Når fortelle barnet om hvordan faren tok sitt liv?

[AnonymBruker]

Når min datter var 9 mnd valgte hennes far å ta sitt eget liv ved å skyte seg med hagle. Hun er nå 9 år og har hele tiden visst at faren er død. Men nå kommer spm og jeg har til nå sagt at han tok sitt eget liv, han hadde det ikke bra, men han var veldig glad i henne, og det var ikke hennes feil. Jeg sa også at livet kan bli for vanskelig for noen.

Men nå lurer hun på hvordan han gjorde det. Jeg har bare sagt at det kan vi snakke om senere en gang og at hun ikke skal tenke så mye på det. Men hun gråter ofte og sier hun savner han. Jeg tror ikke hun husker han, men hun savner nok det å kunne kjenne han og det å kunne huske han. Vi prater om han når hun vil og jeg forteller om han slik jeg kjente han, gode minner osv.

Vi har vært på BUP og psykologen der sa at jeg ikke burde si hvordan han døde, men heller si at jeg ikke vet til hun blir eldre. Men samtidig føles det feil og at jeg fører henne bak lyset og er uærlig. Hun er ganske smart, oppegående og reflektert.

Hva ville dere gjort?

Anonymkode: ebe77...bc5

[AnonymBruker]

Hør på BUP.

Hun kan ikke huske noe fra da hun var 9 mnd.

Gå på BUP sammen, bruk psykolog. Gå på timene sammen, og hver for dere. 

Anonymkode: 00505...97d

[AnonymBruker]

Jeg ville sagt til henne at det kan jeg ikke fortelle før hun er stor nok til å få vite det.

Anonymkode: 7aa0b...1f6

[yabbadoo]

Så vanskelig! Jeg tenker i utgangspunktet at det at du stiller spørsmål ved psykologens anbefalinger tyder på at du mener at datteren din er moden nok til å få vite og kanskje også at hun trenger å vite. Jeg tror veldig ofte barns fantasier overgår virkeligheten når noe holdes skjult. Men samtidig er det jo veldig dramatisk å fortelle henne det. Men oddsen er kanskje stor for at det er det hun tror allerede? Vet liksom ikke om barn har fantasi nok til å se for seg andre måter å ta livet sitt på? 

Dette er et høyst ukvalifisert svar, men det er det jeg tenker umiddelbart. 

[Gjest Catalina Culès]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hør på BUP.

Hun kan ikke huske noe fra da hun var 9 mnd.

Gå på BUP sammen, bruk psykolog. Gå på timene sammen, og hver for dere. 

Anonymkode: 00505...97d

Enig i dette.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hør på BUP.

Hun kan ikke huske noe fra da hun var 9 mnd.

Gå på BUP sammen, bruk psykolog. Gå på timene sammen, og hver for dere. 

Anonymkode: 00505...97d

Dette.

Anonymkode: 75eb1...b9c

[AnonymBruker]

Tror jeg ville hørt på BUP og psykologen. Det er ikke alt barn skal vite. Ville heller ikke sagt at han tok sitt eget liv til et så ungt barn. At pappa'n hennes er død hadde vært nok å vite for et barn. 

Anonymkode: 4cf3e...983

[AnonymBruker]

Jeg er i utgangspunktet for å alltid fortelle barna sannheten når de spør. Rett frem og uten dikkedarer, men gjerne i en forenklet versjon med ord barna kan forstå, og ikke mer detaljer og skildringer enn hva som er nødvendig. Fantasten til barnet er fort værre en sannheten uansett. Kanskje bare svare så enkelt som «han skøyt seg selv»? Så er det opp til barnet å evt. Komme med oppfølgingsspørsmål. 

Men dette er jo bare mine tanker, så rådhør deg med en proffesonell, så får du tryggere svar enn fra oss her inne

Anonymkode: 86b40...69a

[CMHuser]

Hm. Dette er kanskje en litt annerledes situasjon, but let´s go.

Fetteren min tok livet av seg noen år etter jeg ble født, jeg er i dag straks 27 år gammel. Jeg vet faktisk enda ikke hvorfor han gjorde det, og tro meg, jeg har spurt og gravd. Det eneste jeg har fått vite, er at han hadde det vanskelig. Greit, det er ikke samme familierelasjon, men tror du at du klarer å svare henne, uten å faktisk svare henne? Jeg tenker at det å få vite detaljert i en så ung alder, vil være en byrde. Det er jo du som kjenner henne best og vet hva du tror hun takler og ikke som så ung, men jeg tror ikke det er en god løsning å fortelle henne hvordan når hun er så ung. De har helt ville fantasier og tolker/oppfatter ting annerledes enn oss voksne, så å fortelle henne hvordan nå, tror jeg kanskje ikke lønner seg for noen av dere. Tror det kan gjøre vondt verre.

Jeg mistet mammaen min når jeg var knappe 22 år gammel, og den episoden og den opplevelsen, har merket meg og hverdagene mine for resten av livet. Hva gjorde jeg feil, hva kunne jeg ha gjort annerledes etc. Jeg tror ikke du vil sette disse tankene i hodet på en 9 år gammel jente. Jeg har en sønn på 2,5 år nå, og jeg grubler veldig på hvordan jeg skal fortelle det til han den dagen han spør, for den vil komme. Hvordan jeg skal forklare uten å skremme han, slik at han forstår, men han forstår ikke alt, han blir ikke skremt. Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg skal gjøre enda, men jeg har vært tidlig ute med å prate med barnehagen om hva jeg/de skal si for å ikke skremme han. Jeg glemmer ikke hvordan det preget meg, så jeg skal gjøre det jeg kan for å si det til han på en finest mulig måte.

Det jeg vil frem til - vær forsiktig med hva du sier til henne, det kan prege henne i lang tid fremover! Du må nesten ta og føle på det selv, du kjenner henne best. Men vær forsiktig, tenk at hun tenker annerledes enn deg, det kan skremme henne.. 

[AnonymBruker]

Jeg vet om barn som da gikk i småtrinnet, som fikk vite (i samråd med profesjonelle) veldig detaljert om hvordan ene forelderen tok livet av seg. 

Anonymkode: 07f45...96e

[AnonymBruker]

Ikke helt lik situasjon, men min pappa skjøt seg selv da jeg var 11 år. Jeg fikk vite det med en gang, både hvordan og med hva.

I fjor begynte mine egne barn å spørre. Først hvorfor pappaen min var død og når jeg svarte at han ikke orket å leve lenger og bestemte seg for å dø spurte 6-åringen hvordan han gjorde det. Det spørsmålet har jeg gruet meg til helt siden jeg fikk mitt første barn. Jeg valgte å være ærlig, men prøvde samtidig å ikke si det på den mest brutale måten. «Han skjøt seg», synes jeg høres veldig brutalt ut for små barn, så jeg valgte å si «han brukte et skytevåpen». 

Barn takler sannheten hvis de får den servert på en alderstilpasset måte og så lenge man er der for de etterpå hvis de har flere spørsmål eller trenger å prate!

6-åringen min tok det veldig bra, hun sa bare «oj, det hadde ikke jeg giddet», også lekte hun videre. 

Jeg ville fortalt henne det hvis jeg var deg. 

Anonymkode: 85498...925

[AnonymBruker]

Jeg var 11 da faren min skjøt seg med hagle. Jeg visste fra første stund hvordan det hadde skjedd. Skjønner ikke hvordan det skulle skånet meg mer om det ble hemmeligholdt til jeg var ... «stor» nok?! 

Anonymkode: 2206c...047

[AnonymBruker]

Jeg er jo veldig usikker på om jeg skal si det. Men hvis jeg gjør det, vil jeg gang på gang forsikre henne om at det ikke var noe noen kunne gjort for å forhindre det, spesielt ikke henne. Ts

Anonymkode: ebe77...bc5

[AnonymBruker]

Jeg ville også hørt på BUP. Du føler deg kanskje uærlig, men du greier vel å bære på den følelsen for å beskytte barnet? Sånn tenker jeg. Du må fortelle henne det dersom hun har noe å vinne på å få vite det. Ikke for at du skal slippe å føle deg uærlig.

Anonymkode: a6cec...819

[Gjest Chroma]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke helt lik situasjon, men min pappa skjøt seg selv da jeg var 11 år. Jeg fikk vite det med en gang, både hvordan og med hva.

I fjor begynte mine egne barn å spørre. Først hvorfor pappaen min var død og når jeg svarte at han ikke orket å leve lenger og bestemte seg for å dø spurte 6-åringen hvordan han gjorde det. Det spørsmålet har jeg gruet meg til helt siden jeg fikk mitt første barn. Jeg valgte å være ærlig, men prøvde samtidig å ikke si det på den mest brutale måten. «Han skjøt seg», synes jeg høres veldig brutalt ut for små barn, så jeg valgte å si «han brukte et skytevåpen». 

Barn takler sannheten hvis de får den servert på en alderstilpasset måte og så lenge man er der for de etterpå hvis de har flere spørsmål eller trenger å prate!

6-åringen min tok det veldig bra, hun sa bare «oj, det hadde ikke jeg giddet», også lekte hun videre. 

Jeg ville fortalt henne det hvis jeg var deg. 

Anonymkode: 85498...925

Vet ikke hvorfor dette kom som anonym, men det er mitt innlegg. Send gjerne en pm hvis du ønsker det. 

Forstår usikkerheten din, men jeg tror og mener at ærlighet er viktig så lenge man alderstilpasser det og er der for de i ettertid.

[AnonymBruker]

Magne Raundalen, som er en av de med mest kompetanse på barn og kriser og barn som pårørende her til lands anbefaler i hvert fall å være så ærlig som mulig. Google navnet hans + barn + selvmord, så finner du mye å lese. 

Jeg har også personlig erfaring med dette, da en voksen i nær familie tok livet sitt da jeg var tenåring, og min familie valgte å være helt ærlige med alle barna i familien, de yngste var 4-5 år gamle, bla barna til avdøde. Det ble brukt mye tid på å fortelle det på en ordentlig måte, og de var åpne for å snakke om det så lenge ungene uttrykte behov for det, og de tok det opp nå og da utover oppveksten, med meg også, siden jeg var såpass mye eldre. Og de voksne tok det opp med dem, på pappaens bursdag, når vi besøkte grava osv. 

Og mitt inntrykk er at denne ærligheten hjalp dem å bearbeide det, og gjorde at det ikke ble så stort og skremmende som det kanskje kunne blitt. De hadde noe konkret å forholde seg til, og uttrykke klare følelser rundt. Ungene er nå voksne, og selv om sorgen alltid vil følge dem har de blitt trygge og velfungerende, siden de har opplevd å blir tatt på alvor hele veien.

Så jeg hadde valgt ærlighet, spesielt slik du beskriver henne. Det gnager henne tydeligvis, og hun skal ikke bli så mye eldre før hun skjønner at du juger hvis du sier at du ikke vet. Og å bli tatt i løgn er det verste som kan skje her. 

Anonymkode: 558e7...1bc

[Gjest Mass]

Hun føler kanskje at det er mange biter som mangler og prøver med dette å sette dem sammen. Kanskje hun ikke føler seg hel uten faren og at det er den delen hun savner? Jeg kan jo bare forestille meg at barn som mangler den ene forelderen føler seg ... litt tom..? 

Jeg hadde sikkert fortalt det. For jeg kjenner igjen behovet med å måtte vite alt for å forsones med det. Jeg tenker at jo mer man vet, jo mindre opptar det en. Det blir litt sånn.. den ene tanken fører den andre tanken med seg - men til slutt, så kommer det ikke flere tanker for tørsten etter å vite er slukket.

[AnonymBruker]

Nei det må du ikke finne på å fortelle. kan ikke forstå at du i det hele tatt har sagt at han tok livet sitt når hun er så ung!
Kjenner til en som sa til barnet sitt at pappa hadde sykdom i hodet og var død (psykisk syk og tok livet sitt) og det var en fin måte å forklare det på, men denne 8 åringen ble skadet av bare det, og tegnet brutale tegninger til foreldrene sine og lærerne sine.

Hvordan han tok livet sitt er ikke noe man bør fortelle noen under 20 år, det er såpass opprørende at kan skape alvorlige traumer og hindringer og vrangforestillinger for livet! Du skal beskytte ditt barn ikke traumatisere det!

Anonymkode: f5f5f...1f2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Når min datter var 9 mnd valgte hennes far å ta sitt eget liv ved å skyte seg med hagle. Hun er nå 9 år og har hele tiden visst at faren er død. Men nå kommer spm og jeg har til nå sagt at han tok sitt eget liv, han hadde det ikke bra, men han var veldig glad i henne, og det var ikke hennes feil. Jeg sa også at livet kan bli for vanskelig for noen.

Men nå lurer hun på hvordan han gjorde det. Jeg har bare sagt at det kan vi snakke om senere en gang og at hun ikke skal tenke så mye på det. Men hun gråter ofte og sier hun savner han. Jeg tror ikke hun husker han, men hun savner nok det å kunne kjenne han og det å kunne huske han. Vi prater om han når hun vil og jeg forteller om han slik jeg kjente han, gode minner osv.

Vi har vært på BUP og psykologen der sa at jeg ikke burde si hvordan han døde, men heller si at jeg ikke vet til hun blir eldre. Men samtidig føles det feil og at jeg fører henne bak lyset og er uærlig. Hun er ganske smart, oppegående og reflektert.

Hva ville dere gjort?

Anonymkode: ebe77...bc5

Alvorlig talt å fortelle en noi år gammel jente at faren skjøt seg selv med hagle, det gjør du bare ikke det har du og fått råd om fra fagpersoner. 

Å si at du ikke vet er å lyve for barnet, det har neppe fagpersoner fortalt deg at du skal gjøre, fordi det er tillitsbrudd og svært uprofesjonelt å råde noen til. 

Når noen tar sitt liv så kommer kriseteam i kommunen inn til de pårørende og det etableres hjelp slik har det vært siden tidlig 2000 tallet. De etableres også oppfølging av barnet og den gjenlevende foreldren som følger opp i mange år etter på. Nettopp for å rådgi i denne typen spørsmål. Hvilke råd har du fått der undervei i årenes løp? 

Har du tenkt på at barnet og senere den voksne jenta kan komme til å holde deg ansvarlig fordi du ikke forhindret at hennes far døde, særlig når han angivelig har dødd på en slik dramatisk måte. 

Anonymkode: 40636...4e9

[AnonymBruker]

Jeg tenker dere er henvist til BUP av en grunn, at jenta si tydeligvis sliter med et eller annet og så tror jeg ikke det har noen hensikt i å fortelle hvordan han tok lovet sitt. Hadde ikke engang sagt at han tok livet sitt jeg... Holder å si at han døde og kommer det spørsmål om hvorfor, jo fordi han var syk, osv. 

Kjenner for øvrig en venninne som opplevde det samme og hun var lit skjør, hun hadde fra ung alder visst hvordan faren tok lovet sitt så da hun var trist og lei så prøvde hun å gjøre det samme. Så gjentatte ganger fra hun var 8 til hun var 11 så prøvde hun å henge seg for hun trodde det hjalp siden faren hadde gjort d...

Anonymkode: 8a17e...34e