humaniora, som ikke engang er master på 120 ECTS slik man har i Norge, er verdt minst 185.000 - egentlig nærmere 200.000 kroner når man tar med reiseutgifter og andre kostnader før man har "kommet på plass" i nettolån for det ene året, samtidig som han eller hun mister medlemskapet i folketrygden om de så begynner å tjene en eneste krone i UK, samtidig som arbeidsrestriksjoner er på vei for EU / EØS sine borgere uansett hva. 

Man betaler ikke TV-lisens om man ikke har TV, og om man har TV i studentbolig må man også betale TV-lisens. Det har ikke noe med om man bor i studentbolig eller ikke.

Men ja, dette er vel ting TS må vurdere. Jeg har, som nevnt i min første post, kun forklart min personlige erfaring, og svart på spørsmålene til TS, som hvor vanskelig det er å studere 1-årig mastergrad, og hvordan søknadsprosessen har vært. Om man kun vil studere i Storbritannia fordi man tror det gjør at man tjener med penger når man kommer tilbake til Norge, er jeg enig i at det er feil utgangspunkt. 

[Gjest Linaria]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Ts her.

Jeg har heller ingen planer om å flytte tilbake etter mastergraden, og ønsker egentlig å etablere min karriere i Storbritannia. Jeg vil enten fortsette med en doktorgrad etter masteren, og jobbe i akademia eller jobbe innenfor forslagsbransjen der eller med noe relatert til litteratur i kulturbransjen iallefall (ikke lærer). Vet du om folk som har studert litteratur og jobber innenfor en av de bransjene jeg har nevnt over? Isåfall, hvordan fikk de det til, altså hva fikk dem til å "stand out" blant alle de andre som har studert litteratur?

Anonymkode: ab29b...7e3

Kjenner ingen som har studert litteratur som jobber her nå, men det du må gjøre for å "stand out" er først å få First with Distinction som karakter. Hva som kreves for dette er litt forskjellig mellom ulike universiteter, men det har å gjøre med at du må få kun A-er, ikke en eneste B. Jeg satser ikke på dette, da det ikke er realistisk for meg å få A i absolutt alt, så jeg satser på vanlig First, som er A i gjennomsnitt, noe som også er veldig bra.

Ellers må du også gjøre mye ved siden av. Å skaffe et nettverk har utrolig mye å si her. Dra på seminarer, ekstra forelesninger, masse mingling. Man må vise interesse for faget og gjøre arbeid utover studiene om man virkelig vil skille seg ut. 

Om du vil ta doktorgrad handler det mest om du får stipend til dette eller ikke. Så vidt jeg vet kan du ta doktorgrad om du ønsker, men måtte betale skolepenger for det. Det å få full støtte til doktorgrad er derimot vanskeligere. 

[Tha_M34]

.

 

 

 

Endret 3. mai av Tha_M34

[Gjest Linaria]

Jeg kjenner én som har fått tilbud om fullt dekket PhD, han fikk tilbud fra flere universiteter. Han gikk ut som den med best karakterer på hele fakultetet da han tok bachelor. Ja, det er vanskelig å få stipend til PhD, og dyrt om man ikke får det. Du er nødt til å fokusere på nettverksbygging når du tar master, og få svært gode karakterer. 

[AnonymBruker]

58 minutter siden, Tha_M34 skrev:

Da har du dessverre et stort problem, sånn sett er du "sent" ute. Ph.D. innenfor humaniora er ikke noe UK etterspør og kommer heller ikke til å gi oppholdstillatelse for. 

UK har som nevnt kort tidligere, begynt nå å finansiere sine egne statsborgere på både master og PhD-nivå. Sånn sett prøver UK å satse mer på egne britiske statsborgere, og mindre på de utenlandske. 

Masterlånet for UK statsborgere er på plass:

https://www.gov.uk/postgraduate-loan/what-youll-get

Og PhD-lånet for britiske statsborgere er på plass - skal gjelde nå fra og med høsten 2018. Dette gjelder ikke for EØS sine borgere.

Alt dette betyr at UK vil oppleve enda flere folk med både MA / MSc og PhD. Det er uansett ikke noe mangel på folk innenfor humaniora i UK per idag.

Ellers så foreslår jeg at du leser litt rundt og ser hvordan det å jobbe i UK academia er egentlig. Det er "long hours", low pay i forhold til utdanningen, mens VCs - de som er "dekan og sjefen på universitetet" har sinnssyke lønninger, mens professorer med PhD har ikke engang 10% av lønna det en VC har. 

Flere VCs har den siste tiden måttet gå av pga de sinnssyke lønningene, mens studenter får sine tilbud kuttet og PhD-folk jobber lang overtid gratis - og det er om de har en PhD-posisjon i det hele tatt, noe som er svært vanskelig å få til.

Til slutt er det viktig å få med PhD-kostnadene her. Jeg har ramset opp kostnaden for kun ett år - da kan du tenke deg hva det koster med ytterliggere 3 år med slikt, for tuition fees for PhD er like høye som tuition fees for masteren. Med andre ord, er det ingen garanti for at man står sterkere med en PhD i humaniora i forhold til en MA / MSc innenfor det samme. Tvert imot, er den eneste garantien at man får et enda mer gigantisk studielån. 

Husk at du vil måtte betale lånet utifra norske krav. De britiske statsborgere har faktisk betydelig bedre betingelser enn Lånekassen faktisk i og med at de ikke trenger nå å betale noe om de tjener under 25.000 GBP. Tjener de over 25.000 GBP, betaler de såvidt litt og det blir slettet etter 30 år. Hos Lånekassen, derimot, slipper du ikke unna den "fulle" regningen om du tjener ca 25,000 GBP ei heller sletter de noe med mindre man dør, blir ufør eller havner på sånn gjeldssanering ordning. Dette er også ting man må ta med seg i vurderingen.

Stipend for humaniora PhD er ellers svært vanskelig å få - svært få får dekket noe særlig av dette. Det er stort sett realfaglige STEM-retninger hvor man kan få "fetere" stipend til dette, men det var ikke STEM subjects du har tenkt å studere.

 

 

 

Jeg kjenner godt til de vanskelige forholdene som finnes i akademia, både de økonomiske og "rat-race"/"publish or perish"-mentaliteten, og har allerede tatt dem med i beregningen.

Anonymkode: ab29b...7e3

[AnonymBruker]

1 time siden, Tha_M34 skrev:

Da har du dessverre et stort problem, sånn sett er du "sent" ute. Ph.D. innenfor humaniora er ikke noe UK etterspør og kommer heller ikke til å gi oppholdstillatelse for. 

UK har som nevnt kort tidligere, begynt nå å finansiere sine egne statsborgere på både master og PhD-nivå. Sånn sett prøver UK å satse mer på egne britiske statsborgere, og mindre på de utenlandske. 

Masterlånet for UK statsborgere er på plass:

https://www.gov.uk/postgraduate-loan/what-youll-get

Og PhD-lånet for britiske statsborgere er på plass - skal gjelde nå fra og med høsten 2018. Dette gjelder ikke for EØS sine borgere.

Alt dette betyr at UK vil oppleve enda flere folk med både MA / MSc og PhD. Det er uansett ikke noe mangel på folk innenfor humaniora i UK per idag.

Ellers så foreslår jeg at du leser litt rundt og ser hvordan det å jobbe i UK academia er egentlig. Det er "long hours", low pay i forhold til utdanningen, mens VCs - de som er "dekan og sjefen på universitetet" har sinnssyke lønninger, mens professorer med PhD har ikke engang 10% av lønna det en VC har. 

Flere VCs har den siste tiden måttet gå av pga de sinnssyke lønningene, mens studenter får sine tilbud kuttet og PhD-folk jobber lang overtid gratis - og det er om de har en PhD-posisjon i det hele tatt, noe som er svært vanskelig å få til.

Til slutt er det viktig å få med PhD-kostnadene her. Jeg har ramset opp kostnaden for kun ett år - da kan du tenke deg hva det koster med ytterliggere 3 år med slikt, for tuition fees for PhD er like høye som tuition fees for masteren. Med andre ord, er det ingen garanti for at man står sterkere med en PhD i humaniora i forhold til en MA / MSc innenfor det samme. Tvert imot, er den eneste garantien at man får et enda mer gigantisk studielån. 

Husk at du vil måtte betale lånet utifra norske krav. De britiske statsborgere har faktisk betydelig bedre betingelser enn Lånekassen faktisk i og med at de ikke trenger nå å betale noe om de tjener under 25.000 GBP. Tjener de over 25.000 GBP, betaler de såvidt litt og det blir slettet etter 30 år. Hos Lånekassen, derimot, slipper du ikke unna den "fulle" regningen om du tjener ca 25,000 GBP ei heller sletter de noe med mindre man dør, blir ufør eller havner på sånn gjeldssanering ordning. Dette er også ting man må ta med seg i vurderingen.

Stipend for humaniora PhD er ellers svært vanskelig å få - svært få får dekket noe særlig av dette. Det er stort sett realfaglige STEM-retninger hvor man kan få "fetere" stipend til dette, men det var ikke STEM subjects du har tenkt å studere.

 

 

 

Jeg kjenner godt til de vanskelige forholdene som finnes i akademia, både de økonomiske og "rat-race"/"publish or perish"-mentaliteten, og har allerede tatt dem med i beregningen.

Du kommer likevel med mange gode poenger, og jeg innser at å ta en master og eventuelt en doktorgrad i Norge vil være en enklere vei å gå. Problemet er bare at jeg har veldig lite lyst til å etablere meg selv og min karriere her. Et annet alternativ er å ta hele utdanningen min i Norge og deretter forsøke å finne en jobb og flytte til Storbritannia, da unngår jeg å få et stort lån. Men det betyr at jeg blant  ikke kan skape et nettverk der, noe som bare vil gjøre jobbsøkingen vanskeligere...

Det virker som om du kjenner til utdanningsystemet og arbeidsmarkedet til Storbritannia ganske godt, så hvis du skulle flyttet til Storbritannia for å studere, jobbe eller begge deler, hvordan ville du gjort det? 

Anonymkode: ab29b...7e3

[AnonymBruker]

Jeg har studert i utlandet (profesjonsstudium), og opplevde det ikke som vanskelig å få jobb i Norge. Men det kommer nok an på hvilken bransje man er i.

Hvis du tenker PhD, vil jeg anbefale deg å gjøre det i Norge, vilkårene i Norge er mye bedre (har PhD herfra). Men det er ikke lett å få en stipendiatstilling i humaniora (i Norge heller...). Jeg vil IKKE anbefale deg å ta opp lån for å ta en PhD. Og å ta en master på langt under 120 studiepoeng ville jeg vært skeptisk til personlig, men vet ikke hvordan arbeidsgivere vurderer det.

Anonymkode: a683f...47f

[Tha_M34]

. 

Endret 3. mai av Tha_M34