Gravid etter prøverør og utro samboer

[Lillekris]

Ja, hvor skal man starte.. Som overskriften sier, har samboeren min vært utro. Jeg fant ut av det ved at jeg så meldinger som var sendt, la sammen to og to og konfronterte han med dette. Han innrømmet etter litt om og men at han har møtt en (yngre) dame på jobb, flørtet med henne og blitt betatt. Dette har ført til at han innledet et forhold med henne og førte meg bak lyset. 

Vi har prøvd å få barn i flere år og lykkes med prøverørsforsøk i høst. Jeg er ca halvveis i svangerskapet nå. Han har vært lunken til å få barn, men vi har alltid pratet om å få barn sammen og etter over ti år sammen er ikke dette et unaturlig skritt på veien. Vi er begge over 30 år og voksne etablerte mennesker og forholdet vårt har etter min mening vært godt og trygt. Alltid stolt på han og aldri tenkt at han ville finne på noe sånt  

Han sier at han har vært ulykkelig i forholdet i flere år, at han ikke hadde noe valg om annet enn å gi meg et barn, da jeg ble gravid ga han blaffen, følte jeg hadde fått det jeg ønsket meg (siden han mener nå at han ikke ville ha barn!), at han mente at da kunne jeg være fornøyd og han kunne gjøre som han ville. Han forsøker å rettferdiggjøre at han har vært utro og legge skylden på meg. Det knuser meg helt.

Han fortalte ikke den andre f** kjærringa om at jeg var gravid før etter to mnd med henne og hun har ifølge han nå sagt at det at jeg var gravid ble litt mye for hun å takle. De har per nå avsluttet det de hadde såvidt jeg vet. Jeg vet ikke om hun er interessert i å være med videre, men det virker som han fortsatt har følelser for hun. Samtidig er han lei seg og angrer og sier stadig at han vil være en del av livet til meg og barnet. I det ene øyeblikket vil han prøve videre, i det andre er forholdet vårt dødt og han vil ikke. Litt samme føler jeg. Totalt forvirrende.. 

For meg er det fullstendig uaktuelt å ha noe med hun dama å gjøre og jeg hater alt som har skjedd. Jeg kommer til å bli en vrang satan om han går og lar meg være alene for å fortsette med sidespranget. Jeg kjenner meg selv, da blir jeg ond. Jeg aner heller ikke om dette er tilgivelig og hva jeg skal gjøre. Hva er best for meg og den stakkars lille i magen...? Jeg føler meg så utrolig sviktet og såret. 

Er det noen med gode råd eller erfaringer, så del gjerne. 

[AnonymBruker]

Jeg ville bestilt timer for samtaler ved familievernkontoret, der både du og din samboer møter opp sammen til samtaler.

Anonymkode: f617e...eba

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Lillekris skrev:

Ja, hvor skal man starte.. Som overskriften sier, har samboeren min vært utro. Jeg fant ut av det ved at jeg så meldinger som var sendt, la sammen to og to og konfronterte han med dette. Han innrømmet etter litt om og men at han har møtt en (yngre) dame på jobb, flørtet med henne og blitt betatt. Dette har ført til at han innledet et forhold med henne og førte meg bak lyset. 

Vi har prøvd å få barn i flere år og lykkes med prøverørsforsøk i høst. Jeg er ca halvveis i svangerskapet nå. Han har vært lunken til å få barn, men vi har alltid pratet om å få barn sammen og etter over ti år sammen er ikke dette et unaturlig skritt på veien. Vi er begge over 30 år og voksne etablerte mennesker og forholdet vårt har etter min mening vært godt og trygt. Alltid stolt på han og aldri tenkt at han ville finne på noe sånt  

1) Han sier at han har vært ulykkelig i forholdet i flere år, at han ikke hadde noe valg om annet enn å gi meg et barn, da jeg ble gravid ga han blaffen, følte jeg hadde fått det jeg ønsket meg (siden han mener nå at han ikke ville ha barn!), at han mente at da kunne jeg være fornøyd og han kunne gjøre som han ville. Han forsøker å rettferdiggjøre at han har vært utro og legge skylden på meg. Det knuser meg helt.

Han fortalte ikke den andre f** kjærringa om at jeg var gravid før etter to mnd med henne og 2) hun har ifølge han nå sagt at det at jeg var gravid ble litt mye for hun å takle. De har per nå avsluttet det de hadde såvidt jeg vet. Jeg vet ikke om hun er interessert i å være med videre, men det virker som han fortsatt har følelser for hun. Samtidig er han lei seg og angrer og sier stadig at han vil være en del av livet til meg og barnet. I det ene øyeblikket vil han prøve videre, i det andre er forholdet vårt dødt og han vil ikke. Litt samme føler jeg. Totalt forvirrende.. 

For meg er det fullstendig uaktuelt å ha noe med hun dama å gjøre og jeg hater alt som har skjedd. Jeg kommer til å bli en vrang satan om han går og lar meg være alene for å fortsette med sidespranget. Jeg kjenner meg selv, da blir jeg ond. Jeg aner heller ikke om dette er tilgivelig og hva jeg skal gjøre. Hva er best for meg og den stakkars lille i magen...? Jeg føler meg så utrolig sviktet og såret. 

Er det noen med gode råd eller erfaringer, så del gjerne. 

1) Han har vært uærlig lenge, i og med at han ikke har snakket med deg om hvordan han har følt og tenkt om forholdet deres. Og på toppen av det hele er han utro og legger skyld på deg. Jeg ville dumpet han, tror jeg.

2) Sier han at han lei seg og angrer og sier at han vil være en del av livet til deg og barnet, kun fordi elskerinnen dumpet han?

Anonymkode: f617e...eba

[Virrevirrevapp]

24 minutter siden, Lillekris skrev:

Han sier at han har vært ulykkelig i forholdet i flere år, at han ikke hadde noe valg om annet enn å gi meg et barn, da jeg ble gravid ga han blaffen, følte jeg hadde fått det jeg ønsket meg (siden han mener nå at han ikke ville ha barn!), at han mente at da kunne jeg være fornøyd og han kunne gjøre som han ville. Han forsøker å rettferdiggjøre at han har vært utro og legge skylden på meg. Det knuser meg helt.

For meg er det fullstendig uaktuelt å ha noe med hun dama å gjøre og jeg hater alt som har skjedd. Jeg kommer til å bli en vrang satan om han går og lar meg være alene for å fortsette med sidespranget. Jeg kjenner meg selv, da blir jeg ond. Jeg aner heller ikke om dette er tilgivelig og hva jeg skal gjøre. Hva er best for meg og den stakkars lille i magen...? Jeg føler meg så utrolig sviktet og såret. 

Hei,

jeg vet ikke om dette gir noen mening, men i mitt forhold var eksen min "utro" (la planer for å gå) de siste årene av vårt forhold. Vi var også i gang med å planlegge barn. Akkurat som dere, oppfattet jeg det som en felles avgjørelse, og at forholdet var givende også for ham. Noe det sikkert også var, men ikke bare. 

Jeg tror nok (dessverre, eller heldigvis) det er så enkelt som at ikke alle har like god mage for vanskelige ting, som vanskelige prosesser fram til å få barn. Noen har mer behov enn andre for bekreftelse underveis. Hvis de da ikke får det, så kan de bli passive eller til og med utagere (utroskap, sinne etc.) 

Og så er det sånn at de som er mer viljesterke og målrettede, som oss, vi ser ikke så lett hvordan andre "smuldrer" i motgang, kanskje fordi vi lettere kan "drive" oss selv gjennom det hele og mener at det bør andre kunne også. Men det kan de ikke nødvendigvis. Og de trenger mer bekreftelse for å ikke føle at de "forsvinner". De er sårbare for å miste seg selv i perioder med endring, men sånne som oss blir kalde og målrettede når ting blir vanskelig.

Jeg har ikke noen svar til deg. Men hvis dere vil prøve å lappe sammen forholdet, så er det der jeg ville begynt. Altså med deres personlighetsforskjeller.

[AnonymBruker]

Du kan også velge å snakke med noen på familievernkontoret uten din samboer, dersom du har behov for å snakke med noen uten samboer til stede.

Anonymkode: f617e...eba

[Gjest CamillaCollett]

37 minutter siden, Lillekris skrev:

Ja, hvor skal man starte.. Som overskriften sier, har samboeren min vært utro. Jeg fant ut av det ved at jeg så meldinger som var sendt, la sammen to og to og konfronterte han med dette. Han innrømmet etter litt om og men at han har møtt en (yngre) dame på jobb, flørtet med henne og blitt betatt. Dette har ført til at han innledet et forhold med henne og førte meg bak lyset. 

Vi har prøvd å få barn i flere år og lykkes med prøverørsforsøk i høst. Jeg er ca halvveis i svangerskapet nå. Han har vært lunken til å få barn, men vi har alltid pratet om å få barn sammen og etter over ti år sammen er ikke dette et unaturlig skritt på veien. Vi er begge over 30 år og voksne etablerte mennesker og forholdet vårt har etter min mening vært godt og trygt. Alltid stolt på han og aldri tenkt at han ville finne på noe sånt  

Han sier at han har vært ulykkelig i forholdet i flere år, at han ikke hadde noe valg om annet enn å gi meg et barn, da jeg ble gravid ga han blaffen, følte jeg hadde fått det jeg ønsket meg (siden han mener nå at han ikke ville ha barn!), at han mente at da kunne jeg være fornøyd og han kunne gjøre som han ville. Han forsøker å rettferdiggjøre at han har vært utro og legge skylden på meg. Det knuser meg helt.

Han fortalte ikke den andre f** kjærringa om at jeg var gravid før etter to mnd med henne og hun har ifølge han nå sagt at det at jeg var gravid ble litt mye for hun å takle. De har per nå avsluttet det de hadde såvidt jeg vet. Jeg vet ikke om hun er interessert i å være med videre, men det virker som han fortsatt har følelser for hun. Samtidig er han lei seg og angrer og sier stadig at han vil være en del av livet til meg og barnet. I det ene øyeblikket vil han prøve videre, i det andre er forholdet vårt dødt og han vil ikke. Litt samme føler jeg. Totalt forvirrende.. 

For meg er det fullstendig uaktuelt å ha noe med hun dama å gjøre og jeg hater alt som har skjedd. Jeg kommer til å bli en vrang satan om han går og lar meg være alene for å fortsette med sidespranget. Jeg kjenner meg selv, da blir jeg ond. Jeg aner heller ikke om dette er tilgivelig og hva jeg skal gjøre. Hva er best for meg og den stakkars lille i magen...? Jeg føler meg så utrolig sviktet og såret. 

Er det noen med gode råd eller erfaringer, så del gjerne. 

Først av alt: En klem til deg Dette høres forferdelig vanskelig ut.

Du hater alt som har skjedd og du sier du vil hate ham om han går. Jeg skjønner det.

Men... Hvorfor vil du egentlig ha ham? Han har vært utro. Han sier han har vært ulykkelig i flere år. Han rettferdiggjør at han har vært utro og skylder på deg. Han har fortsatt følelser for den andre kvinnen. Han er ambivalent.

Du må være klar over at det gamle forholdet dere hadde, der du så på forholdet deres som godt og stabilt, der du stolte på ham, det forholdet vil du ikke få tilbake igjen med dette utgangspunktet. Det er vanskelig under alle omstendigheter, men omtrent umulig når den utro parten ikke tar ansvar for gjerningene sine og ikke kommuniserer godt (som når han tier om at han ikke trives i forholdet). Det er mulig du kan få til at han blir værende, men jeg tror du vil bruke veldig mye tid på å lure: På om han virkelig er fornøyd med deg, om det er noen andre, om han har elsket deg, om han snakker sant.

Vil du ha det sånn?

Det er tunge omstendigheter for deg, når en sånn bombe smeller midt i en graviditet. Men tenk deg om. Det er faktisk mulig at du kan få et enklere liv alene med en nydelig baby, enn med denne mannen du vil ha problemer med å bli trygg på igjen.

[AnonymBruker]

45 minutter siden, Virrevirrevapp skrev:

Hei,

jeg vet ikke om dette gir noen mening, men i mitt forhold var eksen min "utro" (la planer for å gå) de siste årene av vårt forhold. Vi var også i gang med å planlegge barn. Akkurat som dere, oppfattet jeg det som en felles avgjørelse, og at forholdet var givende også for ham. Noe det sikkert også var, men ikke bare. 

Jeg tror nok (dessverre, eller heldigvis) det er så enkelt som at ikke alle har like god mage for vanskelige ting, som vanskelige prosesser fram til å få barn. Noen har mer behov enn andre for bekreftelse underveis. Hvis de da ikke får det, så kan de bli passive eller til og med utagere (utroskap, sinne etc.) 

Og så er det sånn at de som er mer viljesterke og målrettede, som oss, vi ser ikke så lett hvordan andre "smuldrer" i motgang, kanskje fordi vi lettere kan "drive" oss selv gjennom det hele og mener at det bør andre kunne også. Men det kan de ikke nødvendigvis. Og de trenger mer bekreftelse for å ikke føle at de "forsvinner". De er sårbare for å miste seg selv i perioder med endring, men sånne som oss blir kalde og målrettede når ting blir vanskelig.

Jeg har ikke noen svar til deg. Men hvis dere vil prøve å lappe sammen forholdet, så er det der jeg ville begynt. Altså med deres personlighetsforskjeller.

Men de som trenger mer bekreftelse, er selv ansvarlige for å formidle om dette behovet til sin partner.

Anonymkode: f617e...eba

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Er det egentlig noe mer å hente i dette forholdet? 

Anonymkode: 61930...d2a

[AnonymBruker]

Har du gode venner og familie å snakke med og få støtte fra @Lillekris?

Anonymkode: f617e...eba

[wintergirl]

For det første vil jeg gi den en klem ts For en umoden dritt. Dette føles helt sikkert helt jævlig ut for deg nå og det er forståelig.  Han har altså vært med på å prøve å få barn med deg mot sin egen vilje? Eller, han var mer lunken på det, Men gjorde det for din skyld? Også gir han deg skylden for at han var utro? Han høres ut som en stor feig dritt. Skjønner det ille som f nå, men du kan få det mye bedre uten en sånn en i livet ditt. Som en sa over, det blir ikke det samme etter det dere har vært igjennom nå. Han har ødelagt så mye. Men på den annen side, så er det ikke opp til noen andre å fortelle deg hva du skal føle heller. Mange har faktisk klart det også, Men det krever at begge står på og at begge går inn i seg selv. Hvis du skulle ønske han tilbake tenker jeg på. Kan være at han blir lei i forholdet han begynte på også. Men det at han sier han er vært ulykkelig lenge, føler du at det er noe å hente der? Må jo ha vært så vondt for deg å høre og på toppen av det hele er du gravid. Det er ikke din  skyld at han var utro. Det er hans egen. 

Håper det ordner seg for deg uansett hva du velger å gjøre. 

Endret 5. januar 2018 av wintergirl

[Lillekris]

Takk for klemmer og svar. Jeg har familie og venner. Har ventet med å involvere familie, for da føler jeg at absolutt alt er ødelagt om vi skulle finne ut at vi skal prøve videre. Svigers kommer til å bli helt forstyrra. Dette er første barnebarn osv. Vi skal på samtale hos familievernkontoret og jeg håper vi får hjelp til å stake ut en kurs videre der. Enten ene eller andre veien. 

Jeg vet at forholdet ikke vil bli det samme og jeg vet at det for alltid vil være noe som gnager. Jeg føler for å dra, men har ikke så mange steder å gjøre av meg heller. Det er hans bolig også. 

Det er ikke lett å bare dra når man har så lang tid sammen. Og jeg har fortsatt gode følelser for han under alle de vonde. Selv om han har vært en dritt nå, så erhan ikke en ondskapsfull mann. 

Uff. Jeg er så lost. 

[Gjest FitForFight]

Vil du seriøst fortsatt være sammen med han? 

[AnonymBruker]

Han har vært lunken til å få barn, og likvel har du gått for prøverør? Dette må da ha gått galt lenge før utroskapen.

Anonymkode: 46877...1b5

[wintergirl]

1 time siden, Lillekris skrev:

Takk for klemmer og svar. Jeg har familie og venner. Har ventet med å involvere familie, for da føler jeg at absolutt alt er ødelagt om vi skulle finne ut at vi skal prøve videre. Svigers kommer til å bli helt forstyrra. Dette er første barnebarn osv. Vi skal på samtale hos familievernkontoret og jeg håper vi får hjelp til å stake ut en kurs videre der. Enten ene eller andre veien. 

Jeg vet at forholdet ikke vil bli det samme og jeg vet at det for alltid vil være noe som gnager. Jeg føler for å dra, men har ikke så mange steder å gjøre av meg heller. Det er hans bolig også. 

Det er ikke lett å bare dra når man har så lang tid sammen. Og jeg har fortsatt gode følelser for han under alle de vonde. Selv om han har vært en dritt nå, så erhan ikke en ondskapsfull mann. 

Uff. Jeg er så lost. 

Kanskje jeg er blind og ikke så hva du skrev, men hvor lenge har dere vært sammen?

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han har vært lunken til å få barn, og likvel har du gått for prøverør? Dette må da ha gått galt lenge før utroskapen.

Anonymkode: 46877...1b5

Sååå...tror du prøverør er en enkel greie som damer kan gjøre alene eller? 

Anonymkode: 96f99...adc

[Kanel1]

En stor klem til deg. Dette er grusomt. Jeg var ikke gravid da det skjedde, men har opplevd utroskap og har fortsatt ekteskapet. Det har gått bra med oss. 

Uansett hva du ender opp med å gjøre, er det viktig at du ikke tar avgjørelsen nå når alt er nytt og du er i en fullstendig krisesituasjon. Vent til det har roet seg, da ser du alt klarere.

Familievernkontoret er en bra start. Der får dere god hjelp.

[Virrevirrevapp]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men de som trenger mer bekreftelse, er selv ansvarlige for å formidle om dette behovet til sin partner.

Anonymkode: f617e...eba

Det kan du selvfølgelig si. Men jeg mistenker at det er det de ikke får til. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Virrevirrevapp skrev:

Det kan du selvfølgelig si. Men jeg mistenker at det er det de ikke får til. 

At de har vanskeligheter med å fortelle om det til sin partner? Og at det er lettere for de å være utro enn å snakke med sin partner om hva de trenger?

Anonymkode: f617e...eba

[Virrevirrevapp]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

At de har vanskeligheter med å fortelle om det til sin partner?

Anonymkode: f617e...eba

Ikke bare fortelle, tror jeg, men å skjønne det selv. 

[AnonymBruker]

Så utrolig trist å lese, TS. Dette fortjente du ikke.

Kom deg ut av forholdet er mitt råd. For din egen helses skyld. Barnet vil fortsatt få et fantastisk liv selv om mamma og pappa ikke bor sammen.

Du vil ALDRI glemme utroskapen, tro meg. Den kan hjemsøke deg i tide og utide og småkrangler vil bli store fordi man vil alltid tenke på utroskapen uansett.

Anonymkode: a706c...22b