Barn med angst

[AnonymBruker]

Er det noen her som har erfaringer med angst hos barn? Enten deg selv, ditt barn eller noen du kjenner? 

Jeg har et barn i skolealder som sliter. Det er forferdelig å se på. Barnet har hatt en vankskelig periode tidligere, men det gikk fort over (3-4 mnd), og ting fungerte svært bra, i mange mnd. Helt frem til senhøsten. Det har bare ballet på seg. Skole, fastlege og terapeut er nå involvert. Men opplever ikke at de tar det helt på alvor. Jeg synes angsten blir verre og verre. Jeg føler nok det er litt skolerelatert, barnet kjeder seg mye (er faglig sterk). Barnet er også sosialt sterk. Men nå når angsten er der mye av tiden, blir barnet en veldig redusert versjon av seg selv. Redd for flere ting det har taklet fint før. 

Jeg har googlet mye, og ser at det for noen barn kan komme en forbigående angst i perioden 7-10 år (som mitt barn er i), pga ny forståelse av seg selv og verden. De innser at ting kan være farlig, at foreldre eller de selv kan dø osv. Jeg håper jo så inderlig at dette vil gå over/ stabilisere seg. Husker jo at jeg selv hadde mange rare perioder i oppveksten, som gikk over. 

Jeg får jo nesten angst selv av at barnet mitt har det slik. Et barn som i utgangspunktet er sprudlende, kreativ, snill, sosial, smart, og fysisk tøff. Som nå frykter ting det egentlig liker. Har ikke lyst til gå på skolen, vil helst bare være med meg eller pappaen. Tidligere har barnet vært veldig selvstendig, svært ofte på besøk hos venner osv, så jeg skjønner ikke helt hva som skjer.. Ang skolen sier det at det er kjedelig, og at det savner oss (spesielt meg). Barnet liker best friminutt, så jeg tror ikke det handler om mobbing. 

 

Noen med erfaringer? 

Anonymkode: 0a33a...0d7

[Gjest Lexie Grey]

Hei. 

Så vondt å høre at du har et barn som sliter. Av egen erfaring kan dette være noe som utvikler seg i full fart i negativ retning, derfor er det viktig at dere får hjelp så fort som mulig. Kontakt fastlegen fortest mulig og si at du ønsker barnet ditt henvist til f.eks barnepsykolog (noen som har kunnskap om dette) med en gang. Det er viktig å ta tak i dette fort! Jeg vil gjerne dele min historie og hvordan jeg selv hadde angst som barn, og håper det kan være litt til hjelp. 

Jeg fikk angst helt ut av det blå og det pågikk som verst da jeg var 11-14 år. Jeg fikk dessverre aldri hjelpen jeg trengte, fordi det var begrenset hvordan jeg klarte å uttrykke meg, dessuten var det ingen i familien som tenkte på angst i det hele tatt. Dessuten hadde jeg aldri hørt om angst den gangen. Det har nå kommet tilbake på så og si samme måte i "voksen" alder, jeg er nå 20, det er derfor jeg er 100% sikker på det var angst jeg hadde den gangen som barn, og ikke en fase hvor jeg bare vokste opp, som den ene forelderen min uttrykte så fint. 

Jeg var vel rett over middels flink på skolen, ikke veldig sterk sosial men helt ok. Det jeg husker fra den tiden var at jeg plutselig begynte å grue meg til veldig mye, så og si alt som skjedde utenfor hjemmet. Foreldrene mine skilte seg da jeg var 3, og det ble plutselig et veldig problem å skulle besøke den forelderen jeg ikke bodde med. Aldri vært et problem tidligere, men nå startet det. Klasseturer klarte jeg ikke å være med på, heller ikke de dagene vi skulle ha svømming og måtte ta buss fra skolen. Familiesammenkomster var også veldig vanskelig, i tillegg til å spise middager ute eller dra på kjøpesenteret som er et stykke unna hjemmet. Hver gang jeg skulle noen av disse tingene resulterte det i frykt, dårlig nattesøvn, oppkast, spisevegring, gråt og fortvilelse. Jeg husker jeg beskrev det meste med "jeg gruer meg, jeg er så kvalm og vil ikke dette". Det var vel det jeg klarte å si. Det ble samtaler hos helsesøster med foreldrene til stede, fastlege, deretter et familiekontor. Fortsatt var det ingen som nevnte angst. Som sagt fikk jeg aldri hjelpen jeg trengte, og foreldrene mine presset meg med i de situasjonene jeg fryktet, uten grenser. Det var forferdelig husker jeg.

På ett punkt ble jeg bedre, men jeg husker ikke hvordan, jeg lurer fortsatt på hvordan det plutselig ble bedre. Det ble bare gradvis litt lettere. Da jeg startet på helt ny vgs som 16-åring og ikke kjente noen der, ble det som en ny verden som åpnet seg for meg. Angsten slapp taket helt. Jeg tok buss til og fra skolen, fikk noen venner og trivdes med fagene. Jeg øvekjørte bil, tok bussen til kjøpesenteret etter skoletid rett som det var og spiste ute med venner. Det var en helt ny verden. Nå skal det sies at angsten hadde bedret seg betrakteig ettersom jeg klarte det steget med ny vgs, for det hadde aldri gått i den perioden da det stod på som verst. 

Jeg håper som sagt dere får hjelp fort, for dette kan utvikle seg raskt og i gal retning slik som det gjorde med meg. Ønsker dere masse lykke til og håper dere får den hjelpen dere trenger for barnet deres. ❤

[AnonymBruker]

Takk for svar Moondance.

Jeg er helt enig i at vi må få hjelp. Jeg var også et engstelig barn, men på en annen måte enn mitt barn. Jeg var melankolsk og trivdes i mitt eget selskap, var redd for div fysiske aktiviteter som å sykle, svømme, ting som gikk fort osv. Jeg likte ikke å sove borte, men jeg gjorde det- var vant til det. Og var vant til å måtte gjøre ting jeg ikke likte. Jeg gikk gjennom faser med tvangshandlinger, nedstemthet og angst. Det ser jeg i ettertid, men jeg visste jo ikke hva det var den gangen. Jeg var innadvent, så mine foreldre skjønte aldri at jeg sleit, jeg holdt det inni meg. Men alt gikk over. Jeg tror mye hadde med modning å gjøre for min del.

Mitt barn forteller om alt hun sliter med, alt inni må til en hver tid komme ut. Barnet er ikke redd for fysiske aktiviteter, modig og tøff og har utrolig mye energi. Og har bestandig vært glad. Som også kan bli sint, vel og merke. Jeg var bare stille og trist. Men barnet mitt har nok vist symptomer på angst tidligere, uten at jeg har skjønt det. 

Synes det er vanskelig å få legen osv til å forstå at barnet trenger skikkelig hjelp. Barnet fungerer jo, enn så lenge. Men virker som om alle mener man må nå bunnen før hjelpen kan tres i kraft. 

Anonymkode: 0a33a...0d7