Hvorfor får alltid foreldrene skylden for hvordan barnet deres er?

[AnonymBruker]

Jeg syns det er virkelig trist at mange bortforklarer barns utagerende oppførsel ved å si "foreldrene er problemet".

Det stemmer sikkert i en del tilfeller, men har vi glemt at selv barn har en egen personlighet og at det ikke bare er å forme dem som man vil?

Et eksempel som sier en del om dette er en søskenflokk på syv jeg kjenner til. Det vil si, jeg har god kjennskap til tre av dem. En av dem er verdens mest pliktoppfyllende gutt, som er lett å ha med og gjøre. En annen er litt mer variabel i oppførselen, og kan til tider være frekk og ufyselig. Men som også kan være en herlig jente. Så har vi denne tredje som virkelig er et helvete av en unge.. Skriker, bråker, og gjør som han vil. Oppfører seg som en skikkelig drittunge mot alle andre, ødelegger andres ting og bruker vold. Han gjør aldri noe galt, ifølge ham selv, og beskjeder når aldri inni hodet på han.

Hvordan kan søsken være så forskjellige hvis det "alltid" er foreldrenes feil hvordan barna er?

Jeg syns man skal være veldig forsiktige med å si at barna tar etter foreldrene. Det trenger ikke være sant.

Anonymkode: 6a127...d60

[Biloba]

Fordi folk dømmer uten å tenke så mye, og fordi forklaringen passer bra for dem som har eksemplariske barn?

Litt hjulpet av at ulike personer får til et ulikt samarbeidsklima med ett og samme barn, eller at en ny voksenperson ser ut til å gjøre underverker i en honeymoonperiode. 

[Gjest Mass]

Søsken kan ofte gi en indikator på om det er foreldrene sin oppdragelse (eller manglende sådan) som er skyld i barnas atferd eller om det bare er det ene barnet som har atferdsproblemer uavhengig av foreldrene.

[AnonymBruker]

Helt enig. Det finnes selvsagt (dessverre) mange tilfeller hvor foreldre har ødelagt barn som med en annen oppvekst kunne vært velfungerende. For eksempel har noen barn ad/hd- lignende symptomer, men det skyldes egentlig omsorgssvikt.

Selv har jeg to barn. Min eldste datter har hatt endel problemer.,Da hun var baby, var hun veldig urolig og gråt mye i starten. Ekstremt våken og nysgjerrig, og tidlig ute med alle milepæler. Etterhvert en veldig blid og snill unge, men også skeptisk og sensitiv. Da hun begynte på skolen slet hun veldig pga motorisk uro, og hun fikk angst som følge av at hun ikke fikk utløp for uroen i skolesituasjonen. Hun har en helt utrolig kroppskontroll og er god i all sport, men hun blir rett og slett dårlig av for mye stillesitting. I tillegg er hun svært sterk faglig, men sliter veldig med konsentrasjon når hun må sitte stille over lang tid. Hun har mange venner. Men i tidlige skoleår gikk disse problemene ut over oppførselen hennes. Hun fikk som sagt angst, og hadde tidvis et veldig sinne hjemme. Hun var helt umulig til tider. Hun ble diagnostisert med adhd.

Min sønn, som er et par år yngre, er en HELT annen type enn datteren min. Laidback og utrolig lett å ha med å gjøre. Det har aldri vært noen form for "problemer" med han. Han bare glir gjennom livet. Tilpasser seg alt. 

Tro meg, jeg klandret meg selv hver dag da datteren min slet som verst. Tenkte på hva jeg hadde gjort galt. Men hun er bare født slik. Hun har utrolig mange gode kvaliteter tross utfordringene. Det gjelder bare å finne løsninger for de som ikke passer inn i a4- boksen. 

Mine barn er som dag og natt, tross samme foreldre og samme oppvekst. Mye ligger i barnets medfødte temperament. 

Anonymkode: 90bb8...1d5

[AnonymBruker]

Foreldrene kan ikke ta ansvar for alt som har med barnets personlighet å gjøre, men det er i veldig stor grad foreldrene som må ta ansvar for hvordan de lar ungene utvikle personligheten sin. Alle barn er programmert til å være trassige og teste ut grenser i perioder, men det betyr ikke at det beste for dem er å bare trekke på skuldrene, la dem holde på og unnskylde dårlig oppførsel med at "la nå barn være barn" eller "det er bare sånn hun/han er".
Så lenge barna er ellers friske, er det faktisk i stor grad foreldrene som bestemmer hvordan ungene utvikler adferden sin. Lar man dem bare få være som de er, utvikler de seg til å bli voksne som alltid forventer å få godkjent dårlig oppførsel som "bare sånn de er" og noe de ikke kan noe for. Eller i verste fall grinete mennesker som alltid krever å få satt egne behov først, foran alle andre. Sånn mennesker liker man ikke og da bør man gjøre så godt man kan for å unngå å lære ungene at de bare er sånn og at den type adferd er greit.

Jeg jobber med barn og opplever at de fleste barn (også dem med diagnoser) vet hva som er grei oppførsel eller ikke. I de tilfellene der ungene er gjennomgående ufyselige og uhøflige små mennesker, så opplever jeg sjeldent at de har en diagnose som ligger til grunn men veldig ofte at foreldrene har samme oppførsel og holdninger. Foreldrene kan ikke lastes for alt men de gjør en enormt stor del av jobben med å forme ungene sine og personligheten deres. Når jeg sier personlighet, så tenker jeg ikke på urolighet eller konsentrasjonsvansker, men bortskjemte og egoistiske barn som mangler normal folkeskikk. Sistnevnte handler om oppdragelse og tillært adferd, ikke medfødt personlighet.

Og så må man også innse at ingen barn er perfekte og det finnes heller ingen perfekt oppdragelse eller perfekte foreldre.

Anonymkode: af03c...236

[AnonymBruker]

Det stemmer i flere tilfeller enn du tror dessverre, men selvsagt er det ingen foreldre som forteller at de har, unnskyld for at jeg sier det rett ut, ødelagt et menneske.

Anonymkode: 1c42a...c56

[Gjest GoldenLioness]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns det er virkelig trist at mange bortforklarer barns utagerende oppførsel ved å si "foreldrene er problemet".

Det stemmer sikkert i en del tilfeller, men har vi glemt at selv barn har en egen personlighet og at det ikke bare er å forme dem som man vil?

Et eksempel som sier en del om dette er en søskenflokk på syv jeg kjenner til. Det vil si, jeg har god kjennskap til tre av dem. En av dem er verdens mest pliktoppfyllende gutt, som er lett å ha med og gjøre. En annen er litt mer variabel i oppførselen, og kan til tider være frekk og ufyselig. Men som også kan være en herlig jente. Så har vi denne tredje som virkelig er et helvete av en unge.. Skriker, bråker, og gjør som han vil. Oppfører seg som en skikkelig drittunge mot alle andre, ødelegger andres ting og bruker vold. Han gjør aldri noe galt, ifølge ham selv, og beskjeder når aldri inni hodet på han.

Hvordan kan søsken være så forskjellige hvis det "alltid" er foreldrenes feil hvordan barna er?

Jeg syns man skal være veldig forsiktige med å si at barna tar etter foreldrene. Det trenger ikke være sant.

Anonymkode: 6a127...d60

Med mindre det er sykdom eller at barnet har spesielle behov så er det hovedsalig foreldrene det faller på. For barn som trenger ekstra oppfølging eller har problemer med å uttrykke følelser og er utagerende så kan man involvere bup eller andre instanser for å få hjelp med barnet slik at det kan få den veiledningen det trenger til å håndtere dette. 

Det er så mange foreldre som stikker hodet i sanden og tenker at det er en fase som sikkert går over og sier til seg selv at søster eller bror er jo ikke sånn. Det betyr ikke noe for barnet som sliter. Noen er mer disponert for psykiske ting som de finner vanskelig å håndtere og jeg tror at om foreldre hadde vært åpent, observant og realistisk i forhold til barnet og problemene som kan føre med barnets oppførsel så hadde barnet med stilt sterkere.

Vi blir alle født med forskjellige utgangspunkt, men selv de beste og kjærlige foreldre kan få et barn som har problemer som verken barnet eller foreldrene klarer å håndtere og da er det viktig å ta tak i det så raskt som mulig i stedenfor å tenke at det sikkert går over. Man vet jo innerst inne om barnet ikke er som alle andre, uten at det betyr at det er noe galt eller at en har sviktet på noe vis som foreldre. Sviket skjer når en velger å ikke søke hjelp når en over en lengre periode innser at ingeting endrer seg.

[AnonymBruker]

Fordi såkalte altferdsoroblemer i 9 av 10 tilfeller skyldes omsorgssvikt e.l. Søsken som vokser opp med forelder/foreldre med psykiske lidelser, f.eks. narsissistisk personlighetsforstyrrelse, vil ofte ha en svært ulik atferd, alt ettersom hvilken rolle de er gitt å fylle. Det finnes ikke vanskelige barn, bare barn som har det vanskelig. Ingen velger å bli født. Om det skyldes i det ene sjeldne tilfellet noe annet enn foreldrenes inkompetanse, er det til syvende og sist de som har skyld i at barnet eksisterer. Ergo er de skyldige i all lidelse barnet påføres. 

Anonymkode: 4ce94...a9c

[AnonymBruker]

Det er selvfølgelig barnehagen og skolen sin skyld

Anonymkode: 6938d...05e

[Biloba]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Om det skyldes i det ene sjeldne tilfellet noe annet enn foreldrenes inkompetanse, er det til syvende og sist de som har skyld i at barnet eksisterer. Ergo er de skyldige i all lidelse barnet påføres. 

Anonymkode: 4ce94...a9c

Så hvis ditt barn får f.eks leukemi og dør av tilbakefall etter 1 år med cellegift, så er det din skyld fordi du satte barnet til verden?

[AnonymBruker]

 

11 minutter siden, Biloba skrev:

Så hvis ditt barn får f.eks leukemi og dør av tilbakefall etter 1 år med cellegift, så er det din skyld fordi du satte barnet til verden?

Ja. 

Anonymkode: 4ce94...a9c

[Biloba]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Ja. 

Anonymkode: 4ce94...a9c

Da blir jo et det største overgrepet en kan gjøre mot et menneske å føde det, i tilfelle det skulle ha uflaks i livet på noen måte.

Kan ikke si jeg deler den oppfatningen av skyld eller konsekvens.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Biloba skrev:

Da blir jo et det største overgrepet en kan gjøre mot et menneske å føde det, i tilfelle det skulle ha uflaks i livet på noen måte.

Kan ikke si jeg deler den oppfatningen av skyld eller konsekvens.

Nettopp. 

Du kan jo tenke over følgende: -det er galt å påføre andre lidelse, livet er garantert å innebære lidelse, ergo er det galt å sette barn til verden. 

Anonymkode: 4ce94...a9c

[AnonymBruker]

Det er ikke alltid foreldres feil. Det kan være det. Man tror nok for ofte at det er det. Se We Need To Talk About Kevin!!

Anonymkode: d443d...8eb

[AnonymBruker]

I familier med dårlige foreldre går det bra bare med de sterkeste barna. Gode foreldre greier også å gi de svakeste og mest problemfylte barna en god oppvekst slik at det går bra med dem også.

Anonymkode: 54996...5d9

[Tororoa]

1 time siden, GoldenLioness skrev:

Med mindre det er sykdom eller at barnet har spesielle behov så er det hovedsalig foreldrene det faller på. For barn som trenger ekstra oppfølging eller har problemer med å uttrykke følelser og er utagerende så kan man involvere bup eller andre instanser for å få hjelp med barnet slik at det kan få den veiledningen det trenger til å håndtere dette. 

Det er så mange foreldre som stikker hodet i sanden og tenker at det er en fase som sikkert går over og sier til seg selv at søster eller bror er jo ikke sånn. Det betyr ikke noe for barnet som sliter. Noen er mer disponert for psykiske ting som de finner vanskelig å håndtere og jeg tror at om foreldre hadde vært åpent, observant og realistisk i forhold til barnet og problemene som kan føre med barnets oppførsel så hadde barnet med stilt sterkere.

Vi blir alle født med forskjellige utgangspunkt, men selv de beste og kjærlige foreldre kan få et barn som har problemer som verken barnet eller foreldrene klarer å håndtere og da er det viktig å ta tak i det så raskt som mulig i stedenfor å tenke at det sikkert går over. Man vet jo innerst inne om barnet ikke er som alle andre, uten at det betyr at det er noe galt eller at en har sviktet på noe vis som foreldre. Sviket skjer når en velger å ikke søke hjelp når en over en lengre periode innser at ingeting endrer seg.

Hjelpe meg, dette var jammen meg det mest hovne innlegget jeg har lest på lenge, og så langt fra virkligheten det går an. Tror du virkelig bup involverer seg i barn som bare er vanskelige/har det vanskelig uten at det er en diagnose tilstede? Tror du foreldre som sliter, får hjelp? Virkeligheten er faktisk at slik er det ikke. Så foreldre som ønsker å hjelpe barn som har det vanskelig, f eks pga mobbing, sosiale vansker, lav selvfølelse, skolevegring osv må faktisk finne ut av ting selv, lese metervis med litteratur for å finne det som hjelper nettopp deres barn og jobbe strukturert i forhold til dette. Dersom du tror at alle foreldre har ressurser til dette, så tar du feil. Og en kan ikke forvente at alle foreldre skal klare å løse alle barn sine utfordringer, de er foreldre, ikke psykologer. Som regel har disse foreldrene prøvd det meste som hjelper på «vanlige» barn, men det hjelper faktisk ikke bestandig på de som har utfordringer. Tro meg, de fleste foreldre gjør det de kan for barna sine, og mange gjerne MYE mer enn hva foreldre av «lette» barn klarer å forestille seg. Jeg har et «lett» barn og ett «vanskelig» barn. Alt det en *ikke* trenger å gjøre til det «lette» barnet, hjelper ikke på det «vanskelige». Hadde jeg bare hatt det «lette» barnet, hadde nok jeg også falt for fristelsen til å være bedreviter i forhold til de som sliter. 

[Gjest GoldenLioness]

9 minutter siden, Tororoa skrev:

Hjelpe meg, dette var jammen meg det mest hovne innlegget jeg har lest på lenge, og så langt fra virkligheten det går an. Tror du virkelig bup involverer seg i barn som bare er vanskelige/har det vanskelig uten at det er en diagnose tilstede? Tror du foreldre som sliter, får hjelp? Virkeligheten er faktisk at slik er det ikke. Så foreldre som ønsker å hjelpe barn som har det vanskelig, f eks pga mobbing, sosiale vansker, lav selvfølelse, skolevegring osv må faktisk finne ut av ting selv, lese metervis med litteratur for å finne det som hjelper nettopp deres barn og jobbe strukturert i forhold til dette. Dersom du tror at alle foreldre har ressurser til dette, så tar du feil. Og en kan ikke forvente at alle foreldre skal klare å løse alle barn sine utfordringer, de er foreldre, ikke psykologer. Som regel har disse foreldrene prøvd det meste som hjelper på «vanlige» barn, men det hjelper faktisk ikke bestandig på de som har utfordringer. Tro meg, de fleste foreldre gjør det de kan for barna sine, og mange gjerne MYE mer enn hva foreldre av «lette» barn klarer å forestille seg. Jeg har et «lett» barn og ett «vanskelig» barn. Alt det en *ikke* trenger å gjøre til det «lette» barnet, hjelper ikke på det «vanskelige». Hadde jeg bare hatt det «lette» barnet, hadde nok jeg også falt for fristelsen til å være bedreviter i forhold til de som sliter. 

Man kan alltid søke hjelp fra utenforstående om en selv ikke klarer å håndtere situasjonen.

Om du mener at det ikke er et alternativ så har du ikke gjort nok. Bup er en av mange tiltak man kan oppsøke.

Og som du sier; foreldre er ikke psykologer. Nei, derfor kan man oppsøke det om dere ikke når frem til barnet.

https://helsenorge.no/psykisk-helse/psykisk-helsehjelp-for-barn-og-unge

https://www.vg.no/forbruker/helse/foreldre-og-barn/soek-hjelp-dersom-barnet-er-aggressivt/a/103807/

 

 

 

[Gjest Terence]

Det å være frekk og ufyselig har ikke med personlighet å gjøre, det har med karakter å gjøre. Og barnets karakter er alltid foreldrenes oppgave og ansvar. Det er forøvrig fullt mulig å forsømme bare ett av flere barn, så det at man har andre veloppdragne unger fritar en ikke fra synd når det gjelder den ene drittungen.

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: eae10...45d

[AnonymBruker]

Fordi drittunger kommer som et resultat av dårlige foreldre. Så enkelt som det (en et par prosent som er unntaket). Det er klart at barnets personlighet spiller inn, men det er da det er meningen at foreldrene skal tilpasse oppdragelsen til hvert barns personlighet. Man kan ikke ta en oppdragelse, bruke den på alle barna og så si at det ikke er ens egen feil at barna blir drittunger.

Anonymkode: 0e0db...cd2