Hunden min gikk bort

[AnonymBruker]

For ca 4 måneder siden gikk hunden min bort. Han var bare noen år gammel og dødsfallet kom som et stort sjokk da han ble akutt syk. Jeg elsket han virkelig over alt på jord og har det helt jævlig nå. Klarer nesten ikke å se et bilde av han uten å grine! Er det normalt å bli så lei seg? Mange jeg kjenner skjønner ikke hvoran jeg enda kan være så lei meg etter 4 mnd. Enkelte dager er jeg så lei meg at jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg. Det har vært mange tårer og våkennetter. Er det noen som har vært i samme situasjon? Blir det bedre? Før han døde hadde jeg tenkt å anskaffe meg hund nr.2, men nå vet jeg ikke om jeg klarer, føler liksom aldri jeg kan bli like gla i en hund. Kanskje et dumt spørsmål, men blir man like gla i sin andre hunder som sin aller første hund? Vil gjerne høre andres erfaringer og tips for å komme meg igjennom dette. 

Anonymkode: 83b3d...263

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske jeg hadde levd et så skjermet liv at dødsfallet til hunden min kunne gå slik inn på meg.

Du er utrolig heldig, TS.

Anonymkode: 28ee3...444

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skulle ønske jeg hadde levd et så skjermet liv at dødsfallet til hunden min kunne gå slik inn på meg.

Du er utrolig heldig, TS.

Anonymkode: 28ee3...444

Idiot

Anonymkode: ae016...770

[AnonymBruker]

Alle kattene jeg har har hatt oppgjennom, de kan enda vekke tårer hos meg. Gjør utrolig vont å miste noen, til og med et dyr. De er er familie medlem, og det kjennes dypt i sjelen når en mister de. 

Blir det bedre? ja det blir bedre. Men det vil ta tid. Har ei venninne, hun mista katten sin (påkjørt), hennes måte å komme seg på var å få en ny katt. Jeg sjønner henne kjempe godt, blir trolig stille i hjemmet! Men detter er såklart noe du må vurdere om du er klar for da  Kondolerer masse! Mend et vil bli bedre, og du vil kunne huske tilbake på gode minner. 

Anonymkode: e5b66...d63

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg skulle ønske jeg hadde levd et så skjermet liv at dødsfallet til hunden min kunne gå slik inn på meg.

Du er utrolig heldig, TS.

Anonymkode: 28ee3...444

Det er HELT motsatt! 

Man røper at  man lever en utrolig stusslig tilværelse når man er så avstumpet. 

  Tyder på at man lever et møkkaliv med  få gode relasjoner!

Når hundene mine dør kommer jeg også til å sørge dypt. MYYYYEE mere enn om en tilfeldig surpomp faller fra, det er helt sikkert og vist!

Ts, du har et sunt normalt følelsesliv!  En dag så ønsker du deg kanskje en ny hund-:)

 

Anonymkode: 6d8f9...647

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg skulle ønske jeg hadde levd et så skjermet liv at dødsfallet til hunden min kunne gå slik inn på meg.

Du er utrolig heldig, TS.

Anonymkode: 28ee3...444

Jøss for en idiot du er. Hva hvis man har levd et så jævlig liv at dyrene har vært ens eneste trøst? Jeg tror det er DU som har levd et beskyttet liv.

Anonymkode: 618e5...a7d

[AnonymBruker]

Hva døde hunden din av? Jeg har hatt katter, en hund og en hest som har dødd, og jeg vokste opp på gård der vi hadde sauer så det hendte ofte at de dyrene jeg hadde knyttet meg til måtte slaktes. Jeg sørger dypt over dyr, men legger det relativt fort bak meg og får lyst på et nytt dyr etter en stund. Etter hunden min døde var jeg 1.5 år uten hund, men egentlig ikke fordi jeg sørget så lenge, hun var gammel og det var ikke noe feil med at hun døde. Hesten min solgte jeg til noen som slaktet henne kort etter, det var helt forferdelig og jeg gråter enda når jeg tenker på det (20 år etter). Det verste var at jeg drømte om henne, at hun lå på et betonggolv og blødde, og jeg tenker at jeg burde skjønt at hun ba om hjelp..... 
Det som har vært vanskeligst for meg er når de har dødd unge og jeg har følt at det var min feil, at jeg skulle gjort noe annerledes så hadde de ikke dødd etc. Er det noe sånt du føler på?

Anonymkode: 618e5...a7d

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva døde hunden din av? Jeg har hatt katter, en hund og en hest som har dødd, og jeg vokste opp på gård der vi hadde sauer så det hendte ofte at de dyrene jeg hadde knyttet meg til måtte slaktes. Jeg sørger dypt over dyr, men legger det relativt fort bak meg og får lyst på et nytt dyr etter en stund. Etter hunden min døde var jeg 1.5 år uten hund, men egentlig ikke fordi jeg sørget så lenge, hun var gammel og det var ikke noe feil med at hun døde. Hesten min solgte jeg til noen som slaktet henne kort etter, det var helt forferdelig og jeg gråter enda når jeg tenker på det (20 år etter). Det verste var at jeg drømte om henne, at hun lå på et betonggolv og blødde, og jeg tenker at jeg burde skjønt at hun ba om hjelp..... 
Det som har vært vanskeligst for meg er når de har dødd unge og jeg har følt at det var min feil, at jeg skulle gjort noe annerledes så hadde de ikke dødd etc. Er det noe sånt du føler på?

Anonymkode: 618e5...a7d

 

Han var bare 4 år gammel, så alt skjedde så brått. Gikk bare 6 timer ca fra vi kjørte til vet og til han ble avlivet. Det skal sies at vi først var til en vetrinær og så reiste videre til neste vet, da de hadde mer utstyr (røntgen, etc.) Fikk aldri svar på hva som forårsaket det,  han hadde tilstoppet blære men ingen urinstein. 2 ulike vetrinærer prøvde å sette kateter uten hell, så det var svært kritisk. Jeg trodde han hadde forstoppelse, da han samme dagen begynte å kaste opp og hadde hatt helt lignende symptomer en gang tidligere. Og da ble det bedre med parafin, olje i maten etter anvisning fra vet. Da dette ikke funket og han tilsynelatende ble værre var det rett avgårde. Han gikk fra å være kvikk til å være kjempe slapp på få timer, det var grusomt. Var helt sikker på at han skulle klare seg og at vet skulle gjøre han frisk, men slik ble det ikke. 

Anonymkode: 83b3d...263

[AnonymBruker]

Jeg anser meg selv som ganske pragmatisk og er forberedt på at dyr ikke lever så lenge. Har hatt både hund og katt før, og jeg syntes det var trist når de døde, men ingen tragedie liksom. Det er ikke barna mine. Men i høst mistet jeg katten min, han ble påkjørt og jeg har vært knust siden. Jeg tror det har noe med at det skjedde for tidlig, han var bare 9 år, samt at det var veldig dramatisk. Kanskje du føler på samme måte? At det har noe med at man er uforberedt og tanken på å miste dyret ikke får modnes. Og at dyret har det vondt hjelper heller ikke.

Jeg vet ikke når dette går over, men jeg håper det i hvertfall blir bedre snart. Jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal ha katt igjen, så sant jeg ikke bor på en øy uten biltrafikk. Det er bare altfor vondt!

Anonymkode: 43679...0af

[AnonymBruker]

Jeg var helt knust når jeg mistet min forrige hund. Etter et par måneder begynte jeg å se meg om etter en ny hund, jeg synes det hjalp meg. Jeg fikk hun jeg har nå ca 4 måneder etterpå. Jeg kan fortsatt bli lei meg når jeg tenker på min forrige hund, men savnet er mye lettere. Jeg er like glad i den hunden jeg har nå, så det går an, men det er nok enkelte individer som kryper enda mer under huden på deg. Men jeg lurer av og til på hvorfor jeg vil meg selv så vondt, for jeg vet jo at de ikke lever evig, men det en hund gir meg i hverdagen er verdt det.

Det er helt normalt å være så lei seg etter å ha mistet en hund. Og hva som er riktig å gjøre etterpå er veldig individuelt tror jeg, noen vil ha en ny hund med en gang mens andre føler det er riktig å vente lenge. Jeg følte også på en måte at jeg sviktet den forrige hunden min ved å bli glad i en ny, men jeg har kommet til at jeg ikke var noe mindre glad i den forrige hunden min selv om jeg fikk en ny. La deg selv sørge så lenge du trenger, men ikke grav deg ned i sorgen. Det er ingen fasit på sorg, og det du føler er helt riktig for deg. 

Anonymkode: 48fe3...ab4

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke at det er rart at du sørger, det er jo kun gått 4 mnd og hunden din gikk bort altfor tidlig. Du har mistet en kjær og trofast venn, en venn som aldri gjorde noe for å såre deg...

Mistet selv katten min gjennom 12 år i vår, han hadde vært kronisk syk i flere år og akutt syk i noen måneder. Det var 100% riktig å  avlive han, sykdommen var umulig å fikse og han hadde smerter. Men jeg var ØDELAGT i mange måneder etterpå, på tross av at det var den eneste riktige avgjørelsen og han hadde hatt et relativt langt liv. Vi hadde et svært sterkt bånd og han var skyggen min, har aldri opplevd lignende. Husker han stirret meg inn i øynene før han fikk sprøyten og det gjorde fysisk vondt overalt, jeg trodde jeg skulle svime av. Når det kommer til dyr, så er det som om man ikke har lov til å sørge lenge. Et par uker og man bør være over dødsfallet. Det er ikke alltid så lett, man styrer det ikke selv. Jeg gikk på jobb som normalt og fungerte, men gråt bare jeg hørte musikk som minnet meg om han, så katter som lignet, lekene hans...

Sender deg en klem. Det BLIR bedre, jeg lover deg. Om en stund vil du kunne tenke på din elskede hund uten å grine. Tenk på all gleden han spredde og alt det morsomme han gjorde. Det hjelper ofte. 

Anonymkode: 50c69...f37

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var helt knust når jeg mistet min forrige hund. Etter et par måneder begynte jeg å se meg om etter en ny hund, jeg synes det hjalp meg. Jeg fikk hun jeg har nå ca 4 måneder etterpå. Jeg kan fortsatt bli lei meg når jeg tenker på min forrige hund, men savnet er mye lettere. Jeg er like glad i den hunden jeg har nå, så det går an, men det er nok enkelte individer som kryper enda mer under huden på deg. Men jeg lurer av og til på hvorfor jeg vil meg selv så vondt, for jeg vet jo at de ikke lever evig, men det en hund gir meg i hverdagen er verdt det.

Det er helt normalt å være så lei seg etter å ha mistet en hund. Og hva som er riktig å gjøre etterpå er veldig individuelt tror jeg, noen vil ha en ny hund med en gang mens andre føler det er riktig å vente lenge. Jeg følte også på en måte at jeg sviktet den forrige hunden min ved å bli glad i en ny, men jeg har kommet til at jeg ikke var noe mindre glad i den forrige hunden min selv om jeg fikk en ny. La deg selv sørge så lenge du trenger, men ikke grav deg ned i sorgen. Det er ingen fasit på sorg, og det du føler er helt riktig for deg. 

Anonymkode: 48fe3...ab4

Jeg gjorde det samme som deg, adopterte meg ny katt 3 mnd etter min elskede pus døde. Han trengte et hjem og jeg hadde en "ledig plass". Vinn-vinn for alle parter. Det hjalp masse på sorgen. 

Anonymkode: 50c69...f37

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Han var bare 4 år gammel, så alt skjedde så brått. Gikk bare 6 timer ca fra vi kjørte til vet og til han ble avlivet. Det skal sies at vi først var til en vetrinær og så reiste videre til neste vet, da de hadde mer utstyr (røntgen, etc.) Fikk aldri svar på hva som forårsaket det,  han hadde tilstoppet blære men ingen urinstein. 2 ulike vetrinærer prøvde å sette kateter uten hell, så det var svært kritisk. Jeg trodde han hadde forstoppelse, da han samme dagen begynte å kaste opp og hadde hatt helt lignende symptomer en gang tidligere. Og da ble det bedre med parafin, olje i maten etter anvisning fra vet. Da dette ikke funket og han tilsynelatende ble værre var det rett avgårde. Han gikk fra å være kvikk til å være kjempe slapp på få timer, det var grusomt. Var helt sikker på at han skulle klare seg og at vet skulle gjøre han frisk, men slik ble det ikke. 

Anonymkode: 83b3d...263

Uff, for et sjokk. Skjønner deg godt. Har ikke noe annet råd enn å ta tiden til hjelp, det blir bedre, og etter min erfaring er det ikke noe forskjell på om det er første eller tiende dyret man har, man blir like glad i dem.

Anonymkode: 618e5...a7d

[Ella1]

Skjønner deg godt jeg ts. Jeg har en valp nå og tenker allerede med gru på den dagen hun er borte. Det skal sies at jeg har barn og vet hva ekte kjærlighet er, kjærligheten til et kjæledyr og et barn kan ikke sammenlignes men det er uansett grusomt når de firbeinte går bort. Jeg ville vurdert å skaffe ny valp når det føles riktig for deg.

[AnonymBruker]

3 timer siden, Ella1 skrev:

Skjønner deg godt jeg ts. Jeg har en valp nå og tenker allerede med gru på den dagen hun er borte. Det skal sies at jeg har barn og vet hva ekte kjærlighet er, kjærligheten til et kjæledyr og et barn kan ikke sammenlignes men det er uansett grusomt når de firbeinte går bort. Jeg ville vurdert å skaffe ny valp når det føles riktig for deg.

Du vet "hva ekte kjærlighet er" fordi du har barn? 

Kjærlighet er kjærlighet, uansett om det er til et barn, et dyr eller en gammel tante. Det er ingen fasit på ekte kjærlighet.

Anonymkode: 50c69...f37