Havner uføre i siste rekke?

[AnonymBruker]

Har siden jeg fikk konstatert en sykdom og ble ufør, merket interessen til mannfolka er borte! Er dette bare innbilning eller er dette noe som dere andre også opplever? 

Er ingen god følelse å gå rundt og føle seg totalt misslykket..

Anonymkode: 580d9...bc8

[AnonymBruker]

Jeg tror det har mer med sin egen selvfølelse og følelse av utilstrekkelighet å gjøre, fordi man ikke får utrettet det man ønsker selv, og får ikke mestringsfølelse og selvtillitt av å bidra med ting og få fremgang i livet på samme måten man gjør som frisk og å få bedre lønnsnivå, nye opplevelser, klare en høyere fjelltopp på fjelltur denne sommeren enn forrige osv - enn det at faktisk andre ser på en som mislykket.

har venner som er uføre og aldri sett på de som mislykket på noe som helst måte , de blir også godt likt av andre de gangene de greier å bli med ut på sosiale aktiviteter. Man kan ikke noe for at man har blitt syk eller utsatt for ulykke.

Anonymkode: 511e6...c6c

[AnonymBruker]

nei, har ikke merket noe forskjell fra nye eller gamle bekjentskaper, venner og familie. Ser egentlig bare enda mer av det motsatte av hva du ser... at det faktisk finnes sååååååååååå mange gode mennesker.

Anonymkode: 965cf...42f

[AnonymBruker]

Jeg synes faktisk det er utrolig synd at man kategoriserer uføre på denne måten. Det er stor forskjell på uføre, og nei, det er ikke slik at man er bunnslammet i samfunnet bare fordi man er ufør. For de som mener at dette er tilfelle bør man justere litt på referanserammene sine. Man bør være litt kritisk til det man leser på internett. Internett er en samleplass for sosiale avvik som man ikke ser så mye til av i virkeligheten. Man har gjerne også en tendens til å være mer ekstrem og firkantet i meningene sine på internett enn når man faktisk treffer mennesker i virkeligheten og blir kjent med dem. 

Jeg kjenner til flere uføre som dater/er i forhold og lever livets glade dager (gitt omstendighetene selvfølgelig). 

Generelt mener jeg jo også at man ikke bør måle egen vellykkethet basert på den oppmerksomheten man får fra menn. 

Anonymkode: 1f6ac...bbc

[AnonymBruker]

Det kommer an på hvordan ufør og årsak tenker jeg. Og på om vedkommende er i stand til å leve det livet jeg ønsker meg, noe jeg anser som lite sannsynlig da jeg er glad i mye fysisk aktivitet og sosialisering, jeg trenger noen med mye energi.

Anonymkode: c51c3...507

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har siden jeg fikk konstatert en sykdom og ble ufør, merket interessen til mannfolka er borte! Er dette bare innbilning eller er dette noe som dere andre også opplever? 

Er ingen god følelse å gå rundt og føle seg totalt misslykket..

Anonymkode: 580d9...bc8

Har jeg liten tro på. Du kan fortsatt ha sex?

Anonymkode: 00cba...43b

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har siden jeg fikk konstatert en sykdom og ble ufør, merket interessen til mannfolka er borte! Er dette bare innbilning eller er dette noe som dere andre også opplever? 

Er ingen god følelse å gå rundt og føle seg totalt misslykket..

Anonymkode: 580d9...bc8

Stemmer overens med min erfaring også. 

Anonymkode: 9cb79...522

[Anjatapinjata]

Kommer jo veldig an på hvorfor man er blitt ufør og hva man gjør utav det.

Var sammen med en ufør mann som ble skadet i arbeidsulykke som ung, men han slet veldig psykisk og med store smerter daglig, noe som dro meg veldig ned. I tillegg til å ikke bidra selv når jeg jobber 120% så ble det for mye for meg rett og slett. Ble deprimert og lei meg fordi det ikke var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe. 

Skal sies at jeg er bipolar selv, men aldri latt det stoppe meg på noen som helst måte. Så ja, å innlede ett nytt forhold til en som er ufør er jeg skeptisk til.

[AnonymBruker]

Jeg er ufør grunnet en skade jeg fikk da jeg var ung. En ulykke, som ikke påvirket livet mitt så mye der og da, men som senere har utviklet seg til uførhet pga den skaden.

Jeg ser ikke at jeg havner i siste rekke for en mann som vil ha en god partner. Jeg vet jeg kan bidra med like mye, eller mer, i et parforhold, som ei frisk dame kan.

Det er mulig at en mann som får høre at jeg er ufør, bare dropper meg kun pga det. Men om han tar seg tid til å finne ut at jeg fungerer helt greit, selv om jeg også har mange dårlige dager, så tror jeg han vil tenke annerledes. Jeg er hjemme, fikser husarbeid, og mannen kommer hjem til ferdig middag.

Min mann setter veldig stor pris på det, og han vet at om jeg hadde vært ute i jobb, så måtte han bidra mye mer hjemme. Det jeg gjør hjemme av husarbeid, varierer selvsagt, ettersom jeg har endel smerter. Men mannen min har en veldig god hverdag fordi jeg er hjemme.

Og jeg kan være med på det meste i hverdagen, så jeg opplever ikke å være et hinder for han sånn sett. Jeg må bruke kroppen min mye, fordi det forhindrer smerter, så jeg er godt trent. Jeg har mange dårlige dager jeg og, og da gjør jeg ikke mye. Men oppsummert, så har mannen min et godt liv med meg som kjæreste.

Jeg har jobbet endel etter at jeg ble ufør, for jeg ble bedre etter et par år, og fikk da restarbeidsevne. Til tross for at skaden min er alvorlig, og innvirker på mye. Men for meg var det det at jeg VILLE være i jobb. Men til tross for at jeg har god utdanning, er det vanskelig å få jobb som ufør. Fordi jeg er ufør, så er det veldig få arbeidsgivere som vil ha meg i jobb. De ansetter heller friske folk, fordi de er mer forutsigbare.

Så akkurat nå jobber jeg ikke, fordi jeg ikke får noen jobb. Jeg kunne godt hatt en 30-50%stilling, men det er veldig få av dem, og som sagt så ansetter arbeidsgivere helst friske folk. Jeg har også jobbet som tilkallingsvakt i pleie/omsorg, men det ble for tungt for meg. Jeg har som sagt endel smerter, men i rett jobb, tror jeg at jeg kunne fungert til tross for smerter. 

Jeg har en veldig god uføretrygd, ettersom jeg har jobbet i mange år i godt betalte jobber. Og dermed er jeg ikke avhengig av å ha en mann for å klare meg bra. Jeg har også en forsikring som jeg får utbetalt 5000 kr netto hver mnd.  Det fører til at jeg kan bidra godt til en felles økonomi. 

Oppsummert så tror jeg at jeg er en like god partner for en mann, som en hvilken som helst annen dame. Ser ikke at det at jeg er ufør setter meg ut sånn sett.

Men jeg er i en alder der jeg og de fleste andre er ferdig med å få barn, og ferdig med etableringsfasen. Og jeg har nok også mye mer i uføretrygd enn de som er unge uføre, og ikke har vært i jobb. Så sånn sett er jeg kanskje mer attraktiv for menn på min alder enn unge uføre er for menn i sin alder.

 

 

Anonymkode: 6d46b...3ec

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok slitt med en halvdau person som lå på sofaen hele livet, ja jeg orker ikke sånne og unngår. 

Anonymkode: 18682...243

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har siden jeg fikk konstatert en sykdom og ble ufør, merket interessen til mannfolka er borte! Er dette bare innbilning eller er dette noe som dere andre også opplever? 

Er ingen god følelse å gå rundt og føle seg totalt misslykket..

Anonymkode: 580d9...bc8

Å leve koster penger. Og familielivet medfører dessuten mye arbeid. Man skal kjøpe bolig, og vaske og vedlikeholde den etterpå. Man skal oppfostre barn, og ta alle kostnadene dette medfører. AS familien krever mye arbeid fra begge parter for å fungere!

At folk uten inntekt/arbeidsevne velges vekk er jo helt naturlig. Hadde vi levd i en mer naturlig tilstand så hadde dere dessuten vært døde. Om det plutselig blir krig og mat/brensel/medisiner blir mangelvare ville familien slitt med et "flatt dekk" som deg. 

En annen ting er genene som overføres til barna. Det er evolusjonært sett helt naturlig å ønske så friske og kapable gener som mulig til barna sine. Da havner kronisk og arvelig syke i siste rekke. Dette betyr at det for en norsk mann på "ditt nivå" vil være en større evolusjonær fordel i å velge en frisk kvinne fra f.eks thailand enn å gifte seg og få barn med deg. 

Anonymkode: 38923...be8

[AnonymBruker]

Uføretrygd er ikke sexy...sorry....

Anonymkode: 9be2a...e13

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne, og på vei til å bli ufør. Og ser at det nok skremmer en del menn. Selv om jeg eier min egen gjeldfrie leilighet, klarer fint å gjøre husarbeid, lage middag. Jeg holder på med yoga og går tur, for å holde sykdommen i sjakk. Jeg kunne ha jobbet ca 30%. Men den jobben får jeg ikke, da jeg ikke er en stabil arbeidstaker. Jeg ønsker å finne en mann som har sitt eget liv. Sånn så han har sine interesser, og ikke er 100% avhengig av meg. Så kan jeg slappe av da han gjør sitt, og være i fin form med han. Noen dager får man ikke kontrollert. Men stort sett kan jeg bli med på ting, jeg elsker sex. Nå er jeg 40 år, så her er det jo ikke snakk om å starte en familie.

Anonymkode: 1c3bf...0e5

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er kvinne, og på vei til å bli ufør. Og ser at det nok skremmer en del menn. Selv om jeg eier min egen gjeldfrie leilighet, klarer fint å gjøre husarbeid, lage middag. Jeg holder på med yoga og går tur, for å holde sykdommen i sjakk. Jeg kunne ha jobbet ca 30%. Men den jobben får jeg ikke, da jeg ikke er en stabil arbeidstaker. Jeg ønsker å finne en mann som har sitt eget liv. Sånn så han har sine interesser, og ikke er 100% avhengig av meg. Så kan jeg slappe av da han gjør sitt, og være i fin form med han. Noen dager får man ikke kontrollert. Men stort sett kan jeg bli med på ting, jeg elsker sex. Nå er jeg 40 år, så her er det jo ikke snakk om å starte en familie.

Anonymkode: 1c3bf...0e5

Hva med å starte noe selv? Da slipper du skylde på at ingen vil ansette deg. (Som alle uføre med restarbeidsevne gjør)

Anonymkode: 8f323...140

[Hr. Aktiv]

På 4.1.2018 den 17.17, AnonymBruker skrev:

Har siden jeg fikk konstatert en sykdom og ble ufør, merket interessen til mannfolka er borte! Er dette bare innbilning eller er dette noe som dere andre også opplever? 

Er ingen god følelse å gå rundt og føle seg totalt misslykket..

Anonymkode: 580d9...bc8

Jeg ser ofte at dette stemmer litt. For folk for tiden er det så viktig med en god fasade slik at alt virker så perfekt. A4 bobbla tyter frem over alt. Hus i byen, hytte på fjellet, båt ved sjøen, flott bil i gården, sydenturer flere ganger i året m.m.. Desverre har dette ødelagt mangt et godt menneske fordi fasaden er så viktig. Vi må virke så vellykket ovenfor naboen å ikke faen om han skal være noe bedre enn oss. 

Går man litt i seg selv å senker skuldrene så har vel strengt tatt de fleste ting som kansje ikke er i den bobbla, altså vi plages med ting som vondter f.eks. Jakten på det "perfekte" liv blir brutt.

Folk som sitter i stol eller har andre fysiske ting som gjør slik at de stikker seg ut i forhold til medelsvenson blir sett på som handicappede. Jeg trodde det var hodet som bestemte om du var handicappet eller ikke å ikke kroppsfunksjonene.

Du har ingen grunn til å føle deg misslykket. Men som sagt det er opp til deg selv hvordan du vil føle deg.

 

[WubWub]

Kommer nok an på hvor gammel en er. Det er ihvertfall min erfaring. Når man er 20-28 år så spiller det kanskje ikke så stor rolle for motparten, men når man blir voksen i alder av 30+ er det helt andre forventninger og krav en eventuell kjæreste vil stille i forhold til økonomi og sikkerhet. 

[AnonymBruker]

Ble ufør april 2017, er 32 år. Føler ikke at jeg har blitt skjøvet lenger bak i rekken av den grunn, får utbetalt rundt 18000 per måned.

Anonymkode: ca8e0...3b8

[AnonymBruker]

Jeg er ufør og har vært det/gått på AAP siden jeg ble 18 år. Jeg har alltid vært populær på skolen osv, og det er slik enda selvom jeg er ufør.

Anonymkode: 98725...e0d

[Gjest prinsessethea]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde nok slitt med en halvdau person som lå på sofaen hele livet, ja jeg orker ikke sånne og unngår. 

Anonymkode: 18682...243

Nå var jeg ikke ute etter hva folk har i inntekt, men faktisk hvordan man blir behandlet av de som jobber. Har selv jobbet mye og vært en som står på - kunne velge og vrake i menn. Det som skjer nå er at når jeg møter en fyr, så vil han bare ligge med meg. Føler meg veldig dårlig behandlet

[AnonymBruker]

Jeg synes det heller er rart at mange som er uføre synes det er overraskende at det er negativt for en partner.

De fleste som er uføre er vel ganske klare på at det er negativt. Det er mye snakk om smerter/plager som følge av sykdom (ufør tilsier ute av stand til å jobbe, så det må i så fall være ganske graverende), hvor lite penger de uføre får av staten, hvor gjerne de skulle jobbet om de kunne (derav er arbeidslivet et savn) og så videre...

Men når det gjelder andre, så er det urettferdig å anse det å være ufør som noe negativt? Da skal man anses på lik linje med absolutt alle andre. Det virker litt som om det vipper fra side til side. I politisk øyemed er det dønn negativt at "vi kun får x i måneden", men i dating øyemed så "har jeg faktisk nok å rutte med" og det skal ikke utgjøre noen forskjell.

Jeg forstår at en som er ufør har like mye lyst på en partner som en som er frisk og jobber, men jeg synes jo heller ikke det er underlig at de fleste vil ha en partner som lever en hverdag som likner mer deres egen.

Anonymkode: faef7...237