Vanskelig å prate sammen

[Gjest Tankefull]

Hei!

Vet ikke helt hvordan jeg skal skrive dette og hvordan jeg skal få med det som er viktigst, men jeg prøver og håper noen kan komme med noen gode forslag til meg.

Situasjonen er slik

Jeg er forlovet med T. men for tiden bor vi ikke sammen pga jobb. Siden vi bor langt fra hverandre blir det ikke muligheter for å treffes mer enn ca hver 2. helg. Nå for tiden har vi, eller kanskje mest jeg, mye å tenke på. Vurderer en del endringer i livet vår som kanskje ikke er så lett å vurdere om det er rett eller galt før vi har prøvd.

Men problemet er nå i allefall det at T. ikke "klarer" å prate om disse tingene. De helgene vi treffes vil han helst bruke til hyggelige ting og tar aldri initiativ til å prate om disse tingene. Jeg begynner å bli ganske så lei av at det skal være mitt ansvar å ta tak i det. Særlig ettersom det er jeg som vurderer en del endringer i mitt liv (som jeg er veldig usikker på om jeg er komfortabel med) for å tilpasse meg hans liv.

Når han ikke tar initiativ blir jeg frustert og skuffet, og når jeg prøver å fortelle han det så sitter han bare å sier ja eller nei på passende steder. Ingen kommentarer om hva han synes. Ingen tilbakemeld. til meg om at jeg kanskje går over streken. Kanskje jeg forventer for mye av han? Men hvordan skal jeg vite det når han ALDRI gir uttrykk for at han er uenig med meg? Får liksom bare den følelsen av at jeg kjefter på en 10 år gammel gutt uten egne meninger eller egne tanker om noe som helst. Kanskje selvtillitten hans er problemet?

Når jeg tar opp dette med han så virker det som om han skjønner at dette er et problem vi må gjøre noe med, men han klarer ikke å si noe om det. "Vet ikke hva jeg tenker jeg" "Vet ikke hva jeg skal si nå jeg". Ååååå, jeg blir så utrolig sint og frustert........... :evil:

Vet ikke om dette forklarer situasjonen, men jeg håper noen kan gi meg et tips om hvordan jeg skal få han til å vite hva han tenker og så å tørre å si det til meg etterpå.

Og til opplysning så er det ingen løsning å avslutte forholdet. Dette SKAL vi klare, men akkurat nå trenger jeg noen tips som kan få oss ut av denne situasjonen. Noen som kan hjelp oss!

Hilsen Tankefull :klø:

[Gjest Bhsiltsk]

Fortell ham hva alternativet er. Spør så hva han trives mest med. Når du har gjort det, holder du helt kjeft. Ikke spør ham mer, og ikke "hjelp" ham på vei.

Sannsynligvis har du tenkt mer på dette enn ham, og det er ikke HELT rettferdig å forvente et gjennomtenkt svar fra ham umiddelbart.

Hvis det er det samme for ham, så kan du jo bare gjøre det du måtte ha lyst til, da, jo! "Så da kan jeg bare gjøre det som passer meg? Bestemme ting slik JEG vil ha dem?" Sier han ja, er det jo fritt fram. Sier han nei, får han værsågod komme med en forklaring.

Lykke til!!

[Gjest Tankefull]

Da var det to ting som tydligvis ikke kom helt fram i det første innlegget mitt

For det første er dette ting vi har prøvd å snakke om lenge (siden lenge før jul) og han har hatt mer enn nok tid, etter min mening, til å finne ut hva han synes.

Og for det andre så er det så absolutt ikke slik at jeg vet hva som er den rette løsningen. Problemet er vel heller slik at ingen av oss helt vet hva som er den beste løsningen. Men etter min mening er det på tide å ta en avgjørelse slik at vi faktisk vet hva vi går til og hva vi skal planlegge med fram mot sommeren.

Hilsen Tankefull

[Gjest Safiya]

Hei. Jeg har vært i en lignende situasjon. Jeg vet han syntes at jeg "maste" veldig. det var jo noe jeg tenkte masse på. vet at han også gjorde det, men fordi vi alle har forskjellige personligheter følte han at så lenge han ikke hadde tatt en beslutning og var 100% sikker på hva han ville var det dumt/flaut og uaktuelt å snakke om det. tror han følte at han ikke hadde noe å tilføre samtalen fordi han ikke hadde noen løsning. Jeg ble sur fordi i et forhold tas jo beslutninger sammen. Men siden min situasjon var som din - det var jeg som måtte gjøre forandringen (flytte) hadde han dårlig samvittighet. Jeg hadde, nesten uten å vite det, gjordt det veldig klart hvordan jeg ville ha det og hva jeg forventa av han hvis jeg skulle flytte. Han kunne rett og slett ikke innfri disse (ikke hans skyld - var praktisk umulig). Og hva var det egentlig da igjen å diskutere? I tillegg var det sånn at denne beslutningen måtte taes fordi skoleåret snart var ferdig. Jeg var student. Tror han beskreiv det hele som en tidsinstilt bombe.

Mitt råd. Hygg dere når dere ser hverandre og la alt ligge en stund (to uker kanskje?). Så kan dere jo snakke om det på kvelden en gang dere er sammen etter at dere har hygga dere hele dagen. En gang det er god stemning. Og en gnag du ikke er irritert!! Målet på samtalen bør ikke være å løse situasjonen men at han skjønner hva situasjonen gjør med deg. Da vil ha forhåpentligvis få deg til å føle deg bedre?

Har det forresten noen outside pressures? Må det skje nå?

[glaciera]

Fortell ham hvordan du aller helst vil ha det og spør om det er greit for ham, på en slik måte at det er klart at du vil et oppriktig svar. dvs ikke inviter til et enkelt ja-svar.

Kanskje det er lettere for ham å ta stilling til et konkret forslag som han vet hva du mener om.

[Gjest Tankefull]

Takk for tilbakemeldingene!

Og til Safiya:

Det virker som om vi har/har hatt noe av de samme problemene. Saken er at pga av hans jobb så "må" jeg flytte dit han bor. Samtidig vurderer jeg å begynne å studere igjen. En helt ny yrkesretning da jeg overhode ikke trives med det jeg er utdannet til og jobber med i dag. Jeg er en person som føler meg veldig avhenging av å planlegge ting framover i tid. Dette blir vanskelig når ingenting blir 100% avgjort.

Siden jeg vurderer å begynne å jobbe innen helsevesenet har jeg nå søkt på noen sommerjobber der han bor for å fortest mulig komme meg vekk fra den jobben jeg har i deg. Dersom jeg skulle få tilbud om noen av disse sommerjobbene mener jeg vi må være enige og 100% inneforstått med de endringene som kan komme FØR jeg takker ja til en slik sommerjobb og dermed må si opp min nåværende faste (godt betalte) stilling.

Hilsen Tankefull

[Gjest 2]

Ærlig talt. DEre har et avstandsforhold. Hvor godt kjenner du han egentlig? Jeg hadde en som holdt på som din, og etter hvert fant jeg ut at han rett og slett bare brukte meg. Ikke brukte meg som en drittsekk gjør altså, men brukte meg i den forstand at han så på meg som en gjenstand han kunne gifte seg med og få barn med, en gjenstand for å oppnå det han vil med. Han var full av store ord om hvor mye han elsket meg og hvor fin framtiden vår skulle bli, og det at jeg tenkte at dette SKULLE VI få til, tollererte jeg langt mer enn jeg ellers ville ha gjort. Han hadde mye kontakt med eksen selv om han sverget på at han var over henne, og mer og som jeg først fikk vite i ettertid, og jeg unnskyldte alt. I dag skjønner jeg ikke hva jeg tenkte på. Jeg er så glad for at jeg ikke flyttet sammen med han og fikk barn med han. Jeg er også glad for at jeg til slutt satte hardt mot hardt så jeg fikk se den siden av han som ikke var synlig så lenge han fikk det på sin måte og bare var snill og hengiven. Men det var min historie. Håper din går bedre. Men husk, at så lenge innstillingen er at du SKAL greie det, kan du komme til å angre senere, fordi resultatet er ofte at du går på akkord med deg selv eller blir utnyttet.