Alltid taper i vennskap. Det er så mange som vil meg vondt.. (lang lesning)

[AnonymBruker]

Jeg har flyttet til en vakker bygd for noen år siden, med nydelig natur. Er også gift med en fantastisk flott mann som alltid er der for meg i tykt og tynt. To flotte barn har vi fått, som får meg til å føle meg lykkelig og rik.

Men det er krefter her som jeg ikke rår over..

Jeg har måttet på ny begynne å finne/bygge vennskap, noe som har vist seg å være en utfordring. Folk er veldig vanskelige å komme innpå, men samtidige nysgjerrige på en uønsket måte.. 

Ingen vet at jeg tidligere har flyttet fra et liv jeg anså som umulig, hvor jeg ble trykket ned og psykisk trakassert. Men til tross for dette har jeg rukket å bli en voksen og oppegående kvinne, som tar vare på alle rundt meg. Jeg er en livsnyter og elsker å ha det godt rundt meg  Er en jordnær og glad person som også liker dyr, og har dem i livet mitt.

Dessverre fikk jeg ingen enkel start i denne vakre bygda. Å finne sammen et liv med mannen skulle by på uante problemer, og mange overraskelser..

Mannens familie hadde tidlig fått det for seg at jeg ikke var bra nok. For dem hadde jeg mye å bevise. Mannen og jeg satset likevel på vår kjærlighet og lykke. Vi knuste etterhvert hans familie ved å vise til alt jeg faktisk har lykkes med, ved å jobbe hardt og ha tro på meg selv   Dette fikk imidlertid svigerfamilien til å bli agressive. Og rykter sattes ut.. For å gjøre det hele kort så jeg meg nødt til å bryte med svigerfamilien etter 4 år med manipulering og stikk i siden. Alt de har gitt meg av minner er deres sjokkerende oppførsel og arroganse. Så mye kulde..

Mannen hadde også kvinner i sitt liv som plutselig dukket opp. De ville ha han for seg selv, og da var jeg i veien. At disse kvinnene selv var i etablerte forhold, så ikke ut til å stoppe dem en cm.

Livet har siden dette gått videre med mannen og jeg. Sårene ble slikket og arrene grodde omsider også denne gangen. Vi ga nytt liv og kjærlighet til to barn som vi sammen har skapt  Men det er nå jeg kjenner savnet etter å få nære gode venner. Men aldri før skulle jeg forutse hvor vanskelig dette skulle bli. Bygdefolket er få av ord, og en samtale med dem er veldig ensporet. Du får ikke sjansen til å bli ordentlig kjent med dem, da de ikke slipper deg innpå seg. De smiler ikke.

Har vært så heldig å bli kjent med en annen innflytter, som også skal ha slitt som meg. Men etter å ha åpnet meg for henne, endret hun raskt personlighet og taktikk. Hun skulle ikke være en person som hadde problemer med innpass, eller utfordringer med svigerfamilien. Hun laget seg effektivt en tilværelse hvor hun ikke hadde noen feil eller mangler. Mobberne som tidligere såret henne, strebet hun nå etter. Hun ville være som dem, og visste at dette var mennesker med sosial makt og milelange vennekretser. Alt dette fikk varsellampene til å ringe!  

Jeg så meg dessverre nødt til å kutte ut henne, da hun oppførte seg stadig frekkere mot meg. De gangene vi hang sammen, brukte hun mye tid på å så tvil og elendig samvittighet på meg. Ikke kunne vi være åpne for hverandre som før, for jeg stolte ikke på henne. Samtalene ble med et nøytrale og overfladiske.

De vennene hun shoppet underveis, var ikke enkle å komme innpå. De svarte meg kort, og ba meg utdype for svar de åpenbart fant irriterende. Noe det overhodet ikke var! En av dem sliter også med innestengt sinne, og irriterte seg over mine små forsøk på å komme litt innpå. Kort og greit hadde de satt opp en tjukk mur overfor meg, hvor jeg igjen satt og følte meg utilpass. Hva kan ha skjedd her, tenkte jeg alltid? Min tidligere innflytter venninne sitter omsider stille, og sier ikke mye. Men har ikke problem med å se at damene har tillit til henne. Jeg blir veldig overrasket.

Men nå har jeg ikke bare kuttet ut innflytter venninnen min, men også kvinnene som er rundt henne. De ser nemlig rart på alle mine tilnærmelser, og jeg begynner med ett å føle meg rar selv.. Så igjen står jeg alene. Spekulerer og spekulerer. Er vennskap kun basert på spill og falskhet? Er dette selve limet og nøkkelen til vennskap? Lønner det seg virkelig å ikke være seg selv, og framstå som stygg mot enkelte? JA! 

Innflyttervenninnen min har greid å komme inn i det gode selskap, ved å totalt endre holdning og verdier. Og dette var viktig for henne. Hun har også trolig forsøkt å luke meg vekk, ved å gi en negativ omtale av meg. Hvorfor skulle hennes nye venner ellers være stygge mot meg?

I dag sitter jeg fremdeles alene. Vet ikke helt hvordan jeg skal ta steget ut. Prøver jeg meg på noe så anses det raskt for å være en "try hard" fra min side. Blir jeg så smått kjent med fjerne familiemedlemmer av kvinnene i gaten her, forsvinner de plutselig fra meg. Ikke har jeg rukket å gi det mange nok forsøk heller, enn to til tre møter..  Finner etterhvert ut at de unngår meg. De hilser ikke, og er sinte.

Dette har gitt meg sorg i hjertet Det er en håpløs situasjon som jeg ikke vet hva kommer av..

Jeg spør min kjære mann hva som er galt med meg. Hvordan han oppfatter meg som. Men mannen sier at jeg er normal som alle andre. Ser normal ut. Eneste forskjellen er at jeg er "open minded", og har lett for å prate med alt og alle..

Barna mine holdes etterhvert utenfor. De vennene dem hadde før, blir holdt borte av sine foreldre. Vi er synlige ute, men ingen hilser. Og om jeg tilfeldigvis støter borti noen av mødrene, så ser de bare tomt på meg. Så kan de spørre hvordan det står til med økonomien min, og om "jeg har fått noen jobb?" "Hvor lenge har du igjen på dagpenger?".  Dette ser ut til å være det eneste som interesserer dem å snakke med meg om. Mannen og jeg har begge byttet ut bilene våre, som er oppgraderte. Naboen vår kommer plutselig bort til meg og sier: "Dere må da vel gå tom for penger snart?". Om dette kom i sammenheng med bilene våre, vites ikke. Men dette valget tok jeg og mannen, for å ha sikrere biler. Eldre biler er dyre å holde ved like..

Sitter her nå og kjenner at jeg er lei av å prøve. For noen dager siden sa jeg til mannen, at det beste var kanskje at jeg forble alene. Menneskene her gjør jo ikke annet enn å såre.. De får meg til å begynne å tvile på meg selv, og føle meg lite verdt. Dessverre får de meg også til å føle at jeg har gjort noe galt, basert på de reaksjonene jeg har fått. Jeg stenges ute, blir holdt for narr gjennom spill og utsettes for sinte blikk som noen ganger lyser skadefryd(smiler sleipt).

Svigerfamilien er oppvokst på bygda, og har vel sine støttespillere. En av dem har gått ut på facebook og hengt meg ut i bisetninger. Jeg framstilles som en dårlig mor som utsetter barna for omsorgssvikt. Før jeg brøt kontakten skal også dette familiemedlemmet ha framsatt dårlig skjulte trussler. Det er tydelig at denne personen ser på meg som et lite intelligent mehe. Valgte derfor som sakt å kutte dem ut, da jeg kjente at jeg ble preget av dette syke sirkuset. en periode etter dette begynte jeg å slite med irritasjon, sinne, bitterhet og stress. Men kom meg etterhvert ut av dette og har det i dag bedre  Har hatt noen samtaler med personer som driver med coach, som reddet meg fra å bryte sammen.. Jeg kom meg mer ut, og jobbet hardt med meg selv og mine følelser. Sto opp for meg selv.

Men selv som et helt menneske, opplever jeg ringvirkninger fra dramaet med mannens familie, ekser og venninner. 

Folk er skeptiske til meg. Jeg bytter ofte frisører og handler på butikker, hvor jeg ikke ofte møter på mennesker som drar meg ned. Elsker å besøke fremmede steder hvor ingen kjenner meg. Om ikke lenge drar mannen, jeg og barna til et sted hvor vi kan kose oss sammen og styrke familiebåndet. Gleder meg! 

Folk er hyggelige mot meg, inntil de får høre noe om meg. Etter dette blir jeg utsatt for "angrep", som får meg til å krype sammen og gråte hjemme. Det er så uforståelig, og jeg får ikke vite noe..  

Jeg har hele tiden måttet komme meg over det ene nederlaget etter det andre, med svik og skuffelser. Jeg har etterhvert fått liten tillit til folk, og forholder meg både høflig og formell. Jeg har blitt en overlever som greier meg selv alene. En sterk kvinne. Men jeg må innse at jeg alltid kommer til å gå alene, eller være den siste personen noen går til for selskap. 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 301ab...9d0

[AnonymBruker]

Jeg tror du er preget av ditt tidligere liv og ikke ser hvor mye godt andre mennesker kan og bør gi deg. Hvorfor er du f.eks. sammen med en mann som ikke står opp for deg? 

Anonymkode: 45fce...cf9

[Million]

Flytt. Dette er håpløst sted å bo. Skal du være alene i mange år? Skal barna dine gå venneløse fordi dere trasser igjennom at dere skal bo der mannen din vokste opp? Bygdesladderen tar aldri slutt, det er bare å innse.

Flytt til et nytt sted der ingen kjenner dere, men det er mange nok mennesker til at dere alltids vil ha noen å bli kjent med og venner med; en by.

Endret 8. januar 2018 av Million

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du er preget av ditt tidligere liv og ikke ser hvor mye godt andre mennesker kan og bør gi deg. Hvorfor er du f.eks. sammen med en mann som ikke står opp for deg? 

Anonymkode: 45fce...cf9

Glemte å skrive det i teksten, men jo. Mannen står opp for meg

Jeg begynte livet på bygda med et åpent sinn, og en smule naiv. Dette gjorde meg ekstra sårbar og mottakelig for skade, for personer som bevisst gikk inn for å gjøre meg vondt..

Gode øyeblikk har jeg selvsagt hatt, men nå finnes de ikke mer. Noe har derfor skjedd..

Er smilende og glad ute blant andre, men dette ser ikke andre ut til å bite på. Noen av de jeg kjenner, har unngått å se meg i øynene. Oppførselen deres er veldig variabel, så jeg må derfor lese andres kroppsspråk nøye. 

Mannen min sier at dersom noen svarer meg kort og brysk, er det bare å gå videre. De er nemlig ikke interesserte. Han er jo lokal, og vet dette. 

Fortiden min kan jeg ikke forstå at skal stå skrevet i pannen min. Jeg har bygget meg opp, og oppnådd mye i mitt senere liv. Men mange vender meg ryggen. Jeg trenger ikke gjøre de store feilene før dette skjer. Og etter å ha funnet ut dette, har jeg begynt å være veldig forsiktige med folk. Jeg går på tå, og snakker nesten bare når jeg blir snakket til. Da risikerer jeg ikke for mye.

Innrømmer at dette er slitsomt, men slik har det altså blitt. Er du et irritasjonsmoment for andre, kan du ikke gjøre annet enn å være stille.

TS

 

 

Anonymkode: 301ab...9d0

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Glemte å skrive det i teksten, men jo. Mannen står opp for meg

Jeg begynte livet på bygda med et åpent sinn, og en smule naiv. Dette gjorde meg ekstra sårbar og mottakelig for skade, for personer som bevisst gikk inn for å gjøre meg vondt..

Gode øyeblikk har jeg selvsagt hatt, men nå finnes de ikke mer. Noe har derfor skjedd..

Er smilende og glad ute blant andre, men dette ser ikke andre ut til å bite på. Noen av de jeg kjenner, har unngått å se meg i øynene. Oppførselen deres er veldig variabel, så jeg må derfor lese andres kroppsspråk nøye. 

Mannen min sier at dersom noen svarer meg kort og brysk, er det bare å gå videre. De er nemlig ikke interesserte. Han er jo lokal, og vet dette. 

Fortiden min kan jeg ikke forstå at skal stå skrevet i pannen min. Jeg har bygget meg opp, og oppnådd mye i mitt senere liv. Men mange vender meg ryggen. Jeg trenger ikke gjøre de store feilene før dette skjer. Og etter å ha funnet ut dette, har jeg begynt å være veldig forsiktige med folk. Jeg går på tå, og snakker nesten bare når jeg blir snakket til. Da risikerer jeg ikke for mye.

Innrømmer at dette er slitsomt, men slik har det altså blitt. Er du et irritasjonsmoment for andre, kan du ikke gjøre annet enn å være stille.

TS

 

 

Anonymkode: 301ab...9d0

Nei, det gjør han ikke. Det du beskriver der er ikke å stå opp for deg.

Hadde han stått opp for deg hadde han enten sørget for at du hadde venner og gode folk rundt deg eller han hadde foreslått å flytte.

Anonymkode: 45fce...cf9

[Måbarefåsiat...]

Hva du holder ut, er nå så sin sak. Men dette går utover barna dine. At man ikke kan ha noe som helst fellesskap eller overflatisk vennskap med foreldre i barnehagen eller på skolen, blir bare rart.

Hvis mannen din er fra bygda, hvordan er hans kontakt med folk? Gamle venner?

Det er ikke deg det er noe galt med. Men her må du sette barna dine foran alt - det bør mannen din også gjøre - og start på nytt et sted hvor dere kan ha et normalt liv.

Endret 8. januar 2018 av Måbarefåsiat...

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det gjør han ikke. Det du beskriver der er ikke å stå opp for deg.

Hadde han stått opp for deg hadde han enten sørget for at du hadde venner og gode folk rundt deg eller han hadde foreslått å flytte.

Anonymkode: 45fce...cf9

Jeg er venner med hans kompiser. Men dette er bare menn.. Kunne godt tenke meg til å ha kvinnelige venner som alle andre, men passer ikke inn godt nok..

Mannen min har egentlig ikke så mange venner han heller, og jobber mye. Etter at han ble sammen med meg, mistet han store deler av sitt nettverk. Har forøvrig aldri hindret han i å være sosial, og oppfordrer han til å bli med på ting med gutta mens jeg passer barna   

Han kan ikke gjøre så mye mer for meg, enn han allerede nå gjør. Barna våre går i barnehage, og har sin sosiale omgang der. Men på fritiden hvor jeg må være med dem, ønsker ikke foreldre å slippe oss innpå seg. Barna i bygda spleises med barna til mødrenes venninner. Dette sikrer det lukkede nettverket til å fortsette i generasjoner. Og de begynner tidlig..

Å flytte til et annet sted nå, avhenger helt av om mannen og jeg får oss nye jobber. Men i disse tider kan vi foreløpig bare drømme om å få napp. Vi står fast.

TS

Anonymkode: 301ab...9d0

[AnonymBruker]

for et dritt sted denne bygda er. 

 

Flytt til byen og begynn på nytt. 

Anonymkode: 06e91...32e

[AnonymBruker]

Nå synes jeg du kanskje fremstår som hårsår og overanalyserende? Det kan godt skyldes an vanskelig fortid, men det er ikke et godt utgangspunkt for å få et nettverk av bekjente og venner. 

Anonymkode: 42f11...a27

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er venner med hans kompiser. Men dette er bare menn.. Kunne godt tenke meg til å ha kvinnelige venner som alle andre, men passer ikke inn godt nok..

Mannen min har egentlig ikke så mange venner han heller, og jobber mye. Etter at han ble sammen med meg, mistet han store deler av sitt nettverk. Har forøvrig aldri hindret han i å være sosial, og oppfordrer han til å bli med på ting med gutta mens jeg passer barna   

Han kan ikke gjøre så mye mer for meg, enn han allerede nå gjør. Barna våre går i barnehage, og har sin sosiale omgang der. Men på fritiden hvor jeg må være med dem, ønsker ikke foreldre å slippe oss innpå seg. Barna i bygda spleises med barna til mødrenes venninner. Dette sikrer det lukkede nettverket til å fortsette i generasjoner. Og de begynner tidlig..

Å flytte til et annet sted nå, avhenger helt av om mannen og jeg får oss nye jobber. Men i disse tider kan vi foreløpig bare drømme om å få napp. Vi står fast.

TS

Anonymkode: 301ab...9d0

Hallo! Du snakker som en som typisk er vant med å nøye seg. Det er ikke så mye mer jeg kan få gjort med dette, men tro meg, livet er BEDRE enn det der. Du fortjener mer! Men du er nødt til å kreve det selv, og det kommer du ikke til å klare før du jobber med din egen selvverd.

Anonymkode: 45fce...cf9

[AnonymBruker]

Mange bygder er noen forferdelig drittsteder, hvis ikke mannen kan gå god for deg kommer ingen vei utenom å prøve å skape ditt eget liv og ikke la noen komme inn på DEG uten at du virkelig har analysert hva det er de vil. 

Anonymkode: a853e...ecb

[AnonymBruker]

31 minutter siden, Måbarefåsiat... skrev:

Hva du holder ut, er nå så sin sak. Men dette går utover barna dine. At man ikke kan ha noe som helst fellesskap eller overflatisk vennskap med foreldre i barnehagen eller på skolen, blir bare rart.

Hvis mannen din er fra bygda, hvordan er hans kontakt med folk? Gamle venner?

Det er ikke deg det er noe galt med. Men her må du sette barna dine foran alt - det bør mannen din også gjøre - og start på nytt et sted hvor dere kan ha et normalt liv.

Nei, det er ikke hennes feil. Men hun er tydeligvis ikke vant med å sette seg selv først, så det er tvilsomt at hun ser at nå overfører hun dette til barna.

Anonymkode: 45fce...cf9

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mange bygder er noen forferdelig drittsteder, hvis ikke mannen kan gå god for deg kommer ingen vei utenom å prøve å skape ditt eget liv og ikke la noen komme inn på DEG uten at du virkelig har analysert hva det er de vil. 

Anonymkode: a853e...ecb

Ja, det kan være dårlig miljø der, og det er mye rart på bygdene, men jeg har opplevd byer som er kjempe fine med godt miljø altså.  
Så ille er det vel ikke i bygder?

Anonymkode: 747df...e10

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja, det kan være dårlig miljø der, og det er mye rart på bygdene, men jeg har opplevd byer som er kjempe fine med godt miljø altså.  
Så ille er det vel ikke i bygder?

Anonymkode: 747df...e10

Bygder skulle det stå, ikke byer. 

Anonymkode: 747df...e10

[AnonymBruker]

56 minutter siden, Million skrev:

Flytt. Dette er håpløst sted å bo. Skal du være alene i mange år? Skal barna dine gå venneløse fordi dere trasser igjennom at dere skal bo der mannen din vokste opp? Bygdesladderen tar aldri slutt, det er bare å innse.

Flytt til et nytt sted der ingen kjenner dere, men det er mange nok mennesker til at dere alltids vil ha noen å bli kjent med og venner med; en by.

Hva er forskjellen på bygdesladder og bysladder?Folk i byene kan sladre de også. 

Anonymkode: 747df...e10

[Million]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er forskjellen på bygdesladder og bysladder?Folk i byene kan sladre de også. 

Anonymkode: 747df...e10

Det er i langt, langt mindre grad. Folk i byer har andre ting å finne på enn å rotte seg sammen og sladre. Det er også en ustanselig strøm av innflyttere til byer, det er stadig nye folk og nye naboer, så det er ikke sånn at en innflytterfamilie skiller seg ut i byen, kontra det å være første nye fjes i en liten bygd på 10 år.....

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Million skrev:

Det er i langt, langt mindre grad. Folk i byer har andre ting å finne på enn å rotte seg sammen og sladre. Det er også en ustanselig strøm av innflyttere til byer, det er stadig nye folk og nye naboer, så det er ikke sånn at en innflytterfamilie skiller seg ut i byen, kontra det å være første nye fjes i en liten bygd på 10 år.....

Tror ikke det bare er bygder som gjør sånt gitt. 
En god del i byene bor der og bor der for godt også. Aner ikke hva slags by du bor i. Tydeligvis ikke den jeg bor i. 

Anonymkode: 747df...e10

[Million]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tror ikke det bare er bygder som gjør sånt gitt. 
En god del i byene bor der og bor der for godt også. Aner ikke hva slags by du bor i. Tydeligvis ikke den jeg bor i. 

Anonymkode: 747df...e10

Jeg bor i Oslo, og har aldri fått noe inntrykk av at ondsinnet sladder av typen man finner i innavla bygder er særlig utbredt her.

Har bodd mange steder i mitt liv.

Endret 8. januar 2018 av Million

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Million skrev:

Jeg bor i Oslo, og har aldri fått noe inntrykk av at ondsinnet sladder av typen man finner i innavla bygder er særlig utbredt her.

Har bodd mange steder i mitt liv.

Nei vel. 

Anonymkode: 747df...e10

[AnonymBruker]

Det finnes alltid små bygder der en familie/ slekt kan ha sterke grep og mye makt. I slike bygder flytter gjerne de som står utenfor, så familien får enda mer makt og innflytelse. Om dere har kommet på den dårlige siden av en sosial sirkel som har mye innflytelse og der det er få som ikke er en del av denne sosiale sirkelen, så er det nok best å flytte

Utenom det er det jo mulig at du går glipp av mennesker som ikke er kjipe. Om det er en vanlig bygd bor der jo mennesker av alle typer, så det virker veldig rart for meg om alle du møter er slemme. Bor i en liten bygd selv og kjenner mange romslige, omgjengelige og åpne mennesker. Mennesker som aldri ville oppført seg slik som su nevner, med å grave i din økonomi eller være frekk. Kanskje der er noen mennesker du har fordommer mot og holder på avstand, som kanskje er av the good guys?

1 hour ago, Million said:

Jeg bor i Oslo, og har aldri fått noe inntrykk av at ondsinnet sladder av typen man finner i innavla bygder er særlig utbredt her.

Har bodd mange steder i mitt liv.

En kompis av meg slet med å finne hybel i Oslo fordi han var mørk og noen husverter ville ikke ha "slike som han". Er nok ikke bare fryd og gammen der heller.

Anonymkode: 973a0...1c8