Sosial angst og ledelse

[Digitaldisorder]

Hei.

Jeg føler i dag at jeg har beveget meg ut på en litt utrygg grunn. Jeg vil gjerne høre flere innspill fra dere, og kanskje høre litt reflektere meninger rundt dette temaet, da dette føles noe tabu.

Pr. dags dato jobber jeg som trainee i opplæring til å bli butikksjef i en dagligvarekjede. Jeg har jobbet i denne kjeden i ca 3 år, og beveget meg noe jeg vil si ganske hurtig opp i karrierestigen. Da jeg kom på intervju første dagen for 3 år siden ble jeg tatt utrolig godt i mot av det jeg vil kalle verdens beste leder. Han tok meg i mot og gav meg muligheten til å vokse og utvikle på relativt kort tid. Jeg fant min plass i samfunnet, og jeg følte for første gang i livet mitt at jeg gjorde noe bra. Jeg må nevne at jeg på denne tiden slet med ganske alvorlig sosial angst og stammet når jeg snakket, men jeg gikk i terapi og var fast bestemt på å bli frisk.

Ingen har visst om denne siden, bare sett at jeg er mer introvert og stille enn andre. Dog har jeg alltid vært blid med godt humør, svært effektiv og nøye i arbeidet mitt, bare det at jeg kunne svare mer kort og konkret,

I denne perioden har jeg fått i oppdrag å rekruttere. I den anledning har vi utlyst en stilling og jeg skal være 100% ansvarlig for ansettelsen (forsåvidt en person under18 år). Jeg har bare en ting som jeg måtte ta opp, for jeg syntes skurret. Denne butikksjefen jeg er i opplæring hos er veldig konkret på at han ønsker en person som er svært utadvent og har alle sosiale skillsene han selv innehar. Da sa jeg rett ut til han;

"Vet du hva? Da jeg ble ansatt i denne kjeden, slet jeg med sosial angst og stammet. Men se hvor jeg er i dag, bare 3 år etter!"

Han ble helt stram i maska. Han fikk ikke frem noe svar, bare begynte å surre litt rundt på kontoret og bare, åja, ok....

Jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal ta dette. Er det liksom ikke bare en dødsbra positiv ting at man kan gi mennesker denne sjansen til å lykkes? Det kan kanskje være risky, men i denne bransjen er det sjeldent man kommer så langt så fort. Og det har vært rent pågangsmot. Det ble ikke tatt godt i mot hos denne butikksjefen for å si det slik. Jeg følte med en gang at han så på meg med andre øyne. 

Uansett. Hvordan burde det være i arbeidslivet? Skal man ikke kunne være åpen om mental helse og psykiske lidelser, få bukt med tabuet? Tenk så mange flotte mennesker der ute som bare venter på å kunne få skinne, men ikke får muligheten til det pga slike holdninger?

Og kan jeg, som fortsatt ikke er noen ekstremt utadvendt person, og fortsatt synes det kan være litt ubehagelig å small-talke med folk, bli en god leder? Kan en person med bakgrunn i sosial angst, bli en lederperson? Jeg jobber hver dag med å bli bedre, og har fortsatt en vei å gå. Mest sannsynlig vil jeg aldri bli helt "frisk", men det må da være rom for alle slags type mennesker? 

[AnonymBruker]

Det er typisk at ledere er svært ekstroverte, men jeg mener det ikke nødvendigvis er positivt. I hvert fall ikke for nærmeste leder med personalansvar. Å være introvert trenger derfor ikke være negativt. Det er viktig å være en menneskekjenner og kunne se alle man har ansvaret for.

Det som kan være negativt er dersom du ikke tør gå inn i og ta tak i konflikter eller ta tak i ansatte som ikke gjør jobben. Det vet du best selv.

Ikke bry deg om sjefens reaksjon. Han skjønte nok bare at han hadde sagt noe dumt. På bakgrunn av det du skriver synes han nok du er en svært bra ansatt.

Anonymkode: 9966a...05b

[Knirke]

Hvorfor kan du ikke bli frisk?

[AnonymBruker]

Ang. samtalen med sjefen din; kan det hende du sa det på en måte som virket litt irettesettende, og at han derfor reagerte? Hadde du lagt det frem på en annen måte, hadde han kanskje sagt seg enig i at det var et godt poeng.

Det kan også legges til her at veldig mange som jobber i butikk, spesielt unge, er der midlertidig. Det eneste som da teller er hvordan man fungerer mens man er der, og i en butikkstilling for en tenåring er egentlig det viktigste at de er utadvendte, sprudlende og alt det der. Om noen blir i samme butikk lenge og "klatrer" i gradene er det selvsagt rom for utvikling, men det gjelder de færreste i dag. 

Nå vet jeg ikke hvordan din angst arter seg, men introversjon og sosial angst er uansett to forskjellige ting. Man kan være introvert og en veldig god leder. Det man ikke kan være er konfliktsky og unnvikende. 

Anonymkode: ab654...86c

[Digitaldisorder]

Jeg er enig i det du sier at det kunne virke litt irettesettende, men samtidig så trengte han å høre det. Jeg fikk ikke muligheten til å utdype meg noe mer, da det var rett før han skulle dra og skulle bare si noen siste ord om at "slike sjenerte folk skal vi ikke ansette". Jeg ble nok kanskje litt fornærmet, og det plumpet ut. Derfor ble det litt uheldig situasjon, men kanskje han selv fikk noe å tenke over når han satt i bilen på tur hjem? Hvis han ønsker å lære/forstå bedre så skal jeg gjerne forklare han nærmere.

Men tilbake til kjernen i saken. For ved nærmere ettertanke så blir jeg jo kanskje selv litt usikker, for hvor mange ledere har jeg hørt om med samme bakgrunn? For min del har jeg slitt med sosial angst helt opp til nylig, samt alltid vært introvert. Tror jeg har enda til gode å møte en ekstrovert med sosial angst på den måten at det kan være ubehagelig å snakke med andre mennesker? Tar jeg feil? Men så blir jeg jo slått av den der at jeg skal bevise for "alle" at jeg også kan! For hadde jeg vært konfliktsky og unnvikende som du nevner, hadde jeg nok aldri kunnet vært der jeg er i dag.

Hva jeg mener med at jeg kanskje aldri blir helt "frisk" er at jeg kan ikke endre hele min personlighet til å bli en ekstrovert person. Det er nok noen som kan, men jeg velger heller å akseptere den personen jeg er i dag, og jobbe med å bli en bedre versjon av meg selv. Den lille ubehagelige klumpen i magen blir mindre og mindre jo mer jeg jobber med det. Jeg skal aldri si aldri, men den vil nok alltid være der. De som har jobbet seg igjennom en sosial angst, kjenner seg kanskje igjen.

 

ts.

[AnonymBruker]

Ut ifra hvordan du legger frem historien får jeg også inntrykk av at du irettesatte lederen din. Jeg syns det er bra at du kommer med andre meninger enn sjefen din, men dette var nok ikke måten å gjøre det på. Siden det er du som har fått ansvaret for ansettelsen kan du påvirke utfallet. Om du ikke velger å ansette den mest utadvendte, kan du begrunne valget ditt ovenfor sjefen. Kanskje ansetter du en som er mer til å stole på, er omgjengelig eller hva som helst annet. En som er veldig utadvendt har ofte en tendens til å bli den personen som alltid henger rundt kaffemaskinen på jobb for å finne noen å prate med, om du skjønner hva jeg mener (lite effektiv person). 

Slå gjerne et slag for de som ikke er veldig utadvendte, men vær bevisst på hvordan du gjør det. Jeg er veldig innadvendt selv, men foran kunder kan jeg virke veldig utadvendt, da jeg liker veldig godt å jobbe med service.

Anonymkode: bb5c3...cb1

[AnonymBruker]

Jeg hadde sterk sosial angst som 16-åring, og flere år etter det. Var på bunn, livet hadde ikke noe fremtid, depresjonene var tunge. Så aldri for meg at jeg kom til å fungere i jobb. Angsten gjorde meg sykt sjenert, jeg som alltid hadde vært så utadvendt og snakket mye ble nå redd for alt og turde ikke prate. Det ødelagte for meg i et par jobber. Fikk dårlig referanse. Hva skulle jeg gjøre nå?

Helt tilfeldig, og heldigvis, hadde en bekjent lyst til å ha meg inn på intervju til et ganske stort selskap. Jeg var livredd, visste ikke hvordan jeg skulle klare å stå i jobb, og i alle fall ikke i noe så stort, ukjent og publikumsnært. Fikk jobben, og de første månedene var et rent... ja. Det var helt grusomt å snakke med kunder, og jeg følte jeg dummet meg ut hvert 5. minutt. Det jeg oppdaget, var at jeg var god på å være effektiv, ta ansvar, og å løse problemer.

3 år etter står jeg med lederansvar. Riktignok helt på laveste rang av ledere, men allikevel ovenfor et betydelig antall kolleger og svært viktige prosesser. Hadde man sagt til meg for 3 år siden at jeg skulle stå og holde møter, ta telefoner på vegne av bedriften, jobbe 12-timersdager fordi folk blir syke og å takle gråtende ansatte som ville slutte på flekken, så hadde jeg besvimt. 

Dette er en kortversjon, men tror det var noe slikt du lurte på? Jeg er nemlig en ekstremt utadvendt person, men inni meg skriker angsten enda, og jeg føler kroppen skjelver og har lyst til å gråte i mange situasjoner. Jeg lar reaksjonen komme, og prøver å takle den så profesjonelt som mulig, for som leder har jeg et stort ansvar.

I bunn og grunn så er jeg altså sykt takknemlig for sjansen dette selskapet gav meg. Føler jeg står dem i evig gjeld.

Anonymkode: 6cc14...d5c

[Digitaldisorder]

Tusen takk for svar!

Jeg og sjefen har ikke snakket noe om det i ettertid. Vi har bare litt forskjellige meninger om rekruttering generelt, spesielt når han kun vil ha blonde, søte, utadvendte, unge jenter. Også har vi har jo alle forskjellige erfaringer. Det kan nok virke som en utfordring eller en sjanse å ta å skulle ansette en person som ikke er den mest ekstroverte i et utadvendt og serviceminded yrke. Viktigste er jo å finne en balanse i teamet, få folk som passer inn i miljøet, men samtidig kan dra lasset og utfordre hverandre på en god måte på forskjellige områder.

Jeg er som sagt ny i rekrutteringsprosesser, så jeg gjør meg nok opp noen erfaringer ang dette selv etterhvert. Men en ting har jeg selverfart, at jeg skal i allefall ikke være forsiktig med å fordomsdømme noen. Men jeg hører mye fra eldre ledere rundt omkring at det er ikke noe særlig med inneslutta, sjenerte mennesker på intervju. Jeg får jo litt følelsen av at jeg hadde aldri blitt ansatt av disse menneskene, allikevel er det meg de nå er med å pushe fremover i karrierestigen uten at de vet historien min (det er det jeg mener med at det føles litt tabu å snakke høyt om). Og kan vi virkelig kalle det en uheldig irettesetting, når man har en slik holdning til mennesker rundt seg? Er det en god leder å ekskludere mennesker på bakgrunn av i dette tilfellet jeg snakker om, psykiske lidelser? 

Til anonym over her: det er så godt å høre at jeg ikke er alene om å ha kommet meg opp og frem med en slik bakgrunn. Jeg synes det er sinnsykt sterkt av deg å stå på og ikke gi opp, og at det finnes kjeder(ledere) der ute som er villige til å gi folk en sjanse. Vi trenger alle, røde, blå, grønne og gule personligheter der ute. 

ts.

Endret 4. januar 2018 av Digitaldisorder

[AnonymBruker]

Det er greit å være sjenert og innesluttet, men man må uansett vise at man ønsker jobben i et intervju. Det er også noe som heter personlig egnethet, og i servicejobber merker man hvem som ikke passer inn. 

Anonymkode: bb5c3...cb1

[AnonymBruker]

På 3.1.2018 den 17.39, Digitaldisorder skrev:

Hei.

Jeg føler i dag at jeg har beveget meg ut på en litt utrygg grunn. Jeg vil gjerne høre flere innspill fra dere, og kanskje høre litt reflektere meninger rundt dette temaet, da dette føles noe tabu.

Pr. dags dato jobber jeg som trainee i opplæring til å bli butikksjef i en dagligvarekjede. Jeg har jobbet i denne kjeden i ca 3 år, og beveget meg noe jeg vil si ganske hurtig opp i karrierestigen. Da jeg kom på intervju første dagen for 3 år siden ble jeg tatt utrolig godt i mot av det jeg vil kalle verdens beste leder. Han tok meg i mot og gav meg muligheten til å vokse og utvikle på relativt kort tid. Jeg fant min plass i samfunnet, og jeg følte for første gang i livet mitt at jeg gjorde noe bra. Jeg må nevne at jeg på denne tiden slet med ganske alvorlig sosial angst og stammet når jeg snakket, men jeg gikk i terapi og var fast bestemt på å bli frisk.

Ingen har visst om denne siden, bare sett at jeg er mer introvert og stille enn andre. Dog har jeg alltid vært blid med godt humør, svært effektiv og nøye i arbeidet mitt, bare det at jeg kunne svare mer kort og konkret,

I denne perioden har jeg fått i oppdrag å rekruttere. I den anledning har vi utlyst en stilling og jeg skal være 100% ansvarlig for ansettelsen (forsåvidt en person under18 år). Jeg har bare en ting som jeg måtte ta opp, for jeg syntes skurret. Denne butikksjefen jeg er i opplæring hos er veldig konkret på at han ønsker en person som er svært utadvent og har alle sosiale skillsene han selv innehar. Da sa jeg rett ut til han;

"Vet du hva? Da jeg ble ansatt i denne kjeden, slet jeg med sosial angst og stammet. Men se hvor jeg er i dag, bare 3 år etter!"

Han ble helt stram i maska. Han fikk ikke frem noe svar, bare begynte å surre litt rundt på kontoret og bare, åja, ok....

Jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal ta dette. Er det liksom ikke bare en dødsbra positiv ting at man kan gi mennesker denne sjansen til å lykkes? Det kan kanskje være risky, men i denne bransjen er det sjeldent man kommer så langt så fort. Og det har vært rent pågangsmot. Det ble ikke tatt godt i mot hos denne butikksjefen for å si det slik. Jeg følte med en gang at han så på meg med andre øyne. 

Uansett. Hvordan burde det være i arbeidslivet? Skal man ikke kunne være åpen om mental helse og psykiske lidelser, få bukt med tabuet? Tenk så mange flotte mennesker der ute som bare venter på å kunne få skinne, men ikke får muligheten til det pga slike holdninger?

Og kan jeg, som fortsatt ikke er noen ekstremt utadvendt person, og fortsatt synes det kan være litt ubehagelig å small-talke med folk, bli en god leder? Kan en person med bakgrunn i sosial angst, bli en lederperson? Jeg jobber hver dag med å bli bedre, og har fortsatt en vei å gå. Mest sannsynlig vil jeg aldri bli helt "frisk", men det må da være rom for alle slags type mennesker? 

Under 18 år i en dagligvarekjedene? 

Anonymkode: ae10a...6b6