Dere virker så klare og sikre, er dere ikke litt redde?

[bebisss]

Jeg og mannen har nå bestemt at tiden er inne. 

Er 32 år og aldri gjort dette før, men samtidig er jeg ganske nervøs for å gi slipp på å bare kunne tenke på meg selv. Er student, mens han har fast jobb. Det stresser meg litt, men det stresser meg like mye at jeg begynner å dra på årene og det er påtide. 

Har prøvd å lese litt rundt å prøve å kjenne gleden rundt det at nå kan det skje, men føler ikke den «hipp hurraen» som alle andre føler selv om jeg selvfølgelig gleder meg, men ikke så voldsomt mye. 

Hvordan tenker dere? 

Er redd det vil ta for lang tid samtidig som jeg er redd det vil skje for fort. 

Kanskje jeg ser mer gleden i det når jeg faktiskt blir gravid. 

[AnonymBruker]

Dette er veldig individuelt. Jeg har aldri vært nølende eller engstelig, det har alltid føltes riktig å få barn så fort som mulig. Jeg trodde i tenårene at jeg ikke var i stand til å produsere barn, så da jeg fikk vite at det var mulig likevel så kjørte jeg på. Tok mange år, men nå er jeg endelig gravid i 3. trimester i en alder av 25. Noen er krystallklare i hva de vil og med minimalt av frykt, mens andre er veldig usikre og redd for alt. Vi er forskjellige.

Anonymkode: b094e...800

[Arkana]

Jeg hadde ikke noe hipp hurra rundt prøving eller svangerskap eller barn, selv om jeg visste at jeg ønsket meg barn. Det var litt skummelt første måneden vi bestemte oss for å droppe prevensjon og prøve,  det føltes veldig seriøst og uten mulighet for å ombestemme seg, men etterhvert så modnes jo tanken på å bli forelder. Å måtte gi slipp på egentid og det å kunne være egoistisk hele tiden tror jeg aldri jeg blir vant til, selv om jeg nå er trebarnsmor, men man venner seg til det, det er bare en begrenset periode og så får man så uendelig mye igjen også. Jeg synes ikke du skal tenke så mye på om du har de "riktige" følelsene, om de nå finnes. Det er jo noe som endrer livet for alltid, det er ikke det minste rart at det blir mye tanker om det, og så er det litt uvirkelig før man faktisk har blitt forelder så mye kommer til å forandre seg fra nå og den dagen du sitter med en liten i armene.

[Trotwood]

Jeg gleder meg jo ikke akkurat til å gå rundt å være gravid, å føde og barseltid,  jeg har heller aldri vært veldig babysjuk og har null interesse for andres babyer. Jeg er 32 år i år og de siste årene har jeg kjent på at jeg vil ha barn. Det siste året nå er alt annet på plass, vi føler at det er barn som mangler i livet vårt og vi gleder oss. Selv om jeg ikke er erfaren med eller veldig interessert i babyer og tenker nok at babytiden er litt skummel ,så liker jeg jo mennesker og både meg og samboer jobber med barn. Så jeg tror det kommer til å gå helt fint Da vi mistet første gangen jeg ble gravid ble jeg ennå sikrere på at det er riktig å bli gravid nå. 

[AnonymBruker]

Jeg har alltid drømt om det å bli mamma, og min store frykt har alltid vært å ikke kunne bli det. Min samboer har alltid vært tydelig på at han kom ikke til å bli noe ung pappa (han er 33, jeg 30), og han har lenge holdt igjen. Lykken var derfor stor da han gikk med på å droppe prevansjonen, og etter kort tid ble jeg gravid. Men jeg ble sååå overrasket over reaksjonen min, det var sånn "ok, da er jeg gravid. Shit, nå mister jeg mye frihet". Men både min samboer og jeg begynner å glede oss mer og mer, og en venninne forklarte litt om hvordan det er å bli mor: "hvis du tror du elsker partneren din, du vill elske barnet 1000 ganger mer. Det er den sykeste følelsen". Gleder meg til det

Anonymkode: 24c24...dc9

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid drømt om det å bli mamma, og min store frykt har alltid vært å ikke kunne bli det. Min samboer har alltid vært tydelig på at han kom ikke til å bli noe ung pappa (han er 33, jeg 30), og han har lenge holdt igjen. Lykken var derfor stor da han gikk med på å droppe prevansjonen, og etter kort tid ble jeg gravid. Men jeg ble sååå overrasket over reaksjonen min, det var sånn "ok, da er jeg gravid. Shit, nå mister jeg mye frihet". Men både min samboer og jeg begynner å glede oss mer og mer, og en venninne forklarte litt om hvordan det er å bli mor: "hvis du tror du elsker partneren din, du vill elske barnet 1000 ganger mer. Det er den sykeste følelsen". Gleder meg til det

Anonymkode: 24c24...dc9

Vil bare advare deg mot at det siste der skjer ikke med alle. 

Anonymkode: 73c6e...502

[Zoey]

Vi var målbevisste prøvere med alle mine tre. Jeg husker jeg var ofte både lettet og skuffet ved negativ test, spesielt de første månedene (med alle). Og jeg hadde ca syttito tilfeller av "herregud, hva er det vi har gjort" under alle svangerskap. Jeg var ofte redd, redd for det ukjente, miste kontrollen, ikke få tid til alt, at vi skulle slite som kjærester... Det var masse å være redd for. Også kommer redsel for at det feiler barnet noe, kan skje barnet noe, at man gjør noe feil... Disse mammabekymringene som bare øker. 

Så jeg var ikke zen-rolig og klar, ei heller klar med fyrverkeri og alkoholfri sjampis ved positiv test. Spent og glad, veldig ensporet i planleggingen og babytanker. Men ikke skråsikker, og langt fra selvsikker. 

Jeg tror det er sunt å ha litt mentale bremser, man skal jo endre livet sitt drastisk, samt skape og ta ansvar for et helt nytt et. Tror det hjelper på et litt mer riktig perspektiv enn 101% rosa "omg babyer lukter så godt" tanker.

 

 

[AnonymBruker]

Jeg var klar som bare det, gledde meg masse, alt var nøye planlagt og spiren satt på første pp. Graviditeten var fantastisk og alt falt liksom på plass. Så, i dusjen dagen etter fødsel - på barsel - tok panikken meg aldeles. Jeg bare stod der å slappet av før jeg innså at «shit, den babyen der ute er min. Jeg kommer aldri til å være alene mer, jeg kommer ikke til å sove på 18 år, vi kommer aldri til å ha sex igjen, jeg kommer aldri til å få trent og jeg kommer til å forfalle aldeles som person». Alle panikktankene tok meg fullstendig, og jeg begynte å hikstegråte og nesten hyperventilere  samboer ringte på jm fordi han var redd for meg 😂 

Meen alt roet seg, det gikk bra og ingenting ble slik panikktankene på barsel tilsa  Ville bare si at selv om alt er perfekt og man er 100% klar, er det helt normalt å være redd, nervøs og få litt panikk. Jeg fikk mer eller mindre klaustrofobi av tanken på at den babyen var min. Varte heldigvis ikke mange minuttene da  

Anonymkode: e97f0...115

[AnonymBruker]

Jeg er også 32 og igang med prøvingen! Jeg føler det litt som deg, jeg er klar og jeg vet at det er dette jeg vil men allikevel usikker liksom. Det er mye man skal gjennom, svangerskap med sine komplikasjoner, fødsel, strevsom barseltid og en helt ny hverdag med nye krav. Man vil gjøre alt for barnet og sørge for at det har alle muligheter i livet. Det er et stort press. 

Jeg husker da jeg var 22 vurderte jeg og min daværende samboer barn. Han hadde kjempelyst på barn og det hadde jeg også. Tenkte ikke på de vanskelige tingene i det heletatt! Grunnen til at det ikke ble var at forholdet hadde dødd ut. Prøvingen ble et syt og vi hadde sex kun på grunn av prøving. Aldri et godt tegn!! Det var ikke riktig og takk gud for at jeg trakk meg før det var for sent. Men selve det å få barn så jeg på som helt problemfritt! Ung, naiv og ubekymret. 

Nå er jeg i en superstabil situasjon med verdens beste samboer og alt ligger til rette. Jeg har reist og opplevd masse i de årene jeg ikke hadde barn. Jeg er ferdig med det og ferdig med å feste. Jeg er veldig sikkert på at dette er riktig men bekymrer meg mer for alt mulig. Har jeg 100% riktig kosthold? Hvor mye skal jeg spise av hva? Hvordan påvirker stress forsteret? Hvordan skal hverdagen praktisk gå opp? Når må jeg stå opp om morgenene for å levere i barnehagen og nå jobben? Hva om jeg blir dårlig under graviditeten? Tenk hvor skummelt å stå med positiv test i hånden? Tenk hvor skuffende å få en negativ? Tenk om jeg ikke blir en god mor? Tenk om barnet blir sykt? 

Nå høres jeg veldig koko ut, og jeg setter ting på spissen, men det er noe i det. 

Jeg tror kanskje det er enklere for de som er tidlig i 20 årene. Man bekymrer seg mer senere. Man kan si at man er mer virkelighets orientert men er ikke sikker på at det alltid er en god ting.  

Anonymkode: 7021c...64f

[bebisss]

Tusen takk for alle gode svar! 

Er så godt å lese at andre også kan være redde og få litt panikk hehe.

Har ligget våken ett par netter nå og tenker hvordan det kommer til å gå med både baby og studier. Håper jeg kan fortsette selv om oppmøtene er obligatoriske og har forelesning 4 dager i uka. 

Så tenker jeg på ferier, jeg kan ikke reise på biltur i europa og gå på lange turer med ett barn og ha den kjæresteturen jeg har lengtet litt etter.

Hva med søvn, jobb, få tid til å lese etc..

Men om jeg venter til jeg er ferdig med studiene så blir jeg 35-36 år og da kan det plutselig bli værre å bli gravid. 

 

[bebisss]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror kanskje det er enklere for de som er tidlig i 20 årene. Man bekymrer seg mer senere. Man kan si at man er mer virkelighets orientert men er ikke sikker på at det alltid er en god ting.  

Helt enig. Jeg ville også ha barn som 22 åring og var kun opptatt av hvor koselig det ville være å gå gravid og ha en baby man kunne dulle med, det at ungen en dag kom til å bli 4 år med energi til tusen med gråting, bæsjing, gulping, ødelegge ting etc var ikke innom tankene mine. 

Hadde ikke fast jobb og så ikke på økonomi som noe problem.

skikkelig naiv og dum kan man si..

[lille_frosk]

12 timer siden, Zoey skrev:

Vi var målbevisste prøvere med alle mine tre. Jeg husker jeg var ofte både lettet og skuffet ved negativ test, spesielt de første månedene (med alle). Og jeg hadde ca syttito tilfeller av "herregud, hva er det vi har gjort" under alle svangerskap. Jeg var ofte redd, redd for det ukjente, miste kontrollen, ikke få tid til alt, at vi skulle slite som kjærester... Det var masse å være redd for. Også kommer redsel for at det feiler barnet noe, kan skje barnet noe, at man gjør noe feil... Disse mammabekymringene som bare øker. 

Så jeg var ikke zen-rolig og klar, ei heller klar med fyrverkeri og alkoholfri sjampis ved positiv test. Spent og glad, veldig ensporet i planleggingen og babytanker. Men ikke skråsikker, og langt fra selvsikker. 

Jeg tror det er sunt å ha litt mentale bremser, man skal jo endre livet sitt drastisk, samt skape og ta ansvar for et helt nytt et. Tror det hjelper på et litt mer riktig perspektiv enn 101% rosa "omg babyer lukter så godt" tanker.

 

 

Oh yes - HELT enig. Akkurat det samme her! For min del har det ikke gitt seg heller egentlig, ikke helt. Jeg er ikke redd for å ha valgt feil, jeg har aldri angret på at jeg fikk barn, men jeg kan fremdeles tenke HVA ER DET VI HAR GJORT, og jeg kommer alltid til å være et reddere menneske enn jeg var før jeg fikk barn. 

[bebisss]

1 time siden, lille_frosk skrev:

Oh yes - HELT enig. Akkurat det samme her! For min del har det ikke gitt seg heller egentlig, ikke helt. Jeg er ikke redd for å ha valgt feil, jeg har aldri angret på at jeg fikk barn, men jeg kan fremdeles tenke HVA ER DET VI HAR GJORT, og jeg kommer alltid til å være et reddere menneske enn jeg var før jeg fikk barn. 

På hvilken måte da reddere? 

[lille_frosk]

1 time siden, bebisss skrev:

På hvilken måte da reddere? 

Vel - du har jo så uendelig mye mer å miste. For meg ble verden et farligere sted etter jeg fikk barn. Ting jeg registrerte og syntes var leit før, som vold mot barn, sykdom hos barn, krig og elendighet, ble plutselig ting som gikk ordentlig inn på meg. Det var akkurat som jeg mistet et filter, alt gikk rett inn i hjerterota. Noen sa en gang til meg at du aldri har det bedre enn barnet ditt har, og det kjenner jeg stemmer veldig. Jeg følte veldig på at min lykke her i livet for første gang ligger veldig utenfor meg selv, den handler ikke om meg lenger, men at barnet mitt skal ha det bra. Hvis noe, gud forby, skulle skje med henne - da vil mitt liv også falle helt i grus. Da hun var nyfødt ble dette nesten litt for mye for meg, for samtidig som jeg var livredd for at noe skulle skje henne, var jeg også veldig tynget av ansvaret for at ikke noe skulle skje henne - for å si det litt kronglete. Jeg ble redd for at jeg ikke skulle strekke til som mor, for at fæle ting skulle skje som jeg ikke hadde kontroll over, for at jeg skulle være årsaken til at hun ikke fikk det bra. Og så videre. Ganske mye irrasjonell frykt også, altså. Det er ikke like altoppslukende som det var, men redselen for at noe skal skje barnet ditt er ikke noe som forsvinner heller, og DET var jeg kanskje ikke helt forberedt på. Jeg tror aldri jeg kommer til et punkt hvor jeg kan si at ja nå, nå er hun trygg, nå kan ingenting vondt skje henne. Verden er full av farer - og de ble så mye mer virkelige for meg etter at jeg ble mamma. Og det må man faktisk bare finne en måte å leve med!

Det er jo virkelig ikke sånn at livet er en jammerdal full av bekymringer, først og fremst er det fantastisk å ha barn synes jeg. Men det er ikke ukomplisert heller, og jeg kan forstå at meningsmålinger og forskning viser at man ikke blir lykkeligere av å ha barn nettopp av den grunn. For meg handler det ikke så mye om at det er slitsomt, krevende, lite søvn og så videre, men at redsel har blitt en mye større del av livet mitt enn det var. Selv om jeg også på veldig mange områder er mye lykkeligere enn før, og aldri ville valgt å ikke få barn nå som jeg vet hvordan det er! Livet rommer litt mer, for å si det flåsete. Mer lykke, mer redsel, mer slitenhet, mer moro. 

[Zoey]

Enig med deg, lille frosk. Får ikke tagget deg, men pytt. 

Jeg har endel av samme erfaring. Jeg var veldig selvstendig og trygg og ble mor som 29-åring første gang. Jeg følte meg jordnær og selvsikker, helt til morsrollen. Jeg elsker å være mor, og jeg har helt hetta av å være mor. Det ansvaret og det tilliten. 

For meg har det gitt alle følelser styrke. Gleden er større, lykken er mangedoblet, latter sitter løsere. Men gråten er også lett å vekke, frykten er mørkere, sorgene tyngre.

Det er som humøret mitt og følelsene før var små dønninger, jevnt og alltid der. Nå er det storm. Enten er jeg skyhøyt eller dypt nede. Og endel av tiden vet jeg ikke om det er på vei opp eller ned fordi stormer ikke akkurat er forutsigbare. 

Jeg har nettopp hatt to sånne netter. Hvor man sitter og holder og stryker på et barn som hoster, gråter og ikke orker noe. Og alt man vil er å hoste for dem. Ha vondt for dem. Også tyr de til MEG for lindring. Det er skummelt det. Fint at de søker meg, skummelt når de søker meg med troen på at jeg kan fikse alt. 

Men, om vi skulle skremme noen. Det er verdt det - om du ønsker barn og er klar over ofrene og at det er slitsomt i blant. Og man blir veldig flink til å leve i nuet. 

Og ingenting i hele verden er deiligere enn å sovne med armene rundt et barn i en smal, 140 lang barneseng. (jeg har akkurat våkna. Kink i nakken). 

 

[bebisss]

10 timer siden, Zoey skrev:

Og ingenting i hele verden er deiligere enn å sovne med armene rundt et barn i en smal, 140 lang barneseng. (jeg har akkurat våkna. Kink i nakken). 

Så du ville ikke gått tilbake å gjort noe anderledes? 

Om du kunne fått barn senere eller ikke fått barn i det hele tatt? 

 

[AnonymBruker]

På 4.1.2018 den 22.24, AnonymBruker skrev:

Vil bare advare deg mot at det siste der skjer ikke med alle. 

Anonymkode: 73c6e...502

Enig. Fallgruven er nok også større dersom forventningene er skyhøye når det gjelder hva man vil føle for barnet sitt. Det vet man ikke før man sitter der, og det er ikke ukjent at man kan falle inn i en stor fødselsdepresjon der man føler en likegyldighet overfor barnet sitt. 

--- 

Uansett, jeg synes det er helt naturlig at man kjenner på litt skepsis med slike livsomveltende valg. Man vet heller ikke hva man har i vente før man sitter der med barnet i fanget. Jeg synes alltid at det er sunt med skepsis da det gjerne gjør at man tar mer gjennomtenkte valg. Det er ikke slik at det bare kan gå skeis for de som har bekymringer. 

Anonymkode: fbd72...77f

[Zoey]

40 minutter siden, bebisss skrev:

Så du ville ikke gått tilbake å gjort noe anderledes? 

Om du kunne fått barn senere eller ikke fått barn i det hele tatt? 

 

Helt ærlig, så er det én ting jeg ville gjort annerledes. Jeg har to barn med 1,5 år mellom. Og to barn med 3 år mellom. Jeg ville ikke gått for de tette om jeg visste hvordan det første året skulle bli. Heller hatt jevnt tre-fire år mellom alle tre. 

Men jeg vet noen trives med tette barn og nå som de to tetteste er bleiefri og litt eldre så har de veldig stor glede av hverandre og tett vennskap, deler leker og interesser. 

Men det året med en liten og en stor baby fikk meg i kne på daglig basis. 

Men jeg ville ikke byttet bort noen. Ikke hatt færre enn disse tre. Ikke ventet til jeg ble eldre. Vi har ikke reist til utlandet mannen og jeg på lenge, men i fjor var vi på et spahotell i Latvia som var fint tilrettelagt for barn og kosa oss hele påsken. 

Men jeg savner ikke reisene, vinkvelder med jentene, juleshopping i London osv så mye som jeg trodde. For med barna så har prioriteringer og ønsker endret seg. Alt til sin tid. Jeg skal juleshoppe i London og Gdansk igjen. Men det blir et par år med juleverksted på kjøkkenet i stedet for først. Og det er veldig koselig også. 

[lille_frosk]

5 timer siden, bebisss skrev:

Så du ville ikke gått tilbake å gjort noe anderledes? 

Om du kunne fått barn senere eller ikke fått barn i det hele tatt? 

 

Jeg tar meg den frihet å svare på dette jeg og, og nei, jeg ville ikke gjort noe annerledes. Jeg ville aldri valgt å ikke få barn om jeg kunne valgt om igjen!

[lille_frosk]

15 timer siden, Zoey skrev:

Enig med deg, lille frosk. Får ikke tagget deg, men pytt. 

Jeg har endel av samme erfaring. Jeg var veldig selvstendig og trygg og ble mor som 29-åring første gang. Jeg følte meg jordnær og selvsikker, helt til morsrollen. Jeg elsker å være mor, og jeg har helt hetta av å være mor. Det ansvaret og det tilliten. 

For meg har det gitt alle følelser styrke. Gleden er større, lykken er mangedoblet, latter sitter løsere. Men gråten er også lett å vekke, frykten er mørkere, sorgene tyngre.

Det er som humøret mitt og følelsene før var små dønninger, jevnt og alltid der. Nå er det storm. Enten er jeg skyhøyt eller dypt nede. Og endel av tiden vet jeg ikke om det er på vei opp eller ned fordi stormer ikke akkurat er forutsigbare. 

Jeg har nettopp hatt to sånne netter. Hvor man sitter og holder og stryker på et barn som hoster, gråter og ikke orker noe. Og alt man vil er å hoste for dem. Ha vondt for dem. Også tyr de til MEG for lindring. Det er skummelt det. Fint at de søker meg, skummelt når de søker meg med troen på at jeg kan fikse alt. 

Men, om vi skulle skremme noen. Det er verdt det - om du ønsker barn og er klar over ofrene og at det er slitsomt i blant. Og man blir veldig flink til å leve i nuet. 

Og ingenting i hele verden er deiligere enn å sovne med armene rundt et barn i en smal, 140 lang barneseng. (jeg har akkurat våkna. Kink i nakken). 

 

Tror du er min tvillingsjel når det kommer til det å være mamma