Hvordan oppføre seg rundt mennesker som er skeptiske til deg?

[AnonymBruker]

Jeg er ei søt og sprudlende småbarnsmor, som sliter med kontakt med folk der jeg har flyttet til. Folk er så vanskelige å ha med å gjøre, og en ender bare opp med å være stille.. For ingen vil høre på deg, eller så vender og vrir de på det du sier.

Tror folk i nærmiljøet er skeptiske til meg, selv om jeg har bodd der i 6 år. Jeg blir jo på en måte holdt på utsiden, selv om jeg har barn på samme alder. De av dem jeg er heldig å få prate litt med, er nøye med å ikke slippe meg innpå seg. Samtalen skal ikke holdes vennskapelig, men profesjonelt. 

Kom med noen enkle replikker til mannen av ei dame som jeg trodde jeg var på godfot med, men da himlet han bare med øynene og lot som at han ikke hengte med i samtalen Dette var forresten i barnehagen i dag.. Det er så vondt å prøve å holde seg normal med så mye rar oppførsel og respons rundt seg. Å føre en vanlig god samtale er hinsides umulig!

Hjemme hos meg selv og min familie har jeg det fint  Venner av mannen er stort sett greie å prate med, og naboene også forsåvidt. Men kanskje bare fordi mannen min er sammen med meg i disse møtene med dem. 

Skuffelsen nå i julen ble derfor stor da nabomannen var ute og lekte med mitt og hans eget barn. Jeg kom ut av huset for å holde dem med selskap, og leke med barna. Men da ble han så usikker Pratet om småtteri rundt seg, og visste ikke helt hvordan han skulle holde en samtale. Så gikk han til slutt, så jeg var igjen alene. Og det var jo helt greit det, men likevel litt rart.. Han har jo utrolig mye kontakt med mannen min. Men han er grei ellers mot meg når mannen min er tilstede. Utrolig rart og misvisende. Jeg tror jo automatisk at jeg er godkjent, om dere skjønner.

Jaja, dette var noen av eksemplene. Er på ingen måte needy, og er vant til å klare meg selv ganske mye. Jeg har jo ikke hatt noe valg akkurat. Så har blitt en selvstendig kvinne gjennom min tid på dette stedet. Jeg må være min egen bestevenn og motivator, for det er ikke mange å prate med.

Men på grunnlag av disse reaksjonene jeg har fått av å prøve å være åpen, så har jeg nesten mistet helt troen på folket. Jeg er høflig og imøtekommende, og vil hjelpe alle og enhver om de vil  Men når jeg til stadighet møtes med skepsis og usikkerhet, gidder jeg bare ikke å bry meg med dem mer

Tips til hvordan jeg kan oppføre meg rundt folk som er usikker på meg? 

 

Anonymkode: 6ab22...cb8

[AnonymBruker]

Hei, prøvd å lete etter venner andre steder?

Anonymkode: bbfc7...1b0

[AnonymBruker]

Om det er slik at alle er skeptiske til deg, så ville jeg tatt det som et tegn på at det er noe "galt" med oppførselen din. En ting er om en og annen person er skeptisk, men om flertallet av dem du prøver snakke med later til å ha problemer med deg, er det gjerne du som er problemet. 

Har du prøvd å ikke snakke så mye, men heller la den andre styre samtalen? Har du spurt mannen din om han har noen tips til hva du gjør "galt"? Prøver du bevisst legge merke til selv om det er noe som går igjen i hva du sier/gjør/mimikken din når du snakker folk og de viser tegn til at de finner det ubehagelig å snakke med deg? 

Anonymkode: 9719a...fa5

[Morpheus]

Slik er det med alle som er nye i et innavla samfunn. Det er ikke sikkert det blir noe bedre. Men det eneste du kan gjøre er å akseptere at det er slik, og ikke tenke at det er din feil. Da har du tapt.

Gå med hode høyt, vis deg ferem og "ta litt plass". Vil du ha venner. Så kommer ikke de av seg selv. Jeg har to sider. Den profesjonelle som er med andre foreldre i barnehagen osv. Så har jeg en annen med noenlunde likesinnede i en forening. Da er vi jo et team og MÅ sammarbeide.

Så rådet mitt er å melde deg inn i et lag eller forening hvis du vil ha venner. Det kan være alt fra innebandy, skyting eller et random kurs. Etter hvert blir folk så vant til deg, at de anser deg som en del av inventaret i bygda.

[Minlillesky]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ei søt og sprudlende småbarnsmor, som sliter med kontakt med folk der jeg har flyttet til. Folk er så vanskelige å ha med å gjøre, og en ender bare opp med å være stille.. For ingen vil høre på deg, eller så vender og vrir de på det du sier.

Tror folk i nærmiljøet er skeptiske til meg, selv om jeg har bodd der i 6 år. Jeg blir jo på en måte holdt på utsiden, selv om jeg har barn på samme alder. De av dem jeg er heldig å få prate litt med, er nøye med å ikke slippe meg innpå seg. Samtalen skal ikke holdes vennskapelig, men profesjonelt. 

Kom med noen enkle replikker til mannen av ei dame som jeg trodde jeg var på godfot med, men da himlet han bare med øynene og lot som at han ikke hengte med i samtalen Dette var forresten i barnehagen i dag.. Det er så vondt å prøve å holde seg normal med så mye rar oppførsel og respons rundt seg. Å føre en vanlig god samtale er hinsides umulig!

Hjemme hos meg selv og min familie har jeg det fint  Venner av mannen er stort sett greie å prate med, og naboene også forsåvidt. Men kanskje bare fordi mannen min er sammen med meg i disse møtene med dem. 

Skuffelsen nå i julen ble derfor stor da nabomannen var ute og lekte med mitt og hans eget barn. Jeg kom ut av huset for å holde dem med selskap, og leke med barna. Men da ble han så usikker Pratet om småtteri rundt seg, og visste ikke helt hvordan han skulle holde en samtale. Så gikk han til slutt, så jeg var igjen alene. Og det var jo helt greit det, men likevel litt rart.. Han har jo utrolig mye kontakt med mannen min. Men han er grei ellers mot meg når mannen min er tilstede. Utrolig rart og misvisende. Jeg tror jo automatisk at jeg er godkjent, om dere skjønner.

Jaja, dette var noen av eksemplene. Er på ingen måte needy, og er vant til å klare meg selv ganske mye. Jeg har jo ikke hatt noe valg akkurat. Så har blitt en selvstendig kvinne gjennom min tid på dette stedet. Jeg må være min egen bestevenn og motivator, for det er ikke mange å prate med.

Men på grunnlag av disse reaksjonene jeg har fått av å prøve å være åpen, så har jeg nesten mistet helt troen på folket. Jeg er høflig og imøtekommende, og vil hjelpe alle og enhver om de vil  Men når jeg til stadighet møtes med skepsis og usikkerhet, gidder jeg bare ikke å bry meg med dem mer

Tips til hvordan jeg kan oppføre meg rundt folk som er usikker på meg? 

 

Anonymkode: 6ab22...cb8

Hva med å spørre de direkte neste gang? Spørre om det til de det gjelder; "" er det noe galt, for du virker til å være veldig skeptisk og usikker på meg hver gang jeg prater med deg?" "Jeg har bodd her i 6 år, og føler meg ikke velkommen. Jeg skjønner ikke hva som skjer"

Vender og vrir de på det du sier, så sier du skarpt og bestemt i fra med engang, om at det var ikke det jeg sa. Så gjentar du det du sa, og si at det er ikke greit å vri og vende på det som blir sagt. 

Ikke vær redd for å være tydelig og klar. Vær bestemt og stå opp for deg selv. Meld deg på aktiviteter og bli kjent med folk  

[Gjest making.a.mess]

Jeg tenkte med en gang at det går noe slarv om deg, som du ikke vet om. Det er eneste grunnen til å bli usikre rundt deg bortsett fra om du er direkte ustabil da. Å ikke ville være venn er ikke godt nok grunnlag for denne oppførselen. 

[AnonymBruker]

Kanskje du ikke er så søt som du selv tror?

 

Anonymkode: e1fb7...bec

[AnonymBruker]

Som en annen skriver, har du spurt mannen din? Be ham var dønn ærlig, for det er det snilleste her.

Antakeligvis er det noe som gjør folk skeptiske.

Anonymkode: eb039...70d

[Anonym2467]

Tror ikke det er oppførselen din, men at kanskje det går noen rykter om deg? Noen fæle rykter som gjør folk ukomfortabel rundt deg? Eneste måten å få bukt med dette på er jo å spørre noen rett ut hvorfor akkurat de oppfører seg slik mot deg, tøft å gjøre noe slikt men da får du i hvertfall svar(kanskje).

[AnonymBruker]

Enten går det rykter om deg, eller så er det noe du ubevisst gjør når du er i kontakt med andre. Du er ikke alt for mye? Dvs pågående, snakker for mye og er for åpen? Det kan være vanskelig å bli godtatt i små samfunn, spesielt hvis du skiller deg ut.

Anonymkode: 1d137...2cf

[AnonymBruker]

Tenker at det kan være du sier ting som er upassende, uten at du vet det selv?

Ellers så kan det faktisk være at samfunnet du har flyttet inn i ikke er så lett å komme inn i. Jeg synes ikke det er vanskelig å komme i kontakt med folk, men så bor jeg i en stor by. Det er nok lettere å få venner her.

Anonymkode: cb103...3e9

[AnonymBruker]

Hei

Takk for svar!

Har lest igjennom alle svarene, og er enig i mye.

Har flere ganger spurt mannen om hvordan han oppfatter meg som, han vet også om mine sosiale utfordringer. Men det eneste han sier er at jeg er som alle andre. Med andre ord normal Men kan ikke si jeg blir behandlet som en der ute..

Jeg gjør så godt jeg kan med å ha det godt med meg selv, ved å ikke bry meg. Men noe sier meg at strategien min kanskje irriterer enkelte? For det er visst ikke vanlig å vise tydelige følelser. Folk later til å holde mye inne, om dere skjønner.

Det jeg mener med at jeg er "søt", er at jeg er snill, positiv og god mot folk(så lenge de lar meg..). Er veldig lite opptatt av å grave i andres problemer/privatliv. Men opplever mye nysgjerrighet rundt meg, selv om jeg ikke har noe som er spennende for dem(tror jeg?) 

Regner med det går rykter om meg. Men hva de handler om, vet jeg ikke ennå. Har inntrykk av at en ikke får sannheten, om en spør. Det er en del hemmelighold, og ser at de lokale beskytter hverandre. 

Har vel ikke noe annet valg enn å gi dem tid til å godta meg. Men 6 år er mye tid allerede, så har egentlig ikke så store forhåpninger mer. 

Tror kanskje det beste jeg kan gjøre, er å vise at jeg trives i kroppen min  Jeg har god kjemi med barna til flere av dem(venner av mitt barn), så de får bare observere meg på avstand. Så ser de at jeg ikke er farlig, disse foreldrene.

Det stemmer at jeg er åpen og utadvendt, noe som kan skremme vannet av personer fra små steder. Men jeg får jo ikke sagt stort, da jeg leser av kroppsspråket deres at de er avvisende(smiler ikke,svarer kort og bryskt) Så da må jeg nesten sitte der og være musestille..

På en måte er dette som et fengsel. Det er veldig vanskelig å komme seg ut av den boksen, som innbyggerne her har puttet meg i. De har det samme synet. 

Er jeg ute på noe sosialt, og møter på andre som jeg har en god samtale med, opplever jeg å bli sett og fulgt med på  Ler jeg en hjertelig latter(en heelt normal latter som verken støyer eller er for lang), snur et og annet hode på seg. 

Noen skuelystne kan stå sammen ned meg og den jeg prater med. Men foreløpig så bruker de bare ørene flittigst..

Ikke lett dette her, og krever i grunn en sterk psyke fra min side. Har tatt avstand fra mennesker som har villet meg alt vondt. Men kan tenkes at det ikke blir så lett godtatt, eller at det har satt ryktebørsen i kok?

Jeg vil uansett fortsette med å være meg  Men kanskje noe nedtonet og forsiktig i min tilnærming. Det enkleste er vel å la dem komme til meg, om de vil meg noe.

ts

 

 

 

Anonymkode: 6ab22...cb8

[Gjest NotNaomi]

Du har jo tydeligvis noen å snakke med da :-) at du er søt og sprudlende , er et positivt innslag i det sosiale.  Så fins det du som misliker det da . Og så kan det være sjalusi og sladder . Hvem vet ?

Det viktige er at du er du uansett hvor " surmaga " andre er . Vær hyggelig å blid . Syns det er feil å endre personlighetstype for å tilfredsstille andre . Men ok. Om du tenker å " nedtone " litt , så ok :-)

 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, NotNaomi skrev:

Du har jo tydeligvis noen å snakke med da :-) at du er søt og sprudlende , er et positivt innslag i det sosiale.  Så fins det du som misliker det da . Og så kan det være sjalusi og sladder . Hvem vet ?

Det viktige er at du er du uansett hvor " surmaga " andre er . Vær hyggelig å blid . Syns det er feil å endre personlighetstype for å tilfredsstille andre . Men ok. Om du tenker å " nedtone " litt , så ok :-)

 

Jeg har noen å prate med. Men noe ekte og dypt vennskap er det ikke.. Kan aldri åpne meg for disse heller.

Noen vil jo oppfatte smil, glede og godhet som et svakhetstegn. Har noen ganger fått dumme svar tilbake, om jeg har spurt om noe.. Lurer på hvorfor de har sånn et behov for å prøve å trykke ned andre. Jeg har jo ikke dette behovet, og er mest opptatt av å feie for min egen dør. 

ts

Anonymkode: 6ab22...cb8

[AnonymBruker]

Kan hende jeg er helt på bærtur her, men enkelte små bygder ligger så langt etter at de kan være redde for og skeptiske til folk med annen hudfarge eller som har en litt annerledes kultur (folk fra byen har også annen kultur i følge disse særingene). Kan det være noe slikt? Har en farmor fra et lite sted, og hun flyttet leilighet da en mørkhudet familie flyttet inn ved siden av.. så utrolig flaut og tullete.

Anonymkode: 2759f...bfc

[AnonymBruker]

Hvordan er disse innfødte seg imellom da, er de blid og sprudlende da? Kanskje det er uvant for dem at noen er slik hvis ikke de er det selv, evt sjalu/misunnelig på deg og ditt gode humør. Kanskje det har blitt en ukultur på dette stedet.

Anonymkode: d5aeb...ebb

[AnonymBruker]

Skiller du deg ut på noen måte i klesstil/væremåte/dialekt/hudfarge? Isåfall skal det ikke mer til i enkelte bygder. Hovedspørsmålet mitt må være om du har hatt liknende problemer når du har bodd andre steder tidligere? Jeg tenker jo egentlig at det må være noe rykter osv. MEN hvorfor gidder dere å bo der?

Anonymkode: c1e9d...b6a

[Junenissen]

Bor du på et lite sted?

[AnonymBruker]

Hvordan går det TS? Funnet ut av hvorfor du får slik behandling..

Anonymkode: d5aeb...ebb

[AnonymBruker]

Vet ikke om det er noen trøst, men jeg føler det på nøyaktig samme måte som deg, ts. Flytta til ny by og nytt studie for halvannet år siden, og føler ikke jeg har fått noen nære venner. Skolen er kjent for å ha godt miljø, men kan oppleve hele dager uten at noen kommer bort og snakker til meg eller sier hei i gangen. Selv om jeg prøver å gå bort og starte samtaler og være hyggelig hver dag. Har for så vidt hatt det sånn lenge. Selv med barndomsvenner føler jeg at det alltid er jeg som må ta kontakt hvis vi skal finne på noe..

Anonymkode: f278e...e2f