Dere som har følsomme barn med lav smerteterskel..

[Vebjørg]

Jeg er en skilt mamma til en 7 år gammel gutt, han er veldig følsom på noen områder.Hvis han slår seg litt, eller er syk, og alle slags ubehag han føler, så gråter og klager han veldig mye.Jeg har vært forståelsesfull og trøstende på dette før, men merker at det er vanskeligere jo eldre han blir.Jeg blir irritert når han gråter for "alt", og også usikker på om det faktisk er noe alvorlig som feiler han når han klager, eller det bare er fordi han har veldig lav smerteterskel og er dramatisk.Jeg får dårlig samvittighet når jeg blir irritert, jeg vil ikke være slem eller skade selvfølelsen hans, men skulle ønske han kunne bli litt tøffere og tåle ubehag og smerter mer i denne alderen.Han vil feks. ikke øve på å sykle eller gå på skøyter fordi han har erfart å slått seg litt da, er han litt støl i beina er det også krise for han.Ta medisiner og tannlege er en kamp, ja alt som man må gjøres i livet og som er ubehagelig...Har dere noen tips hvordan gjøre dette på en god måte?Eller må jeg bare godta at det er slik han er, og fortsette å trøste og oppmuntre?

[AnonymBruker]

Du bør definitivt ta tak i det. Vi har vært obs på dette fra starten av. Ikke masse trøst og dikking og dilling. Faller ungene, er det "oppesann", løfte på beina, tørke av skit, og ikke noe oiing og akking og uffing og daaaaakar deg da. 

Det er vel vanskeligere å begynne slik nå, når han er vant til å bli dikket med, men du må jo bare prøve. Kutte ned på all sympatien, og si at såpass må man tåle. 

Unger må lære seg å takle motstand, og å få vondt av og til. Sånn er livet. Han kan ikke gå gjennom livet uten å utsette seg for ting som kan gjøre vondt eller være ubehagelige. 

Anonymkode: ed195...5ea

[AnonymBruker]

Her har du gjort han en bjørnetjeneste ts....Det høres ut som han bruker pinglefaktene som en måte å få validering og oppmerksomhet på. Jeg har en nevø som er 8 og helt lik. Det er skikkelig utfordrende å tilbringe tid med han noen ganger. Han er heldigvis ikke like pingle rundt mannen min og meg som resten av familien. Hos oss er det mer "opp å hopp", "gå det av deg" og å distrahere. Så vi var på en ferietur med han og våre barn og hadde kun en episode på en uke etter hundre episoder på turen ned. Men desverre datt han rett tilbake når han kom til moren sin igjen. Så ta tak i det nå ts. Med nevøen min er det så ille nå at jevnaldrende ikke orker å leke med han fordi det alltid er så mye syting og selvmedlidenhet.

Anonymkode: 840b8...2e0

[Gjest Solsmil]

Barnet trenger ikke egentlig å være spesielt følsomt og ha lav smerteterskel, du har bare lært han at hvis han syter litt blir han overøst med medlidenhet. Du har gjort han en bjørnetjeneste.

[AnonymBruker]

Det har aldri vært skadelig å si "Så store gutter gråter ikke". Du må nok oppfordre han litt mer til å tåle en støyt. Han er åpenbart vant til å få trøst, medfølelse og dilling for alt når han føler noe som helst.

Det er ikke gjort over natta, det er noe du må bruke tid på å lære han. På et eller annet tidspunkt er barn nødt til å lære at man prøver å unngå og grine for alt, ta seg sammen og komme seg videre, når man har falt og slått kneet etc.Så da må man fortelle dem det, at sånn og sånn ønsker vi at du oppfører deg. Ingen orker noen som griner for alt - særlig ikke når man begynner å bli stor.

Dersom han klager mer enn et par-tre ganger på en time når han er syk en dag, f.eks bare forkjølet, får du bare si at "ja, du har allerede sagt det mange ganger, Ole, nå holder det. Jeg vet at du er syk og vil ikke høre klager hele dagen". Det får han tåle.

Anonymkode: 1eb7e...cc3

[AnonymBruker]

Mens jeg sier motsatt. Har du et sensitivt barn er det ekstra viktig å møte følelsene for å styrke selvbilde og selvfølelsen. 

Har du sjekket om han er høysensitiv?

Anonymkode: 77034...208

[AnonymBruker]

Et av mine barn var på samme måte som du beskriver. Hvis han falt, så kunne det høres ut som om han fikk amputert et bein. Vi snakket mye om at det å tåle at ting er litt vondt og ubehagelig er noe som kan øves på - på samme måte som han måtte øve på gangetabell. Vi snakket også mye om at det er forskjell på "farlig vondt" og "vondt-som-går-over". Det å forstå at ting bare gjør vondt, men at det går over - ble noe som vi måtte øve på og snakke om. Det å forstå om det faktisk var vondt eller om det var angsten for at det skulle gjøre vondt, var ikke alltid like lett å sette ord på for han.  Jeg overså han aldri når han fikk vondt - men laget aldri en "greie" av det. Men selvsagt fikk han trøst hvis jeg så at han virkelig hadde vondt. 

Anonymkode: 5d736...41e