Mannen jobber mye og er så sliten - mye borte fra forholdet

[Looking]

Jeg lurer på hva jeg kan gjøre i en situasjon med en kjæreste som er så sliten og trøtt hele tiden. Han jobber ofte ut over arbeidstid mye frivillig og har siste tiden begynt å skrive timer som han får ut i lønn og ikke overtid. 
 

Når vi er sammen orker han nesten ingenting. Stort sett bare film, film film film eller kino. Kanskje gå ut å spise for da får han maten servert. Ellers når han er på besøk hos meg går han i min seng for å sove. Så selv om han er her, er han ikke her. Er jeg hos han går han og å legger seg til å sove. Dette her har pågått i langt over et år. Han jobbet før natt, men har sluttet med dette som følge av å være sliten. 
Det er lenge siden han nå hadde nattjobbing, og det viser seg at sovingen hans og lav mangel på energi er likedan. 

Jeg begynner å merke at jeg er ensom i forholdet. For når han først er der er det hans behov som skal tilfredsstilles. Jeg må hele tiden ta hensyn til hva han orker og vil. Jeg vil gjerne ha mer ut av livet enn å sitte å se film hver gang vi er sammen, eller se en film på kino for ente gang, eller ut å spise. Jeg vil ha noe som gjør at vi kommer nærmere hverandre. Lage mat sammen, dra på bilturer, nye ting, dra i slalombakken, eller andre aktiviteter sammen.... Sitte og snakke om ulike ting. Når vi først er sammen snakker vi ikke så mye sammen i og med han er rask til å sette på en film. Han vil gjerne bli overrasket med ting, og jeg er en kløpper på det. Men de ting han ønsker fra meg er ting der han slipper å bidra. Dvs at  jeg skal lage middagen til han. Rydde av bordet etter vi har spist og «avlaste» han fordi han er så sliten. 
Jeg hadde blitt glad en dag hvis han i det hele tatt satte sine egne ting inn i oppvaskmaskinen, eller vasket kjelene etter jeg har laget mat til oss. Men her er det jeg som må trå til på alt. 
 

Jeg har tatt dette opp med han og hver gang tar han dette som kritikk. Han spør meg om jeg ber han velge mellom jobben eller meg. Noe jeg ikke gjør. Men et forhold krever faktisk sin prioritering. Når vi før møttes for første gang gikk vi turer, spise på kafeer og satt i bilen til midt på natten og skravlet mens vi så hverandre i øynene. Det var mye av all denne dybden jeg falt for ved han. Nå er denne dybden borte. Forholdet våres har røket en gang på grunn av ulike ting, blant annet jobbingen hans. Og vi fant tilbake til hverandre igjen. I den prosessen å finne tilbake til hverandre igjen var han flinkere enn hva han er nå. Det virker som om han har falt rett tilbake i gamle spor. Nå er det gått noen måneder og jeg hører stort sett hele tiden at han er så sliten.....Jeg har spurt om han kanskje bør overlevere noe av enkelte arbeidsoppgaver på de andre på jobben, slik at alle drar lasset mer fair sammen. Jeg har spurt om han kan gå til legen for å sjekke seg for blod og vitaminmangel, men det sier han er i orden. Jeg vet snart ikke hva mer som kan sjekkes ut.  

Jeg forteller han at så mye som han er borte tar noe fra oss som par. Vi får ikke mulighet til å finne på gøy ting sammen fordi han er så sliten og skal sove mye. Vi bor heldigvis ikke sammen her nå, og jeg tenker på fremtiden. Dette her kan jeg ikke sette barn inn til verden. Jeg vil at mine barn skal ha en tilstedeværende far som er der for barna sine og ikke prioriterer jobb foran familie. Jeg er opptatt av å ha nærvær mer hverandre, minner, kommunikasjon og felleskap. Dette vet jeg han og vil på en måte, men prioriterer det ikke. Så jeg blir forvirra om han faktisk mener det, eller sier det for å gjøre meg glad.

Det virker ikke som han forstår når jeg prater til han. Han hever stemmen mot meg, gjør grimaser med ansiktet (av frustrasjon fordi han sier jeg ikke forstår han). Jeg prøver å lytte, og gjentar det han sier, og han hører jeg gjentar setningen riktig. Men det han sier virker mye av det som en unnskyldning til å ville bidra, og få ting servert. Jeg har fler venner som sier at jeg står på hele tiden og at han virker veldig lat av seg. De har også møtt han flere ganger, hvor de opplever i settinger hvor en skal samarbeide å stille opp for hverandre, venter han til siste sekund med å stille opp. Men da har gjerne alle andre stilt opp først for hverandre, slik at han slipper å gjøre noe. Dette kan være feks felles sammenkomster hvor det handler om å dekke på bord, dra ut bord, røre i en gryte og ulike ting. Ofte blir min partner bare stående med hendene rett ned enda vi ber han om å hjelpe til. 

Jeg er ei god dame som liker å legge tilrette for at alle rundt meg skal ha det bra. Kanskje for godt noen ganger. 
Spesielt når jeg sitter her på en lørdagskveld og han sover i senga mi etter nok en film..... Så føler jeg at jeg kunne brukt helgen min til andre ting enn å ha en som bare ligger å sover her. Han blir uansett sur hvis jeg går utenfor døra og vil gjøre andre ting, mens han sover. 

Jeg har fortalt at jeg savner han, og at jeg ønsker han gode ting, og gode ting for oss. Og at det er derfor jeg sier ifra om savnet av å ha en tilstedeværende mann. Jeg har dessverre begynt å kjenne savnet tærer på følelsene nå og har flere ganger vurdert å gi opp. Andre forhold jeg har vært i tidligere har jeg hatt menn som er mer tilstede og vil utvikle et forhold. Jeg føler dette går nedover og er blant annet misbruk av min tid da vi ikke bor sammen heller, å ha en sovende mann i leiligheten her og jeg ikke kan gå ut å gjøre ting som gjør meg glad uten at han blir sur. Det er vel ingen som kommer på besøk hos andre for å sove, og regner med at de skal sitte hjemme og høre på at andre sover i senga si. 
Hvis man er så trøtt og sliten og vi enda ikke bor sammen så mener jeg han kan sove hjemme så jeg kan gå ut å gjøre mine egne ting. 

Det som er rart for meg her er at jeg jobber mellom 50-70 % mer enn han i ordinær fast stilling. De gangene han jobber litt overtid er nok arbeidet våres hvor jeg jobber 50 % mer enn han. Uten overtid hos han jobber jeg 70 % mer enn han. Jeg har allikevel energi og overskudd til å gi masse til han. Og jeg forstår ikke hvordan vektskålen kan bli så skeiv hos oss. Jeg vet ihvertfall at denne ensomhetsfølelsen som begynner å komme tar gleden min i hverdagen. Jeg har flere venner jeg kan være med og få tiden til å gå med, men jeg ser etter noe mer dybde når jeg er i et parforhold. Der vi er det som gjør at man er mer enn bare venner. Det lille ekstra. 

 

Er det noen som har noe tips til meg her? For jeg er ei dame som virkelig prøver å få et forhold til å fungere. Men det er sånn at forhold skal gå begge veier, hvor begge bidrar og gir. 

[AnonymBruker]

Jeg tror ham er deprimert.

Anonymkode: a1f4d...d4c

[AnonymBruker]

Det kommer ikke til å endre seg så lenge han tydeligvis er fornøyd med tingenes tilstand. Han får jo oppfylt alle sine behov uten å  måtte gjøre noe for deg, så strengt tatt har han ikke noe å vinne på å endre seg. 

Ja, det kan hende han sliter psykisk eller fysisk, men som sagt, det endrer ingeting så lenge viljen til å gjøre noe med det ikke er tilstede. 

Anonymkode: c4a58...789

[AnonymBruker]

Jeg er ofte veldig sliten etter en jobbdag. For meg hadde det hjulpet å dra hjem til partner, at hun hadde tenkt ut middag og ga meg beskjed om hva jeg skulle gjøre

 Generelt. Lag planer og inviter partner med. 

Husker en sommer hvor jeg var ekstra sliten. En venn gikk frie tøyler innenfor rimelighetens grenser på å planlegge ferie. Jeg bare overførte penger. Vennen bestemte hvor og hvordan.

Anonymkode: b0717...ef3

[AnonymBruker]

Han gjør jo sine prioriteringer da....

man MÅ ingenting

MÅ ikke ha den jobben

Anonymkode: bda19...c80

[Meadow]

Du MÅ ikke være sammen med han heller... 

Men seriøst, hvorfor gidder du å være sammen med han da? Synes ikke dere virker som en god match. 

[AnonymBruker]

Innlegget ditt er så langt at jeg orket å lese hele. Men etter få avsnitt er det tydelig at dette ikke kan fortsette lenger. Du sier dere har hatt det slik i over ett år?! Dette hadde jeg ikke giddet. Du er tydeligvis prioritert langt under jobben. Hvem tror du må ta all jobben om dere får barn? Hvem stiller opp for foreldre som blir gamle? Hvem har du å snakke med når ting blir vanskelige..? Om jeg hadde vært så sliten i over ett år at jeg ikke orket kjæresten min, hadde jeg gått til legen eller byttet jobb forlengst.

Jeg tror det er fornuftig av deg å finne en mann som finner deg viktig nok til å bruke tid på deg. Er du over 30 bør du være kjapp, om du ønsker barn.

Anonymkode: 49330...228

[AnonymBruker]

Høres ut som om han sliter enten fysisk eller psykisk. Ville presset mer på for å få ham til legen.

Må innrømme at jeg stusser litt over hvor stort fokus det er på deg i innlegget ditt. Jeg ville nok heller vært bekymret for kjæresten min om han konstant var sliten.  Men har tidligere slitt med langvarig sykdom selv, så mulig jeg ser det litt annerledes på det. 

Jeg ville tenkt over om dette er noe du kan takle om det viser seg at han er syk og trenger tid på å bli frisk. Om ikke er det kanskje best for dere begge at du går. 

Anonymkode: 444f9...6d9

[AnonymBruker]

På 6.1.2018 den 21.24, Looking skrev:

Jeg lurer på hva jeg kan gjøre i en situasjon med en kjæreste som er så sliten og trøtt hele tiden. Han jobber ofte ut over arbeidstid mye frivillig og har siste tiden begynt å skrive timer som han får ut i lønn og ikke overtid. 
 

Når vi er sammen orker han nesten ingenting. Stort sett bare film, film film film eller kino. Kanskje gå ut å spise for da får han maten servert. Ellers når han er på besøk hos meg går han i min seng for å sove. Så selv om han er her, er han ikke her. Er jeg hos han går han og å legger seg til å sove. Dette her har pågått i langt over et år. Han jobbet før natt, men har sluttet med dette som følge av å være sliten. 
Det er lenge siden han nå hadde nattjobbing, og det viser seg at sovingen hans og lav mangel på energi er likedan. 

Jeg begynner å merke at jeg er ensom i forholdet. For når han først er der er det hans behov som skal tilfredsstilles. Jeg må hele tiden ta hensyn til hva han orker og vil. Jeg vil gjerne ha mer ut av livet enn å sitte å se film hver gang vi er sammen, eller se en film på kino for ente gang, eller ut å spise. Jeg vil ha noe som gjør at vi kommer nærmere hverandre. Lage mat sammen, dra på bilturer, nye ting, dra i slalombakken, eller andre aktiviteter sammen.... Sitte og snakke om ulike ting. Når vi først er sammen snakker vi ikke så mye sammen i og med han er rask til å sette på en film. Han vil gjerne bli overrasket med ting, og jeg er en kløpper på det. Men de ting han ønsker fra meg er ting der han slipper å bidra. Dvs at  jeg skal lage middagen til han. Rydde av bordet etter vi har spist og «avlaste» han fordi han er så sliten. 
Jeg hadde blitt glad en dag hvis han i det hele tatt satte sine egne ting inn i oppvaskmaskinen, eller vasket kjelene etter jeg har laget mat til oss. Men her er det jeg som må trå til på alt. 
 

Jeg har tatt dette opp med han og hver gang tar han dette som kritikk. Han spør meg om jeg ber han velge mellom jobben eller meg. Noe jeg ikke gjør. Men et forhold krever faktisk sin prioritering. Når vi før møttes for første gang gikk vi turer, spise på kafeer og satt i bilen til midt på natten og skravlet mens vi så hverandre i øynene. Det var mye av all denne dybden jeg falt for ved han. Nå er denne dybden borte. Forholdet våres har røket en gang på grunn av ulike ting, blant annet jobbingen hans. Og vi fant tilbake til hverandre igjen. I den prosessen å finne tilbake til hverandre igjen var han flinkere enn hva han er nå. Det virker som om han har falt rett tilbake i gamle spor. Nå er det gått noen måneder og jeg hører stort sett hele tiden at han er så sliten.....Jeg har spurt om han kanskje bør overlevere noe av enkelte arbeidsoppgaver på de andre på jobben, slik at alle drar lasset mer fair sammen. Jeg har spurt om han kan gå til legen for å sjekke seg for blod og vitaminmangel, men det sier han er i orden. Jeg vet snart ikke hva mer som kan sjekkes ut.  

Jeg forteller han at så mye som han er borte tar noe fra oss som par. Vi får ikke mulighet til å finne på gøy ting sammen fordi han er så sliten og skal sove mye. Vi bor heldigvis ikke sammen her nå, og jeg tenker på fremtiden. Dette her kan jeg ikke sette barn inn til verden. Jeg vil at mine barn skal ha en tilstedeværende far som er der for barna sine og ikke prioriterer jobb foran familie. Jeg er opptatt av å ha nærvær mer hverandre, minner, kommunikasjon og felleskap. Dette vet jeg han og vil på en måte, men prioriterer det ikke. Så jeg blir forvirra om han faktisk mener det, eller sier det for å gjøre meg glad.

Det virker ikke som han forstår når jeg prater til han. Han hever stemmen mot meg, gjør grimaser med ansiktet (av frustrasjon fordi han sier jeg ikke forstår han). Jeg prøver å lytte, og gjentar det han sier, og han hører jeg gjentar setningen riktig. Men det han sier virker mye av det som en unnskyldning til å ville bidra, og få ting servert. Jeg har fler venner som sier at jeg står på hele tiden og at han virker veldig lat av seg. De har også møtt han flere ganger, hvor de opplever i settinger hvor en skal samarbeide å stille opp for hverandre, venter han til siste sekund med å stille opp. Men da har gjerne alle andre stilt opp først for hverandre, slik at han slipper å gjøre noe. Dette kan være feks felles sammenkomster hvor det handler om å dekke på bord, dra ut bord, røre i en gryte og ulike ting. Ofte blir min partner bare stående med hendene rett ned enda vi ber han om å hjelpe til. 

Jeg er ei god dame som liker å legge tilrette for at alle rundt meg skal ha det bra. Kanskje for godt noen ganger. 
Spesielt når jeg sitter her på en lørdagskveld og han sover i senga mi etter nok en film..... Så føler jeg at jeg kunne brukt helgen min til andre ting enn å ha en som bare ligger å sover her. Han blir uansett sur hvis jeg går utenfor døra og vil gjøre andre ting, mens han sover. 

Jeg har fortalt at jeg savner han, og at jeg ønsker han gode ting, og gode ting for oss. Og at det er derfor jeg sier ifra om savnet av å ha en tilstedeværende mann. Jeg har dessverre begynt å kjenne savnet tærer på følelsene nå og har flere ganger vurdert å gi opp. Andre forhold jeg har vært i tidligere har jeg hatt menn som er mer tilstede og vil utvikle et forhold. Jeg føler dette går nedover og er blant annet misbruk av min tid da vi ikke bor sammen heller, å ha en sovende mann i leiligheten her og jeg ikke kan gå ut å gjøre ting som gjør meg glad uten at han blir sur. Det er vel ingen som kommer på besøk hos andre for å sove, og regner med at de skal sitte hjemme og høre på at andre sover i senga si. 
Hvis man er så trøtt og sliten og vi enda ikke bor sammen så mener jeg han kan sove hjemme så jeg kan gå ut å gjøre mine egne ting. 

Det som er rart for meg her er at jeg jobber mellom 50-70 % mer enn han i ordinær fast stilling. De gangene han jobber litt overtid er nok arbeidet våres hvor jeg jobber 50 % mer enn han. Uten overtid hos han jobber jeg 70 % mer enn han. Jeg har allikevel energi og overskudd til å gi masse til han. Og jeg forstår ikke hvordan vektskålen kan bli så skeiv hos oss. Jeg vet ihvertfall at denne ensomhetsfølelsen som begynner å komme tar gleden min i hverdagen. Jeg har flere venner jeg kan være med og få tiden til å gå med, men jeg ser etter noe mer dybde når jeg er i et parforhold. Der vi er det som gjør at man er mer enn bare venner. Det lille ekstra. 

 

Er det noen som har noe tips til meg her? For jeg er ei dame som virkelig prøver å få et forhold til å fungere. Men det er sånn at forhold skal gå begge veier, hvor begge bidrar og gir. 

Er dere fortsatt sammen?

Anonymkode: 4fd58...26f

[AnonymBruker]

På 6.1.2018 den 22.00, AnonymBruker skrev:

Jeg er ofte veldig sliten etter en jobbdag. For meg hadde det hjulpet å dra hjem til partner, at hun hadde tenkt ut middag og ga meg beskjed om hva jeg skulle gjøre

 Generelt. Lag planer og inviter partner med. 

Anonymkode: b0717...ef3

Greit det. Men hva skulle gjøre det koselig for henne å forbli i forholdet? 

Anonymkode: 2a0de...5ac

[Juniper]

Tror ikke det forholdet du er i, TS, kan gi deg det du ønsker. 
Nå er «brannslukkingsfasen» etter bruddet over, og han viser igjen sitt sanne jeg. Foreslår at du bare avslutter og ikke hører på vakre løfter om at han skal skjerpe seg. Hadde han ønsket å endre seg, så haddd den endringen vært gjennomført for lenge siden!