Manipulerende mor som ikke eier selvinnsikt

[AnonymBruker]

Hei,

Dette kommer til å bli langt og jeg setter pris på alle som tar seg tid til å lese. Så tusen takk ❤

Tårene triller mens jeg skriver dette og jeg føler meg rådvill. Men, jeg skal prøve å fatte meg så kort som mulig. Helt siden jeg var tenåring har meg og min mor hatt et komplisert og vanskelig forhold. Jeg har i flere perioder vært en ustabil tenåring som var mest opptatt av gutter og festing, men innerst inne, noe som jeg har erkjent i senere alder er at det var egentlig et skrik om oppmerksomhet.

Jeg har fått alt av materielle goder og utad virker vi nok som den perfekte familie, men for meg har det alltid vært noe som har skurret. Jeg følte jeg ikke ble hørt og sett for den snille personen jeg er. Jeg ble mobbet en liten periode på ungdomsskolen, noe som var utrolig tøft for meg og på et punkt vurderte jeg å gjøre slutt på livet. Takknemlig for at jeg ikke gjorde det den dag i dag, men jeg har aldri blitt møtt med aksept, forståelse og empati i min ungdomstid – gjerne når jeg trengte det som mest og nå når jeg er voksen. Da fikk jeg beskjed om å slutte å være så overfølsom. Dette har gått igjen og igjen, at jeg må slutte å være så følsom. At jeg er bortskjemt, ufordragelig og ødelegger for alle med å være så grinete.

En periode snakket jeg ikke med min mor og plutselig får jeg en telefon om at jeg har "forsnakket" meg til noen og helvete brøt løst. Ikke får jeg vite hva jeg har sagt fordi «det vet du godt selv», men jeg har faktisk ingen anelse. Jeg beklagde meg og la meg helt flat og håpte kanskje vi kunne snakke om dette. Hun har sagt mye om meg, men jeg har ignorert det da vi alle kan gjøre feil. Jeg ringte henne, sendte melding, inviterte hun på middag og lunsj men hun svarte meg ikke. Hun har ignorert meg i nesten to år før hun plutselig sender meg en melding om at jeg må erkjenne mine problemer og slutte å lyve. Litt morsomt at hun sier det for hun kan IKKE erkjenne sine egne feil og har aldri sagt unnskyld til meg, noensinne. Mens jeg har sagt unnskyld for hver minste lille ting i hele oppveksten min for å bevare fred i huset.

Det er mange episoder jeg kan ta opp her, men kort fortalt så har hun aldri vært på en kamp når jeg var mindre, hun har aldri stilt opp emosjonelt for meg. Jeg har alltid gått på «spikre» hjemme fordi jeg ble redd henne da jeg var yngre når hun ble sint. Hun holdt på å slå meg en gang jeg var ungdom. Jeg er nervøs, spent og stresset i hennes nærvær og hun har vært fæl på å kritisere ting jeg går med og hvis jeg har gått opp i vekt. Det er delvis hennes feil at jeg har et usunt forhold til min egen kropp. De siste gangene jeg var i besøk hos henne dro jeg rett hjem i sengen etterpå og gråt og kastet opp. Hun tapper meg fullstendig for energi men utad er hun feilfri. Hun er likt av alle og jeg er den store stygge ulven. Dette har gjort at jeg ikke bare har mistet henne men mange andre familiemedlemmer.

Er virkelig fasaden hennes og hennes rykte viktigere enn å reparere forholdet til sin datter? Jeg forstår virkelig ikke denne tankegangen og bærer på en forferdelig sorg inni meg som aldri vil forsvinne. Den kan minske, men den vil nok aldri forsvinne. Jeg kan selvfølgelig legge meg helt flat og beklage for noe jeg ikke vet hva er, men jeg føler meg litt over det der nå. Jeg er 30 år og har endelig begynt å tørre å si ifra til henne. Dessverre så evner hun ikke å se sine feil og jeg syns hun har forferdelig dårlig selvinnsikt. Jeg kunne aldri gått nesten to år uten å snakke med min datter. Nå er hun bare 4 år, men den kjærligheten jeg føler for henne kommer aldri til å forsvinne, uansett hva hun hadde gjort. Jeg går til psykolog som hjelper mye og som mener at jeg har det kanskje best uten henne for hun kommer mest sannsynlig aldri til å forandre seg. Jeg vil alltid være det stygge sorte fåret.

Den morskjærligheten alle mine venner snakker om har jeg aldri følt på. Dette gjør forferdelig vondt fordi hun har en sånn enorm makt over meg. Noen andre som har vært/er i lignende situasjon? Hvordan takler du det?

Anonymkode: 1f9e6...bbb

[AnonymBruker]

Sjekk ut: Covert/skjult narsissisme

Youtube:

Lisa A Romano

Jerry Wise

Ross Rosenberg

Anonymkode: 40b13...123

[AnonymBruker]

Bra du finner hjelp i terapi forresten, jeg søker hjelp jeg og, men synes det er vanskelig å finne folk med kompetanse/forståelse -noe som ikke er så rart da de som oftest søker hjelp er de som har opplevd vold, misbruk, rus/alkoholmusbruk i oppvekst, og enda ofter de som også fikk egne rusproblemer. Som barn av de ikke tydelige narsissistene så fremstår fasaden som "normal". Jeg lytter mye til youtube-terapautene mine, det finnes flere kanaler/folk enn jeg skrev på lista også, men de jeg nevner er folk jeg vet kan hjelpe deg. Det føles godt å vite at vi er flere i samme bås på et vis, for jeg føler meg ofte og alene og uten evne til å forklare, savner å bli forstått av noen jeg kan prate med -har tenkt på å kanskje ta kontakt med Jerry Wise for hjelp gjennom skype.

Anonymkode: 40b13...123

[AnonymBruker]

Jeg vurderer selv å bryte all kontakt med min far, har er oppfarende og krevende og vil alltid ha ting på sin måte hvis ikke blir han rasende. Jeg skal i terapi angående han i neste uke og vurderer seriøst å kutte all kontakt. Når man har bedt om unnskyldning opptil flere ganger for noe som ikke føles rett så må man på ett tidspunkt kanskje vurdere å bryte alle bånd. Selvsagt skal man be om unnskyldning hvis man åpenbart har såret den andre part og de setter ord på det, eller at man forstår det selv men når man må gjøre det uten en grunn er du ute og sykler. Hvordan er hun i forhold til barnebarnet sitt? Har du søsken du kan prate med? Jeg har forsøkt å prate med min søster, men hun har et helt annet bilde av vår far enn meg så vi er enige om at vi ikke skal prate om han fordi det er viktig for meg å ha kontakten med min søster. Vet ikke om du ble så klok av innlegget mitt, men av og til er det rett og slett riktig å gi slipp på familie for å kunne være seg selv og blomstre. Det er trist, men dessverre ikke uvanlig. Lykke til! 

Anonymkode: 408c8...4b8

[AnonymBruker]

Vi er mange!

Jeg har brutt kontakt og gått i terapi og etterhvert gitt opp håpet om at det noen gang skal bli bedre mellom henne og meg. Men det finnes fine folk der ute! 

Anonymkode: 087a3...250

[AnonymBruker]

Denne er god: https://www.psychologytoday.com/blog/the-legacy-distorted-love/201105/the-narcissistic-family-tree

Anonymkode: 24b6c...b99

[Gjest NotNaomi]

Vet om flere som sliter med forhold til moren sin , og det går alltid igjen at barna " dramatiserer " og er " overfølsomme " . Så hvordan de opplever det blir ikke tatt på alvor . Tror det er mødrenes selvforsvar som slår inn . Eller at de ikke ser hverken seg selv eller barnet . 

Du er den du er , og det er faktisk godt nok ! Dette er din mors problem , og mulig at psykologen din har rett : hun vil ikke forandre seg.

Nå anbefaler jeg ingen til å kutte ut foreldre , unntatt i svært grove tilfeller . For jeg tror ikke så mye på " å kutte ut " foreldre . Jeg skjønner og respekterer de som føler at de må selvfølgelig , men da må det være ordentlig gjennomtenkt !

Å kutte ned på kontakt er jeg mer for . Og å nekte og høre på ting som angrep og klandring . Da må du bare si at "dette vil jeg ikke høre på . Vi snakkes senere " .

Å føle at ens egne foreldre ikke støtter og stiller opp må være en helt jævli følelse . Men jeg tror at alle foreldre ( eller de fleste ) er glad i barna sine . De klarer bare ikke den omsorgsevnen og innlevelse som skal til . De tar heller avstand fordi de ikke evner å forstå ! 

Husk bare på Ts , at det er ikke din skyld . Husk på at mange flere ikke kjenner på den store morskjærligheten . Du er ikke alene . 

Sett grenser for moren din . Hun har ikke mer makt over deg enn hva du gir henne , om du skjønner? DU er viktigste i livet ditt . Du bestemmer hva du skal finne deg i og ikke ! Sånn er det faktisk! Syns det er utrolig trist med mødre som ikke evner! Men gå på Ts ! Tenk deg godt om . Vurder og reflekter . Se hva hun kan ha å si for deg videre . Har hun ikke mye positivt å bidra med , så reduser kontakten og sett grenser ! Du er bra nok som du er !