Deprimert barn, hva gjør vi nå?

[AnonymBruker]

Sønnen vår(14) fortalte oss at han deprimert. Vi oppfattet det som at det er alvorlig. Han sa blant annet at han skulle ønske at han ikke levde for det har ingen hensikt. Vi har hatt mistanke en stund, men ante nok ikke hvor ille det er.

Hva gjør vi nå? Han sier at det ikke er noe som har utløst dette og han har ingen tro på at han kan få hjelp. Vi har bestilt time hos fastlege for oss foreldrene, for å snakke med han først. Men vi er usikre på hvordan vi skal gripe det an. Fastlegen er både hyggelig og dyktig, men har store språkproblemer som han ikke vil vedkjenne seg. Han misforstår ofte det som blir sagt og sønnen vår har problemer med å forstå han. Det er ikke så lett å bytte fastlege her vi bor. Vi har også arvelig bipolar 1 i familien og jeg kjenner at jeg er fryktelig redd. Hva skal vi forvente av legen? Kan vi kreve å bli henvist videre? Hvor da, i tilfelle? Sønnen vår er livredd for at dette blir en stor greie, men det er jo allerede det? Bør vi informere lærer/skole? Vi er allerede i dialog med lærer fordi prestasjonene hans har endret seg dramatisk og dette er jo sannsynligvis grunnen.

Anonymkode: a2b8e...794

[AnonymBruker]

Det er ungen din. Ring familievernkontoret og hør hvor du kan henvende deg, psykisk helses hjelpetelefon osv. Det er mange steder du kan søke info og få skaffet han hjelp. Bare vær så snill å ta dette alvorlig. Det er bare noen måneder siden en fjortenåring heiv seg fra ett tak her nede. Fullstendig grusomt.

Anonymkode: 95e3a...245

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ungen din. Ring familievernkontoret og hør hvor du kan henvende deg, psykisk helses hjelpetelefon osv. Det er mange steder du kan søke info og få skaffet han hjelp. Bare vær så snill å ta dette alvorlig. Det er bare noen måneder siden en fjortenåring heiv seg fra ett tak her nede. Fullstendig grusomt.

Anonymkode: 95e3a...245

Vi fikk vite det i dag og har time hos lege på mandag. Vi var i kontakt med kommunen (diverse instanser) for en stund tilbake og det var ikke til hjelp. Om noe ble det verre, for sønnen vår bare lukket seg og latet som alt var bra og dermed ble han friskmeldt. Dette er en av grunnene til at han tror at han ikke kan hjelpes. Derfor ønsker vi å gå til noen som vet hva de driver med, så vi ikke gjør mer skade. Vi har også pratet men barnepsykolog før og følger rådene vi fikk der. Men det er kun praktiske ting, vi er ikke psykologer.

Vi har time hos fastlege om noen dager, men jeg vet ikke hva som skal til for å bli henvist videre. 

Anonymkode: a2b8e...794

[minister-mio]

Legetime til 14-åringen

[AnonymBruker]

Be om henvisning til psykolog som han kan få gå å prate litt med

Anonymkode: a23de...316

[AnonymBruker]

Det er jo alltid en årsak til depresjon, så gjelder det å finne årsak og arbeide mot konkrete mål, at han kan snakke om det ser jeg på som et sunnhetstegn.

Vet for lite til å gi konkrete mål, annet enn at det er veldig viktig at dere tar tak i det, men det gjør dere jo. Vet ikke hvordan legetilbudet er hos dere, men av erfaring så må foreldre trå til selv. Man kan bryte destruktive mønstre.

Hvordan er nettverket, trives han på skolen? har han venner&meningsfulle fritidsaktiviteter?

Anonymkode: bc817...b48

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi fikk vite det i dag og har time hos lege på mandag. Vi var i kontakt med kommunen (diverse instanser) for en stund tilbake og det var ikke til hjelp. Om noe ble det verre, for sønnen vår bare lukket seg og latet som alt var bra og dermed ble han friskmeldt. Dette er en av grunnene til at han tror at han ikke kan hjelpes. Derfor ønsker vi å gå til noen som vet hva de driver med, så vi ikke gjør mer skade. Vi har også pratet men barnepsykolog før og følger rådene vi fikk der. Men det er kun praktiske ting, vi er ikke psykologer.

Vi har time hos fastlege om noen dager, men jeg vet ikke hva som skal til for å bli henvist videre. 

Anonymkode: a2b8e...794

Spør om videre henvisning til BUP dersom dere mener det kan hjelpe.

Skap gode opplevelser&mestring.

Anonymkode: bc817...b48

[AnonymBruker]

Man trenger ikke bytte fastlege for å gå til en annen lege. Du kan bestille time hos hvilken som helst lege, men du må betale noe mer enn hos fastlegen og belage deg på noe lenger ventetid. Gutten må selv til legen før legen kan henvise ham til BUP. 

Anonymkode: 41d05...4b6

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Sønnen vår(14) fortalte oss at han deprimert. Vi oppfattet det som at det er alvorlig. Han sa blant annet at han skulle ønske at han ikke levde for det har ingen hensikt. Vi har hatt mistanke en stund, men ante nok ikke hvor ille det er.

Hva gjør vi nå? Han sier at det ikke er noe som har utløst dette og han har ingen tro på at han kan få hjelp. Vi har bestilt time hos fastlege for oss foreldrene, for å snakke med han først. Men vi er usikre på hvordan vi skal gripe det an. Fastlegen er både hyggelig og dyktig, men har store språkproblemer som han ikke vil vedkjenne seg. Han misforstår ofte det som blir sagt og sønnen vår har problemer med å forstå han. Det er ikke så lett å bytte fastlege her vi bor. Vi har også arvelig bipolar 1 i familien og jeg kjenner at jeg er fryktelig redd. Hva skal vi forvente av legen? Kan vi kreve å bli henvist videre? Hvor da, i tilfelle? Sønnen vår er livredd for at dette blir en stor greie, men det er jo allerede det? Bør vi informere lærer/skole? Vi er allerede i dialog med lærer fordi prestasjonene hans har endret seg dramatisk og dette er jo sannsynligvis grunnen.

Anonymkode: a2b8e...794

Be fastlegen henvise dere videre til bup. Har selv hatt en sønn som har slitt med depresjon og tanker om å ikke ville leve mer. Vet hvor vondt det er å se sønnen slite slik. Det beste er å komme til psykologer på bup og få hjelp der.

Anonymkode: ac82e...9f0

[AnonymBruker]

Lag en skriftlig rapport om hvordan han har det, hva som er gjort osv. Da kan legen bruke dette når han skriver henvisning til BUP. Og ikke gå fra legens kontor før han lover å skrive henvisning. Legg vekt på at sønnen sier han ikke ønsker å leve lenger. 

Anonymkode: e2e29...42f

[Ild]

Bestill lege-time til gutten. Hensikten med legetimen er å få time hos psykolog. Hadde det vært mitt barn hadde jeg skaffet legetime til han i dag, fått henvisningen i dag og kontaktet psykolog i dag.

[Måbarefåsiat...]

BUP.

[Ulrikke]

I dette tilfellet ville jeg ha skaffet time hos privat lege om så er, skjønner at dere kanskje må kjøre et stykke ut fra hvordan du beskriver det, men jeg hadde glatt tatt meg avspasering/feriedag for noe sånt... Ikke at dere skal hause opp og gjøre det veldig dramatisk for sønnen med store ord og fakter, men for å få hjelp. BUP er første instans og man kan faktisk ikke vente i evigheter....

Det er godt at han forteller det til dere! Det sitter nok langt inne!

Skrekkhistorien herfra, uten å utbrodere, for det vil jeg ikke.... : Startet for alvor i 10-11-årsalderen, første gang medisinert (for angst og depresjon) som 11-12-åring, fastlege, BUP, helsesøster osv involvert fra 10-11 år.... Har gått opp og ned, er nå myndig og har i det siste hatt et par episoder som har involvert innleggelse. Vi føler vi stanger i veggen, alle de "rette" har vært involvert, hele veien, men ingen har funnet "inngangen" til "barnet"... 

Ta tak umiddelbart! Vis at dere tåler å stå i det han forteller, enda så vondt det er å høre konkrete måter barnet planlegger å ta livet sitt. Ikke avfei og si "nei, ikke snakk sånn!" (sier ikke at dere gjør det!), men vis at dere tåler å høre det og be barnet prøve å sette ord på årsaken til at han tenker sånn. Si at han kan skrive ned når han kommer på ting dersom det er vanskelig å si det der og da, for eksempel - så kan han gi det til dere senere. Ta hensyn til det han sier han ønsker, men ikke gå rundt på tærne og vær redd for å gjøre noe "galt"... Ta ham på alvor, det han føler er alvor for ham! Her har vi hatt fokus på skolen (etter barnets ønske) hele veien. Det vi ser nå er at man kanskje tidligere burde tenkt at skolen alltid kan tas senere, og at man burde hatt fokus på å bli ordentlig frisk... Men det er lett å være etterpåklok her....

Lykke til! Send evt. pm om det er ønskelig!

[AnonymBruker]

Gikk gjennom dette selv med men nå 15 åring!  Så akkurat samme alders som deg.  Her fikk vi lærene hans, skolen, helsesøster på skolen, kommunens barnepsykiater som møtet han på skolen en dag i uken, fastlegen ALT.  Mest viktig er at de blir hørt men herregud dette var en mørk og vanskelig periode i livet våres.   Han er så utrolig mye bedre nå men det tok sin tid.  Så mange barn fra 13-17 har stor problemer å ta tak i alt som er med å bli voksen å gjøre - hormoner, ingen motivasjon, energi mangel osv.  Merker du at det er verre denne tiden av året må du også passe på at det er ikke den typisk sesong utmattelse mange opplever-  tar han ikke vitaminer burde du begynne med vit D perler og vit B nå med engang!  

Anonymkode: 5ae05...66e

[AnonymBruker]

rettelse -  med "min" nå 15 åring...så akkurat samme alders som DITT barn

Anonymkode: 5ae05...66e

[AnonymBruker]

Når du snakker med sønnen din så fokuser på at dette er en sykdom på lik linje med andre sykdommer. Og at det finnes hjelp å få, men et symptom på sykdommen er at man ikke tror at noe kan hjelpe. Og pass på han<3

Anonymkode: e1293...2d7

[Gjest Ørnefaren]

Henvisning til BUP er riktig her.

[AnonymBruker]

Henvisning til BUP kan ta sin tid - men ja, det er viktig å få de på bannen og.  MEN veldig viktig at du snakke med læreren, helsesøster på skolen og fastlegen nå..I DAG for å få ting i gang. 

Anonymkode: 5ae05...66e

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Det er jo alltid en årsak til depresjon, så gjelder det å finne årsak og arbeide mot konkrete mål, at han kan snakke om det ser jeg på som et sunnhetstegn.

Anonymkode: bc817...b48

Ikke alltid, det finnes depresjoner som kommer av fysiske sykdommer, som gir for eks for lav produksjon av tryptofaen som påvirker humøret. Finnes også hormonelle sykdommer som kan gi depresjon. Å ikke være deprimert kommer av at kroppen er frisk, i noen tilfeller ødelegger sykdommer kroppens evne til å være "glad"

Anonymkode: 72bc9...880

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke alltid, det finnes depresjoner som kommer av fysiske sykdommer, som gir for eks for lav produksjon av tryptofaen som påvirker humøret. Finnes også hormonelle sykdommer som kan gi depresjon. Å ikke være deprimert kommer av at kroppen er frisk, i noen tilfeller ødelegger sykdommer kroppens evne til å være "glad"

Anonymkode: 72bc9...880

Og ikke minst avhenger det av serotonin- nivå. 

Anonymkode: 25995...4ee