Savner jenta vår

[AnonymBruker]

Jeg ble gravid som 20-åring, og ble mor til verdens fineste jente. Jeg og barnefaren er fortsatt sammen, og vi er en veldig sammensveisa familie og har det rett og slett utrolig bra sammen. Ungen vår er nå blitt 20 år, og flytta hjemmefra i høst for å studere. Men savnet er rett og slett overveldende, og dagene kjennes til tider meningsløse uten å ha ho i hus. 

Det som gjør det værre er at ungen heller ikke trives der ho er, trives ikke i byen og har ikke kommet inn i et miljø. Kjæresten og de gamle vennene bor også hjemme her i bygda, og det har endt med at hun har vært hjemme nesten hver helg pga hjemlengsel. Hver gang ho reiser begynner vi begge å gråte, og det kjennes helt galt at hun skal reise, selv om jeg selvfølgelig ikke sier det til ungen for jeg vil ikke at hun skal føle noe skyld ovenfor meg.

Hvordan i alle dager skal jeg komme over denne sorgen og savnet??

Anonymkode: 6530b...df3

[Sillyline]

Helt normalt når kyllingene flytter ut av hønsehuset for første gang. Man må bare finne måter å takle savnet på. Sende meldinger, ringe hverandre, kanskje komme på besøk om det passer seg. Det samme gjelder henne, hun må få prøve å stå på egne bein. Kjenne på savnet, men klare å holde ut og se at hun faktisk klarer seg selv. Om hun er 20 år, har hun nok mange verktøy i sekken som hun kan bruke når savnet er som verst. At hun har kommet i et miljø er sikkert ikke bra, men forhåpentligvis har dere oppdratt henne så bra at hun klarer seg. Masse lykke til, jeg gruer meg allerede til mine egne barn blir så gamle at de skal flytte ut.

[Gjest Anonymus Notarius]

Vil råde henne til å la være å komme hjem hver helg. Ikke rart det er vanskelig å få venner når hun er hjemme hos foreldrene hver helg. At du gråter og helt tydelig ikke takler situasjonen gjør ting bare verre for henne. Skjønner at du er bekymret og savner henne, men du må nesten bare ta deg sammen, for hennes skyld. Snakk om savnet med mannen din, venninner etc, ikke med henne. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Sillyline skrev:

Helt normalt når kyllingene flytter ut av hønsehuset for første gang. Man må bare finne måter å takle savnet på. Sende meldinger, ringe hverandre, kanskje komme på besøk om det passer seg. Det samme gjelder henne, hun må få prøve å stå på egne bein. Kjenne på savnet, men klare å holde ut og se at hun faktisk klarer seg selv. Om hun er 20 år, har hun nok mange verktøy i sekken som hun kan bruke når savnet er som verst. At hun har kommet i et miljø er sikkert ikke bra, men forhåpentligvis har dere oppdratt henne så bra at hun klarer seg. Masse lykke til, jeg gruer meg allerede til mine egne barn blir så gamle at de skal flytte ut.

Blir mest gal av at hun ikke har det bra! Har alltid vært ei sosial og blid jente, morsom og kreativ, men merker jo at ho ikke trives helt med det sosiale der ho går. Men ho liker utdanningen, så ho vil ikke slutte. Men vondt å vite at ho ikke trives... ringer flere ganger i uka og gråter på tråden. Føler meg maktesløs.

Anonymkode: 6530b...df3

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble gravid som 20-åring, og ble mor til verdens fineste jente. Jeg og barnefaren er fortsatt sammen, og vi er en veldig sammensveisa familie og har det rett og slett utrolig bra sammen. Ungen vår er nå blitt 20 år, og flytta hjemmefra i høst for å studere. Men savnet er rett og slett overveldende, og dagene kjennes til tider meningsløse uten å ha ho i hus. 

Det som gjør det værre er at ungen heller ikke trives der ho er, trives ikke i byen og har ikke kommet inn i et miljø. Kjæresten og de gamle vennene bor også hjemme her i bygda, og det har endt med at hun har vært hjemme nesten hver helg pga hjemlengsel. Hver gang ho reiser begynner vi begge å gråte, og det kjennes helt galt at hun skal reise, selv om jeg selvfølgelig ikke sier det til ungen for jeg vil ikke at hun skal føle noe skyld ovenfor meg.

Hvordan i alle dager skal jeg komme over denne sorgen og savnet??

Anonymkode: 6530b...df3

Hva tenker du på med den overskriften så får en jo inntrykk av at barnet er dødt! 

Skjerp deg, barnet ditt er blitt voksen, selvstendig og du oppfører deg som om hun er dø.

Anonymkode: 479c8...503

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva tenker du på med den overskriften så får en jo inntrykk av at barnet er dødt! 

Skjerp deg, barnet ditt er blitt voksen, selvstendig og du oppfører deg som om hun er dø.

Anonymkode: 479c8...503

Det er utrolig smertefullt... ikke snakk før du vet hvordan det føles selv!! Men vet jo hva du mener. Tenker mye på det at ho ikke har det bra, og når ho selv ytrer ønske om å avslutte studier og reise hjem pga at ho mistrives, er det vanskelig å være sterk og oppmuntre henne til å bli. Men er jo det jeg har gjort hittil, bare skjønner ikke hvordan det fortsatt er så vondt etter 5 mnd.

Anonymkode: 6530b...df3

[AnonymBruker]

Dette forstår jeg veldig godt og det høres ut som dere er veldig tett og knyttet.  Du har alle min sympati!  Men jeg kan huske når jeg var 20 år og skulle ut i verden for første gang - jeg ble så bekymret for mine foreldre at jeg taklet ikke det ved det første.  Jeg vet det er vanskelig, men det er mest viktig at du ta tak i de ekstremt tårevåte avskjeder og prøve å holde det skult for hennes skyld.  Oppmuntre henne, snakke mye med hvordan hun kan få det bedre der hun skal bo og prøve å støtte henne med glede.  Tårene dine gjør ting SÅ mye verre for henne!  

Anonymkode: 45d71...6b8

[AnonymBruker]

Høres ut som dere har et godt og varmt forhold, heldig er hun! 

Anonymkode: 37bca...35a

[Ulrikke]

Kan ikke kjæreste og venninner besøke henne der hun er? Så kanskje hun kan benytte sjansen til å knytte litt sosiale vennskap mens de er der som "icebreaker" eller noe sånt?

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er utrolig smertefullt... ikke snakk før du vet hvordan det føles selv!! Men vet jo hva du mener. Tenker mye på det at ho ikke har det bra, og når ho selv ytrer ønske om å avslutte studier og reise hjem pga at ho mistrives, er det vanskelig å være sterk og oppmuntre henne til å bli. Men er jo det jeg har gjort hittil, bare skjønner ikke hvordan det fortsatt er så vondt etter 5 mnd.

Anonymkode: 6530b...df3

Kan hun gjøre mer for å få venner der hun studerer?

Anonymkode: f2d52...2ea

[AnonymBruker]

Ville rådet henne til å være der litt mer, og komme seg litt ut, invitere venner og kjæreste fra bygda dit, istede for å komme hjem i helgene. 

 

Dere virker jo som en kjærlig familie, kanskje dere kan vurdere å bli fosterforeldre, så har dere noen andre å konsentrere dere om. 

Anonymkode: f1799...692

[Gjest NotNaomi]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er utrolig smertefullt... ikke snakk før du vet hvordan det føles selv!! Men vet jo hva du mener. Tenker mye på det at ho ikke har det bra, og når ho selv ytrer ønske om å avslutte studier og reise hjem pga at ho mistrives, er det vanskelig å være sterk og oppmuntre henne til å bli. Men er jo det jeg har gjort hittil, bare skjønner ikke hvordan det fortsatt er så vondt etter 5 mnd.

Anonymkode: 6530b...df3

Jeg skjønner godt at dere syns at det er vanskelig , men for å si sannheten så erfarer hun ting mot å bli voksen nå . Hun har sikkert hatt det stabilt og fint før , og nå må se annet i øynene . Men hun vil jo fortsette å studerer der ( bra ) , og ting kan fort endre seg . Hun er vel en av dem som trenger tid sikkert .

Dette føles jo ikke ok , men erfaringer gjør vi oss på godt og vondt.  Vi kan aldri forskånet ungene for alt , og en dag må de klare seg selv . Mer eller mindre :-)

Prøv å vær litt tøfferere selv og snakk litt om hva som kan gjøre ting litt lettere der hun studerer ? Hun trenger jo egentlig ikke å syns synd på deg samtidig ? :-)

[AnonymBruker]

Det er tøft! Jeg selv var kjempesår på den alderen, og hadde hjemlengsel bare jeg lå over 1 natt hos kjæresten 3 kvarter unna.... 

Har dere mulighet til å leie en større leilighet der hun bør, slik at det er lett å kø.me på besøk? Evt leie en hybel noen mnd hvor dere kan reise frem og tilbake? 

Uansett  - det verste er å vise at dere syntes synd i henne, eller at dere sliter. Ring hver dag, sørg for at hun f.eks kan trene på treningssenter, gi henne abonnement på Netflix etc, eller ring hver dag og skal positivt om hvor kort tid det er igjen Lettere sagt en gjort - men aller best å nøytralisere flyttingen

Anonymkode: 4fbe8...56b

[AnonymBruker]

Oppmuntre datteren deres til å stå gjennom det. Prøv å få henne til å finne alternative løsninger slik at hun kan oppleve trivsel, det er ikke alltid så mye justering som skal til. Ofte må man gjennom noen harde tak for at det skal bli bedre sånn i begynnelsen og kanskje anstrenge seg litt ekstra og gå langt utenfor komfortsonen. Gi henne ros og fortell hvor stolt du er av henne som studerer for å lage seg en god fremtid og fortell at du vet hun vil få det bedre om hun legger seg litt i selen. 

Anonymkode: bfca0...0f0

[AnonymBruker]

På 2.1.2018 den 21.41, AnonymBruker skrev:

Kan hun gjøre mer for å få venner der hun studerer?

Anonymkode: f2d52...2ea

Usikker, men tror ikke det. Har snakket med henne om det, og hun sier at det er dårlig miljø i klassen hennes, mange "klikker" og baksnakking. Og at de hun har tatt kontakt med "allerede har nok venner" og ikke vil finne på noe utenom studiet. Tror ikke feilen ligger i henne, hun har alltid fått venner lett og vært passe populær i vennegjengen. 

 

På 3.1.2018 den 0.07, AnonymBruker skrev:

Oppmuntre datteren deres til å stå gjennom det. Prøv å få henne til å finne alternative løsninger slik at hun kan oppleve trivsel, det er ikke alltid så mye justering som skal til. Ofte må man gjennom noen harde tak for at det skal bli bedre sånn i begynnelsen og kanskje anstrenge seg litt ekstra og gå langt utenfor komfortsonen. Gi henne ros og fortell hvor stolt du er av henne som studerer for å lage seg en god fremtid og fortell at du vet hun vil få det bedre om hun legger seg litt i selen. 

Anonymkode: bfca0...0f0

Takk for svar! Det er sant, at studietiden er ikke alltid festelig hele tiden. Skal prøve å være enda mer oppmuntrende fremover  

Anonymkode: 6530b...df3

[Gjest Axl Rose]

Trives hun ikke så flytter hun der i fra. Skal ikke lide der hun bor bare på grunn av hun må studere. 

[AnonymBruker]

Hvis miljøet i klassen er dårlig, kan man også prøve å få venner fra ulike studieforeninger, idrett eller lignende. Be henne se seg om etter nye muligheter. 

Av erfaring vil jeg tro hun kommer til å angre hvis hun ikke prøver litt mer. 

Anonymkode: d2b1d...22f