Skilsmissestatistikken

[Gjest Filosof]

Jeg har gjort meg noen tanker om forhold og alle skilsmissene som jeg opplever rundt meg.

Slik jeg ser det virker det som om mange er livredde for å bli alene. Hvis det ene forholdet er slutt, så er det om å gjøre å komme seg i et nytt forhold med en gang. Og når de har fått et forhold, så må de flytte sammen. Hvis dette går litt for tregt, så blir damen gravid. Da flytter de sammen og kanskje gifter seg også. For; JA, jeg tror damer er mer desperate enn menn for å flytte sammen. Og JA, jeg er dame selv (godt gift ).

Når de da bor sammen, så må de kjøpe nytt hus. Så må de ha ny bil. Så må de pusse opp huset for å få "siste nye". Så må de ha et barn til. Så kjøper de hytte. Så får de et barn til. osv osv osv

Når alt er kjøpt, alt er pusset opp, de kan ikke få flere barn osv. så ryker forholdet.

Min teori er at folk hopper for fort inn i forholdet. De flyttet for tidlig sammen slik at de ser ikke at de egentlig ikke passer sammen. De har kanskje veldig lite til felles. Når forholdet så begynner å skrante, så kjøper de hus. Da tar forholdet seg opp igjen fordi det er noe spennende og nytt. Så skranter forholdet igjen og da får de barn.

De jobber seg jo ihjel!

Jeg tror at det beste er at man flytter sammen med noen som gir en trygghet, som man har felles interesser med, osv. Da har man ikke behov for å kjøpe nytt hus, ny bil, hytte osv. og man trenger derfor ikke å jobbe seg ihjel heller. Man kan ta seg råd til å reise på ferie, gå på konserter; altså å pleie forholdet.

Noen som har tenkt på dette?

[Ciara]

Man kan jo ha behov for å kjøpe nytt hus etc selv om man er sammen med noen man føler seg trygg med da. Det er vel faktisk da det er bra at man satser på forholdet?

Men skjønner hva du mener. Hvis forholdet hangler er man kanskje redd for å sitte uvirksomme sammen i sofaen og føle på stillheten. Så lenge man har noe felles som tar opp mye tid, så klarer man kanskje å skjule den dårlige kjemien for seg selv. Og jeg skjønner det jo på et vis - samlivsbrudd er jo noe man i det lengste håper å unngå.

Men det er et paradoks.

[Gjest kenneth]

Jeg har gjort meg noen tanker om forhold og alle skilsmissene som jeg opplever rundt meg.

Slik jeg ser det virker det som om mange er livredde for å bli alene. Hvis det ene forholdet er slutt, så er det om å gjøre å komme seg i et nytt forhold med en gang. Og når de har fått et forhold, så må de flytte sammen. Hvis dette går litt for tregt, så blir damen gravid. Da flytter de sammen og kanskje gifter seg også. For; JA, jeg tror damer er mer desperate enn menn for å flytte sammen. Og JA, jeg er dame selv (godt gift   ).

Når de da bor sammen, så må de kjøpe nytt hus. Så må de ha ny bil. Så må de pusse opp huset for å få "siste nye". Så må de ha et barn til. Så kjøper de hytte. Så får de et barn til. osv osv osv

Når alt er kjøpt, alt er pusset opp, de kan ikke få flere barn osv. så ryker forholdet.

Min teori er at folk hopper for fort inn i forholdet. De flyttet for tidlig sammen slik at de ser ikke at de egentlig ikke passer sammen. De har kanskje veldig lite til felles. Når forholdet så begynner å skrante, så kjøper de hus. Da tar forholdet seg opp igjen fordi det er noe spennende og nytt. Så skranter forholdet igjen og da får de barn.

De jobber seg jo ihjel!

Jeg tror at det beste er at man flytter sammen med noen som gir en trygghet, som man har felles interesser med, osv. Da har man ikke behov for å kjøpe nytt hus, ny bil, hytte osv. og man trenger derfor ikke å jobbe seg ihjel heller. Man kan ta seg råd til å reise på ferie, gå på konserter; altså å pleie forholdet.

Noen som har tenkt på dette?

Familien som institusjon er vel ikke så sterk som den var tidligere. For eksempel har mine foreldre aldri hatt et godt ekteskap (slik jeg vil definere som godt), men det var liksom aldri aktuelt å skille seg. "Er man gift, så får man være det til man dør".

Det er vel ikke uvanlig at forhold er mer glødende og spennende i starten. Møter man på motstand, er det kanskje litt for lett å gå fra hverandre, fremfor å kjempe for forholdet. Mange tar det kanskje for gitt at et forhold kun skal være fryd og gammen. Det kan det selvsagt også være, men det må jo jobbes med. Pleies.

Det er vel mange klassiske fallgruver å gå i når man er i et forhold. Å være oppmerksom på de er sikkert en bra start. Basisen i et forhold bør uansett være at man er glad i partneren, og når den store gløden dabber av med tiden, får man gjøre sitt ytterste for å holde liv i den. (Kjøpe peisblåser, legge på mer ved, etc.).

[glaciera]

Det kan vel hende mange har det sånn som du beskriver, men selv føler jeg meg ikke truffet.

Det som er hevet over tvil er at et forhold aldri kan være helt på topp til enhver tid. Personlig vil jeg heller nedom noe bølgedaler for å få være på toppen andre ganger, enn å ha en jevn og udramatisk flyt....

Jeg ser ikke for meg et helt liv i en stormende forelskelse, men jeg ser for meg en tillit og trygghet og intimitet gjennom hele livet, som bare kan komme av at man har godt gjennom både magre og fete år - SAMMEN, tross alt. Hvis et nytt hus eller barn kan hjelpe en videre synes jeg ikke det er feil eller dumt å velge den veien. Å arbeide sammen med forholdet med alle midler som er tilgjengelig synes jeg er prisverdig, ikke "desperat".

[Gjest Anonymous]

Min erfaring er at det er mest kvinner som vegrer seg for å flytte sammen.

Syns også din teori er veldig snever. I min omgangskrets, og blant flere andre jeg kjenner som har gått fra hverandre, er grunnene for brudda like mange som antall brudd.

Utroskap, mann i reisende jobb, økonomisk krise som tærer på forholdet, vokser fra hverandre, forskjellige behov ettersom årene går, kjedsomhet, dødsfall som en av partene ikke takler, ensomhet, lista er lang.

Om mennesker velger å gå fra hverandre, er deres valg. Skilsmissestatistikken er ikke det verste, men antall barn det går utover.

Ronja_80

[Gjest Anonymous]

Til å være filosof syns jeg du ser meget ensidig på skilsmissestatistikken - det er omtrent like mange grunner til skilsmisse som det er skilsmisser.

OG, sosialantropologisk er grunnen til flere skilsmisser at man i dag kan skille seg: Før da kona var hjemmeværende og med små muligheter til å kunne "fø" seg selv var skilsmisse mye vanskeligere. I tillegg var man da mer avhengig av hverandre: At mannen skulle klare å ta vare på hus og hjem alene var ikke noe alternativ.

I til at partene har blitt mer selvstendig på grunn av ovenfornevnte har de også kanskje blitt mer selvopptatte; man setter seg selv og sitt i mye større grad i sentrum enn man gjorde i tidligere tider.

MEN som jeg nevnte innledningsvis er det like mange grunner til skilsmisse som det er skilsmisser: Noen kunne kanskje prøvd mer å få ting til å fungere, noen burde kanskje aldri ha giftet seg i utgangspunktet og mange får det vesentlig bedre for både seg selv og barn med å avslutte det hele.

[Litago]

Jeg har observert at enkelte i omgangskretsen min finner seg ny kjæreste overraskende fort etter et samlivsbrudd og etablerer seg raskere enn det jeg kanskje ville ha gjort. Men det vil jo ikke si at det er galt! Kanskje det bare er jeg som er treg.

Andre bruker lengre tid før de finner seg en ny, om de i det hele tatt gjør det.

Jeg har ikke sett noen trend i om det er mannen eller kvinnen som har etablert seg først.

Men jeg regner ikke med at omgangskretsen min er stor nok til å danne et godt statistisk grunnlag.

[*nora*]

Kjenner meg ikke personlig igjen i det du skriver, men kan jo godt være det er andre som oppfører seg slik du beskriver.

Selv er jeg ikke frista til å finne en ny mann, det ville jo være som å gå fra asken til ilden (jada, er litt mannefiendtlig for tiden... ) Men har selvsagt ikke lyst å være alene for resten av livet, håper jo å finne den store kjærligheten en dag. Men, -det haster ikke! Og om det nå skulle slå gnister med en, ser jeg for meg at vi må bruke tid, både for hverandre og for mine barn (og har han barn også, trenger man kanskje enda mere tid...). Selvsagt ikke lett å si hvordan man vil gjøre ting om det skulle skje, men tror det er fornuftig å tenke litt på forhånd, sette noen grenser for seg selv.

Det verste jeg kunne gjort mot barna mine nå, er å få en kjæreste. Tor ikke det hadde vært riktig for meg selv eller "nye mannen" heller, så kort tid etter bruddet (nærmer seg 3 måneder).