Smilii's lille bok

[Smilii]

Hei hei!

Jeg tenkte å prøve meg på å skrive en liten dagbok, så får se hvor lenge det varer. Det blir vel litt ymse om hva som kommer i mine tanker i løpet av dagene. Kort om meg; Er en 21 år gammel lærerstudent, som holder på med masse ymse aktiviteter i hverdagen av alt som faller meg inn. Mer om meg kommer nok i senere innlegg. Så her er vel da mitt første innlegg i en dagbok på nett noensinne:

Avstandsforhold
Når jeg nylig kom i et forhold var det rett ut i avstandsforhold. Vi var nyforelsket, men visste at studiene måtte prioriteres for vi visste ikke helt hvor dette forholde skulle ta oss. Det var vanskelig å tenke på at vi skulle bo i hver våre "storbyer" i landet, men prøvde å være mest mulig positive. Jeg hadde mange gode venninner å snakke med, og konkluderte med at "hvis dette ikke fungerer, så var det visst ikke noe å satse på". 

Heldigvis har vi alltid vært veldig åpne med hverandre som gjorde det lettere for meg å stole helt på ham. For meg var det vanskelig for meg å stole på en kjæreste, i og med at jeg hadde opplevd utroskap i tidligere forhold. Vi var begge litt skeptiske men tiden fra hverandre startet. Vi snakket hver dag, sendte god natt melding (som nærmest ble obligatorisk) og åpnet oss for hverandre mer hver gang vi møttes. Besøkene ble ikke lengre enn 4 uker fra hverandre, men prøvde oftest mulig å holde det til 3 uker. Da var det ikke for lenge eller for dyrt for begge partene. Det viktige også var at vi avtalte på forhånd at det ikke skulle gå utover noen økonomisk. En gang kunne ikke han besøke meg pga studiene, men da betalte for reisen slik at det ikke skulle komme opp konflikter på grunn av økonomi som en fattig student. 

Jeg klarte endelig å åpne meg for ham og fikk vite at han også hadde opplevd utroskap, noe som sånn sett var betryggende. For da snakket vi åpent om temaet og visste at han ikke vil påføre meg smerter som han har tidligere opplevd. Det var skummelt å åpne meg i starten, men fant ut at det var ikke så mye å bekymre meg for allikevel. I hvertfall ikke når jeg har vunnet i jackpot og funnet den mest fantastiske kjæresten som finnes.

Det er selvfølgelig tyngre tider enn andre, og det er oftest verst hvis ikke neste dato for besøk er fastsatt. Da er det ikke noen dager å telle ned på og det føles uendelig lenge til man får vært med hverandre. Jeg har også lært meg å være mest mulig travel, fordi da blir man ikke "sjalu" for at motsatte part har mye på programmet. Når man kjeder seg blir savnet så uendelig mye sterkere enn ellers. Jeg søkte veldig mye om avstandsforhold på nett, leste artikler om studenter som klarte det fint og tips og triks for å komme gjennom harde tider eller unngå unødvendige problemer.

I dag har vi det fantastisk i lag. Det er enda 2 år igjen av studiene på grunn av master og ymse, men vi har kommet oss så langt sammen. Savner jeg han vet jeg at han tar mobilen når jeg ringer, og hvis han ikke har tid tar han fortsatt telefonen og heller forteller at han er opptatt og kan ringe senere. Er han eller jeg ute på fest, er det avtalt at vi ringer hverandre uansett hvor sent det blir. Fordi da vet vi at den motsatte part har kommet seg trygt hjem. Kanskje virker det veldig kontrollerende, men det er en trygghet vi begge har og vet at vi er der for hverandre.

Jeg er så utrolig takknemlig og heldig som en så fantastisk kjæreste og et fungerende avstandsforhold. (Og ikke minst har vi avtale om å ikke være klengete når vi er med venner eller på fester i lag for å være "det klengende paret" hahah.)
 

En positiv start på min første blogg

[Smilii]

Hvor er min tilhørighet?

I det siste har jeg tenkt veldig mye på tilhørighet i kirken. Da jeg flyttet som student hørte jeg rundt hvor folk gikk i kirke og havnet i en pinsemenighet. Selv er jeg vokst opp i bedehus og kirke miljøer, og dette var noe helt nytt for meg. Jeg tenkte at selv om jeg ikke er noen pinsevenn, og har noen andre ståsteder, er det jo hovedbudskapet som er viktigst. Selv om jeg har en mer liberal forståelse av kristendommen og ikke har samme syn ved dåp som kirken, var jo fortsatt talene gode og relevante. Jeg meldte meg kjapt inn i huskirke, life, bibelgruppe eller hva folk kaller det for nå til dags. Har vert med i en slik gruppe før, og er veldig koselig og man vokser på troen sammen med andre.

I det siste har jeg ikke klart å komme meg på gudstjeneste. Det er ikke fordi jeg ikke vil, men kirka har vokst så stor at jeg føler meg fremmed i mitt eget "hjem". Noe av det de andre troende sa og mente stemte ikke overrens med hva jeg tenkte. Selvfølgelig har folk i en menighet ulike meninger, men det å gå i en kirke som står for noe annet enn det jeg som troende står for blir for fjernt. 

Jeg snakka med en venninne som går i samme kirke, men som heller ikke er vokst opp i pinsemenigheten. Når jeg fikk høre hennes tanker, så jeg at det ikke bare var jeg som vurderte å bytte kirke. Det eneste var at jeg ikke vet hvor jeg skal gå eller hvordan jeg skal fortelle venninnene mine fra huskirka at jeg slutter. Etter som jeg har fått vite fra jentene siden jeg begynte, er at samme hvilken menighet man går i bare man føler seg hjemme. 

Den eneste jeg har snakket med dette om er venninna mi som også tenker å slutte. Vi har funnet en menighet med evangelisk-luthersk ståsted, og bare av å lese hva kirka står for virker det mer min gate enn den jeg befinner meg i nå. Vi skal prøve å gå der, for å se om det er noe som passer oss bedre. Jeg håper jeg finner en tilhørighet i en kirke der jeg gledelig går hver søndag på grunn av tale, miljø og tro. Det store spørsmålet er; hvordan si til huskirka at jeg slutter?

 

Jeg vil bare si at dette innlegget er ingenting imot pinsemenigheter. Menigheten jeg går i er en voksende kirke i stor grad. Nye som kommer hvert eneste møte, positive og engasjerte ledere, godt miljø (selv om jeg ikke kom helt inni det) og en fin kirke i seg selv. Mennesker er ulike, og nå merker jeg at det er på tide å følge magefølelsen og prøve på nytt.
Så vi får se hva det blir. Ny kirke eller ikke?

[Smilii]

Ny kirke og huskirke

Nå har endelig tiden kommet til at jeg går fast i en menighet og er en del av ei huskirke igjen! Det er veldig deilig å endelig føle seg som en del av et fellesskap. Jeg er enig i kirkas meninger og er glad for friheten vi har med egne meninger og tolkninger for vår egen tro. Folkene er fantastiske og jeg blir giret på å gå på gudstjeneste. Det er ikke like stor kirke siden den ble nettopp delt inn i en ny avdeling, som vil si at på kveldsmøtene kommer det ca 60 stykker. Det å ha forutsigbarhet i en kirke er veldig betryggende og gir gode rammer for å føle seg tilpass og velkommen. 

Huskirke er noe som jeg har gått i tidligere og ønsket å fortsette med. Det er viktig for meg å gå i ei huskirke der alle tilhører samme menighet, for da blir det naturlig å snakke om søndagens tale siden alle hører på samme budskap. Det er en fantastisk jentegjeng der alle er rundt min alder +-1 år. Vi kjenner livssituasjonene til hver enkelt så mye bedre, og derfor deilig å dele "ups and down" i livene våre. 

Noe som var utrolig gøy var at jeg ble spurt om jeg ønsket å være med i lovsangsteam. Jeg brenner for musikk, og lovsangsteam er den perfekte tjenesten jeg kunne tilhørt. Selv om jeg ikke har gått i den nye kirka mer enn 2 måneder, er det deilig å bli anerkjent som den jeg er. De vil ha meg med i fellesskapet, på sosiale arrangement i hjemmet eller i samspill med kirken, snakker med alle og tar godt imot nye. Selv føler jeg meg som en ny i kirka. Det er ikke alle jeg har blitt kjent med enda, og hilser på ett par nye fjes hver gang. Noe som jeg føler er litt merkelig er at jeg nå er kommet inn i et fellesskap der jeg er med på å gi varm velkomst til nye mennesker. Etter to måneder i kirka virker det som om jeg har vært der med erfaringer osv, noe som er abstrakt i og med at jeg føler meg som den nye jenta.

Alt i alt er jeg utrolig gøy å få ting på stell. Livet er bra, fremtiden ser lys ut, kirka på søndager og huskirke noen onsdager i måneden og ikke minst fortsatt et fantastisk forhold med typen.

Chao :*