Henting av barn i barnehage/sfo

[AnonymBruker]

Jeg har en 6-åring som er vanskelig å hente på fra sfo. Hun var sånn i barnehagen også, men jeg synes det har blitt verre nå etter skolestart og jeg begynner å bli rådvill. Har meldt meg på COS-kurs snart, så håper jeg får noen råd derfra.

Som idag, jeg hentet henne litt tidligere idag, for at vi skulle få tid til og gjøre noe hyggelig sammen hjemme. Hadde tenkt å spille spill og bestille pizza. Dette hadde vi snakket vi om på morgenen idag. Når jeg kom, ser jeg på hva hun gjør, lar hun få muligheten til å avslutte selv, mens jeg går i garderoben og gjør klar sekk og klær. Men hun kom ikke. Gikk inn to ganger til og hun "skal bare". Fikk henne omsider i garderoben, og vil ikke ta på seg klær, og nekter å ta på lue, skjerf og votter, selv om det er minusgrader ute og vi har 10-15min å gå hjem. På ett punkt mister jeg tålmodigheten, må bli streng i stemmen og må ta tak i henne idet hun skal til å løpe vekk. Dette skjer ofte. Da blir hun mer sint og sier ofte stygge ting, som: "Jeg vil ikke være barnet ditt, jeg vil ikke bo hos deg, jeg vil dø, jeg hater deg, du er slem, du er ikke noe snill mamma".

Hun kan også være ganske dramatisk. Hvis jeg vil holde henne i hånda, så hun ikke skal løpe vekk, kan hun begynne å skrike å "Du knuser hånden mi!" eller hvis jeg holder hånda bak ryggen hennes å gir henne ett lite puff for at "nå må vi gå" liksom, så kan hun si "Sluuutt å dytt meg!" Dette er jo utrolig flaut når noen går bak oss og tror at jeg er verdens verste mamma..

Jeg har tenkt å kjøpe en tavle, for å starte ett slags belønningsystem. Men usikker på om dette også vil fungere, da det er lite som biter på henne av goder. Hun setter ikke så veldig pris på ting, og jeg prøver å forandre på det.

Jeg forstår ikke hvorfor dette skjer nesten hver dag. Jeg er sliten og lei. Jeg er helt alene med henne, og vi har bare hverandre, så vi kan ikke ha det sånn.

Noen råd?

Anonymkode: 1d00d...d03

[AnonymBruker]

Jeg er ingen ekspert. Det eneste jeg kan si er at dette ikke er din skyld, og at du ikke gjør noe feil. Noen barn liker ikke forandring. Jeg har en niese, som jeg er mye med, som var slik. Vil ikke ut og leke - elsker det når vi først er ute. Vil hjem, men vil ikke kle på seg. Hun låser seg hver gang hun må flytte seg fra et sted til et annet. Jeg har alltid tid, så lokke, lure, fortsette å smile har alltid vært mitt triks. Og minne om hvor vi skal, hva vi skal, og hvor kjekt det var sist. Men for foreldrene var det et h*, da har man gjerne dårlig tid. Den ene erfaringen er at det å være bestemt ikke virket, ønsket om å ikke flytte på seg satt så dypt, at å trumfe gjennom raske endringer førte til situasjoner som du beskriver, i tillegg til en vond følelse (hos begge parter) som satt i resten av dagen. Så mitt beste råd er tålmodighet, å beholde smilet, snakke om hva som venter, gi dem noe annet å tenke på (som valg - det eller det til middag, den eller den genseren). Håper noen kan bidra mer, for misunner deg ikke denne situasjonen. Og krysser fingrene for at det er en fase som snart er over, i og med at man modnes raskt i den alderen. 

Anonymkode: 39eec...f94

[Arkana]

Noen barn takler overganger dårligere enn andre og det er også helt vanlig at barn går gjennom slike faser, også flere ganger. Jeg holder som AB en knapp på tålmodighet, og så synes jeg det hjelper å snakke om det med dem. Vi har også hatt slike perioder og da pleier jeg å snakke om at vi alle må samarbeide for at vi skal ha det hyggelig og at det går begge veier. Hvis de blir med når jeg kommer og henter og kler på seg uten mas og kjas så gir det meg mer lyst til å finne på ekstra hyggelige ting når vi kommer hjem også, mens hvis de er sure og tverre så blir jeg også det. Sett dere ned, i fredstid, gjør det hyggelig med boller og kakao og ha en liten samtale om hvordan dere vil ha det sammen dere to. Et slags familieråd.  Jeg er forresten nøye på å rose dem når de gjør ting kjapt og greit. "Så fint at du kledde raskt på deg i dag.." Det er faktisk noe som lett går i glemmeboken. Man blir sur og maser når ting går tregt og så sier man ingenting når ting går lett for da er jo alt bare greit, men jeg tenker at det å oppleve at jeg faktisk legger merke til når de er raske og flinke og at god oppførsel blir satt pris på gjør det lettere for dem å fortsette slik.

Endret 10. januar 2018 av Arkana

[chewbacca]

Jeg vil gjerne anbefale lydboken ‘no bad kids- toddler dicipline without shame’ av Janet Lansbury. Vet at datteren din er 6 år, men jeg fikk mye godt ut av hvordan håndtere vanskelig situasjoner. 

Om hvorfor det er så vanskelig å få henne med seg fra skolen, så ville jeg faktisk ha snakket med henne om det. «Jeg ser du syntes det er litt vanskelig å gå fra SFO, hvorfor det?» Tenker meg at mye av grunnen til at hun har vanskeligheter med å løsrive seg fra SFO er at hun gjerne føler at hun går glipp av noe. Kanskje hun er redd for at den hun lekte med ikke vil leke med henne i morgen? Hvis hun holder på med et prosjekt, tegning, perling osv., så kan du gjøre en avtale, sammen med de som jobber der, om at dere ligger det en plass hvor det ligger trygt til dagen etter slik at hun kan fortsette. 

Ellers så hjelpe det å kun gi henne 2 valg. Skal du ta på vottene eller skal jeg? Hvis ikke hun svarer så bare tar du de på og når hun blir sint, noe hun garantert blir, så forklarer du henne «nå spurte jeg deg nettopp om du ville ta på eller om jeg skulle hjelpe deg, og du tok de ikke på selv. Votter skal vi ha på når vi skal ut.» kanskje hun da bestemmer seg for ta de på selv. Eller kanskje du må gjøre det om igjen i en uke. 

Men viktigst av alt, ikke ta noe av det hun sier eller gjør personlig! Det at hun blir sint og ikke vil gå hjem, har ikke noe med deg eller det å gå hjem å gjøre. Alle følelser kommer uten filter, og hun har rett på å føle på sinnet og være lei seg, men må lære seg å sette ord på følelsene sine. Snakk med henne!  

lykke til!