6-åring med separasjonsangst

[AnonymBruker]

Som tittelen sier har barnet vår fått mer og mer separasjonsangst. Hun startet i 1 klasse i høst og det gikk ganske fint. Det er først utpå senhøsten at denne angsten har blitt verre. Nå er det ille. Hun vil ikke sove alene, være med noen hjem, gå på skolen, gå i bursdager osv. Sier hun har vondt i magen og bare vil være med meg.

Jeg er så fortvilet nå. Vet ikke hvordan vi skal ta tak i dette. Noen som har hatt barn med slike problemer? trenger råd.

Har god dialog med skolen og sfo. Hun leker og har gode venner. Så vi er ganske trygge på at det ikke er sosialt.  Alle tegn tyder på separasjonsangst + engstelse for mye ( mørket, være alene osv).

Hilsen bekymret mamma

Anonymkode: 0a509...9f6

[AnonymBruker]

Har dere snakket med fastlegen? Vi har en klok og erfaren fastlege med mange års erfaring fra helsestasjon, han henviser oss videre ved slike tilfeller, og er en god samtalepartner. Helsesøster på skolen? Jeg vil tro dere trenger en plan for å trygge henne igjen. Hva sier skolen da, har de ingen råd? Det er jo begynnende skolevegring. Er faren hennes på banen? Er du (for mye) hjemme? 

Anonymkode: 5c440...967

[AnonymBruker]

Ta kontakt med helsesøster. Kanskje hun kan henvise videre? Vi har noe av det samme problemet, bare at vårt barn er eldre. Vi er i dialog med terapeut nå. For øvrig har vi blitt fortalt at det relativt normalt at barn kan ha slike faser i tidlig skolealder (noen får også en slik fase i 10-11 årsalder), men noen trenger hjelp til å håndtere det, slik at det ikke skal vokse seg for stort. 

Føler med deg!!! 

Anonymkode: f9bc5...2ce

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har dere snakket med fastlegen? Vi har en klok og erfaren fastlege med mange års erfaring fra helsestasjon, han henviser oss videre ved slike tilfeller, og er en god samtalepartner. Helsesøster på skolen? Jeg vil tro dere trenger en plan for å trygge henne igjen. Hva sier skolen da, har de ingen råd? Det er jo begynnende skolevegring. Er faren hennes på banen? Er du (for mye) hjemme? 

Anonymkode: 5c440...967

Har tatt kontakt med psykisk helsetilbud for barn og ungdom via kommunen nå. De mente de kunne hjelpe oss. Så håper det hjelper oss. Jeg jobber hjemmefra innimellom, men er stort sett på jobben. Det er jeg som må levere om morgenen. Men vi har også prøvd at far gjør det. Det hjelper ikke noe dessverre.  Jeg snakker masse med skolen, og de er flinke til å være med henne og forklare at mamma må jobbe og ikke kan være der hele tiden . og de ringer om det er noe. Jeg gjør som de anbefaler og det er å følge faste rutiner, ikke dille og dulle ved avskjed, forklare når jeg kommer og henter og gi en hadeklem. Ikke lett..

Anonymkode: 0a509...9f6

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ta kontakt med helsesøster. Kanskje hun kan henvise videre? Vi har noe av det samme problemet, bare at vårt barn er eldre. Vi er i dialog med terapeut nå. For øvrig har vi blitt fortalt at det relativt normalt at barn kan ha slike faser i tidlig skolealder (noen får også en slik fase i 10-11 årsalder), men noen trenger hjelp til å håndtere det, slik at det ikke skal vokse seg for stort. 

Føler med deg!!! 

Anonymkode: f9bc5...2ce

Jeg tok kontakt med psykisk helse for barn og ungdom via kommunen nå. Håper dette er noe vi kan få hjelp til å håndtere så det ikke blir et større og større problem. Ser dessverre nå at det vokser.. De mente de kunne hjelpe oss.

Har dere med barnet i dialogen med terapeut eller gjøres det bare med dere foreldrene?

Anonymkode: 0a509...9f6

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tok kontakt med psykisk helse for barn og ungdom via kommunen nå. Håper dette er noe vi kan få hjelp til å håndtere så det ikke blir et større og større problem. Ser dessverre nå at det vokser.. De mente de kunne hjelpe oss.

Har dere med barnet i dialogen med terapeut eller gjøres det bare med dere foreldrene?

Anonymkode: 0a509...9f6

Bare oss foreldre i første omgang. Vi har aldri hatt slike problemer med datteren vår før hun begynte på skolen. I bhg var hun lett å levere, og elsket å være der. Hun gikk glad og fornøyd alene til skolen fra halvveis i 1 klasse, frem til senhøsten i 2 klasse. Nå har vi fulgt litt, ellers nekter hun å gå. Hun sier hun ikke vil være på skolen fordi det er kjedelig.. Men det handler nok også om at hun i det siste har blitt redd for å miste oss foreldre. Savner oss mer enn hun har gjort før, hvis vi er borte. Hun har mange venner i klassen og er skoleflink, så det er ikke noe slikt som ligger bak.. 

Anonymkode: f9bc5...2ce

[AnonymBruker]

Min minste var akkurat lik.  Veldig selvstendig frem til barneskolen og fra rundt 7-9 år ble hun VELDIG engstelig og redd at vi plutselig skulle forsvinne.  Det som virket best var å gjøre alt vi kunne slik at hun skulle føle seg trygg.  De begynner å få SÅ mye mer som er skummelt (spesielt fra eldre barn på skolen) og til og med når vi var i samme hus måte hun komme for å se om vi fortsatt var der.  Men etterhvert ble det MYE bedre og nå er hun verdens mest utgående, stabil og selvstendig tenåringen. 

Anonymkode: 65dcd...680

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min minste var akkurat lik.  Veldig selvstendig frem til barneskolen og fra rundt 7-9 år ble hun VELDIG engstelig og redd at vi plutselig skulle forsvinne.  Det som virket best var å gjøre alt vi kunne slik at hun skulle føle seg trygg.  De begynner å få SÅ mye mer som er skummelt (spesielt fra eldre barn på skolen) og til og med når vi var i samme hus måte hun komme for å se om vi fortsatt var der.  Men etterhvert ble det MYE bedre og nå er hun verdens mest utgående, stabil og selvstendig tenåringen. 

Anonymkode: 65dcd...680

Betryggende å høre! Terapeuten sier også at det er mange som får det slik i den alderen, mye pga modning/ utvikling og tankene som begynner å bli mer og mer avanserte. Verden blir mer utrygg og de skjønner at ting kan skje med de rundt dem. Samtidig kan hormoner begynne å gjøre sitt inntog i kroppen i den alderen (2-3 år før puberteten starter). Merker at min jente vokser mye for tiden, og kroppen endrer seg (hun er 8). 

Anonymkode: f9bc5...2ce

[AnonymBruker]

Et annet råd er, vis at dere er trygge på at dette kommer til å gå bra. Hvis hun er sensitiv, som min datter, vil hun lukte på lang avstand om dere er bekymret. Jeg vet at det er vanskelig. Men jeg har endelig klart å slappe litt av selv, og tenke at det ordner seg. Det er skremmende å se ens tidligere selvstendige barn, tilsynelatende gå tilbake i utvikling og vise tegn på angst. Det kreves kanskje litt ekstra innsats for å snu dette. Men barn er i kontinuerlig endring, modnes for hver dag, og så lenge dere og lærerne er trygge, har jeg stor tro på at det vil gå bra. Men profesjonell hjelp er nyttig, selv om det i første omgang kun er foreldre (evnt lærer) som snakker med dem. Og angsten vil kanskje være der i perioder selv om det går over. Noen har en sterk tilbøyelighet til angst. Men mye av hjelpen vil være å lære å håndtere angsten, se at den krymper når man klarer å stå i det. 

Anonymkode: f9bc5...2ce

[AnonymBruker]

enig med hun over. Vi lagde ikke store saker ut av dette.  Når hun røpte fra doen for å høre om vi var fortsatt der ropte vi tilbake "hei hei- vi er her" ..og samtalen var ferdig.  Når hun kom ned for å se om vi var der, sa vi "hei!  hva gjør du oppe nå da?" Uten å lage noe sak ut av det.  Hun kom inn mange gange i løpet av natten og da bestemte vi å legge bare en madrass på gulvet ved siden av sengen (på min side) og det kan hende at hun havnet opp der midt på natten uten å vekke oss, men etterhvert begynt å våkne igjen og gå tilbake til sitt eget rom.   Ja, det var slitsomt til tider, men det er den alders hvor verden virkelig begynner å bli skummelt og jeg mener at den tiden vi bruker til å betrygge barna hjelper de blir med selvstendig når de er klare.  

Anonymkode: 65dcd...680

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

enig med hun over. Vi lagde ikke store saker ut av dette.  Når hun røpte fra doen for å høre om vi var fortsatt der ropte vi tilbake "hei hei- vi er her" ..og samtalen var ferdig.  Når hun kom ned for å se om vi var der, sa vi "hei!  hva gjør du oppe nå da?" Uten å lage noe sak ut av det.  Hun kom inn mange gange i løpet av natten og da bestemte vi å legge bare en madrass på gulvet ved siden av sengen (på min side) og det kan hende at hun havnet opp der midt på natten uten å vekke oss, men etterhvert begynt å våkne igjen og gå tilbake til sitt eget rom.   Ja, det var slitsomt til tider, men det er den alders hvor verden virkelig begynner å bli skummelt og jeg mener at den tiden vi bruker til å betrygge barna hjelper de blir med selvstendig når de er klare.  

Anonymkode: 65dcd...680

Jeg er ikke i den fasen ts er nå, men jeg er en føre var mamma som suger til meg all mammakunnskap og jeg syns denne var et veldig godt råd. 

Stor mammaklem til deg❤️

Anonymkode: 56717...a3e

[Montyish]

Hei HI!

Jeg kunne skrevet nøyaktig det samme innlegget! Det er en utrolig vanskelig situasjon å stå.

iHvordan går det? Har dere fåttt noe hjelp/noen råd på veien som du vil dele?

Hos oss eskalerte det voldsomt etter nyttår, men har heldigvis roet seg litt de siste dagene.

[AnonymBruker]

Sånn var sønnen min også i den alderen! Jeg kom en halvtime på skolen før den sluttet for å snakke litt med lederen på SFO. Jeg var jo ikke klar over at klassen hans var ute å han fikk selvsagt med seg at jeg var der. Da ville han bare være med meg å når klassen skulle inn så ble han helt hysterisk! Han klamrer seg fast til meg å skriker at "hvis jeg går inn så går du bare fra meg". Jeg har aldri gått fra han annet enn levering til mamma som skulle passe han eller levering på SFO så aner ikke hvorfor han trodde jeg kom til å gå. Det ble mye styr å læreren prøver å overtale han til å gå inn mens sønnen min gråter,er helt forvilt og klamrer seg fast til meg fordi han tror jeg skal gå.

På SFO skulle de en dag ha nissefest noe jeg hadde glemt så jeg kom å hentet han på skolen. Jeg sa at hvis han ville være der så kunne jeg heller bare hente han senare. Han sa at han ville være på nissefesten så jeg begynte å gå hjemover. Plutselig roper en stresset SFO ansatt på meg;da viste det seg at han hadde blitt helt hysterisk og gråt fordi jeg hadde gått fra han. Sa jo selvsagt hadet før jeg gikk,men han hadde visst plutselig ombestemt seg. Så han ble med hjem igjen. 

Anonymkode: 61ad0...baf

[AnonymBruker]

Når han skulle i barnebursdager så klamret hans seg fast til meg når jeg prøvde å levere å viste at han var veldig utrygg på at jeg skulle gå. Men jeg hadde fått beskjed av læreren hans at jeg burde pushe han til å gå alene i bursdager. Så jeg gjorde en avtale med han om at ble ble med inn i bursdagen,men når bestevennen "Ole" kommer så skal mamma gå. Jeg visste at da hadde han den tryggheten han trengte. Når jeg skulle gå så såg jeg på hele han og hørte på stemmefallet at han virkelig ikke ønsket å være der uten meg,men jeg sa bare hadet i ett blidt tonefall å latet som jeg ikke merket det. 2 timer senare hentet jeg en blid gutt som hadde kost seg masse Etter det var han alltid i bursdagene uten meg å jeg er så stolt over lille gutten min

Anonymkode: 61ad0...baf

[Montyish]

Flere som vil dele erfaringer (helst solskinnshistorier..) rundt dette?